Viser arkivet for mars, 2015

Nærsynte?

Nylig, så sent som i forrige uke, ble Statens kunstnerstipend utdelt. Det var Utvalget for Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere 2014-2017 som hadde ansvar for dette.
I alle fylker ble det antakelig laget hyggelig journalistikk og hyllest av kunstnere som fortjent hadde fått offentlige penger. Bevilgningene for dette, i en statlig sammenheng, bitte lite felt, utgjorde i følge pressemeldingen som ble sendt ut rundt 280 millioner kroner. 280 millioner kroner fra oss alle, fra fellesskapet, til våre kunstnere.
Velbekomme.

Midlene ble fordelt på ulike vis. Noen får veldig mye, andre får mindre. Det er hele 24 stipendkomiteer som er sammensatt av kunstnere innenfor ulike områder som innstiller på grunnlag av en vurdering av kunstnerisk aktivitet og kvalitet. Jeg synes det er strålende at vi i et land som Norge legger vekt på at profesjonelle kunstnere skal ha gode arbeidsforhold. Jeg mener at kunst og kultur er noe av den dimensjonen som gjør et liv verdt å leve, som løfter livskvalitet og som også kan sette ting inn i en større sammenheng. God kunst og kvalitetskultur er en øvelse i dannelsen av et helt menneske. Det er dannelsesreisen på den utflukten som starter ved fødselen og avsluttes når man trekker sitt siste sukk. Det færreste er antakelig uenig i at kunst og kultur er viktig i et samfunn. Men det var et aspekt som jeg lurte spesielt på vedrørende disse 280 millioner kronene, mellom en kvart og en tredjedels milliard. Årsaken til at jeg lurte var at lederen for Utvalget for statens stipend og garaintiinntekter for kunstnere, Alfhild Skaardal, et kjent navn i Telemark, svarte nemlig uvanlig unnvikende da NRK Telemark intervjuet henne om to av de lokale kunstnerne som hadde fått stipend. Det hun svarte unnvikende på var den geografiske fordelingene av disse pengene. Jeg merket meg det, men dessverre så hadde ikke intervjueren tid eller lyst til å følge det sporet, så jeg bestemte meg for å grave litt dypere i akkurat dette. Hvem er det som får disse pengene? Og hvor bor de? Jeg satte meg fore å vite hvor alt dette talentet og den økonomiske muligheten til å drive med kunst og kultur på et profesjonelt nivå egentlig befant seg. Altså, hvor bodde de kunstnerne som Staten fant ut skulle stimuleres ekstra i sitt virke med mer og mindre sjenerøse offentlige tilskudd. Alle som leser en smule i TA vet sikkert hvor jeg vil hen. Jeg hadde en antakelse, men ville grave fram fakta på dette temaet, som jeg er spesielt opptatt av. Fordi det sier ganske mye om verdistrømmene i samfunnet totalt. Hvilke veier går pengene? Derfor har jeg i helgen og i går dypdykket litt i listene som forteller om alle disse nesten 900 kunsterne. Her er tallens klare tale: 454 av stipendene ble utdelt til kunstnere i Oslo. Altså over halvparten. Over halvparten av kunstnerne som dette landet stimulerer gjennom denne pengeoverføringen er altså bosatt i en del av landet der 13 prosent av befolkningen bor. Snakk om kulturelt nivå. Snakk om kunstneriske sjeler. Snakk om elite. Hos oss i Telemark da? Av disse 894 kunstnerne er det 18 i Telemark. Så mens Oslo stikker av med rundt 51 prosent av tildelingene, så fikk våre lokale flotte kunstnere i kulturfylket Telemark to prosent av tildelingene.

Er dette grunn til å bli opprørt, indignert, hissig og grinete?
Tja, det kan jo være at vi ikke har flinke nok kunstnere, at vi ikke er profesjonelle nok, ikke er dyktige nok, innovative nok eller et eller annet.
Det kan også være at kunstnere som virkelig vil noe med kunsten sin må flytte til hovedstaden. For der finnes miljøet. Der finnes utfordringene. Der finnes jobbene. Og der blir stipendpengene værende.
Vi snakker mye, men for lite, om de geografiske verdistrømmene i samfunnet. I Norge. For mens skattenivået stort sett er det samme i hele landet, bidraget fra den enkelte er omtrent det samme, så er det stor forskjell i hvor pengene havner.

Og selv om jeg ikke tviler på at disse komiteene har gjort et så godt arbeid som de kan, kan det også være et element i denne ekstreme skjevfordelingen at komiteene ikke har godt nok syn.
At de er nærsynte.

Og de fleste i utvelgelseskomiteene, hvor tror du de holder til?

