Viser arkivet for april, 2015

1. mai-ritualer

Det er lett å rakke ned på ritualer. Spesielt ritualer man ikke liker. Motstandere ønsker jo gjerne å gjøre andres ritualer lite verdt. Nedsnakke dem. Ateister mener kanskje det er meningsløst å gå i kirken på julaften. Båtfolk synes kanskje at den rituelle siste skituren på fjellet etter påske er helt fjern. Og folk som er negativt til alt på venstresiden på den politiske aksen forakter, vet jeg, 1. maifeiringen. Jeg har til og med sett det på nært hold da en kar slapp ganske ustyrlige hester ut i gaten akkurat i det det beskjedne 1.mai-toget gikk forbi.
Hva er 1. mai-feiringen da?
For mange så er dette en kombinasjon av å se tilbake og å se framover.
Man minnes de kampene som har blitt kjempet, både dem med lykkelig utgang og ikke. Og man prøver å definere fornuftige mål for framtiden. Man kan gjerne si at når kampen mot nøden ble vunnet på 1930-tallet og kampen mot fattigdommen kanskje ble vunnet, langt på vei på 1960- og 70-tallet, så er arbeiderbevegelsen litt flakkende i blikket: Hva er det nå vi skal kjempe for?
1.mai er en dag da man kanskje kan se bakover, for å lettere å finne retningen framover. Man må vite hvor man kommer fra, for å ha en fornuftig oppfatning av hvor man skal.

Selvfølgelig er det slik at mange politiske bevegelser har prøvd å «stjele» 1. mai. Og motsetningen om eierskapet til dagen førte i en årrekke, mange steder, til at de ekstra radikale (m-l) – hadde jeg nær sagt – ikke ville gå i tog med de litt radikale. Kommunistene nektet å være sammen med sosialdemokratene. Og motsatt. Noe som selvfølgelig var til høyresidens store fornøyelse. De, på sin side, prøvde å bruke dagen til å fyre opp motsetningene. Carl I. Hagen og co stilte gjerne opp der håpet om egg-kasting tilstrekkelig til et passende Dagsrevy-innslag var like gjevt som at Frp’ere kunne hylle Kong Carl. «Faglig 1. mai front, tror jeg det het, der jeg ruslet mine første demonstrasjontog, var svært opptatt av å markere avstand til det statsbærende Arbeiderpartiet som de ofte kalte hånlig for Det konglige norske arbeiderpartiet og som styrte 1. maimarkeringen i Bergen. Nå er ikke denne splittelsen så tydelig. Men det finnes fortsatt, selvfølgelig, mange ulike syn på hva denne dagen skal brukes til. Ikke bare fra bønder som på død og liv skal spre møkk på helligdagen, men også innenfor arbeiderbevegelsen. Internasjonal solidaritet er et begrep som du vil høre mange ganger i morgen. Prøv da å likevel ikke la det gå i floskelfilteret, men tenk på hva det betyr. For ikke mange dager siden var jeg i Sachenhausen sammen med Torstein Axelsen fra Kragerø. Han satt der som fange fra 1943 til 1945. Den nå nesten 92 år gamle mannen fortalte at han hadde gitt opp håpet om å komme levende ut av konsentrasjonsleiren, før pakkene fra Røde kors i Sverige begynte å komme. Pakker som inneholdt mat så man kunne holde kroppen noenlunde intakt. Dette reddet Torstein og svært mange andre. Mer om det i TA på lørdag. Men det er internasjonal solidaritet. I praksis. Og det finnes slike leire i dag også, så behovet for pakker, i en eller annen form, er der fortsatt. Til Syria, til Libya, til Nepal. Av høyst ulike årsaker så er det likevel millioner som trenger vår hjelp, på samme måten som Torstein og tusenvis av andre fanger under siste verdenskrigen trengte hjelp for å overleve. Etter å ha tilbrakt de fleste av 1.mai-dagene siden 1994 i Grenland, vil jeg gjerne dele en av mine faste ritualer med deg i dag. Det er å reise til Valebø.

Jan Rugstad etablerte på mange måter markeringen på Valebø 1. mai i 1975. Siden har oppslutningen økt jevnt i 40 år. Nå er Morten Muggerud sentral i å hedre de to russiske fangene som døde i området under siste verdenskrigen.
På en grav, som lenge var umerket, legger både norske og russiske representanter ned blomster. De to er et symbol på internasjonal solidaritet. Både den solidariteten som lå i at millioner av russere ga sitt liv for å bekjempe nazismen og Hitlers herjinger i Europa, og også befridde de nordlige delene av vårt land, men også solidariteten som ligger i at man, uavhengig av politiske uoverenstemmelser på andre felt, respekterer andre menneskers lidelse og tap.

