Viser arkivet for mai, 2015

Pitr og Nordagutu

I dag er det årsdagen for at tsar Peter den store grunnla St. Petersburg. Altså Leningrad (1924-1991). Altså Petrograd (1914-1924). Altså St. Petersburg igjen (1703-1914 og 1991 – og fram til nå).
Stort sett bare kalt Petersburg i Russland.
Og Pitr blant venner av byen.
Altså egne innbyggere og noen til av oss som liker den fantastisk innholdsrike byen. Byen har historisk sett skiftet navn litt etter som de politiske begivenhetene rystet den. Men den kommer neppe til å bli hetende Putingrad selv om en av byens sønner har en viss innflytelse i Russland for tiden.
I meste laget antakelig. La oss håpe at Pitr ikke blir Putin. Men et annet fenomen i området er at oblastet, altså fylket, rundt byen, fortsatt heter Leningrad oblast.
Etter folketallet å dømme, så er det de omliggende kommunene som er administrativt knyttet til Leningrad oblast. For St. Petersburg har omtrent like mange innbyggere som Norge, om lag fem millioner, mens Leningrad oblast har bare drøye halvannen million. I dette oblastet, så er det fire forholdsvis store byer.
Det er Gattsjina, Sosnovyi Bor, Tikhvin og Vyborg som alle har mellom 60 000 og 90 000 innbyggere. Og Vyborg er selvfølgelig en by med svært spennende historie, all den tid den tidvis har vært finsk og tidvis russisk. Den ble da også «tildelt» Sovjetunionen i forhandlingene mellom vest og øst.
Til finnenes store forbitrelse selvfølgelig som følte seg sviktet av Vesten. Bortimot en tiendedel av gamle Finland ble russisk etter forhandlingene i Paris. Men byen heter fortsatt Vyborg, på finsk Viipuri og på svensk Viborg. I motsetning til byens hovedgate som tidligere het Torgilsgatan (på svensk) eller Torkkelinkatu på finsk, etter den svenske hærføreren Torgil Knutsson som grunnla byen i 1293. Nå heter den gaten Lenina prospekt.
Og da er vi vel omtrent tilbake til utgangspunktet.
Og jeg tenker egentlig på hvor godt det er å bo i et land der ting, stort sett, heter det de heter. Uansett hvem som regjerer. Kanskje med unntak av Christiania, Kristiania, Kristiansand, Kristiansund og noen til. Men Nordagutu, Kilebygda, Rauland, Attrå og Hei-på-deg-på Heistad er fortsatt det de var og ikke ddr.

219 dager igjen av året

Det er alltid litt vemodig når svært hyggelige fri-dager er over. Men det beste man kan gjøre med den vemodsfølelsen er å glede seg over hverdagene.
Som også er deilige.
Noe som ikke er så mye å glede seg over er historien til den franske nevrologen Georges Albert Édouard Brutus Gilles de la Tourette, som døde på dagens dato i 1904.

Jeg liker å lese litt om “menneskene bak navnene” og har merket meg akkurat Tourette.
De fleste har sikkert gjettet at dette er mannen bak den nevrologiske sykdommen Tourettes syndrom. Det var «vår» mann som klarte å identifisere og dokumentere de helt spesielle symptomene med Tourettes.
Sykdommen ble forresten lenge kalt for «tics-syken».
Det spesielle med denne sykdommen, der folk kan si så mye rart, er at det ser ut til at Hollywood og de masseproduserte tv-seriene har tatt nettopp denne sykdommen til sitt hjerte. Både i de utallige sykehusseriene, i de neste like tallrike advokatseriene dukker det påfallende ofte opp en eller annen med Tourettes.
Som sier de villeste ting.
Sikkert lett å lage en kombinasjon av drama og underholdning av dette. Man kan kanskje si at produksjonsselskapene gjør seg lystige på syke folks bekostning.
Sannheten er i alle fall at det er svært sjelden at folk med Tourettes syndrom har trangen til å rope ut obskøniteter.
Det heter coprolali og forkommer i følge oppslagsverk bare i ytterst få tilfeller av Tourettes.
Men det lar selvfølgelig ikke Hollywoood seg stoppe av.
Mannen som gjorde det viktige vitenskapelige arbeidet og oppdaget denne sykdommen fikk forresten ikke noe særlig lystig avslutning på livet.
Han led av dype depresjoner og hypomani. Han var antakelig bipolar. Og han døde altså på dagens dato på et psykiatrisk sykehus.
Men vi kan ikke avslutte dagens lille petit i så depressivt leie, så om vemodet over årets siste langhelg før jul henger ved, så kan jeg glede godtfolk med at det fortsatt er 219 dager igjen av året. Det er med andre ord opp til deg selv å gjøre 2015 til ditt beste år noensinne.

