...og hvem tror du var mest hissig?

Endelig er fredagen her.
For en dag!
For en oppfinnelse!
Mannen (eller damen, det kan ha vært både Gud og Gudrun) som oppfant fredagen burde vært tilgodesett med en pris:
«…og prisen for beste dag-oppfinnelse går til….».
Vel, uansett, i dag skal vi, altså gode kolleger på min arbeidsplass, feire en flott fyr som nå går av med pensjon. Selve feiringen foregår på dannet vis uten altfor mye dill-dall. I alle fall blir det lite dill, noe dall må vel muligens påregnes.
Annonse-mann, kollega og venn Svein Trengereid har vært et oppkomme av munter energi, lidenskapelige interesser som fotball og trav og et mer enn alminnelig godt humør.
Heldigvis er jeg ganske sikker på å se ham jevnlig, også som pensjonist. «Har du først falt i gryten så er det ingen bønn» som man sier om Brann-supportere, men det gjelder også for TA-folk.
Mange elsker denne avisen med varme og kjærlighet helt til de legger ut på sin siste rusletur. (Fint lokalt uttrykk det der forresten. «…nei, han rusla i fjor han..».
Ja, i noen tilfeller, også etter man har rusla. En vakker eldre kvinne kom innom med en flaske akevitt til jul til oss i TA over 20 år etter at mannen hennes, som hadde jobbet her, tror jeg, på 1950-, 60- og 70-tallet, hadde gått bort.
Da snakker man om lojale medarbeider. (Tok du hintet Svein?).
Vel, uansett så fikk jeg høre en god historie forleden. Dette handler om, tja, la oss like godt kalle ham «Geir» fra Siljan. Eller fra «Siljan». Noe som er usedvanlig praktisk siden han både heter Geir og er fra Siljan. Geir kunne, etter forholdsvis dype vitenskapelige undersøkelser, formidle følgende forskningsresultat:
Kaffe gjør folk vesentlig mer aggressive enn øl. Koffein var altså mye verre enn alkohol.
Saken var nemlig den og da tror jeg rett og slett jeg må sitere «Geir» direkte:
«Jo, altså – jeg kom hjem utpå morgenkvisten etter en fuktig kveld og natt på basarane i Skien og der satt kjerringa på kjøkkenet og drakk kaffe og hvem tror du var mest hissige av oss…?».
Sånn er det med vitenskapen. Solide undersøkelser i felten er vesentlig og vi i TA er alltid glade for å formidle folkeopplysning fra, hva skal man si, de forholdsvis avsidesliggende ytterkantene av akademia.
Og med disse velmenende ordene erklærer jeg fredagen for åpnet.
Og, bare så det er nevnt: Pass deg for kaffens mørke bivirkninger.

Hvorfor ikke lokal kapital?

Noe av det som først gjorde inntrykk på meg da jeg for nesten 22 år siden bosatte meg i Telemark var den uttalte lysten og trangen til å hente inn risikovillig kapital til Telemark.
Hente det utenfra.
Jeg hørte om diffuse amerikanere i Morgedal, utflyttede bamblinger med base i England, om kinesere på utallige delegasjonsreiser, spanjoler – tyskere og russere både her og der. Det var litt utydelig hva som kom ut av det hele. Når sant skal sies så ble det ofte mye avisomtale, mye skrik og lite ull.

Ulike fylkeskommunale, kommunale og interkommunale grupperinger, næringsavdelinger og næringsfond er ivrig på å hente inn ny risikovillig kapital til Telemark. De jobber for etableringer og arbeidsplasser. I et krevende marked er ikke det lett. For en tid tilbake gikk fylkesordfører Terje Riis-Johansen ut og sa følgende til NRK: «Vi jobber med å selge fylket utenfor Telemark for å framstå attraktive for større selskaper nasjonalt og internasjonalt».

Det som undrer meg er at den lokale kapitalen ikke er mer villig til å satse i sitt eget fylke.
Men det undrer meg også at de som styrer og steller med fylket vårt ikke er mer opptatt av nettopp den stedbundne, lokale kapitalen.

