Viser arkivet for stikkord bratseth

Norge - Nederland, topp eller flopp?

I 1992 utførte jeg førstegangstjeneste på Hønefoss og var der i ett helt år. Det er ikke så veldig mye å finne på når man er på Hønefoss, så det var det året jeg begynte å dra på landskamper. Jeg var fullstendig hekta på landslaget på den tiden og jeg har Drillo som mannen over alle menn, sjefen over alle sjefer, for resten av mitt liv. Jeg blei hekta på landslaget en oktoberkveld for atten år siden, da Drillo var en midlertidig løsning av en landslagssjef og ledet Norge ut på Bislettmatta mot mine nye yndlinger, løvene fra Kamerun. Kamerun hadde blendet meg med fantastisk fotball i VM-90 i Italia og jeg slo på fjernsynet kun for å se Makelele, Omam Biyik og Roger Milla (selv om han aldri kom på banen) men ble fullstendig blendet av spillere som Bohinen, Leo, Totto og vår egen Erik Pedersen. 6-1 til Norge?! Og det av en landlagssjef som satt på nåde som en midlertidig nødløsning mens man leitet etter en ”ordentlig” landslagssjef.

Drillos gav meg så uendelig mye i de åtte årene det stod på, og jeg har ett høydepunkt som den dag i dag er det nest største jeg har opplevd som fotballsupporter. Jeg kan fremdeles gå ut på Ullevaalmatta og peke ut det nøyaktige punktet som Gøran Sørloth skøyt fra. Mot VG-svingen, fra ca. 20 meter, litt til høyre for halvsirkelen utenfor 16 meteren. PANG!!!

Jeg snakker selvfølgelig om den fantastiske 2-1 seieren over Nederland på Ullevaal en sen septemberkveld for 16 år siden.

Det var min fjerde kamp ringside på Ullevaal, jeg hadde fått med meg to uavgjorte kamper mot Skottland og Sverige, en maltraktering av San Marino og det var klart for eksamen mot selveste Nederland. Nederland som kom til Ullevaal med spillere som Koeman, de Boer, Witschge, Rijkaard, Wouters, Bergkamp og kongen selv, Marco van Basten. Det var på den tiden gullrekka av europeisk toppklasse som Drillos skulle få bryne seg på.

Mini ble felt innenfor straffefeltet etter 8 minutters spill og den franske dommeren pekte på straffemerket, vi skjønte det allerede da at det var noe i gjære den kvelden. Reka ekspederte som vanlig straffen og Ullevaal eksploderte, men vi ble raskt banket ned på jorda av Dennis Bergkamp som med en flott soloprestasjon lurte både Bjørnebye, Bratseth og Thorstvedt. 1-1 bare minuttet etter Rekas scoring og Nederland fortsatte å presse gjennom store deler av første omgang. Vi var urolige i pausen der vi stod i Coca-svingen og ble ikke roligere av at duoen van Basten/Bergkamp fortsatte å presse i starten av andre omgang. Frank Strandli, feiteFrank, kom innpå etter en times spill og Norge begynte å ta over kampen.

Nå må jeg gå i detalj for det her ser jeg lett for meg når jeg lukker øynene. Frank Strandli presser Ronald Koeman hardt ute på vår venstre kant på høyde med Nederlands 16-meter. Koeman forsøker å spille ballen langt men treffer bare Mini. Mini tar med seg ballen innover på banen, spiller en feilpasning som treffer Danny Blind, men ballen stusser bare innom ham og fortsetter bort til Gøran Sørloth som smeller den til høyre for keeper. I det Sørloth setter seg ned på kne og knytter nevene i seiersglede svartner det for meg. Alt går i svart og jeg synker ned på kne jeg også. Jeg aner ikke hvor lenge alt var i svart, om jeg faktisk besvimte eller om det bare var nesten.

Etter målet trodde alle at det ville komme ett nederlandsk stormløp men Norge fortsatte faktisk og presse og skapte flere store sjanser mot slutten og vant som alle veit fortjent 2-1 over fotballstormakten Nederland.

Frem til cupfinalen i 2000 var dette min største fotballopplevelse og jeg kommer mest sannsynlig til å huske kampen i detalj frem til jeg ligger i pennalet.

Nå er det igjen Nederland som skal løpet ut på Ullevaal Stadion, i kveld mot ”Hareides”. Vi har opplevd noen svake uavgjorte kamper, som i -92, blant annet mot Skottland, men her stopper også alle likheter.