Fram frå glømsla VI

“Husmann” og bygdediktar, Olav Flatastøyl (1906 – 1995)
I denne serien om gløymde bygdekunstnarar er kanskje ikkje Olav Flatastøyl den typiske. Han er, veit eg, sterkt levande og aktuell i Vinje og Rauland – der han levde sitt lange liv – men kanskje resten av fylket vårt treng å minnast denne særmerkte kunstnaren – og den siste husmannen på Flatastaul..?

“Mine fedrar var husmenn og trælar
so langt eg kan rekke mi ætt.
Fødde og ala i armod
av storfolka håna og hædt.
Tukta til tolmod og tagnad
med stuvslit i kulde og svelt,
ordlause bar dei sin lagnad
so lenge som livsviljen heldt.”

Dette er fyrste verset i diktet “Stamtavle” der Olav sjølv definerar sitt opphav og plass i det sosiale hieriarki som var hans livs røyndom.
Her støttar eg meg til Helga Landsverk som i boka “Olav Flatastøyl Dikt og liv” fortel at Flatastaul er ein plass under Nystog – så gamal at årstalet 1726 er innskore i eit av husa.
Her vart Olav fødd olsokdagen i 1906, og her budde han heile livet til han døydde 25. februar i1995.
Far til Olav var Halvor Torkilson, (1854 – 1937) og mor Sigrid Olavsdotter Tvitekken (1868 – 1955). Desse gifte seg i 1899 og Olav var einaste barnet dei fekk. Frå 1937, då Halvor døydde, til 1955 budde Olav og Sigrid på Flatastaul – deretter Olav aleine til sin død på husmannsplassen…
“Einsemd.
Eg kjenner det klårare dag for dag,
at best eg trivst i mitt eige lag.
Eg er ikkje fallen for leik og liv,
tryggast åleine ikring eg sviv,
då går eg so sæl og so hjarteglad
og mullar i løynd på mitt eige kvad.”
- -
På vegen frå Austbø til Rjukan passerar du tidleg Garatun og just her tar stigen til Flatastaul av. Ikkje veg, men ein grei stig som fører deg opp lia, over det siste bròtet og der ligg plassen, vid, solvendt – og med dei små gamle husa – nå med uslegen slåttemark og attgrodde teigar, det som i Olavs tid var dyrka mark og i hevd. Vakkert er det her , med fritt utsyn i alle leier til vatn og høgfjell.
For den vesle huslyden levde dei rimelag bra på plassen. Dei hadde eit par kyr, ti – femten sauer – og truleg gris og høner. Hest var ikkje vanleg på husmannsplassane.
Grunneigaren var svært grei. Ikkje pliktarbeid, men ei rimeleg årleg leige – uformelt avtalt, helst muntleg og basert på tillit og godt grannelag.
- -
Men så til diktaren, skribenten og TA-journalisten Olav:
Utanom folkeskule fekk Olav ein framhaldskule i 1922/23 – ein vinter som var viktig for han med dikt og mykje opplesing som nørde interessa for meir lesing og litteratur i det heile.
Dikt skreiv han frå tidleg ungdom, men desse tidlege versa er vel helst sorgtunge, tvilande med ein motlaus undertone. Rektig ille høyrest det ut i eit par vers nittenåringen skreiv under tittelen : Einsam.
-
“Draumane brotne og vonene slokna
minne um alt berre sårar og riv.
Ingenting er eg og ingenting vert eg
ingenting meire av livet det er.