Jeg har i mine tanker rundt dette variert mellom å tenke at de som sitter på pengene er påholden og at de rett og slett ikke blir invitert. Noen ganger er det jo slik at man ikke ser det som er nærmest.
Jeg har forresten også hatt samtaler med flere av de mest sentrale pengefolkene. Altså folk med både høy kompetanse og solid kapitalgrunnlag. Det som har gått igjen hos flere av dem er at de undrer seg over mangel på lokal interesse for mulighetene som ligger i denne kapitalen.
De er ikke akkurat fornærmet, men stusser over at de «aldri» hører noe fra lokale folkevalgte og andre. Det sitter altså folk med stor og til dels helt fri kapital i dette fylket og det finnes en uttalt undring til at ikke flere av alle dem som har som levebrød å koble gode ideer med risikokapital tar kontakt. Rett og slett, tar kontakt.

Det er antakelig et vesentlig større problem enn mange innser at stadig flere hovedkontor flyttes ut av Telemark. Da tenker jeg ikke bare på offentlige institusjonelle organisasjoner der vi i øyeblikket er i ferd med – eller kan – miste både politi, helse, høyskole, skatteinnkreving og står i fare for å miste enda mer. Den ene etter den andre forsvinner. Man starter kanskje opp her og lykkes, som Grenland Group, Norsk jernbanedrift etc., men på et tidspunkt så kommer det nye eiere som ser til at det å dele opp og fjerne hovedkontorene fra nærområdet vårt er et prioritert område.

I utgangspunktet trenger det ikke bety all verden for arbeidsplassene, men er ikke styre og stell lokalt – så kan man være helt sikker på at beslutningene også er preget av det.

Et eksempel er Hallgeir Skogen som la igjen forholdsvis mye midler til både sponsing av Grenland friteater, til Langøya og i idretten. Samt ulike lokale mindre tiltak – som Shantyfestivalen i Langesund. Siden nye eiere klarte å bølle Skogen ut av selskapet, så ser det ut som også all sponsing har forsvunnet.
Det er rett og slett ikke interessant for Stavanger-folk eller folk i Oslo å støtte lokale verdier.

Det motsatte ser man forresten med Skagerak og Sparebanken – som styres lokalt – og legger igjen vesentlige midler til idrett og kultur.

Hvorfor det er slik at lokalt engasjement forutsetter lokal plassering kan man alltid undres over.
Og hvorfor så mye blir flyttet «innafor».
Jeg mener bestemt og hardnakket at hovedgrunnen er en underliggende sentraliseringsiver der man politisk og organisatorisk ikke bare er nøytral eller likegyldig, men at man faktisk stimulerer magneten som trekker det meste bort fra distriktene. Og ingen går klar.
Dette gjelder både store og viktige offentlige styringssystemer, men også organisatoriske ting, fra politiet. Det er jo Politidirektoratet på Majorstua som sluker store deler av de økte ressursene til politiet, ikke det lokale politiet som skal blir så «robuste».
Men det gjelder også organisasjonsliv, fagbevegelsen og mye annet. Som Mental helse. Alle husker hvor viktig det var for dem å flytte styre og stell fra Skien til Oslo. Og mange fikk med seg hvordan det gikk. Store kostnader til flytting og husleie. Men slett ikke ønsket effekt.

Men tilbake til den lokale kapitalen. Vi har sentrale gründere som Hallgeir Skogen som har vist at de virkelig kan få til ting. Hvor mye tid og krefter bruker de som jobber med å sikre ny giv, ny satsing, til å komme i dialog med de lokale? Og ikke bare prøve å få tak i «større selskaper nasjonalt og internasjonalt» som fylkesordføreren sa.

