Sju rom og kjøkken

Det er alltid godt å komme tilbake fra ferie. Bedre og bedre. Det å glede seg til å komme hjem er ingen dårlig følelse.
Og siden svært mange tilbringer noen sommeruker i svært varme områder, Tyrkia, Hellas, Kroatia, Spania, California eller Florida, så er en av de virkelig gode følelsene den usedvanlig gode luftkjølingen vi har her i landet. Man trenger i stor grad ikke slå den på en gang. Den bare er der.
Jeg innrømmer glatt at det å rusle på jobb i t-skjorte og 16 grader i går morges, er vesentlig bedre enn tilsvarende klokken seks om morgenen i 30 fuktige sydengrader. «Få igjen døren så ikke kulden forsvinner ut» som man sier mens øredøvende kjøleanlegg peiser på alt de kan og kondensdråpene danner et naturlig innendørs basseng der det absolutt ikke skal være. Dette med temperaturen engasjerer de aller fleste av oss.
Og selv om sydens varme gjør veldig godt en stund, så kan den både bli for ensformig og voldsom. Jeg har opplevd 52 grader i Death Valley mellom Nevada og California i USA (bildet) og 48 i Alanya i Tyrkia. Jeg lengter ikke tilbake til noen av delene.
Og i går morges kom jeg i en munter liten disputt med statskringkastingen, altså NRK Telemark (som antakelig også er verdens beste radio) som påsto at det var 13 grader i Skien klokken 06.00. På det tidspunktet var jeg på vei til jobb og hadde førstehåndsbevis på at det faktisk var 16 grader. Perfekt t-skjortevær når man går. I tillegg er det gigantisk forskjell på 13 og 16 grader i den sammenhengen.
Det ene er en fornærmelse, mens det andre, så tidlig på dagen, er et bevis om hvor ufattelig deilig det er i Norge i juli.
I tillegg er 16 grader også det som enkelte bussjåfører og andre i syden prøver å få temperaturen ned i når de skal bevise sin maskulinitet i form av effekten på kjøleanlegget.
Hans Wilhelm Steinfeldt sa en gang at det eneste stedet i verden som var kaldere en vinterdag enn Den røde plass i Moskva, var Torgalmenningen i Bergen i kuling og sludd.
For egen del var en turistbuss mellom Matanzas og Havana på Cuba det kaldeste jeg har opplevd. Spesielt fordi jeg besteg bussen i en svett singlet i tropevarmen. Jeg brukte store mengder lokal sukkerproduksjon i foredlet form for å få kroppstemperaturen opp over 30 igjen etter bussturen. Men det er utrolig hva man kan få til med sju rom og kjøkken…

Og med denne petit’en så avsluttes TA-bloggen i denne formen.
Vi har nå lagt ut 1665 innlegg her de siste sju årene og det har kommet 11917 kommentarer.

For de som vil følge med videre, så fortsetter dette som tilbud både for digitale abonnenter som du kan bli her og gjennom betalingsløsing som på sensommeren vil komme på www.ta.no.

Takk for følget!

Søkelys Midtsommartankar

: “Det er nå det er…” !

Vi rusar oss inn i ei årstid som må tvihaldast på og lagrast. Stoppe tida – bli her i den nordiske sommaren for bestandig…
Ei gløgg dotter i urbane Oslo sende meg dette diktet av ukjent(?) svensk lyrikar som just tar tak i dette ; å leva nå og oppleva dagane som den rike gåva dei er – uansett alder og status:

Vakraste tiden er inne.
Vilket en del glõmmer bort.
Man skulle hålla i minnet,
att den ãr märkvärdigt kort.

Man burde fira och flexa.
Njuta vart ända minut.
Se allting spira och växa
innan det helt tagit slut.

Skomakaren vet vad han gjorde
när han satte lapp i entrén –
Vilket vi alla nog borde:
“Stängt mellan hägg og syrén”