Allting er brotna og allting er slokna.
Ungdomens eld heve fort brunne ned.
Berre no eit hev eg atte å ynskja
at eg må finna i gravi snart fred."

Olavs ungdomsliv må ha vore tungt og framtidsvonene små…

Men fargane på Olavs “palett” ljosna. Truleg fekk han lokal støtte, og folk lika det han skreiv. Han skreiv ei masse såkalla “høvesdikt” på bestilling. Foreiningar og private trong hjelp og skalden på Flatastaul ‘rima’ til ulike evenemang. Dessutan trong Telemark Arbeiderblad ein referent og korrespondent frå dei øvre grender. Olav gjorde jobben – og i tillegg hadde psevdonymet Tjodvor Frode ei fast spalte i TA med laust og fast i petitform.
Lell; satirikaren, radikalaren og opponenten mot høgresida og statsreligionen var aktiv livet ut.
Det som eg synest står att som størst er hans evne til å formulere i verseform eit liv nær til naturen – og der naturen, og årstidene, er ei gåve han får og som ber han vidare gjennom livet. Og så hundane hans, då, og snadderøyken på den enkle krakken ved stogedøra… Om hunden, Rapp, sa han at, “alle treng noko levande å kjenne ansvar for”!
Om våren, fjellvåren særskilt, skreiv han mange dikt. For han var vårmånaden juni – den fekk desse fine versa (Som eg nok har sitera før i annan samnaheng.):

“Du var min kjærast gjenom alle vårar
so langt mitt minne når i fari tid.
I tunge dragsug lengten mot deg bårar,
med haust og vintermyrker sagte skrid.

Eg elskar dine blomar i dei logne lundar,
di ljose natt som dagen smiler i.
Mot dine solsmil hardt mitt hjarta stundar
når nattfrost stæler over fjell og lid.

Din song, din leik og alt som gror og brydder
er livsens under, no som stødt det var.
Med nye skot kvar broten runn seg ydder
og gjev til døden livets sterke svar.

Du er kje lenge hjå meg, men du svik meg ikkje
kvart år du kjem att med din strålesmil
og let meg djupt av ljos og draumbrygg drikke,
til helsebot for sjæla, trøyt av tunge tvil.

Eg takkar deg for alle blide, stille stunder,
kvar dyr minutt du gav av sol og eld!
Når i den store natt min siste dag går under,
so lat det skje ein gyllen junikveld -

Det siste ynskje fekk han ikkje oppfylt; han døydde på Flatastaul 25. februar 1995.

I eit heller beiskt dikt (Avskilstale frå 1972) har han i siste verset formulert sin siste vilje:

“Reis ingen kross eller stein på den stad
der eg kviler den evige natt
og smuldrast til mold liksom grasstrå og lauv,
eg skal lova eg aldri kjem att.

Til slutt: Les den einaste diktsamlinga han fekk ut, “Orm i urd” (AOF/Tiden) – og særleg den flotte boka “Olav Flatastøyl dikt og liv”som Rauland Historielag gav ut som årsskrift i 2002 , der det beste frå Orm i urd er med, og utvida med fleire etterlatte dikt, samt fyldig biografi og omtale av hendingar i Olavs liv. Herman Henriksveen (Nå borte), Helga Landsverk og redaktøren, Åsta Østmoe Kostveit har all ære av boka til minne om ein rikt utrusta bygdediktar.

Dejå!

