Viser arkivet for stikkord håøya

Langesund à la Knausgård

”Det ligger en roman i ethvert menneskes liv”, sa Geir Berdahl som er forleggeren til Karl Ove Knausgård i et portrettintervju med Dagens Næringsliv sist lørdag. Så da skulle det jo egentlig bare være å sette i gang å skrive hver vår roman om oss selv og vårt liv. Det kan bli kjedelige greier.

Jeg har lesedilla for tiden. Jeg har bestemt meg for at de neste månedene skal jeg lese bøker i hver en ledig stund. Derfor leser jeg omtrent et par bøker i uken for tiden. Akkurat nå har jeg lest de to første bøkene til Karl Ove Knausgård, både for å få en ny leseopplevelse, men også for å vite hva Knausgård-debatten handler om, slik at jeg kan ha min egen oppfatning av bøkene og forfatteren, og jeg er klar for bok nr tre. Ser dere, jeg har begynt å skrive mange setninger med bisetninger etter hverandre, for det gjør Knausgård, og da tenkte jeg, at da kan jeg også teste ut å gjøre det.

Jo da, Knausgård har et glimrende språk og fortellerevne, og jeg begynner så smått å bli litt begeistret, selv om det satt langt inne. Hans beskrivelser av egen barndom, ungdom, oppvekst, studietid, småbarnspapparolle og kunstnerliv er fornøyelig. Så er visstnok alle personene i bøkene reelle mennesker som lever eller har levd, noe ikke alle av de nevnte levende liker noe særlig, og dette blir det selvsagt debatt av. Denne kronikken er ikke en undervurdering av Knausgårds romaner, derimot inspirert av dem.

Så hvis vi tar denne forleggeren på ordet og begynner å skrive roman fra vårt liv, så kan det hende at bøkene i alle fall ville blitt bestselgere i lokalsamfunnet vi bor i, fordi folk vil kunne lese om seg selv og andre de kjenner, ved navns nevnelse. Altså, vi kunne jo begynne med å fortelle om ungdomstida i Langesund der vi i venneflokken hver eneste sommer på fredagene tok med sovepose og telt og dro på båttur i den omkringliggende skjærgård. Så slo vi opp teltene på holmer og skjær og festet og flørtet hele helgen, solte oss og badet, og drakk øl om kvelden.

Jeg satt en gang en hel kveld med ei flaske pils i handa i Skolebukta på Håøya, for jeg syntes det var forferdelig vondt å drikke øl, men jeg fikk nå truet den ned. Og etter hvert så begynte jeg å like smaken. Noen par begynte å gå helt for seg selv med en gang vi kom i land, og vi så dem ikke før vi skulle dra hjem igjen sånn ut på søndag ettermiddag. Og det hendte da sannelig at vi drakk oss på en snurr der ute på skjæra, men det gikk bra, for vi hadde omsorg for hverandre. Og vi overlevde på kneippbrød med leverpostei, reker og loff, eller pølser stekt på bålet. Knausgård forteller alltid hva de spiser og drikker i romanene sine, så da må jo vi også gjøre det.

Dette er det da ingenting spesielt med, tenker vel du, og det har du helt rett i. Det var bare slik vi vokste opp. Resten av året var vi på Korvetten så å si hver eneste helg, med unntak av langturer til Kjelleren i Porsgrunn eller Hawk i Skien. Vi sto i kø inne i Korvetten-trappa fra klokka seks på kvelden, og ved midnatt måtte vi komme oss hjem på en eller annen måte, enten ved å rekke bussen, eller ved å haike, og jammen fikk vi haik hver gang.

Det var på Korvetten at vi Langesundsungdommer ble kjent med gutter og jenter fra Stathelle, Vest-Bamble, Brevik og Heistad. Vi ble sammensveiset, og vi visste alltid at vi traff kjente når vi dro på Korvetten. Slikt blir det par og bryllup av. Bare spør Langesundfolk og Breviksfolk rundt deg som var voksne unge på sytti- og åttitallet om hvor de traff mannen eller kona si, og svaret er nesten ganske sikkert nitti prosent: på Korvetten.

Dette er da ikke interessant å lese om, sier du, og det har du helt rett i. For det er helt alminnelige historier. Men hvis du er god til å skrive på forfattervis og i tillegg setter navn på ekte, levende mennesker inn i fortellingene du skriver, så kan jo dette bli veldig interessant lesning for mange. Ganske pikant, faktisk. Kanskje dette til og med hadde blitt et mer skandaløst forfatterskap enn Knausgårds. En besnærende tanke. Men jeg tør ikke engang her å forsøke meg med bare å dikte opp noen navn og prøve meg fram, for jeg tror du hadde kjent dem igjen okkesom.

Det hadde allikevel og forresten vært veldig spennende å skrive ei sånn bok om ungdomstida og alle vennene. Det går jo an å skrive bok og bare trykke den opp i hundre eksemplarer og kun selge dem på Tarangers eftf. bokhandel til kjentfolk, og for øvrig beholde noen av bøkene og gi dem bort som vennegave på 50- og 60-års dagen. Eller du kunne gi boka bort i bryllupspresang når de gifter seg for andre eller tredje gang. Å hildrande du, for en skandale!

Og da, da tror jeg at det hadde vært lurt å flytte til Sverige.