Om man ser hvordan fotballklubben Odd har funnet sammen med familien som dro tidenes største lottogevinst i Telemark, Borgersen, som vant over 100 millioner, så er det interessant. Man fant ut at man kunne nyte godt av familiens evner innenfor drift – og vilje til å bruke av sin kapital på lokale verdier som et fotballag. Det er neppe tvil om at Odds nesten historisk gode økonomiske resultat i fjor, kom fordi Yngvar Borgersen og fruen gikk inn både med kapital og brukte tid og krefter på klubben.

Det er selvfølgelig et spesielt eksempel.

Men det er også et bevis på at gode krefter må finne sammen. Gode lokale krefter må finne sammen.
Det er ikke så vanskelig å finne folk med kapital i Telemark. Både over og under «radaren».
De ønsker selvfølgelig avkastning av sin kapital. Næringslivet i Telemark trenger offensiv kapital. Summen av dette kan bli ny optimisme og vekst, men det forutsetter at man ikke tror at svensk, tysk, amerikansk, ja utenlandsk kapital nødvendigvis er så mye mer verdt enn de lokale.
Noen ganger er det rett og slett motsatt.

Elsk hvem du vil!

Det vakte bestyrtelse da Norges fotballforbund valgte å raljere over et supporterinitiativ som har fått i gang homo-debatten de siste ukene.
Saken er den at fotballsupportere har fått bruke regnbuefarger som cornerflagg i noen fotballkamper. Initiativet kom fra Brann i Bergen men er blitt omfavnet av gode supportermiljøer i hele landet.
Så hørte vi i helgen om den gode dommeren som viste ut spilleren som brukte ordet «homo» som nedsettende skjellsord i kampen mellom Sandes Ulf og Bærum. Det var Simen Juklerød fra Bærum som kom med den ubetenksomme uttalelsen. Hvor mange av de 1857 tilskuerne på Sandnes stadion som hørte det er uklart for meg, men dommer Anders Gjermshus var i alle fall våken og fikk det med seg. Og viste ut Juklerød.
En modig og korrekt avgjørelse, slik jeg ser det.
For å få slutt på legningsbasert utskjelling i fotballen.
Juklerød var mann nok til å beklage i ettertid.
Men hva gjør Norges fotballforbund?
Jo de velger, paradoksalt nok på sin såkalte «Fair play-side» å forsøksvis latterliggjøre initiativet med regnbueflaggene. Den aksjonen er en solid solidaritetserklæring til alle homofile som har følt seg marginalisert og fremmedgjort i fotballmiljøet. Det er jo «ingen» homoer som spiller fotball. Tilsynelatende.
Og alle vet at realiteten er at fotballspillende homoer i stor grad rett og slett blir værende i skapet, fordi fotballmiljøet ikke har vært særlig inkluderende med homofile.
Fotballforbundet velger altså å kommentere dette slik og jeg siterer det de selv skrev som kommentar til utvisningen i Rogaland: «Action speaks louder than flags».
Det hele er ingen «big deal», men det sier ganske mye om hvordan litt forstokkede miljøer rett og slett ikke skjønner helt hva som rører seg i samfunnet.
Jeg har en sønn på 16 år som selv har vært med og engasjert seg for at også homofile skal føle seg velkommen i fotballfamilien. En ungdom i den sårbare tenåringsalderen er altså villig til å fronte en viktig sak, mens en godt betalt leder i Fotballforbundet prøver å gjøre seg morsom ved å nærmest håne folkene som ønsker at idretten vi alle elsker skal være litt mer inkluderende og rause.
Forstå det den som kan.
Det skal komme en dag da vi ikke har alle disse homodebatten gående over alt, i kirken, i fotballen, her og der.
Det blir en fin dag.
Jeg er i grunn lei hele debatten.
Men jeg skal jammen være villig til å delta i den helt til den blir unødvendig.
Det vil altså si til alle miljøer aksepterer at folk må få elske hvem de vil…

..det har aldri vært verre enn nå...