Endelig er fredagen her.
Så deilig.
Så bra.
Ikke bare det, men det er på mange måter fredag i morgen også. Før lørdagen kommer på søndag. Og søndagen er utsatt til mandag.
Om man skal tenke sånn.
Pinsevenner er de fleste av oss på denne tiden av året, ikke bare oss som gikk på søndagsskolen på Betel. Som det het der jeg fikk mine første stjerner i boken.
Forrige fredag var også en aldeles magisk dag. Den var så magisk at magien sto seg langt inn i lørdagen.
Jeg var på Fleksnesfestival.
Dette er ikke en festival for de store masser.
Det er sikkerhetstiltak på høyde med de rundt Pentagon for å slippe inn på festivalen, og man lar aldri nåde gå for rett.
Riktignok så sto NTBs stol tom under deler av arrangementet, men utover det var det ikke en eneste ledig plass.
Og ikke et sete var tørt heller, har jeg fått høre fra vanligvis svært velinformerte kilder.
Muligens Fleksnes framkalte inkontinens hos enkelte av deltakerne. I alle fall var det minst en, (ei) hørte jeg selv, som brølte:
«…åååå, jeg tisser på meg» – mellom latterkulene.
Sånn kan det gå.
Det ble også delt ut flere priser på arrangementet.
Mannen som fikk prisen for mest smittende latter var også mannen som kunne fått prisen for å være mest ivrig ved den generøse selvforsynte baren, i god Fleksnes-tradisjon.
Men det at folk finner på slikt som dette, som Fleksnes-festival, for fjerde strake året på rad, er alene med på å gjøre Galleri Usemja, Skien og Telemark til en kulturmetropol i særklasse.
Det finnes ikke den ting vi ikke kan feire festival rundt.
Jeg foreslår her og nå følgende nye verb i det norske språket: «Å festivalere».
Jeg har jo for lengst registrert at de unge slekter går hjem både for å «youtube» og «facebooke».
Uansett, pinsefredagen er her.
Den skinner som en konfirmant i sin aller nyeste og fineste stas.
Mens an’ lurer på hvor mye penger det er i potten.
Slik konfirmanter, og fredager, gjerne gjør.
Dagene som nå ligger foran oss må du love meg å bruke til noe bra. Til glede, til å feire livet, havet og gjerne kjærligheten.
Man kan si mye rart om disse dagene, fredag-lørdag-søndag-mandag, fire på rekke og rad fra nå, men vi får dem aldri tilbake, verken du eller meg.
Så derfor, i det fredagen høytidelig erklæres for åpnet, er det intet annet å si enn:
Dejå!
Og dett var faktisk dett.

I dag skal jeg ikke skrive om...

I dag skal jeg ikke skrive om at det er årsdagen for kirkemøtet i Nikea.
Selv om det også er et rundt årstall å feire, i dag er det altså 1690 år siden dette ble åpnet i 325.
Og derfor kommer jeg heller ikke til å skrive om at mange har gjort seg muntre på at det var på dette møtet kvinnene ble tildelt sjel av kirken.
Det er, når sant skal sies, antakelig litt upresist.
Ikke at de har sjel altså, mange av dem er sjelfulle så det holder, men at det var på dette møtet de fikk den tildelt.
Jeg har i alle fall ikke funnet noe vedtak som viser det. Selv om det var noen drøftelser der som nok kan tolkes i den retningen.
Det var også på dette møtet, som jeg ikke skal skrive om i dag, at man slo fast at Jesus var Guds sønn og den hellige treenigheten oppsto omtrent slik vi kjenner den.
Altså denne med faderen, sønnen og den hellige ånd, som mange har hørt om de siste ukene, i konfirmasjoner og annet.
Jeg har ikke engang tenkt å komme innpå at det var på dette første økumeniske møtet der kirkeledere av ulik makt og størrelse var samlet, de plasserte påsken etter mye debatt.
Påsken, som julen varer helt til, er uansett over for i år og et møte i Tyrkia, nåværende Tyrkia, for 1690 år siden kan ikke forandre det faktum at det blir ikke flere påskefridager i 2015.
Nikea ligger forresten litt sørøst for Istanbul, øst for Izmir og nord-vest for kjente steder for nordmenn som Antalya, Alanya, Side, Kemer og deromkring.
Men selv om ikke vi har så mye mer å snakke om når det gjelder påske, har vi fortsatt pinsen å se fram til og alle hjerter gleder seg.
Det gjelder både pinsevenner og annet.
Av andre ting fra kirkemøtet i Nikea som jeg ikke skal skrive om i dag hører det med at møtet varte helt til 25. juli.
Når folk aner hvor varmt det er i dette området i juni og juli så regner jeg med det var begrenset hvor lange sesjoner med teologisk spissfindighet de orket hver dag.
Men det skal jeg altså overhode ikke skrive om på en vakker mai-torsdag som i dag.
Jeg skal ikke engang gjøre noe spesielt nummer av at keiser Konstantin, som hadde innkalt til møtet, (bildet viser den romerske verden på hans tid) kan man kalle det et møte når det var i ni uker? – uansett, keiseren hadde lagt opp til en strålende avslutning på dette mest kjente kirkemøtet i hele vår historie.
Avslutningen handlet nemlig ikke om å feire faderen, sønnen, eller den hellige ånd. Eller kvinnene med sjel.
Men seg selv.
Alle de ledende religiøse personlighetene i verden på den tiden brukte slutten på møtet til å feire keiserens 20-årsdag som keiser.
Derimot skulle jeg skrive den beste, mest fredelige, mest effektive og uproblematiske løsningen på all uroen i Midtøsten.
Men nå har jeg dessverre brukt opp all plassen.
Så dumt..