Skomakaren var ein klok mann. Heggen på våre breiddegrader blømer tidleg i mai og er ‘besunget’ av Wildenvey som eit tidleg vårvitne – syrinar i alle fargar blømer just nå i juni – og i denne tidbolken stengde altså vår svenske venn sjappa og bare gjekk ut og levde det levande livet….
Håballen er eit anna velkjent namn på tida mellom våronn og slåttonn. Ferietid for småbrukar og bonde då, kanhende ? Nei, den var nok ekstra travel. Så mykje skulle reparerast, nedbrotne gjerde skulle setjast i stand, steinplukking og kampen mot ugras i åker og hage måtte gjerast. Dessutan var det tid for buferd – stauleshus – setusel og fjos – blei klargjort just i denne tida. Men det var ei god og glad tid både for folk og fe. Buskapen stunda til dei frodige smyliliane på fjellbeita og unge budeier sulla og song og såg fram til ein sommar i fjellet. Strevsam, javel – men også inkludert romantikk og forventing – kanskje ein laurdagsfriar frå grenda…? Viser og tradisjonsmusikk opp gjennom hundreåra visar at ungdom, kjærleikslengt og draumar er tidlause, heldigvis…
- -
Livet ja, I vår frodige hage med dei store, gamle trea spirer nye liv: Frå eit måkereir på grannetaket ramla just nå tre små nyste ned ein dag – vel vakta av skrikande foreldre som skræmer både katter og andre fiendar vekk. Eit par tjeldar har også avla fram ein kylling – kvit og ljost grå med det rette lange nebbet – lell endå utan dei flotte fargane ein vaksen tjeld har. På fjorden ror flokkar av ærfugl, men det er vondt å sjå at ungeflokken minkar i antal – her er det nok mange fiendar på ferde natt og dag. Villminken i strandrøysa er ein slu, farleg fiende for alle små…

Du ska itte røre reiret,
reiret er ei lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin vâre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng. (Skjæraasen)

Det nærmar seg ferietid for dei fleste i Fedrelandet. Kanskje den svenske skomakaren kunne lære oss litt om å nytte ferien til avslapping, rekreasjon – ja, litt meir om den ‘sunne’ latskapen, kanskje? Men det nyttar knapt, “Ola og Kari” med ungar og pargas vil vel som vanleg rekke over meir enn dei gjorde i fjor – og i alle fall meir enn venner og naboar orkar med.
Just skrytinga over fantastiske og eksotiske opplevingar er truleg ein viktig del av det moderne mennesket sin feriedraum? Eller – er dette bare ein gamal manns surmaga oppgulp basert på personlege, forgylte minne om alt det som ein gong var… ?

Skjebnedøgn hele tiden

Den kanskje mest brukte tittelen i europeisk presse det siste året, ja. antakelig de siste årene om jeg tenker etter er: «Skjebnedøgn for Hellas».
Det spesielle er at man har forhandlet i årevis om det som kan bli Hellas sin endelige utmelding av Euro-samarbeidet og kanskje EU.
Det vanskelige er at nasjonene som har lånt penger til grekerne har krevd at Hellas tar et kraftig oppgjør med sin egen velferd.
Det vil si både nivåer på pensjoner og pensjonsalder samt mye annet. I Hellas oppleves det som om rike land i Nord-Europa pålegger Hellas en dårligere velferd for egne innbyggere. Det ikke bare oppleves slik, det er slik.
Men dette er også en leksjon i hva som skjer når man ikke har orden i økonomien. Om man ikke makter å betale regningene sine, om man gir blaffen i husleien, så kan man jo antakelig ha litt bedre råd i to-tre måneder. Men brått så vil man ha vesentlig dårligere råd. Og andre tar beslutningene for deg, beslutninger som gjør ting verre. Og i stedet for å betale 5-6000 i måneden i egen bolig, så må man kanskje betale 10-11000 i leid bolig. Som er skralere.
Det er egentlig der Hellas er nå.
Hovedproblemet er slett ikke at resten av Europa har vært for hardhendte med Hellas, men at Hellas har latt sine egne statsfinanser råtne på rot.
Det er ikke statspensjonister, enker og faderløse som har profitert mest på rotet og manglende kontroll i Hellas, som man kanskje kan få inntrykk av.
Alle har svindlet i Hellas, i alle fall «alle», men det er de rike som har svindlet mest.
Svindlet skatt, svindlet ditt og svindlet datt.
Ingen bør være det minste i tvil om at det gjennområtne økonomiske systemet i Hellas ble mest utnyttet av dem som i utgangspunktet hadde størst mulighet til å betale sin skatt som de skulle. Til og med i parlamentet i Athen var de fleste skattesnytere leste jeg et sted.
Og da kommer man til noe viktig:
Vanlige folk med helt normale inntekter, tror innimellom at man er tjent med en økonomi som er preget av dårlig kontroll, mye svarte penger og tvilsom moral, men sannheten er at de som tjener mest på dårlige systemer er folk med millioner og milliarder.
Om alle unndrar seg 10 prosent av det de skulle betale er det mer lønnsomt for en med ti millioner i året, enn en med 300 000 i året.
Om en elektriker tjener 10 000 svart, så er ikke nødvendigvis det noen stor krise, men skatteunndragelser er også ofte progresjonsbasert. Så mens elektrikeren unndrar 3000 i skatt, så unndrar kanskje en rik luring 300 000.
Og summen av dette gir dårligere velferd for alle.
Slik er det med Hellas nå.
Svært mange svindlet staten, nå tvinges den greske staten til å slå nådeløst tilbake.
De som tjente mest på svindelen, er antakelig de som taper minst på konsekvensene.
Og i mellomtiden står skjebnedøgnene til Hellas i like tett kø som charterflyene på flyplassene. Så til alle telemarkinger som skal til Hellas i sommer er det å si: Gi gjerne rikelig med tips på greske restauranter til gode kelnere, men få også kvittering for hovedsummen.
Selv om det er helt gresk for deg, kan det være pensjon for en gammel sliter.