Derfor er det en skam at Norge ikke sender framtredende representanter for å markere russernes frigjøringsdag, 9. mai (dagen etter vår). For selv om man har vesentlige områder man er uenige om, Vest-Europa og Russland nå, så kan ingen være uenig i å respektere de mange millionene russere som ga sitt liv for et bedre Europa. Et Europa uten nazismen.
I alle disse årene som jeg har tatt turen til Valebø har antallet frammøtte økt markert. Midt på nittitallet var det gjerne bare en liten gruppe på plass, nå kommer det hundrevis til den fine markeringen ved gravplassen i bygda, ned mot Norsjø. Og hver gang jeg kjører oppover Hoppestadveien og over til Valebøveien så nynner jeg på en sang oppover mot den idylliske lille grenda, som slett ikke var så idyllisk for russiske krigsfanger.
Det er en gripende tekst av Arne Paasche Aasen som Jolly Kramer Johansen satte melodi til:

Ser du byen og hjembygdas lier?
Ser du bølgende åser og fjell?
Det er folkets og framtidens Norge.
Det er ditt. Du skal eie det selv.
Kan du høre det duver i mot deg
som en sang i den høstlige kveld.

Av familiære årsaker har jeg dessverre ikke anledning til å være på Valebø i morgen. Men mine tanker kommer til å gå dit og jeg er helt sikker på at sangen kommer til å runge der jeg er, om jeg selv velger å nynne heller enn å plage omgivelsene med en ustødig sangstemme:

Se, det lysner av dag over landet,
og det gror selv i kløfter og skar.
La det fylle vårt sinn og vår tanke,
la oss gi det hver evne vi har.
Kan du høre den bruser i mot deg
denne sang som i dag krever svar!

Ha en god 1. mai, Telemark!

2.40 med snø inn i mai

Jeg husker det som det skulle vært i går.
Men det var i 1997.
På dagens dato – og datoen etter. De siste dagene av april.
Jeg hadde et møte med redaktøren i landsdelsavisa i Nord-Norge, avisa Nordlys som har hovedkontor i Tromsø.
Møtet fant sted i Oslo.
Da jeg kjørte innover til Oslo for å møte ham så kom jeg i skade for å høre på værmeldingen. Det vil si, jeg er vestlending og hører på alle værmeldinger som det er mulig å få med seg, men på kjøreturen hørte jeg hele «driden» som de sier i Stavanger.
Fra Kirkenes til Lindesnes.
Det var ikke ett eneste kulingvarsel jeg gikk glipp av.
Og da radiostemmen kom til Tromsø og fortalte at «snødybden ved meteorologisk institutt i Tromsø er 240 centimeter», skvatt jeg ganske voldsomt i bilsetet den fine vårdagen.
Det var bare timer igjen til mai, men i Tromsø var det nesten to og en halv meter snø.
Det jeg ikke visste da, som jeg fikk vite få timer senere, var at Nordlys-mannen tilbydde meg jobb i Tromsø.
En god og spennende jobb i en av landets mest vitale byer.
Kvelden før hadde jeg plantet store mengder stemorsblomster ved huset mitt i Steinsrudsvingen i Skien, der det også kunne være bra med snø – men det var om vinteren (bildet). Jeg hadde slått plenen og jeg hadde nytt våren dagen før.
Nå ville fyren ha meg til å flytte til et sted der det var over to meter snø på vei inn i mai.
Jeg takket høflig nei til det gode tilbudet og refererte til statsmeteorologens nasale røst fra morgenens værmelding.
Nordlys-redaktøren tok det hele med godt humør.
Litt senere samme våren, jeg mener bestemt det var rundt 15. juni, så var jeg en tur i Tromsø der jeg jobbet med et lite presseprosjekt.
Nordishavets perle skinte i midnattssol og lys, samt lyst, både dag og natt.
Dessuten skjedde underet en av dagene jeg var der, de meldte på meteorologisk institutt at «..og nu er det snøfritt der vi målæ…».
Jeg tok til og med turen opp der for å se og det stemte, det var noen bare flekker rundt målestangen. Men det var rikelig med snø i fonnene.
Og Nordlys har aldri spurt meg igjen..