Lurt igjen?

Torsdag 19. desember 2013 skrev jeg i toppen på tredjesiden i TA:
«Hvor denne ubrytelige troen på at man kan redde det regionale bare man ofrer det lokale kommer fra vet ikke jeg».
Da sykehuset på Rjukan og det i Kragerø ble besluttet nedlagt og de somatiske delene av det i Porsgrunn ble besluttet overført til Skien, var det utfra en uttalt strategi om å skape en mer robust enhet hos Sykehuset Telemark i Skien.
Jeg tror til og med sykehusdirektør Bess Frøyshov trodde på dette.
Siden den, etter mitt syn, feilslåtte beslutningen ble fattet og gjennomføringen påbegynt har det vært underliggende at dette skal styrke sykehusmiljøet i Skien.
Ikke bare i form av pasientbehandling, selv om det selvfølgelig er viktigst. Men også i form av å utvikle større og bedre fagmiljøer.

  • Det er snakk om kompetansearbeidsplasser og pasientbehandling.
  • Det er snakk om skatteinntekter og tilbud til befolkningen.
  • Og det er snakk om å etablere tilbud i hele landet, ikke klumpe alt samme i de store sentrene.

Så langt er det to vesentlige saker som gjør at jeg frykter strategien har vært enda mer feilslått enn tidligere fryktet.
Mange i Telemark, mest på Rjukan og i Kragerø, men også en del andre i Telemark kjempet imot den litt naive troen på at om man bare mater sentraliseringsspøkelset med noen nedleggelser, så skal vi få utvikle oss i fred med det som står igjen.
Men noen trodde på dette.
Det ene gjelder oppussing og utbygging av sykehuset.
For ikke lenge siden ble det klart at det hele var utsatt. Vi snakker altså om oppgradering og utbygging til en milliard.
- Det kan bli vanskelig å rekke statsbudsjettet i 2017 uttalte sykehusdirektør Frøyshov.
19 000 kvadratmeter helsetilbud i Porsgrunn skulle ut av drift. Man skulle bygge 9000 nye kvadratmeter i Skien med 150 senger. Dessuten var, og er, planene å pusse opp de til dels svært nedslitte lokalene som allerede står her.
Man skal begynne å bygge i 2017. Skulle begynne å bygge i 2017. Hvordan det nå ligger an med dette er litt uklart.
Alle gruppene som skulle jobbe med dette utover nå i vår, ble nedlagt. Alle møtene ble avlyst.
Helse Sør-Øst hadde ikke gitt en avklaring om hvordan det egentlig ble.
Noen har mumlet om trenering i krokene. Andre føler frykt til at bevilgningene ikke kommer i det hele tatt. Sentraliseringen til Skien var bare en mellomstopp.
Saken er rett og slett den at man konkurrerer om de samme pengene som andre sykehus gjør. Som har langt større planer. Og åpenbart mer pågående politiske miljøer. Som ligger nærmere makten både metafysisk og fysisk. Det nye sykehuset i Drammen vil koste enorme summer. Og det er disse pengene Skien konkurrerer om.
Direktør Frøyshov ga uttrykk i Varden for at hun håpte fortsatt:
Hun mente at «…investeringen i Skien vil gi god uttelling for pengene, håper at den vil bli prioritert».