Mot mørkere tider? Det finnes 6 869 378 541 803 grunner til at dette skal gå bra

I går ettermiddag «snudde» altså solen.
Det kan man jo se mørkt på.
Personlig velger jeg å vektlegge at dagen i dag er årets lyseste og lengste.

Vi snakker altså om bortimot 13 timer lengre dagslys enn rett før jul.
Vi snakker altså om en sol som står opp av havet omtrent klokken 04 og synker ned igjen
i dønningene når klokken drar seg mot 23 på kvelden. Og lyst hele natten. (tog
du ’an?)
Og ikke bare det, som det heter i en herværende reklame for en aldeles strålende
god lokalavis, ikke bare det, men nå har jo faktisk solen, spesielt denne helgen,
funnet ut at den skal varme folk også. Og det bringer meg, på høyst unaturlig
vis (omtrent som en nærradioovergang) videre:
Noe annet som kan varme litt, knyttet til akkurat dagens dato er at oljefondet, Statens petroleumsfond, ble opprettet i 1990. Vi snakker altså om 25 år i dag, der vi, ikke har spart oss til fant, som spesielt
opposisjonspolitikere alltid hevder når de dirrer av dyre forslag – og regjeringen skal «holde igjen».
Saken er den at vi som nasjon har lagt midler til side i gode tider, for å ha i dårligere tider. Det er, uansett hvordan man snur og vender på, fornuftig. Arbeidsledigheten i landet vårt ser nå ut til å øke
mer enn det som er bra. Prosentene varierer ganske mye rundt i landet og området som tidligere var vant med en nesten ekstrem vekst, som Stavanger, har fått noen kraftige tilbakeslag det siste
året, først og fremst knyttet til nettopp oljeindustrien. Men også andre områder, som vårt eget Telemark, sliter nå. Om tidene som nå kommer viser seg å være litt vel humpete, så finnes det altså
likevel rikelig med penger å bruke til å investere i landet vårt. Riktignok gikk det noen år fra man opprettet fondet i 1990 til man hadde noe å sette inn der. I begynnelsen av 1990-tallet var det vanlig
med underskudd på de norske statsbudsjettene og ikke penger å avsette til
sparing, men fra 1996 begynte, sakte men sikkert, å komme litt «pæeeng på
bok».
Det vesentlige, og vanskelige, med akkurat dette temaet er at om man bruker for mye penger på de feile områdene, så kan man altså ødelegge nødvendige omstillinger. Omstillinger som skal sikre sunn drift inn i framtiden.
Men bruker man pengene riktig så kan investerte midler gi avkastning på andre områder senere. Mange mener at offentlig sektor har fått for mye penger og derfor har vært i for liten stand til å effektivisere seg selv. Andre mener at det er motsatte. Og alle mener at alle andre
burde gjort alt mye bedre.
Et av de vakreste ordene i en sosialdemokratisk tenkning, og i samfunnsøkonomi
som vår, er det tilsynelatende vanskelige og kjedelige ordet motkonjunkturpolitikk.
Det handler om at man har kraft og evne til å sette i gang omfattende
arbeider i offentlig regi når tidene er dårlige. Da sørger man for at folk som
eventuelt hadde blitt arbeidsledige, og belastet økonomien med arbeidsledighetstrygd,
i stedet fikk lønn og jobb. Det er ikke særlig komplisert og har vært brukt, med hell, mange ganger i Norge.
Som under krisen som rystet verden, men knapt rammet Norge, i 2008-2009.