Det lysner i Spania

Det kommer såpass mange negative varsler om økonomien at jeg i alle fall, som prøver å ha et grunnleggende positivt livssyn, griper begjærlig når signalene er annerledes.
Og i går kunne jeg, i nettavisen E24, et økonominettsted, lese om at nå snur det for Spania.
Eller i alle fall at det «kommer stadig flere positive tegn fra den spanske økonomien».
Siden Spania nærmest har samme funksjonen i mange familier i Telemark som telemarkskysten hadde før, man har «hytte» i Spania og tilbringer mange uker der, tar mange turer i året, er dette interessant.
Akkurat det er forresten litt artig, og også et tegn på hvor godt vi tross alt har det i Norge. Jeg kjenner folk som tar seg en langhelg i måneden i Spania.
På «hytten».
Tilgangen på billige flybilletter og muligheten for å eie eller leie hus og leiligheter er fantastisk.
Før gjaldt dette bare rikfolk, nå kan svært mange glede seg over denne snarveien til et liv i litt mer tropiske omgivelser.
Men jeg registrerer også, jevnlig, at folk tror de kan reise fra alle bekymringer, uvaner og mørke stunder i Spania. Det hjelper ikke alltid, men at man kan få en ekstra dose sol og varme er det ingen tvil om.
Derfor finner man jo også gode telemarkinger omtrent over alt fra Teides 3718 meter høye topp, eller like under og ned til de tusenvis av strendene som preger både fastlandet og øyene i Middelhavet og de vest for Afrika i Atlanterhavet som grenlandsfolket kaller «kanariholmane».
Men selv om det er tegn til bedring i den spanske økonomien er fortsatt nesten en fjerdedel av befolkningen arbeidsledig. Og akkurat dette er litt av et sosialt eksperiment, både i Spania og mange andre land i Europa.
Hva gjør det med folk når så mange millioner mennesker går uten jobb over lengre tid?
Lediggang er roten til mye vondt, om ikke alt, og jeg frykter konsekvensene av disse årene som antakelig i ettertid vil bli kalt finanskriseårene, eller noe slikt.
På den annen side må man altså begjærlig omfavne tegn til bedring og det kommer visst nå.
Den spanske økonomien vil vokse med anslagsvis 2.9 prosent både i år og neste år. I tillegg vokser både produktivitet og investeringer, samt framtidstro og sysselsetting, så det er bare å krysse fingrene. I tillegg da, til å håpe at myndighetene med statistikkene sine ikke bare har tatt en spansk en.
Det gjorde de jo i Hellas og fikk bokførte statsfinanser som i tillegg til å være helt gresk for de fleste, også var falske.

Krig, fred og Paris

For folk som liker film, krigsfilm, er det nå mulig å få med seg en liten perle.
I skyggen av 75-årsmarkeringene for siste verdenskrigens start i 1940 og jubileumene knyttet til krigens slutt i 1945, kommer det en rekke ulike bøker, tv-programmer, radioprogram og reportasjer i avisene.
Og filmer.
På kino.
Der film er best.
En av dem er altså denne lille fransk/tyske produksjonen som jeg fikk sett nå i helgen.
Dessverre er det slik i Skien, har jeg erfart mange ganger, at det ofte kommer svært få mennesker på denne typen filmer som ikke får massiv forhåndsomtale. Og er amerikanske. Hvilket ofte henger sammen.
Og jeg satt altså, i beste sendetid, denne helgen nesten alene i kinosalen. Det var en kar til der. Filmen heter «Mannen som reddet Paris».
Den har som utgangspunkt å være «fra virkeligheten» – men er ikke dokumenterbart det.
Det vil si, Paris ble reddet.
Den tyske generalen, Dietrich von Choltitz, glitrende spilt av Niels Arestrup, hadde ordre om å ødelegge den.
Det var kontakt mellom den tyske generalen og den svenske konsul Raoul Nordling, levendegjort på en lavmælt og intens måte av André Dussollier.
Men om det fant sted en samtale i nærheten av det filmen viser er høyst usikkert.
Historien er likevel en kvalifisert måte å gjette på hva som kanskje skjedde. Eller kanskje kunne ha skjedd.
De to aldeles glimrende skuespillere står for filmens dirrende nervøse nerve. En nerve som også er svært godt foredlet av regissør Schlöndorff.
Dette er en film som godt kan, på den fantasirike anekdotens vis, fylle ut eventuelle historiske hull i den store, den lange, den utbroderte historien om Paris.
Så kom deg på kino om du vil ha smaken på den tilsynelatende motsetningsfylte mekanismen i en nervepirrende opplevelse, der utfallet likevel er vel kjent på forhånd.

Og, som et lite tillegg:
Selv om krig er en alvorlig sak, så mener jeg at man også må kunne spøke om dette temaet. Og jeg må innrømme jeg har «døpt» en kar jeg kjenner for «9. april». Denne typen litt bisarr humor har jeg glede av. Fyren er både hyggelig og grei på alle vis, særdeles hyggelig vil jeg hevde, men en smule ordrik. Og når en bergenser sier at noen er ordrik, så vet man hva man snakker om.
Det er i grunn et personlig spesialområde.
Hvorfor jeg kaller ham 9. april? Jo, altså, når 9. april ankommer kameratgjengen så vet vi alle at freden er over…

Fredag med spiker i sætet...

Endelig er fredagen her.
Og om du mener det i øyeblikket er så mye trist, tragisk terror i verden at man nærmest ikke har lov til å glede seg så er jeg uenig.
Jeg tror rett og slett ikke verden blir et bedre sted for noen om man ikke evner å glede seg over vakker og varm vår, når den kommer på en feiende fin fredag.
(Og da var jeg oppe i tre allitterasjoner allerede i innledningen, det tror jeg er ny personlig rekord).