Det andre var det TA kunne avsløre i forrige uke.
Det er i forbindelse med et nytt strålesenter som et utvalg ved Oslo universitetssykehus anbefaler at Helse Sør-Øst etableres i Tønsberg.
Ekspertisen innenfor dette området hos oss, Dalia Dietzel, Tor Jensen, Ørnulf Paulsen og Anne Augestad Larsen ble intervjuet i TA hin dagen.
De ga mange gode svar. Svar som forresten kunne vært brukt i sykehusstriden i fylket tidligere.
Hør bare:

  • «For pasientenes skyld er det åpenbart at et strålesenter må ligge i Skien».
  • «Vi må rett og slett rope et varsko for befolkningen i Telemark. Hovedargumentet er hva som er best for pasientene og det er åpenbart at gjennom mer desentralisering av strålebehandlingen, er Skien rett sted».
  • «Rapporten framhever Tønsberg blant annet fordi de mener det er et større fagmiljø der»
  • «At vi har et likeverdig behandlingstilbud kommer ikke fram i rapporten. Vi er forundret over at en fagrapport hevder at vi har mindre kompetanse enn i Tønsberg».
  • «Konklusjonen betyr at pasientene i Telemark får et vesentlig dårligere tilbud. Reiseveien er lang i dag og dette går utover de sykeste pasientene».
  • «Rapporten sier noe om reiseveien til servicemedarbeidere, men dette er jo friske mennesker som skal utføre en jobb. De kan reise dit det er nødvendig. Det er pasientene vi må tenke på».
  • «Denne saken er lagt fram som et faglig spørsmål, men det er faktisk et politisk spørsmål. Saken handler om fordeling av behandlingsgoder. Politikerne må se på kartet, rett og slett».

Så langt dette intervjuet som sto i TA.

Jeg registrerte for ikke så mange ukene siden at årsmøte i Telemark Høyre også engasjerte seg i saken. Altså den om sentralisering. Dette er uttalelsen de kom med:

«Årsmøtet i Telemark Høyre vil kreve at Sykehuset Telemark snarest mulig får igangsatt nødvendige utbygginger ved anlegget i Skien. Telemark Høyre aksepterer ikke at beslutninger om utbygging blir oppholdt av styret i Helse Sør-Øst».

Og videre:
«Utbyggingene en nødvendig konsekvens av tidligere beslutninger om å endre sykehusstrukturen i Telemark, og en forutsetning for at Telemark skal ha et sentralsykehus med nødvendige funksjoner i framtida».

Alle vet hvem som styrer departementet, Høyre-statsråd Bent Høie. Men Høie og Høyre bør ikke få skylden alene. Jeg tror at om ikke Sp og SV hadde holdt Ap i ørene under åtte år med rød-grønt hadde mange av disse sentraliseringsgrepene kommet mye før.

Saken er nemlig den at alle kjemper for sitt.
Alle kjemper for sine.
Kampen for distriktene, kampen for Telemark følger ikke partipolitiske grenser.
Den følger verdipolitiske grenser.
Og geografi.

Kjemper ikke vi i Telemark for fylket vårt så er det ingen som gjør det.

Derfor er det trist om den lokale sykehusledelsen har opptrådt som nyttige idioter for sentralister som har tenkt mye lenger fram enn å gjennomføre en brutal nedleggelse på Rjukan og i Kragerø for å skape et «robust» sykehus i Skien.