Jeg er glad for at TA har mange lesere som sympatiserer med Høyre og Frp. Vi ønsker og trenger alle leserne vi kan få. Om en av dere ville vært så grei å sende statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen dagens side tre i TA, så hadde jeg satt pris på det.
fredag var det forresten 6 869 378 541 803 kroner på Oljefondet. Nesten 7000
milliarder korner. Bare så det er nevnt…

Svært nok for meg; fredagen er åpnet!

Endelig er fredagen kommet.
Dagen som får de andre dagene til å stå i skammekroken og se ned, hektisk i ansiktet og pinlig berørte.
Dagen som får turgjengerne på vidden, eller i Vestmarka, til å ha ny spenst i skrittet når knærne må støtdempe en og annen dump i terrenget.
Vel, altså, dagen i dag er ikke hvilken som helst fredag, det er den lyseste fredagen noensinne i år. Den er så lys at det faktisk begynner å lysne før det har begynt å mørkne.
I tillegg til alt det andre denne dagen har å by på, så er det også bursdagen til Bård Tufte Johansen.
Komikeren har rukket å bli 46 år.
Det som imponerer meg med Bård er at han går foran. Med spenst i skrittet. Som komiker.
Ofte har han rett og slett maktet, sammen med makker Harald Eia, å oppdage helt nytt land, innenfor det utrolig krevende komikerfaget.
Om han var like morsom da han, visstnok, skal ha livnært seg som støvsugerselger er jeg usikker på, men det hevdes at han i to år var i støvsugingens edle kunst.
Men, spesielt i 1995 og 1996 med «Lillelørdag» skapte Bård noe helt nytt.
Som innimellom fortsatt dukker opp på tv.
Og som fortsatt står seg.
I alle fall for oss som lot oss sjarmere av rutebilstasjonen i Ærendal. «Åpen post» var også nyskapende, samt «Team Antonsen» og «Tre brødre som (absolutt) ikke var brødre».
Bård er en av Skiens store sønner etter Henrik Ibsen. Og noe lettere å bli glad av, må vi kunne si. Grattis!
Passer i grunn godt at Bård har bursdag sammen dagen som Odd har hjemmekamp, for fyren er jo nesten sykelig Odd-supporter.
Så får vi se om Monsamjelden klarer å dempe Bårds feiring.
Det er tvilsomt.
Men, altså, lys fredag:
Fra naturens side kunne det ikke vært gjort på mer elegant måte. For vi går fortsatt mot lysere tider, helt til søndag ettermiddag.
I år «snur solen» klokken 17.38 søndag 21. juni.
Jeg har nesten dårlig samvittighet for å nevne det.
Så la oss være kortsiktig, la oss ikke se for langt fram: La oss hylle dagen i dag.
Noen ganger er nåtid mer enn nok.
«Svært nok for meg» – som Jonas Fjelds fantastiske album fra 1990 heter. Der har han også har den fabelaktige, og kanskje lett dristige sangen:
«Hun kom som en engel».

Som i dette verset:

Og Jorda sang da vi dreiv avsted
Og sola den stod der og brant
Og selv elva ble blank og stille da hun sank
Men hun kom, kom, kom som en gyllen flom
Hun kom som en engel og forsvant

Engler trenger vi alle i vårt liv, selv på årets lyseste fredag. Og med de ordene må man vel kunne si, Egil, (Som Arne Scheie alltid sa) at fredagen er åpnet. Måtte den bringe lys, også i sinnet…

Må nødt mellom'ish

Det er det et gammelt grenlandsbegrep og et nytt anglosaksisk begrep som jeg har hengt meg opp i i det siste.
Det gamle er dette forunderlige: «Må nødt».
Man sier altså ikke «er nødt» her i fylket.
I alle fall ikke i Grenland.
Man «må nødt». Nå «må vi nødt» til å fokusere på inntektene, ikke bare på kostnadene», som jeg hørte her en dag.
En ting er at man skyter ballen «mellom» muren på frispark, ikke «gjennom».
Men at man «må nødt» til å skyte «mellom» muren fordi man ikke klarer å skyte over og likevel under tverrliggeren er krevende, rent grammatikalsk, for oss innvandrere.
Altså oss som har kommet rekende på en fjøl’ish. Som altså er overgangen til det engelske språklige fenomenet som går sin seiersgang i gamlelandet i disse dager. ‘ish’ingen.
Måten å understreke at noe er omtrentlig: «Hvor gammel var han da, 30?»«Tja, 30’ish».
Skjønner du hva jeg mener?
Tja, ikke helt.
Skjønner ikke’ish altså.
Jeg har lest om folk som har tilbrakt et år i «Sør-Amerika’ish». Som antakelig da betyr litt i Sør-Amerika og litt i Mellom-Amerika. Muligens har de vært hele tiden i Latin-Amerika.
Og det er ikke ‘ish en gang.