Saken er nemlig den at det alltid har vært mye tragisk i verden. Men nå får vi elendigheten servert i flere kanaler, avis, radio, tv og internett. Og for dem som tror at terror er en ny øvelse, så kan jeg jo nevne at det i dag er 40-årsdagen for at Rote Arme Fraktion (RAF) drepte tre mennesker i den vest-tyske ambassaden i Stockholm.
Og det nevner jeg ikke for å frata folk god gammeldags glede, men for å minne om at om man skal vente til det er fred og fordragelighet over hele verden før man lar seg begeistre av noe så alminnelig som løvsprett og helg så må man vente i lengste laget.

Vel, altså; fredag. I april. Lønningsdagen seiler opp. Vinteren er definitivt over. Sommeren er rett rundt hjørnet. Og fredagen er akkurat her.

Og hva egner seg bedre på en fredag enn å feire Tommy Dochertys (bildet) 86. bursdag?
Hvem «Doc» er?
Da må du lese din fotballhistorie. Han var en av de store managerene i England og trente Chelsea, Rotherham, QPR, Aston Villa, Derby, Preston, Wolves, Altrincham samt det skotske landslaget. Men først og fremst Man United.
Han er nok mest kjent for å ha trent United til to FA-cupfinaler i 1976 og 1977. Men han er også kjent for at han fikk sparken i United fordi han hadde et forhold til fysioterapeutens kone.
Saken var den at han giftet seg med damen og er fortsatt gift med henne.
Doc var sår da han kommenterte det slik:
«Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne».

En gang i United fikk Doc en saftig bot for å ha skjelt ut en dommer. Han betalte boten og erklærte: «Det var verdt hver eneste penny». Ikke dårlig sagt av en skotte.

Doc hadde spilt for Celtic og Rod Stewart sa en gang at «hadde Tommy D. vært statsminister i England hadde jeg umiddelbart flyttet tilbake».
Slike folk og slike minner er det som gir fotballen kulør.
På samme måten som legenden vil leve videre etter Odds 13-0 seier over Skotfoss i forgårs. Vi kunne gjerne brukt tittelen om de herlige skotfossfolkene:
«Jublet for 13-0 tap».
Den kampen var en kamp som både Odd og Skotfoss (stedet) vant.

Vel, livet er herlig på tross av alt som måtte være galt. Eller som Hamsun på genialt vis sa det i «En vandrer spiller med Sordin»:
«Men blide Stunder det har alle. En fange sitter paa sin Kjærre og kjører til Skafottet, en Spiker gnager ham i Sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig.»

Og med disse velmente ord erklærer jeg fredagen for åpnet, med eller uten spiker i sætet.

Folkemordet på armenerne - side tre i TA 23. april 2015

Ingen vet tallet eksakt. Men anslagene på mellom 800 000 og 1.5 millioner drepte armenere i Tyrkia levner ikke mye tvil.
Dette var et folkemord.
I de aller fleste betydninger av ordet.
Ordet «Folkemord» er omtalt i FNs konvensjon fra 9. desember 1948 og defineres slik:

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan: å drepe medlemmer av gruppen; å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen; bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen; med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe".
Altså, i praksis, å systematisk prøve å utrydde et folk.

I morgen er det 100-årsdagen for starten på tragedien i Tyrkia. 24. april er satt som datoen da forfølgelsen av denne stadig forfulgte gruppen kristne mennesker i det som stort sett var muslimske omgivelser, gikk fra vondt til verre. Fra vondt til aldeles forferdelig. Med en tyrkisk gruppe kalt Spesialsorganisasjonen (SO) satte man i gang en forfølgelse av armenere som verden til da knapt hadde sett. Selv 100 år etterpå er det høyst kontroversielt å kalle det for et folkemord. Begrepet «folkemord» blir bekjempet med nebb og klør, samt alle former for politiske virkemidler, fra tyrkiske myndigheter. Om man kommer i skade for fornærme tyrkere på dette felter kan man idømmes lange fengselstraffer. Og armenere som hever stemmen blir fortsatt drept. Jahn Otto Johansen har skrevet i nesten en mannsalder om ulike forfulgte grupper. Mye om jøder men også andre folkeslag. I det han omtaler som «Minoritetsbiblioteket» har det kommet fire bøker, om antisemittismen, om romfolk/sigøynere, tatere og om homofile. Flere av utgivelsene har kommer i flere opplag og alle er utsolgte. Nå har den gamle krigeren, kriger med penn og papir, fra Porsgrunn utgitt en bok om «Folkemordet på armenerne».

