Viser arkivet for stikkord åge

Bør få sparken på landslaget

Steffen Iversen er en av «livets glade gutter», kjent i fotballmiljøet som en blid og omgjengelig kar. Men nå bør en spiller litt over middagshøyden få sparken på landslaget på permanent basis.

Etter en fuktig tur på byen, med nachspiel og det hele, må jo alle forstå at et oppmøte til samling for Norge klokka 12.00 dagen etter passer dårlig. Heller ikke to-tre timer seinere hadde noen sett snurten av trønderen.

Med 73 landskamper på baken går jeg ut fra at Iversen har et visst kjennskap til landslagets interne regler for takt og tone. Så her handler det vel snarere om en nestor som mener han kan tillate seg å strekke grensene, eller bare gir blaffen.

Selv godslige Åge Hareide kunne ikke la det passere. Landslagssjefen sendte den uskikkelige rett hjem, men nærmest med et løfte om at Steffen Iversen er velkommen tilbake til VM-kvalifiseringen seinere i høst, dersom han presterer for Rosenborg.

Men når Iversen opptrer så respektløst overfor andre som bruker tida til å forberede seg seriøst til representasjonsoppgavene, signaliserer han at han egentlig ikke bryr seg. Da bør han, etter min mening, være ferdig på landslaget, slik at Hareide kan slippe til mer sultne spillere.

Steffen Iversens landslagsdager er under alle omstendigheter talte.

Runar Pedersen

Om testosteron og abort

Det var den siste fredagen i mai i år og jeg hadde tatt meg en lenge etterlengtet fridag. Første sommerdag i Steinvika i Langesund – helt alene på stranda med ei enslig svane svømmende rundt på søk etter selskap. Jeg hadde tatt med meg ei kanne med kaffe og en bunke aviser. – Aaah, nå er livet godt å leve, sa jeg til meg selv i det jeg rigget meg til.

I løpet av formiddagen leste jeg vel et titalls kommentar-artikler om Tom Nordlie som trakk seg som fotballtrener fra fotballklubben Lillestrøm. Uten unntak ble Tom Nordlie geni-forklart av kommentatorene, til tross for manglende resultater hittil i årets sesong. Den tidligere landslagssvømmeren er en stor fotballpersonlighet, men trenger masse plass, leste jeg. Og det skyldes visstnok ikke bare vekta. Tretten arbeidsplasser innen fotball de siste 20 årene har gitt ham både venner og fiender, men mange millioner i sluttpakker. Og nå får han med seg enda en millionpakke i sluttvederlag fra Lillestrøm, etter å ha tapt maktkampen mot Jan Åge Fjørtoft. Men altså, uten unntak leste jeg bare positive kommentarer fra alle de mannlige journalistene om egenskapene til Tom Nordlie som fotballtrener. Jeg skal innrømme at jeg fortsatt har problemer med å forstå dette spillet – hvordan kan man bli sett på som en fiasko i en klubb for deretter bare kort tid etter bli hyllet som et geni i en annen klubb??? Mangel på utholdenhet er den eneste negative egenskapen som ble knyttet til Nordlie i aviskommentarene for en uke siden. Han takket gråtkvalt for seg i Lillestrøm, fra klubben som han meldte seg inn i som 7-åring. Mon tro hvorfor jeg ikke forstår logikken? En profesjonell fotballklubb er en stor arbeidsplass, og slike mekanismer som fotballtrenere på vandring fra klubb til klubb er ikke-eksisterende i arbeidslivet for øvrig. Tror jeg. – Det må være testosteronet, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg satt og myste mot sola. Etter å ha lest cirka ti artikler om Nordlie-Fjørtoft var jeg ganske forsynt av både testosteron og mannlig maktkamp, jeg har mer enn nok av det på andre kanter også…… Fredag 30. mai i år var det 30 år siden Stortinget vedtok kvinners rett til selvbestemt abort. Samme dag som alle de store avisene hadde Nordlie-Fjørtoft-kampen på sin førsteside og kommentarside, hadde Dagsavisen førstesideoppslag om at abortloven hadde rundet tretti år. Dette hadde inntil i 1978 vært ett av etterkrigstidens største stridstemaer i norsk politikk. Siden loven ble innført har 420.000 norske kvinner brukt sin rett til selvbestemt abort. Etter den tid har antall aborter gått noe ned og antall tenåringsaborter synker jevnlig. Dagsavisens oppslag fokuserte på et intervju med tre unge kvinner som kunne fortelle at de ikke helt har glemt damene som sto på barrikadene på 1970-tallet for deres rett til å bestemme selv – Vi tar det kanskje litt for gitt, men vi skylder dem mye, sa de tre unge jentene fra 18 til 22 år. Fødselslege Gro Nylander som også ble intervjuet av Dagsavisen kunne fortelle historien om at hun selv sto på barrikadene for abortloven på 70-tallet. Selv snudde hun i spørsmålet om selvbestemt abort etter å ha sett hva unge kvinner i hjembygda måtte igjennom etter å ha blitt ufrivillig gravide. Alternativet til å få utført en medisinsk forsvarlig abort var strikkepinnemetoder og kloke koner som begge deler var bakgrunner for at mange kvinner mistet livet på 50- og 60-tallet. Nylander minner om at i land der selvbestemt abort er innført, har dødsfall og sykdom etter illegale aborter nærmest forsvunnet. Fra Irland der abort er forbudt, settes det fortsatt i dag opp egne abortbåter for gravide kvinner som drar til England for å ta abort uten risiko. – Det ingen bør glemme er at dagens abortlov også redder liv. Spørsmålet er om inngrepet skal utføres trygt eller være risikofylt, sier fødselslege Gro Nylander i intervjuet. I en kommentar-artikkel tilknyttet markeringen av tretti-års dagen for abortloven, skriver reportasjeleder Kaia Storvik i Dagsavisen at kvinnenes historie om hvorfor de har valgt å ta abort, fortsatt er fylt av tabu. Dagsavisen har lett blant svært mange kvinner og spurt etter noen som kan tenke seg å fortelle om dette valget. Ingen av de mange kvinnene som Dagsvisen var i kontakt med ville svare på om de har tatt abort, og dermed fant avisa heller ingen til å fortelle sin historie. Altså er dette historisk politiske stridstema knyttet til et så privat valg for den enkelte at de ikke ønsker å fortelle om sitt valg offentlig. Kvinner som har tatt abort og som er fornøyde med det vanskelige valget de tok, holder munn i offentligheten. Det mener reportasjeleder Kaia Storvik ikke er et friskhetstegn for samfunnet. Jeg er uenig med henne. Det heter Lov om selvbestemt abort, det er altså ikke en lov om frivillig abort i motsetning til ufrivillig abort som jeg beklageligvis har opplevd flere ganger. Ufrivillig barnløshet var jeg en av dem som var med på å fjerne tabuene av på 80- og 90-tallet, faktisk. Men å gjøre et valg om selvbestemt abort handler om ulykkelighet, vanskelig livssituasjon, skam, skyld og til og med fattigdom i lille Norge. Og dessuten er det alltid en far med i graviditeten ett eller annet sted, og dersom kvinnene skal fortelle sin historie, drar de mannen med seg ut i offentligheten. Det blir for privat, og sånn må det være. Å jo, jeg kjenner noen historier om kvinner og deres valg fram til selvbestemt abort. Men de egner seg ikke for offentligheten. Som et alternativ synes jeg det er helt greit at maktkampen mellom Tom Nordlie og Jan Åge Fjørtoft foregår i full offentlighet. Og dermed kom jeg meg i land med denne tankerekka også…