Språk kan være gøy. Og rettskriving er ofte ikke så lett.
Det vet vi i avisene alt om.
Jeg har sett at svært mange bruker kraftuttrykk på de sosiale mediene.
Men når folk æreskjeller andre for lav intelligens kan det være greit å passe sin egen rettskriving.
Best, eller verst, må jeg si en fyr jeg kjenner litt til er.
Han raser stort sett mot alt og alle, nesten daglig.
Og spesielt journalister som ikke har greie på noe som helst.
Det er ikke mange som unngår å bli hånet av vedkommende. Han har en ganske åpenbar sympati med den mørkeblå siden av politikken og latterliggjør ofte politikere på venstresiden, som stort sett blir omtalt på en måte som trekker deres mentale helse i tvil.
Poenget er at han gjør det såpass dårlig skriftlig at man rett og slett sliter med å forstå hva han mener.
Det finnes knapt en skrivefeil han ikke har prøvd ut.
Ofte i samme setning.
Vedkommende har rett og slett vanskelig for å gjøre rede for seg, som er politiets måte å beskrive berusede personer.
Derfor var det litt muntert da jeg forleden kunne lese at han skjelte ut, på et ubehjelpelig språk, en i SV som visstnok burde få skolepengene for mattetimene tilbakebetalt.
I alle fall tror jeg det muligens var det han prøvde å uttrykke.
Det var litt morsomt da første kommentaren kom:
«Spørs om ikke du burde få tilbakebetalt for norsktimene da…».

Stå på bønder!

Jeg har lyst å benytte meg av språkbruk, et utrop, fra dagligtale, som brukes om folk som har vært syke, om idrettsfolk som er slitne, om noen som har gått på en smell. Begrepet er enkelt og lett å oppfatte. Altså stå på!
Det går til våre bønder.
Det går til folk som har valgt et liv i jordbruket.
Noen ganger er det forresten ikke de som valgte jobben, noen ganger valgte jobben dem.
Det finnes tusenvis av mennesker i dette landet, også utenfor kongefamilien, som i realiteten knapt kan sies å ha valgt yrkesvei selv.
Om oldefar og bestefar og far har dratt seg selv og familien opp med ren og håndkraft, om de har jobbet så træler preget hendene og svetten silte for å gi familien et utbytte og de unge slekter en framtid, så er det ikke bare-bare å takke «nei, far, jeg vil heller reise til Oslo og nyte caffé latte-livet».

Derfor ble jeg også så glad da jeg leste om Marthe Bogstad på 25 i går. Hun gikk helt til topps i en ledertalentkåringen som kalles for «Helt sjef».
Hun er fra Kløfta, er fulltidsbonde, leder i Akershus Bygdeungdomslag og kaptein på det lokale damelaget. Og hun er krystallklar:
«Det verste som finnes er tafatte folk».
Og nå får den ungen bonden altså utmerkelse for lederevner og engasjement. Samt, som det står: «Stå-på-vilje».
Til Romerikes Blad sier hun:
– Det er utrolig givende å engasjere seg, ta ansvar og se resultater av det man gjør. I Akershus Bygdeungdomslag har jeg gleden av å jobbe med 850 venner som bidrar på dugnadsbasis for å skape liv og samhold, og på gården er jeg min egen sjef og har gleden av å se resultater av egen innsats hver eneste dag.

Mange av dem som har valgt et liv i jordbruket opplever, dag etter dag, ikke bare å bli nedsnakket av politikere og i deler av mediene, men også å måtte forklare og forsvare seg om alt fra matvarepriser til subsidier og prisen på importert mat til miljø og små bruk.
Vel, det er, i beste fall, urimelig å laste våre bønder for dette.
Vi importerer massivt med fremmedarbeidere innenfor alt fra veibygging, husbygging, helsevesen til hotell- og restaurantnæringen, der det nærmest er et nasjonalt anliggende at de skal ha eksakt det samme i lønn som norske arbeidsfolk, men når det kommer til våre bønder ser det ut til at enkelte mener de bør klare seg med baltisk eller rumensk lønnsnivå.

Jeg vil anta at det koster det samme for en bonde som for en elektriker eller oljearbeider å kjøpe bil, sko til ungene, eller et glass vin på restaurant. Så det er det vel heller ikke så urimelig at de vil ha omtrent samme lønnsnivået som har velsignet resten av nasjonen.