Boken som Fritt ord har vært med på å finansiere er en svært solid samling dokumentasjon på det som foregikk i noen grufulle år fra 1915 i Tyrkia. Spesielt i det området som titusener av norske turister i dag benytter til rekreasjon og møte med sol, varme, tyrkisk kultur og mattradisjon i Anatolia-området.
Her bodde det svært mange armenere.
Og her ble de slaktet som dyr.
Ingen, ikke en gang i Tyrkia, er i tvil om det som skjedde. Eller uenige i det. Man kan alltid diskutere omfanget, men at det skjedde grufulle hendinger der barn, kvinner og menn ble drevet direkte i døden på mest bestialske vis, prøver ikke en gang tyrkerne å definere seg bort fra. De ble sendt ut på lange marsjer i den brennende heten som norske turister har blitt godt kjent med, 300 kilometer uten mat og uten vann.
De fleste kom aldri fram.
Så det er i all hovedsak den tekniske bruken av begrepet folkemord som er det store problemet.
Årsaken til akkurat det kan være økonomisk, politisk, og selvfølgelig knyttet til en nasjons ære.
I tyrkiske kretser mener man både at «folkemord»-begrepet kan bli starten på lange og dyre rettsprosesser der armenske overlevende forlanger erstatninger for eiendom og liv de ble frarøvet, i likhet med alle prosessene som jødiske organisasjoner har holdt gående i 70 år etter den andre verdenskrig, men også at det vil hefte ved et Tyrkia som har store regionale ambisjoner og ser på seg som det ledende landet i den muslimske verden.

Det er mange andre konflikter, som også rammer vestlige land, som med stor presisjon kunne blitt kalt folkemord, England, Belgia, Frankrike, Spania, ja om man gransker kolonistatene, så er det ikke mange av de mektige europeiske nasjoner som går klar. Så i hvor stor grad presset for å anerkjenne at folkemordet på armenerne faktisk var det, er det viktigste, vet jeg ikke.

I denne formen for storpolitisk kamp om definisjonsmakten finnes det mye rart. Som at jødiske organisasjoner ifølge Johansens bok, har gått imot at andre former for folkemordlignende definisjoner skal kalles og defineres som folkemord. De ønsker at «Holocaust» – skal stå i en særstilling.
Og Holocaust er i en særstilling, men dessverre ikke så enestående som mange ser ut til å tro.

Jahn Otto Johansens bok er en enorm kilde til kunnskap og en veiviser for dem som ønsker å vite mer om denne katastrofale historien i grenseområdene mellom Europa og Asia.

I grenseområdene mellom kristendom og islam.
Og i grenseområdene av hva man tror mennesker er i stand til å utføre av onde gjerninger.

Grunnen til at det er viktig å markere disse sidene av, om du vil, bestalitetens historie, er selvfølgelig å prøve å bevisstgjøre folk så dette ikke skjer igjen. Og igjen. Og igjen. Hvilket det dessverre gjør. Rwanda skjedde, nærmest for åpne tv-skjermer, uten at man klarte å hindre det. Uten at man i særlig kvalifisert grad prøvde å hindre det. Hva som skjer i Syria i dag har ingen full oversikt over, men at etnisk rensing, religiøst begrunnet massedrap og systematiske forfølgelse av folk er en del av ideologien til IS er det ingen tvil om. Og mange av de andre flere hundre gruppene som opererer i lendet mellom terror, borgerkrig, og religiøs fanatisme. Man kan si mye om Tyskland. Om deres sjokkerende omfattende folkelig oppslutning rundt Hitler og av det som det i disse dager er 70 år siden tok slutt. Men det hører også med til historien at tyskerne, på forbilledlig og imponerende måte, har tatt et oppgjør med sin egen fortid. Kun ved å gjøre det kan man legge grunnlag for et bedre samfunn som hviler på en sann historiefortelling. Østerrike, som et nærliggende eksempel, har ikke gjort det samme. Jeg kunne nevne mange andre europeiske land i samme slengen. Jeg tilhører dem som tror at det er vesentlig å inkludere Tyrkia i «det gode selskap». Det gode selskap som er tuftet på demokrati, menneskeverd og respekt for mindretall og minoriteter. Tyrkia er på mange måter et fantastisk land med store muligheter. Jeg har selv, i snart 25 år reist jevnlig til landet og har hatt forbausende gode samtaler med kurdere og tyrkere om både vanskelige ting og mer dagligdagse temaer. Jeg blir ofte imponert over hvor åpne tyrkerne er om de utfordringene landet står ovenfor. Men armenersaken er et typisk tema som senker temperaturen i en samtale. Jeg tror at det er vestens dobbeltmoral som trigger tyrkerne i denne saken. De føler at de skal pådyttes og påføres et dårlig rykte fordi de dessverre i sin forhistorie har gjort grusomme ting, ikke ulikt mange andre land. Det kan ligge noe i dette. Men det holder uansett ikke i forhold til det armenske folk som fortjener anerkjennelse for sin egen tragedie. Kun på en noenlunde presis sannhetsgrunn kan framtiden bygges og da er det også avgjørende for forholdet i et svært krevende område mellom Armenia, og Tyrkia, men også med de andre landene i et krevende møtepunkt mellom øst og vest. Dessuten er det viktig å ikke glemme.