Verden er et urolig sted. Og jeg er mange ganger i tvil om alt bare blir verre, eller om det er oss i mediene som formidler så mye mer av elendigheten enn før.
Mye tyder faktisk på at det er det siste som er gjeldende.
Men, altså, i rask rekkefølge leste jeg i går om valget i Tyrkia. (Bildet er fra en tidligere tyrkisk valgkamp). Om valgfusk og usikre tider. Men også om at den stadig mer autoritære president Recep Tayyip Erdogans flertall gjennom Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) har røket. De havnet på drøyt 40 prosent. Og det er tre andre partier som kom over sperregrensen på hele ti prosent, blant annet det kurdiske Folkets demokratiske parti (HDP). Hvilket må være en seier for demokratiet.
Selv om det kan føre til nyvalg.
Erdogan har i alle fall fått et skudd for baugen med å tilrane seg enda mer makt i det svære landet mellom Europa og Asia og mellom fundamentalisme og moderat trosutøvelse.

Det andre var Business Insider som skrev om de gigantiske militære bilene Humvees, som amerikanerne satte inn på irakisk side for å bekjempe IS, den såkalte Islamske staten. Saken er at 2300 av disse bilene er rett og slett blitt kapret av fundamentalistene. Som bruker dem i sin grusomme og barbariske krig i Syria og Irak. Slik sett blir dette et ekstremt tydelig bilde på hvordan supermaktenes tilstedeværelse i regionale konflikter kan forsterke elendigheten.

Det siste jeg leste om var den russiske statslederen Putin som ga et intervju til den italienske avisen Corriere della Sera. Der sa Putin følgende: «… bare en person som ikke er ved sine fulle fem eller som drømmer, kan tenke tanken at Russland en dag skulle gå til angrep mot Nato». Jeg tror at den voksende russerfrykten her i vest i alle fall ikke er dempet av folk med politiske og økonomiske interesser i kald krig og flere milliarder til forsvarsindustrien.

I sum er det altså både gode og dårlige nyheter. Men også utrolig mange flere nyheter enn før. Om man er interessert i å følge med.

Det blir litt som en del sier nesten uansett tema: «Det har jo aldri vært verre enn nå».
Tja, jo, mye har faktisk aldri vært bedre enn nå. Spesielt siden vi bor i et av de aller mest fredelige og trygge landene i verden.
Saken er bare den at vi nå får høre om elendighet i alle kanaler og hjernen ser ut til å summere, heller enn å supplere og nyansere.
Og når Ole Paus synger at «alt var mye bedre under krigen» er jeg slett ikke trygg på at folk har lagt merke til at det faktisk ikke er bokstavelig ment.
Kanskje Forbrukerombudet burde kreve å få ironi-merke denne typen tekster så ikke folk går i baret.

Søkelys Einar Skjæraasen Juninatta

Og det er juninatta
høgt over skog og fjell.
Og det er grøne lunder
der mørket itte fell.
Og itte får je sova
og itte vil je hell!

Einar Skjæraasen (1900 – 1966) var son av småbrukarforeldre Martin E. Skjæraasen og Ida Marie f. Østmoe i Trysil. Sjølv blei han gift i 1926 med Ingrid Olason (f. 1903) – dotter av handelsmann Herman Olason og kone Ragna f. Pedersen.
Einar Skjæraasen blei ingen gamal mann, men rokk allikevel å markere seg som ein av dei varaste og finaste naturlyrikarar i føre hundreåret. Han blei Trysils heimstaddiktar – særleg då han etter krigen gjekk heilt over til å skrive på dialekt – ein dialekt som han trudde ikkje alle forsto – men som visa seg å bli kjær og elska – uløyseleg knytt til hans dikting. Alle som hugsar hans eiga tolking av dikta sine, i bl. Ønskediktet, minnest nok stemma og dialekten som vesentlege i opplevinga…
Bankmann av yrke – " det var det han levde av – men diktinga blei meir og meir det han levde for"!
Stilen er ofte i viseform, ja, reine viser som er så sangbare at dei fleste har fått både ein og fleire melodiar.
Nokså naturleg då i ein juniartikkel, der kanskje den fantastiske juninatta står sentralt, at Skjæraasens dikt liksom losar oss vidare, steg for steg.