Bjørnstjerne Bjørnson, av alle, sa det med patos:
«Bøndene, de er vårt lands støtter, de er dets søyler!».

Det kan jo kanskje være i meste laget å uttrykke det slik, i vår tid, men for våre bygder, for vår bostruktur i landet, for å ivareta kulturlandskapet, for å hegne om generasjoners slit og nybrottsarbeid – og for å produsere, god, næringsrik, sunn og kortreist mat så er det også en forutsetning at vi tar vare på våre bønder.
Ta det gjerne som det det er, en solidaritetserklæring til et flott yrke og en viktig næringsgren:
Vi trenger bønder, det er bare ikke alle som har skjønt det.

Butikk-takk: Hvor ble tiden av?

Det er blitt så ufattelig enkelt å handle.
Det vil si, det har jo alltid vært enkelt om man har penger i pungen, men mye av det man handler er blitt så lett å håndtere.
Som for eksempel brødskjæremaskinen i butikken. Den gjør livet lettere. Og den gjør at de gamle gode blingsene, de som ble større og grovere, til dårligere tid og brødkniv man hadde, er historie.
Og det gamle slagordet i de tusen kjøkken: «skjær pent av osten» er helt unødvendig når man får hvitost (gulost) i ferdige skiver. Og nå også i tube har jeg registrert.
Druene har ikke stener, jordbærene er gode hele året, potetene, selv nypoteter, er skinnende rene og selv de billigste billig-butikker selger supertomater som fortsatt henger på tomatklasen.
Man kan kjøpe ferdig pizzadeig som også kan brukes til annet snadder, som innbakte pølser.
Man kan kjøpe appelsinjuice der litt av fruktkjøttet fortsatt er i drikken, akkurat som om du hadde presset appelsinene selv før frokost.
Man kan kjøpe hasselnøtter i løs vekt, så deilige og innbydende, at man hører Tchaikovskys nøtterknekkersuite svakt i bakgrunnen.
Dessuten er det blitt såpass billig at man ikke nødvendigvis må kjøpe svinekoteletter når man har lyst på noe grisegodt, man får indre- og ytrefilet av svin til nesten samme prisen som kotelettene koster før.
Og om du vil ha ekstra smak så er delikatessene ferdig krydret og klargjort for grillen, ikke som før da mor tilrettela alt og ga far ferdig marinert kjøtt.
Akkurat det der har forresten alltid vært fornøyelig. Mor lager salaten, dekker bordet, marinerer kjøttet, blander saften med isbiter til barna, hun gjør klar is og jordbær og kaffe. Far legger det ferdigmarinerte kjøttet opp på den stilige gassgrillen med elektronisk tennemekanisme. Og alle på grillfesten skryter av at far har laget mat:
«Guuuuu kor flink du er Tobias…».
«Ehmmm, takk, men hun har jo hjulpet litt til hun også…» sier far da med et lett, galant nikk bort mot fruen som nettopp er ferdig med å bake eplekake.

Men tilbake til butikken:
Nå står vi altså like før en revolusjon i dagligvarehandelen. I løpet av kort tid vil de aller fleste kasser være selvbetjente. Maten er ferdiglaget, pengene er blitt til plastikk, regningene betales på mobilen og selvangivelsen skriver seg selv.
Er det ikke litt underlig at vi har fått så mye dårligere tid enn før?