Det er hukommelsestap som er fredens verste rival. Det er hukommelsestap som kanskje er den største motivasjonen for nye kriger. Nye overgrep mot menneskeheten. Nye folkemord.

Da Hitler var i ferd med å invadere Øst-Europa omtrent 25 år etterpå og igangsette et hinsidig folkemord der, mot jøder, sigøynere og slavere, så oppmuntret han sine skeptiske generaler slik: «Hvem husker armenerne i dag».
Armenerne fortjener også sannhet og rettferdighet for tragedien som startet for 100 år siden.
På sannhetens grunn må en bedre verden bygges.

10 år med nei, nei og atter nei

Jeg husker det godt, selv om jeg var en ung kar som ikke fylte åtte år før uken etterpå.
Jeg snakker om EF-avstemningen i september 1972. Det var nesten 80 prosent som stemte – og 53.5 prosent av folket stemte «nei».
Enda bedre, naturlig nok, husker jeg avstemningen i 1994.
Den foregikk 28. november.
Årsaken til at det normale tidspunktet for valg og avsteminger i Norge, september, var byttet ut var omdiskutert. Mange mente at det ble flyttet til november for at vi skulle bli preget av «svenskesuget».
Det vil si at Norge ikke ville tørre å stemme nei om Sverige hadde gått med i den europeiske unionen.
Men da denne mulige sammenhengen ble kjent dukket også det forholdsvis frodige uttrykket: «Svenskene kan suge seg selv» opp.
Til og med min ordentlige onkel i Åsane i Bergen, med ene foten godt plantet i den tradisjonelle ungdomslagsbevegelsen med leikarring og tradisjonsmusikk og den andre som en medhjelper i kyrkjelyden, boende like ved Kyrkjekrinsen skule, tok det i bruk.
Det var friskt da gode, solide onkel Peder gikk rundt og snakket glisende om at «svenskene kan suge seg selv».
Og nei ble det igjen.
Med nesten like stort flertall som i 1972. 52.2 prosent stemte imot norsk medlemskap i 1994.
Så kan du jo lure på hvorfor dette temaet dukker opp i dag.
Vel, i TA i går og på TV Telemark i kveld kan du lese intervju med nestlederen i «Nei til EU», Ådne Naper, som er med på en lett iscenesatt, men likevel helt reell, feiring av at det nå er ti år der samtlige meningsmålinger i Norge har sagt nei.
Nei, nei, nei.
Og atter nei.
Men om man tok seg tid til å lese hele saken som sto i TA i går så fikk også Ja-siden, representert av tidligere Høyre-ordfører i Skien Jan Terje Olsen, inn noen sentrale poenger.
Som at EU faktisk har fungert som en fredsbevegelse.
Likevel er vel de aller færreste på «Ja»-siden særlig ivrig på å forsere en ny folkeavstemning. Da blir det fort som med auksjoner:
«For tredje og siste gang – NEEEI.
Noen vil kaste EØS-avtalen inn i debatten. Andre er bekymret for det demokratiske underskuddet som ligger i at Brussel har så stor påvirkning på norsk lovgivning. De finnes både på Ja- og Nei-siden. Med motsatt konklusjon:
«Man må være med for å få innflytelse – nå sitter vi på gangen» – eller alternativet «Vi bør ut av alt og bestemme selv».
Det er i alle fall lite tvil om at Brussel er en svært sentral medforfatter i «Norges lover» for tiden, selv om markedsadgangen som ligger i EØS-avtalen ser ut til å bli nedvurdert av enkelte.
Jeg husker forresten et annet slagord fra 1994, som var litt elegant og det var: «EU er ikke all verden».
Det er i alle fall sant.
Det samme gjelder forresten for Norge, selv om man ikke alltid skulle tro det når man følger med i debatten..