Og itte kan je lover
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på navnet Gud.

Det flyg inn vers åt visa -
som blomsterstøv med vind.
Og du er i dem alle,
frå deg flyg versa inn
så fort som je kan synge
så djupt som je har sinn.

Einar Skjæraasen visar ein uvanleg omtanke og respekt for alt som lever og gror – noko vi alle må ta vare på og verne. Dette visar han i samlinga"Du ska itte trø i graset" frå 1954. Ei samling prega av ljost livssyn og enkel kjærleikslykke – under ofte ringe, materielt fattige kår. Hans bodskap til lesaren er tufta på ei tru på humanismen og kjærleikens sterke kraft på det allment medmenneskelege plan.

Men Juninatta rullar vidare:

Je er så glad og bange.
Je er så redd med ett
for veke frivil-venger
og duft og spindel-nett.
Det står e bjørk i skogen,
men lauvet skjelv så lett.

Og det er gammel-kvenna
som mørkner ved en bekk
og mæl om folk som fór her
med påsa og med sekk.
Du søv i natt du møller
men dotter di er vekk.


-

Det står e bjørk i skogen
og lyse krona svell
og sitrer om en lengsel
som lyt få vara tel.
Nei itte får je sova og itte vil je hell.

Just dette diktet om juninatta – så lett attkjennande, og for mange sjølvopplevd – kan vera ein grei inngang til ein rotfast bygdediktar som poetisk nok når langt ut over Trysilvegen og dei store einsame skogsbygdene i aust.
Lik Sven Moren (og dottera Halldis) – og ikkje minst proletaren frå Eidskog, Hans Børli, har dei saman lyft denne landsdelen fram i ljoset – til eit nasjonalt viktig poetisk aktivum.
Denne fantastiske månaden juni ( -når netter er ljose som dagar -) er sentral i deira diktarverd – til inspirasjon for alle lesarar med eit barnsleg, òpe sinn!
God Sommar!

..de ser jo ut som de eier hele verden..

Det er utrolig hvor populært sykling er blitt.
Det kunne man spesielt merke her i Telemark på lørdag. Mellom Bø og Skien dirret det av ivrige syklister. Det var tusenvis av sporty kvinner og menn som brukte tohjulinger for å komme fra Bø-Sauherad-Nome til Skien.
Og her fantes alt som får plass i en trikot.
Og noe som nesten ikke fikk plass.
Dette er jo et plagg som ikke overlater mange av kroppens bakkar og berg til fantasi og tilfeldigheter. Enten man er irritert eller erigert, hadde jeg nær sagt.
Det er imponerende å se hvor solid selvtillit mannfolk med omfangsrike mager, likevel bærer slike kondomdresser. I sterke farger og tettsittende gevanter spankulerer man rundt, på og av sykkelen, uten å la seg affisere det minste av at maveregionen har ekspandert omtrent som den greske statsgjelden.
Personlig er det forresten mange gode grunner til jeg slett ikke har tenkt å kaste meg på sykkelbølgen. Sykkeldress er bare en av dem. Men det er da også en svært god grunn.
Jeg snakket forresten med en kvinne om dette, en pent utseende kvinne. Det litt pussige var at hun faktisk irriterte seg ganske intenst over akkurat dette. Altså at mannfolk ikke lar seg stoppe av at kiloene siger på og brystkassen siger ned. «De går jo rundt som om de eier hele verden, selv om de ser ut som fy», sa hun.
Og jeg kan i grunn ikke gi henne helt rett i det.
I alle fall ikke at dette er noe å la seg irritere over.
Man må vel heller kunne si at disse karene prøver etter beste evne å leve med den skrotten man har og ikke lar for mange kilo påvirke gleden av å trimme.
Men siden vi er inne på akkurat det der så må jeg innrømme at jeg er glad jeg er mann. Av mange årsaker, naturligvis, men en av dem er at jeg trenger ikke «iføre meg fjeset» før jeg går på jobb om morgenen.
I motsetning til mange kvinner som legger mye vekt på sminke og «pønter» seg skikkelig. Mens mannfolkene tar en dusj og pusser tennene på tre-fire minutter, så pusser mange kvinner opp hele fasaden opptil flere ganger for dagen.
Det krever både tid og møye.
På den annen side er det jo ikke helt tilfeldig at kvinnene i stor grad er betydelig bedre å hvile øynene på enn menn.
I alle fall slik jeg ser det…