Bildene er hentet fra PS14 i Porsgrunn og Skien, der våre to store teater samarbeidet om en svært omfattende forestilling. Den klarte å kombinere historiske linjer, folkelig begeistring og også en viss debatt i etterkant.

SMS-baluba med kringkastingssjefen

Det ble litt baluba ut av at jeg satte kringkastingssjefens private nummer mobilnummer på trykk i avisen lørdag.
Jeg oppfordret folk til å sende ham en sms, om for å forsvare NRKs mange gode distriktskontor.
Blant annet er jeg redd for at Telemark nå utelukkende skal dekkes fra Porsgrunn.
Om TA klarer å ha mange lokalkontor i vårt vidstrakte fylke, så bør man vel kunne forvente at også NRK er sitt ansvar bevisst.

Thor Gjermund Eriksen er en hyggelig fyr og sendte meg en sms lørdag formiddag:
«Hei Ove, skjønner det står bra til! Får tikkende inn noen meldinger. Takk for den! Vi har da tenkt å gjøre en god jobb i Telemark videre også! God påske! Thor Gjermund».
Dette tok han både konstruktivt og sporty.
Jeg svarte:
«Takk det samme Thor Gjermund. Klarte ikke å dy meg. Og budskapet er viktig. NRK Telemark er fantastisk. God påske».

Denne dialogen – og kronikken på side tre i TA lørdag der jeg slengte på NRK-sjefens mobilnummer avstedførte masse debatt både her og både der, som man sier.
For selv om SMS-virkemiddelet er litt «krydder» i en kronikk om sentralisering, er det også ganske mye alvor bak dette. Saken er nemlig den at om ikke vi har våkne medier som følger utviklingen innenfor dette med sentralisering så kan man havne på ville veier. Innenfor alle områder.

Jeg har blant annet prøvd å finne ut eksakte tall på en del ting, som viser seg å være vanskelig. Hadde jeg vært paranoid så hadde jeg trodd man prøver å holde en del geografiske aspekter skjult. At man underkommuniserer at folk i små kommuner ofte er vesentlig mer tilfreds med kommunen sin enn store har jeg registrert over tid.
Siljan, for eksempel, hos oss i Telemark er en av kommunene i landet der folk er mest fornøyd. Et av de virkelig store problemene blant offentlige jobber er sykefraværet.
Hvordan er sykefraværet blant svært store kommuner, i forhold til små?
Jeg har noen indikasjoner på at gigantomanien slett ikke hjelper.

Og utfordringene handler ikke bare om offentlige stillinger.
Man kan jo se på offentlige midler, som blir bevilge til ulike områder. Som for eksempel kunst og kultur. Forleden dag kunne man glede seg over 894 kunstnere er tildelt Statens kunstnerstipend.
Det er til og med Telemarks egen Alfhild Skaardal som leder arbeidet med å plukke ut disse 894.
Man har behandlet 8000 søknader fra 4000 kunstnere.
Så kan jo den gode TA-leser lure på hvordan disse 894 stipendene ble fordelt. Både i forhold til ulike stipender og i forhold til geografi.
Svaret skal jeg klare å finne ut av og få på trykk snarest.
Og jeg må rekke det før onsdag.
Så man ikke tror det er en spøk.
Fortsettelse følger i morgen..