Å gå: Aldeles storartet

I går ettermiddag var jeg på noe så spesielt, og artig, som et gåseminar. (Bildet)
Det var i Bø og det var Statens Vegvesen som arrangerte det.
Der kunne man få høre om «Nasjonal gåstrategi» (visste ikke at det fantes noe slikt en gang), «Strategi for myke trafikanter i Grenland» (bra at de jobber med det), «Gåendes plass i areal- og transportplanleggingen», «sentrumsnære turveger i Telemark».
Og så var jeg invitert som en «Ekte gåentusiast».
Det er jeg, så det var ingenting feil med det.
Seminaret var sikkert vel og bra og jeg heier på alle som jobber for at infrastruktur, veier, samferdsel og selve samfunnet skal bli bedre.
Der hører, definitivt, muligheten for å gå og sykle trygt i nærmiljø og hverdag med.
Det forbauser meg noen ganger hvor negative en del er til at man samtidig med å bygge ut gode veier, også bygger ut gode gang- og sykkelstier.
Har kranglet en del med anti-bypakke-miljøene om akkurat det.
For er det noe vi ønsker så er det jo at ungene våre skal bruke kroppen, og gjøre det i trygge omgivelser.
Men, altså, for meg er det å gå langt mer enn bare en praktisk greie. Det er også en flott måte å drive fysisk og psykisk fostring.
Om jeg har en dag på jobben da det er mer kjeft enn vanlig å få, og det hender jo (man må jo ha noen dager som er over snittet, for å få et snitt) så er det å gå det av seg fantastisk.
Det hjelper.
Naturens egen lykkepille gjør rett og slett at de fleste frustrasjoner smuldrer hen.

Og så har man jo det berømte sitatet fra en av historiens fremste filosofer, Søren Kirkegaard:
«Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»
Dette er den mest brukte delen av sitatet men det inneholder mer og det fortsetter slik:
«Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likvel si: gå! Det er jo også så åpenbart at man dog ved å gå kommer velbefinnende så nær som deet er mulig, selv om man ikke når det helt – men ved å sitte stille, og jo mer man sitter stille, desto nærmere kommer illebefinnendeet. Bare i bevegelsen er sunnheten og helsen og finne. Nekter noen for att bevegelsen er til: Så gjør jeg som Diogenes, da går jeg. Nekter noen for at sunnheten er i bevegelsen, da går jeg fra alle sykelige innvendinger. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.»

Og om du ikke skulle tiltrekkes av dette så kan man jo kanskje friste med litt Knut Hamsun:
«Det er forresten en deilig figur på den Sara. Hoftene skjelver når hun går, det er akkurat likesom lendene på en riktig smellfet hoppe. Det er alldeles storartet».
Og er du fortsatt ikke overbevist så tror jeg at alt håp har gått…

Lundkommerdag

En av de største naturopplevelsene jeg har hatt i mitt ikke så altfor syndige liv den gangen i 8. klasse da vi reiste på leirskole til fugleøya Runde på Sunnmøre.
Spesielt på grunn av lundefuglen.
I alle fall av de offisielle opplevelsene. At det var stas med Hurtigruta og vel også den spennende dynamikken mellom gutter og jenter i den alderen er en annen del av historien. Men la oss for all del holde oss til lundefuglen.
I dag, 14. april, er det nemlig det som kalles «lundkommerdag».
Det sies at det alltid skjer 14. april langs kysten. Nøyaktig hvor nøyaktig dette er vet jeg ikke nøyaktig. Men det skal visst være ganske nø… ganske presist.
Lundefuglen er en helt spesiell fugl. Den holder til i svære kolonier både på vest- og østsiden av Atlanterhavet.
På østkysten av Nord-Amerika, de britiske øyer, Grønland, Svalbard, nordvest i Russland og langs norskekysten.
Havets papegøye er en vakker og farverik krabat.
I Sør-Norge er det vel først og fremst på Runde det finnes en stor koloni, mens det nordover finnes flere. Spesielt på Røst i Lofoten. For noen år siden ble det beregnet at 433 000 lundepar hekket på Røst. I Norge skal bestanden bestå av om lag 1.7 millioner par, mest nordpå.
Etter de har kommet seg godt i gang med sine aktiviteter legger hunnen egg i månedsskiftet mai-juni. Begge foreldrene hjelper til med rugingen (noe å lære her karer?) og etter drøye 40 dager klekkes egget og blir flyvedyktig og selvstendig i løpet av fem-sju uker.
Det pussige er at ungene ikke kan svømme i starten, så faller de fra reiret for tidlig, før de kan fly, drukner de. Naturen kan være brutal. I dag sies det langs alle områder med ludefugl at «lun’j kjæm» og det hele er en stor begivenhet for lokalbefolkning og fugleelskere.
I august forlater lundefuglene sine baser og lever på havet, uten fast grunn under føttene til neste år. De vakre fargene blir heller ikke værende, derfor er de ikke god å legge merke til høst og vinter.
I den lange rekken av temaer jeg ikke har greie på passer lundefuglen fint inn.
Jeg synes uansett de er et vakkert skue og jeg er veldig glad for at jeg har fått oppleve levende lundefuglefjell.
Det er når man opplever slikt at man skjønner litt mer av det enorme samspillet i naturen. Og blir man ikke ydmyk når man ser slikt, det være seg en kravlende maurtue i aktivitet eller et fuglefjell som dirrer av liv, tja, da har man gått glipp av mye. Kahlil Gibran skrev: «Tanken er en av luftens fugler, og i et bur av ord kan den nok folde ut vingene, men ikke fly».
Dessuten er jo hekking en forholdsvis livsviktig øvelse.
Uansett art.