...en gjeng fonter går inn på en bar..

Endelig er fredagen her.
Og fredagene er for alle.
Ikke bare dem som jobber.
Både pensjonister, skoleelever, gamle og unge, kvinner og menn, hetero er og homoer, store og små, fete og slanke, skøyere og surpomper, svarte og hvite kan glede seg over det.
Og fredag er minst like fin for avholdsfolk som for de som er litt tørste. For ikke å snakke om lørdag morgen.
Den skal visstnok være aldeles strålende for framtredende medlemmer av avholdslauget.
Har jeg hørt.
Dagen i dag, fredagen i dag, er forresten historisk. Det er den aller første fredagen noensinne i juni 2015.
Det er nok av dem, i apokalyptiske kretser, som ikke trodde den ville komme.
Jammen godt at de tok feil.
Da jeg kom til Telemark og TA en mørk mandag høsten 1993 må jeg innrømme at jeg absolutt ikke så for meg at den første fredagen i juni 2015 skulle tilbringes i dette vakre fylket.
Det gikk, når sant skal sies, noen år før jeg innså hvor fantastisk det var her.
Men sånn ble det.
Og sånn er det.
Takk for det.
Men, altså, den smule kritikk som noen ganger blir meg til del for å antyde at man gjerne kan koste på seg et glass vin eller øl, når fredagsroen senker seg over folk og land tar jeg selvfølgelig på alvor.
Selv om jeg ikke alltid er enig.
Derfor var det ekstra stas da en kar, engasjert i avholdsbevegelsen, forleden etterlyste referansene til alkoholholdig drikke i min lille fredagspetit:
- Jeg pleier irritere meg litt over at du gjerne nevnte øl og vin i den spalten, sa han, men nå merker jeg at jeg leser spalten og irriterer meg litt når du ikke nevner det. Det er liksom noe som mangler.
Gode irritasjonstemaer skal man ikke sløse med.
Og gode lesere må man ta på alvor, så jeg skal koste på meg en bitte liten historie (nesten) fra virkeligheten, en såkalt «a man walks into a bar»-historie.
Den inneholder opptil flere av de tingene som jeg er opptatt av:

«En gjeng fonter går inn på en bar. Kom dere ut, brøler barkeeperen, vi serverer ikke slike typer som dere».
Ha-ha-ho-ho.
Eller thi-hi, som en jeg kjenner, gjerne skriver.
Og med disse ordene erklærer jeg fredagen for like åpen som nattåpne butikker i det feriepengene tikker inn på godtfolks konto…

...da kan du bare ha det så godt..