Menneskelig tallauksjon og stimulert fremmedfrykt

Det er forstemmende å se hvordan Frp dyrker fremmedfrykten som dessverre finnes i oss alle for å få gjennomslag for sitt syn i saken om flyktninger fra Syria.
De respekterer ikke at flertallet i Stortinget mener noe annet og prøver å skape en stemningsbølge som fører til at man hjelper færre lidende mennesker.
Og som bivirkning håper nok Frp på bedre tall på meningsmålingene.
Men jeg synes også Aps bud-strategi med 8000-9000-10 000 er en politisk metode som ikke passer til disse problemene. Det å lage denne typen bud-retorikk som omhandler mennesker i nød er ikke egnet.
At man for å vise solidaritet og omsorg prøver å gjøre sitt ytterste er en god ting, men at det blir en tall-lek der folk, med gode argumenter, som sier 2000, 3000 eller 4000 er halvparten eller tredjedelen så omsorgsfulle som de som mener 8000 eller 10 000 smaker ikke godt.
Saken som nå diskuteres er så viktig at man bør bruke både KrFs og Aps taktikk, nemlig ta imot så mange som praktisk og fornuftsmessig mulig her i landet, men også Frps strategi om å hjelpe «ti ganger så mange» der de er.
Begge deler er det brukt for.
Så altså, hjelp mange i Norge og mange andre steder.
Imidlertid er jo retorikken med å hjelpe folk «… der de er» ikke fullt så opplagt og enkel som Frp får det til å høres ut som. Om disse millionene av lidende mennesker kunne motta hjelp og trygghet der de er, så hadde de neppe rømt på tvilsomme flåter og druknet i tusentall.
Dette er en alvorlig, dramatisk og, i omfang, nesten helt uforståelig katastrofe.
Så langt er det land i den geografiske nærheten, som Tyrkia, Libanon, Italia og andre som virkelig har fått kjenne belastningen.
Derfor bør Regjeringen sende mer midler til de som nå prøver å holde millioner av mennesker i live.
Et annet pussig poeng er denne regjeringen som det ser ut til at nesten har som grunnleggende fundament at de mistror kommunene her i landet; nesten ingen strukturer og størrelser er «robuste nok». Men når kommunene svarer at man ikke kan motta flyktninger tror departement og statsråd blindt på alle tilbakemeldinger fra de samme kommunene.
Kommunene har langt på vei rett i at de ikke kan motta det antallet som Stortinget ønsker, men om det følger statlige penger med utgiftene så er det mulig.
Dessuten har det jo alltid vært så viktig for Frp å ikke sende penger ut av landet, så her har finansminister Siv Jensen en gylden mulighet til å beholde pengene i Norge.
Selv alvorlige saker kan man kanskje spøke litt med.
Men realitetene er at bak de tallene som de forhandler om på Stortinget finnes ekte, lidende og oppriktige mennesker, akkurat som oss. Der fremste mål nå er å overleve litt til. Det målet har vi som medmennesker et ansvar for at så mange som mulig skal få oppfylt.
Man kan jo lese artikkelen på side tre i TA i dag om en annen flyktningkatastrofe. Om jøder som kjempet for livet. Og mange millioner tapte.
Også den gangen var det mange som kunne hjelpe, men valgte å la det være …

Venner for livet

Det var en desemberdag i 1994. Vi kom ut av en rusten og tilårskommen taxi i Havana. Den hadde tatt oss fra flyplassen i Cubas hovedstad til bydelen Vedado. Der hadde vi på en håndskreven lapp en adresse som viste seg å være til en leilighet i 14. etasje i en blokk. 14. etasje i et område som stadig mistet strømmen og både manglende heis, manglende lys og trange baktrapper gjorde det hele ganske besværlig.
Og interessant.
Uansett, på trappen utenfor denne blokka – for 21 år siden – satt det to unge mennesker. Den ene var datteren til hun som tidvis disponerte denne leiligheten som en eks og eksilcubaner leide ut. Den andre ble min venn.
For livet:
David.
Skru tiden fram til en høstdag i fjor. Jeg skulle feire rund bursdag og ut fra flyet på Gardermoen stiger et par. David har med seg sin nydelige kone Kenia. De to barna ble hjemme på Ibiza der paret nå bor. Både datteren og min gudsønn John Sebastian – som jeg, etter store betenkeligheter fra den katolske kirken i Havana, fikk være fadder for 14-15 år tilbake i tiden. De to som kommer mot meg har tatt turen for å være med på feiringen som jeg, forholdsvis motvillig, hadde latt meg overtale til.
De 21 årene som hadde gått siden vi første gangen møttes var som blåst bort. Den inderlige, og varme, følelsen av vennskap som oppsto nesten umiddelbart, var bare blitt styrket gjennom årene. Gjennom et tidligere treff i Norge og ganske mange på Cuba, samt også et par hektiske dager i Spania i fjor.

En annen historie, et annet vennskap: Det var en novemberdag i Miami i 1992. Jeg hadde fått stipend fra Bergen kommune, håndverkerstipend, som jeg brukte til å undersøke hvordan amerikanske aviser dekket presidentvalget. En ny, og ganske ukjent, demokratisk utfordrer, Bill Clinton, prøvde å ta kampen opp mot den rutinerte George Bush senior. Og vant til manges store overraskelse. Fascinerende og interessant å se hvilken enorm positiv energiutløsning valget av Arkansas egen sønn fra beskjedne kår stimulerte i USA. Også langt inn i avislokalene, der det var jubel på de gigantiske deskene.
Etter en runde til fem-seks amerikanske aviser – var det tid til å puste ut. På en bar på Miami beach. Der jeg traff fire østtyskere som var på sin først skikkelige tur i vesten etter at det ble mulig like før. Så kan du skru tiden fram til april i år. Berlin. Jeg møter to av de fire, Thomas og Ariane, på en kafe ved Brandenburger Tor. Min tysk er like rusten som en gammel Trabant. Deres engelsk er heller ikke spesielt godt rustbehandlet. Men det gjør ikke så mye. Vennskapet har holdt seg. Det som startet på en bar ved Collins Avenue på Miami Beach og fortsatte Unter den Linden – er intakt.