Vi lot oss begeistre over det lekne spillet til Ingebrigtsen og Mykland, vi elsket venstre foten til Bjørnebye, vi hadde Europas beste midtstopper i Bratseth (van Basten ble til en skygge av seg selv og det virket nesten som om han var redd for elgen), vi hadde en keeper som tok alt i Thorstvedt, vi hadde profilene som var plassert i de beste klubbene i England og Tyskland og vi hadde en karismatisk og kalkulerende landslagssjef som aldri gjorde noe på slump. Drillo gjorde aldri ett bytte uten at han kunne forklare hvorfor og hva som kom til å skje på banen når han gjorde byttet. I tillegg var han alltid overbevisende når han talte til folket og sine egne spillere. Han fikk oss til å tro at vi var ett av verdens beste lag og kunne slå alle. Vi lå da også som nr. 2 på FIFA rankingen en stund i 1993 og i 1995.

Hvem er det som lar seg begeistre av Grindheim, Winsnes og Strømstad? Hvem er redd for å møte Wæhler og Hangeland? Hvem utenfor Norges grenser har hørt om Knudsen i mål? Hvem gidder å høre på en landslagssjef som høres ut som om han taler i en begravelse hver gang han åpner kjeften?

Det eneste som er bedre i dag enn det var på den tiden er at vi faktisk har ok spisser. Carew og Iversen lyder bedre i ørene enn Sørloth (den møtende spissen) og Fjørtoft…

Jeg har vært på nesten 40 landskamper på Ullevaal, men jeg tror det blir veeeldig leeenge til jeg lar meg begeistre tilbake på landslagsarenaen igjen. Men kampen skal jeg se! Kanskje, men bare kanskje, er det en ung gutt på Ullevaal i kveld som får oppleve sin største fotballopplevelse noen sinne.

Det er jo lov å håpe…

Men skulle kampen bli omtrent som alle andre kamper under Hareide så har vi jo alltids skattelistene vi kan saumfare.

Vel, vel, vi feitinger liker også å eh… tja… drømme seg tilbake til gode gamle drillosdager.

Ha en særdeles god en!

Kim
klubbsupporter

OL til Tromsø (eller Brevik)?

I dag er det nøyaktig 20 år siden Lillehammer ble tildelt de olympiske vinterlekene for 1994. Det var 15. september 1988 at IOC-president Juan Antonio Samaranch sa de berømte ordene: «Te desisiån is Lillihæmer». Dette var de 17. olympiske vinterlekene. Og det hele fant sted i noen hektiske februaruker i ’94.
Det hele kostet den norske stat en god haug med milliarder, men fordi det var fint vær, godt arrangert og Norge tok mange medaljer, så stilnet kritikken mot pengebruken totalt i ettertid. Den smule evalueringen manglet. Da stemningsbølgen fra fantastiske dager, hadde gitt seg så burde vel noen som var blitt edru fra jubelb(rusen), kanskje satt seg ned og sett på helheten. Men fordi Samaranch også sa de magiske ordene «the best winter games ever», så smeltet vi alle i nasjonal selvforherligelse.
Vi er ikke så rent lite sjåvinistiske her i landet om vi vil. Og nå er det store spørsmålet om Tromsø skal søke. Det er jeg, grovt sett, svært skeptisk til. Om Norge først skal arrangere flere slike leker, så synes jeg absolutt Tromsø er det eneste fornuftige geografiske valget. I tillegg til Brevik da.
Men jeg tror kanskje at de 10-20-30-40-50 milliarder kronene bør kunne brukes på noe annet enn eliteidrett. Spesielt når det viser seg at deler av denne elitedyrkingen slett ikke er sunn, verken for dyrkerne eller utøverne.
Da holder jeg heller en knapp på breddeidrett. Tenk hva man hadde fått til med ballbinger og kunstgressbaner og innedørs fotballhaller for milliardene.
Men i fare for å bli like primitiv som Rune Bratseth i Rosenborg, som sa: «Idrett, det er det de driver med, de som ikke kan spille fotball». iler jeg til med å understreke også svømmehaller og friidrettsbaner og skøytebaner, og basket og volley og golf og …ja, du er med?
Tenk alt vi kan få her i landet om vi ikke på død og liv har så behov for å få anerkjennelse fra en IOC-pamp.
Problemet i debatten i Norge er vel heller at vi antakelig har råd til det meste. Og begge deler. Dermed må man trekke inn Horats som sa: «Av voksende rikdom følger bekymringer og økende begjær». Og av økende begjær får man voksende bekymringer.
Og da er vel ringen sluttet. Om enn ikke de olympiske…