Jeg går alltid på kino når det er fransk film på plakaten. Eller, nesten alltid. Det finnes unntak.
Men det er noe med stemningen, tilnærmingen, innholdet og virkelighetsframstillingen i fransk film som tiltrekker meg.
Noen ganger kan man beint ut bli forledet til å tro at det faktisk er normale liv, ikke liv in hollywoodsk absurdium som formidles.
Og andre ganger er det så sterke filmopplevelser at man bærer det med seg i et helt halvt liv. Slik var det for meg med «Jean de Florette» og oppfølgeren «Manon og kilden» som jeg så i 1986 tror jeg, og som jeg aldri har glemt.
De to filmene, fra Provence, handlet tilsynelatende om en sta fyr (Gérard Depardieu) og hans familie som kjemper livet av seg for å få utkomme av en gård i det tørre landskapet i Sør-Frankrike. Men samtidig handler det om utholdenhet, om onde omgivelser, om evnen og viljen til å kjempe for det man tror på så lenge som det kreves.
Dette er ting som jeg ofte tenker på.
Det ble forresten en lang innledning til dagens lille poeng. For jeg tok turen og så en annen fransk film denne uken, som du har muligheten til å oppleve på kino litt til. Det var den lille perlen av en film, «Familien Beliér» som handler om en familie på fire der mor, far og bror er døv. Og søster ikke er det, men også er i ferd med å utvikle et storslagent talent.
Som sanger.
Et innebygget paradoks der altså.
Men, i motsetning til franskmenn generelt, kanskje, så er fransk film ikke så preget av overdrivelser, de voldsomme faktene, de hysteriske actionscenene og de tullete dramaturgiske grepene som amerikanerne ofte ikke klarer å motstå. Derfor var filmen også god. Og troverdig. Og gripende.
En helt vanlig jente som gjør mye viktig for familien, men som også drømmer om et annet liv. Og som da … nei, forresten, jeg skal ikke røpe hvordan det går. For om du ikke gidder å oppsøke sånne små rike øyeblikk, der du betaler en beskjeden sum og får tilbake en liten gullklump, så kan du i grunn bare ha det så godt.

Side tre i TA - onsdag 3. juni 2015

Pitr og Nordagutu

I dag er det årsdagen for at tsar Peter den store grunnla St. Petersburg. Altså Leningrad (1924-1991). Altså Petrograd (1914-1924). Altså St. Petersburg igjen (1703-1914 og 1991 – og fram til nå).
Stort sett bare kalt Petersburg i Russland.
Og Pitr blant venner av byen.
Altså egne innbyggere og noen til av oss som liker den fantastisk innholdsrike byen. Byen har historisk sett skiftet navn litt etter som de politiske begivenhetene rystet den. Men den kommer neppe til å bli hetende Putingrad selv om en av byens sønner har en viss innflytelse i Russland for tiden.
I meste laget antakelig. La oss håpe at Pitr ikke blir Putin. Men et annet fenomen i området er at oblastet, altså fylket, rundt byen, fortsatt heter Leningrad oblast.
Etter folketallet å dømme, så er det de omliggende kommunene som er administrativt knyttet til Leningrad oblast. For St. Petersburg har omtrent like mange innbyggere som Norge, om lag fem millioner, mens Leningrad oblast har bare drøye halvannen million. I dette oblastet, så er det fire forholdsvis store byer.
Det er Gattsjina, Sosnovyi Bor, Tikhvin og Vyborg som alle har mellom 60 000 og 90 000 innbyggere. Og Vyborg er selvfølgelig en by med svært spennende historie, all den tid den tidvis har vært finsk og tidvis russisk. Den ble da også «tildelt» Sovjetunionen i forhandlingene mellom vest og øst.
Til finnenes store forbitrelse selvfølgelig som følte seg sviktet av Vesten. Bortimot en tiendedel av gamle Finland ble russisk etter forhandlingene i Paris. Men byen heter fortsatt Vyborg, på finsk Viipuri og på svensk Viborg. I motsetning til byens hovedgate som tidligere het Torgilsgatan (på svensk) eller Torkkelinkatu på finsk, etter den svenske hærføreren Torgil Knutsson som grunnla byen i 1293. Nå heter den gaten Lenina prospekt.
Og da er vi vel omtrent tilbake til utgangspunktet.
Og jeg tenker egentlig på hvor godt det er å bo i et land der ting, stort sett, heter det de heter. Uansett hvem som regjerer. Kanskje med unntak av Christiania, Kristiania, Kristiansand, Kristiansund og noen til. Men Nordagutu, Kilebygda, Rauland, Attrå og Hei-på-deg-på Heistad er fortsatt det de var og ikke ddr.