Vennskap er en forunderlig greie. I Ciceros skrifter finner man en god definisjon:
«Vennskap er uendelig mye bedre enn vennlighet». Det er slik og det føles slik.
Hjertet gjør et lite hopp når man møter folk man er spesielt glad for å se. Selv om man ikke tråkker ned dørene hos hverandre.

Langesund forrige lørdag. TA har stand på shantyfestivalen. Vi deler ut aviser, smakebiter, på avisen vi både lager er stolte av og gjerne vil selge til flere telemarkinger. ….der kommer jammen Kibo og Ingjerd, Kjell Ivar Borgen og hans elskede. Kibo er pensjonert TA-mann, mens dama hans, flotte Ingjerd, møtte jeg første gangen på en bluesfestival midt på 1990-talet. Det var nesten første gangen Kibo møtte henne også tror jeg. Og jeg merker jeg blir svært glad av å se de to, som har flyttet til Vestfold. Ekte vennskap. Varme, omsorg og humor.

I mai var jeg en tur i Bergen. Da fikk vi, etter mange år, endelig gjennomført et treff mellom tre kamerater. Trond, Stig og jeg vokste opp sammen. Og vokste vel også fra hverandre. I alle fall geografisk. Men over en god middag og noen glass brigg (eller hva det var) så er vi akkurat der vi var for 30 og 40 år siden. Som gamle gode venner glir vi rett inn i rollene våre, som om verken 1980- 1990- eller 2000-tallet har kommet, blitt godt brukt og reist avgårde igjen.

Jeg har også noen nye venner. Vennskap som jeg tror vil holde livet ut. Eller for å sitere C. C. Cowboys som virkelig har truffet med teksten på «Livet ut»:

Jeg liker netter!
Jeg er nytelsessyk
Jeg liker trengsel
Og forførende smil.
Jeg liker akkurat deg,
jeg liker akkurat oss.
Jeg liker Beatles og Dylan,
Led Zeppelin og Stones.
Og jeg tror det vil vare livet ut

Jeg kan nevne i fleng slike kamerater. Folk som man husker på, i en spesiell setting, og man blir varm inni seg. Men sier det sjelden. Trenger ikke si det.

Jeg har vært med i et tippelag i over 20 år. Det kan godt hende det varer livet ut. Selv om ikke det akkurat er så profitabelt.

Jeg har en gjeng karer jeg omgås helst uten klær. Riktignok i badstuen, ikke på swingers, med dog. Mine venner Jostein, Johnny, Jørn, Svein, Øyvind, Atle, Kjell Åge og de andre kommer nok til å løse verdensproblemer i svettetåke til svetten tørker for godt.

Jeg har folk jeg jobbet med i BA i Bergen. Hans, Tore, Morten, Dag, Anne, Elin, Øyvind, Willy som «alltid»» er der.
Og folk jeg jobbet og jobber med her i TA. Noen som gikk bort. Noen som gikk seg bort. Noen som gikk av. Noen som gjør karriere andre steder. Zlatko, Runar, Jan-Erik, Ole, André, Eirik, Herulf, Tore, Sølvi, Jorunn, Kirsten, Borgny og mange flere.
Noen ser jeg aldri. Noen ser jeg sjelden. Men jeg innbiller meg, og får stadig bekreftet når vi møtes, at dette er vennskap som sitter som støpt. Som stereotypørene sa det.

Familie er viktig. Ungene er viktig. Si gjerne viktigst. Men venner er også noe av det som skal til for et helt liv.
Håvamål er krystallklar:

Samd er venskap
når segja ein kann
den andre all sin hug.
Vinglut vera er verst av alt,
all-rosar er ikkje ven.

Og det er slik med ekte venner, skikkelige venner, venner som varer at man kan si som den afghanske forfatteren Khaled Hosseini skrev det i en av sine sterke bøker når en venn ba om noe:
«For deg, tusen ganger til».

Livet uten vennskap hadde vært et fattig liv.