Tommy på felgen

18. mai ble en spesielt blåmandag for dekk-kjendisen Tommy Sharif, opprinnelig het han Tasawer, som har havnet aldeles på felgen.
Saken er at syv av hans selskaper i et omfattende konglomerat gikk konkurs i går. Holdingselskapet hans gikk samme veien på fredag. I dag skal bostyrer Christian Lundin, i følge Dagens Næringsliv, ha et møte med Sharif himself, for å få en oversikt.

Jeg tilhører absolutt ikke dem som godter meg over at fyren har gått på denne stjernesmellen. Jeg synes det var flott at en med pakistansk bakgrunn tilsynelatende fikk så stor suksess i Norge.
Men jeg registrerte jo, for noen år siden, at det var mye annet som sto på agendaen enn dekk.
Han sponset Lillestrøm sportsklubb. Hvilket, i seg selv, selvfølgelig er høyst tvilsomt.
Han lå i krangel med McDonalds. Hvilket kan være forståelig.
Han lå også i krangel med Koenigsegg, de som lager vanvittig flotte og dyre biler. Den siste tror jeg forresten han vant i retten, han fikk pengene tilbake for bilen han hadde kjøpt. Mener det var fem millioner. Sikkert inkludert sommer- og vinterdekk.
Han tilbød også Mullah Krekar 500.000 for å forlate Norge. Noe som ikke nødvendigvis var så dumt.

Men da mannen, sønn av dekkarbeideren, Mohammed Sharif, som kom fra Pakistan i 1969, fikk mer sans for show og baluba, glamour og håll-i-gång enn dekk, så var antakelig også mye kjørt.
For åtte år siden bygget han sitt gigantiske dekkvarehus, som mange har passert på vei til Gardermoen. Det var på 4000 kvadratmeter og kostet angivelig 65 millioner kroner.
Du skal selge en del bildekk for å finansiere den slags.
Det heter seg at skomakere skal bli ved sin lest. Kanskje det gjelder dekkforhandler også. I alle fall virker det som luften har gått ut av Tommy Sharifs forretningsimperium.
Selv om jeg antar at han snart spretter fram igjen med et nytt genialt prosjekt. Kanskje en regummiert forretningsidé.

18. mai og unngåtte fristelser

17. mai er en så fantastisk dag at den skinner – totalt uavhengig av været.
Det kan regne, sludde, snø,- eller dagen kan bade seg i sol. Fin er den uansett.
I går var det fantastisk fint – men inn til margen kald – mange steder i Telemark. Likevel, det beste været som var på Østlandet.
Jeg skjønner at det kan være for varmt for dem med store stakker. Og mange bytter seg ut av ullet, eller hva det er, så fort det er mulig. Så snart dagen går inn i en mindre formell fase. Men det er jo vakkert og strålende at så mange stiller i «nasjonal» som de kalte bunad for der jeg kommer fra.
Og halve landet bruker jo telemarksbunader, i en eller annen fasong.
Og fasong er vesentlig, hadde jeg nær sagt, både visuelt og for artenes framtid.
Men jeg skal la det ligge.
17. mai’ er vi så glad’i – som man har nødrimet seg fram til i en av de tradisjonsrike sangene.
Og i dag er det både mandag og 18. mai. Og det er vel også blåmandag for enkelte, selv om jeg personlig var så heldig at jeg ikke ble lokket utpå galeien i går.
Sånn er det når Frelsesarmeen inviterer og ber meg holde tale og min kjære mor har lyst å delta.
Da unngår man mange fristelser.
Utrolig mange fristelser.
Det skal de ha, både armeen og mutteren.
Nå er det bare pinsen igjen før hele den vakre ansamlingen med fridager, som perler på en snor, røde perler på en kalendersnor, er over.
Det er altså neste mandag – og så kan vi ikke nyte ekstra-fri-dager før fredag 25. desember.
På den annen side blir dagene fortsatt lengre og lengre. Nå er den blitt nesten 11 timer lengre siden solverv. Og slik vil det fortsette i mer enn en måned til.
Det er lyst hele natten, om du er heldig.
Og lys også. Hø-hø.
Lurer på om de tenkte i disse banene for 201 år siden på Eidsvoll.
At lovene som de skrev og som strengt tatt ikke sto seg ut året 1814 en gang, skulle feires 200 år fram i tid.
Neppe.
Det finnes forresten en fantastisk tegning som viser riksforsamlingen på Eidsvoll 18. mai 1814.
Audun Hetland laget den. Se om du kommer over den så får du deg en god latter.
Den viser den fornemme forsamlingen i bakfylla. Hvilket selvfølgelig er aldeles milevis fra din virkelighet. Håper jeg.
Uansett, hipp hurra for dette landet. Som det stiger frem..