Søkelys Andre Bjerke

“..Trives du i verden Vilde ?”
Eg har mottatt vårprogrammet for den eksklusive foreininga “Diktets Venner” – som vanleg viktige og fine ting å plukke frå.
Denne gongen festa eg meg ved onsdagen den 3. juni på Ibsens Venstøp – lenge til – men med ein lovande tittel: Tett på André Bjerke – foredrag ved Vilde Bjerke. Her lyser eit par lamper i minnet – fyrst mitt tidlege møte med André Bjerke under krigen – og så opphavet til namnet Vilde.
Det var krig i Fedrelandet og mange måtte røme frå storbyen Oslo for bl.a. unngå å bli “sysselsett/deportert” av Herrrefolket – ei stor gruppe studentar ved Universitetet opplevde dette. Såleis var det med André Bjerke og vennen Knut Yran som natterstider, med god hjelp av Hege Fossli på Bandak Hotell på Dalen, kom seg vekk og austover. Kva kunne vel då vera tryggare enn ei mørklagd, veglaus og “ubesatt” grend, Langlim, der dei kom midtsommaren 1944 og fekk husrom hjå mor og far i ca ni månader – fram til jubeldagen 8. mai 1945.
Knut Yran var kjend teiknar og designar, som seinare gjorde det stort som industriell sjefsdesignar i det mektige Phillips-konsernet. Hans plakatkunst er historisk velkjend.
André Bjerke haddde ulike studier bak seg, men her skal vi fyrst og fremst møte diktaren og krimforfattaren (under psevdonymet Bernhard Borge).
Eg var i elleveårsalderen den gong han installerte seg på ivistoga med skrivemaskin, parafinlampe og ein sveivegrammofon! Den siste hugsar eg vel – det var nemleg mitt fyrste møte med klassisk musikk! Ei plate sit i minnet ennå: Menuett nr.1 av Paderewski på eine sida og utdrag frå Eine kleine Nachtmusik av Mozart på baksida! At der fanst annan musikk enn folkeviser og hardingfele ute i den store verda var eit mirakel!
Bjerke gjorde natt til dag – den stakkato lyden frå skrivemaskina kunne høyrast mest heile natta – deretter sov han til ‘frokost’ kl tre – fire om ettermiddagen. Då tok han gjerne ei kald avriving i Smiudalsbekken før neste økt! Han las ofte for far ferske ting, dikt og prosa, frå natta før og gutongen lydde og lura….
Kriminalromanane hans: “De dødes tjern” og "Nattmennesket"står i hylla mi med dedikasjon til far. Fleire ting i hans samla dikt kjenner eg att som nattarbeid på ivistogo heime frå dette rare siste krigsåret. Bjerke var ein glødande patriot og antinazist.
Eg er gamaldags som mange av min generasjon – såleis også i synet på lyrikk. I min barndom skulle eit dikt rime og vera sangbart… Når nokre få i vår bokheim har klart å uttrykke sine tankar perfekt i bunden rimande form er dette toppen. Her skal ikkje mange nemnast, men Herman Wildenvey – og just André Bjerke har meistra denne vanskelege kombinsjonen. Så må eg nok i seinare år erkjenne, at det rimfrie meir og meir har gått heim hjå meg – når litterær kvalitet styrer diktarpennen! Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen, Tarjei Vesaas m. m.fl. – nå også mange spennande, nålevande skribentar frå Telemark!

Så til neste punkt i innleiinga. Vilde Bjerke er som kjent dotter av skodespelar Henny Moan og André Bjerke.
Ei ikkje verifisert utsagn er at gjenta skulle heite Alvilde men skalden fann namnet så vrient å rime på at namnet Vilde blei konstruert og godkjent som det fyrste i verda i 1961!
Då fall det lettare å skrive desse fire små versa av ein stolt far:

Trives du i verden Vilde?
Ni og tyve uker nesten
var du gjest i jordens gilde,
og hva synes du om festen?

Filosofisk tar du totten.
Trives du i verden Vilde?
Eller ser du bankerotten
i vårt mørke verdensbilde?

“Gøh”! er alt du sier til det;
dermed har du sagt adskillig.
Trives du i verden Vilde?
Gøh"! Du stiller deg velvillig.

Takk min datter i ditt vesen
strømmer munterhetens kilde.
Lattermild med melk på nesen
trives du i verden Vilde.

Ein parantes; vår dotter, som nå er borte kalla dottera si – vårt barnebarn – Vilde for tjueto år sidan. I barnedåpen hennar las eg opp Bjerkes vesle dikt. Underleg korleis assosiasjonar og livets, ofte harde røyndom kan bli til ein artikkel på s.3…
Hugs nå alle å krysse av: Venstøp 3. juni 2015 kl. 19.00 – det blir sikkert ein interessant kveld!