Side tre i TA - lørdag 16. mai 2015

CU l8tr. Hi-hi.

Endelig er fredagen her.
Nå skal det jammen bli godt med helg.
Hø-hø.
Det å formidle munterhet skriftlig er ikke alltid så lett. Eller å understreke et ironisk poeng som man skal sikre seg at mottaker får med seg. Som at helgedagene står i kø.
Vi har nettopp lagt årets «onsdag-før-Kristi-Himmelfarts-dag» bak oss samt selveste «Kristi-Himmelfarts-dag», som i år kom på en torsdag.
Hvilket ikke er helt uvanlig.
Jeg husker forresten et år da vår ærede konkurrent Varden hadde fått for seg at de ville gi ut avis på Kristi Himmelfartsdag. Dette var så hemmelig at ingen skulle vite det. Og de holdt så tett om det i Varden-huset at ingen fikk vite det, inkludert dem som Varden hadde tenkt skulle kjøpe avisen.
Derfor var det bortimot ingen som gjorde det.
Det ble aldri offentliggjort noen som helst tall om det pressehistoriske paradigmet og fortsatt merker jeg en viss motvilje fra de ansvarlige når temaet kommer på bane.
Ho-ho.
Det var det ja, muntlig munterhet uttrykt skriftlig. Man har altså den forholdsvis snøftende og maskuline «hø-hø». Man har den litt mer offensive «ho-ho». Man har også den konvensjonelle, lett slitte, he-he.
Jeg har en bekjent som alltid avslutter med «he-he» når han sender noe per sms.
Han er en munter kar. Men kanskje litt utrygg på at alle skjønner hvor munter han er.
I tillegg har man den feminine, sjarmerende og knisete «hi-hi».
Og selvfølgelig selve opphavet til disse lydene, munterhetens mor og far: «ha-ha».
Den formidler ren og ubesudlet latter, i bokstavform.
Selv om den er såpass upersonlig at den også sender signaler om at det ikke var så morsomt, men jeg skal likevel le, nærmest av solidarisk, høflig plikt.
Men utover det har man selvfølgelig alle som «lol’er». Altså ler høyt.
LOL.
Som betyr laughing out loud.
Fint skal det være.
Og det er det.
LOL, som nå er blitt lol, er faktisk anerkjent nok til å stå i
Oxford English Dictionary.
LOL må ikke blandes med «wtf» – what-the-fuck som ikke er pent i det hele tatt, hverken direkte eller indirekte oversatt.
Men som gir uttrykk for overraskelse. Spørs om det blir god latin – i Oxford-stil med det første.
Vel, sånn er det med den saken og nå er altså fredagen her.
Og jeg har en viss glede av det.
Synes denne dagen er verdt sin vekt i, et eller annet, fenalår kanskje.
Og vi er heldige, på grensen til det uanstendige, som kan går fra den ene feiringen til den andre.
Kombinasjonen av gammel kristen tradisjon som peiser på med røde dager i mars-april og mai og noen ganger en ettersleng i pinsen i juni, kombinasjonen av det og nasjonalfølelse på 17. mai, og gammel stolt proletar-tradisjon 1. mai gjør sitt til at livet kan være herlig.
Spesielt når man heller ikke har fjernet de vanlige fredag-lørdag-søndag’ene heller.
Og da bør man gjøre det man bør gjøre, nemlig glede seg over alle disse dagene før, under og etter de røde.
Måtte det aldri ta slutt.
Eller for å si det slik:
CU l8tr.
Hi-hi.