Kjemper helt til fløyten går

Jeg må innrømme at jeg beundrer Rjukan-folk. Og andre som kjemper for distrikts-Norge. De gir seg ikke på tørre møkka. Selv om alle slag er tapt så gir de seg ikke. Antakelig i en tradisjon jeg selv har stor sans for: Selv kamper som er tapt kan være verdt å kjempe.
Man gir ikke opp, selv om vi er midt i andre omgang og ligger under 0-6. Man kjemper helt til fløyten går.
Det kommer alltid nye kamper. Det oppstår nye muligheter til å dra seieren i land. Om ikke den hele, den store, den lange, den evige, så kanskje en delseier. Eller man kjemper seg til en uavgjort.
Så om man ikke klarer, klarte, å redde sykehuset på Rjukan eller det i Kragerø, så er det alltid en skole, en butikk, en veiløsning, en tunnel, en bro, et offensivt grep basert på framtidstro som er mulig å dra i land.
For ikke å snakke om offentlige arbeidsplasser.
Hadde folk i det hele tatt visst hvordan de sentrale myndighetene drar og sliter, tvinger, lokker og lurer de offentlige jobbene fra distriktene våre til hovedstadsområdet, så hadde det vært kontinuerlig fakkeltog i hele landet.
Men selv gode NRK sliter med å dekke dette tilstrekkelig i våre 19 fylker nå. Fordi de også avfolkes. Spesielt på distriktskontorene.
Jeg har telefonnummeret til NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen: 911 36 198. Send ham gjerne en sms: «Bevar NRK i hele Norge!».
For, og dette er viktig, med offentlige arbeidsplasser følger det stabil inntekt, stabile rammevilkår, stabil kommunal skatteinngang, stabil demografi, stabilt bosettingsmønster og stabile leveforhold.
Men det de driver med, den ene regjeringen verre enn den forrige, er ikke bra. Ikke for hele landet.
Myndighetene lurer på hvorfor eiendomsprisene i Oslo øker så mye at de prøver å lage restriksjoner for å hindre ville budrunder. Samtidig så sentraliserer de, sniksentraliserer, de stabile, faste gode og viktige jobbene inn til samme byen. Tankegodset er over alt. Helse. Politi. Direktorater.
Og så snakker de som om problemet med Norge er alle disse offentlige jobbene i kommunene. Spesielt i små kommuner. Selv om tall viser at små kommuner ofte driver vel så bra som store.
Vel, i de små, som i de store, kommunene er det hjemmehjelper, lærere, sykepleiere – folk som står i førstelinjen for velferden som opererer. Det er ikke de som er problemet. Heller ikke at det er seks ordfører og seks rådmenn i Vest-Telemark.
Det er antakelig et større problem at verden er blitt så innfløkt, behovet for kommunikasjon, (noen kaller det tåkeprat) er blitt så politisk viktig at antallet medlemmer i Norsk Kommunikasjonsforening har gått fra null til over 4000 på få år. Svært mange i offentlig sektor.
Hvor tror du de jobbene i all hovedsak befinner seg?
Under forrige regjering var om lag en tredje del av jobbene som ble skapt offentlige. Hvor stor andelen er nå vet jeg ikke. Men tallet har økt.
Og stadig flere, massivt flere av disse jobbene, viktige som uviktige, dyre som rådyre, havner i storbyene og først og fremst i Oslo.
Departementer. Direktorater. Pressekontakter. Politisk rådgiver. PR. Statssekretærer. Sekretærer til statssekretærene. Og kanskje de også må ha sekretærer.
Jeg skal på ingen måte legge skylden på Frp og Høyre alene. Arbeiderpartiet var slett ikke bedre. Når det gjaldt dette med kampene for distriktene så er vel knapt noe parti helt ren. Kanskje med et lite unntak for Senterpartiet. Men Senterpartiet skal systematisk trøkkes ned av hovedstadspressen, ser jeg. Det kunne man lese i mange av kommentarene etter partiets landsmøte i Haugesund forrige helg. I Dagens Næringsliv så gjorde man narr av omtrent hvert eneste ord som Trygve Slagsvold Vedum sa. De spydige kommentatorene i Oslo jobbet overtid hele helgen for å rakke ned på ham.
Greit nok det. Det må han tåle. Men det de hånlig prøver å få fram er at vi som faktisk tror at Norge er mer enn Oslo, er bakstreverske tullinger. Og alt som foregår mer enn en knapp mil fra Karl Johansgate er bortkastet subsidiesluk.
Slik har da også SSB, Statistisk sentralbyrå, klart å regne seg til at eiendomsmeglere i Oslo står for mye større verdiskapning enn oljearbeidere i Nordsjøen.
Med en slik måte å beregne på er det jo fullstendig bortkastet å drive med noe annet enn å selge og kjøpe leiligheter i hovedstaden. Norge hadde jo tidoblet sin verdiskapning om alle drev med det.

Mitt engasjement på dette tar ikke slutt. Jeg blir opprørt, forbannet og innbitt på at de ikke skal få ødelegge så mange viktige verdier i Norge uimotsagt. Og med «de» mener jeg ikke de som mener noe annet enn meg, det er helt greit, helt legitimt, men de som svindler med tendenser, årsaker og resultat og får en «sannhet» ut av bedraget.
Som at man legger ned en skole, en butikk, et offentlig kontor, et sykehus. Og så skjønner man ikke hvorfor det er fraflytting. Men man bruker det like greit som begrunnelse for å legge ned resten også.
Saken er den at mange vil bo der de kommer fra, der de hører hjemme, men folk vil også jobbe, leve, ta seg av sine barn, sin helse og derfor så blir det dramatisk når skolen og helsetilbudet flytter og folk må flytte etter.

Det skal være rundt 850 000 ansatte, totalt, i offentlig sektor i Norge. Man kan jo begynne med å lure på geografien i plasseringen av disse jobbene. Det er ikke godt å finne entydig ut av. Og så kan man følge opp med den geografiske bevegelsen av dem. De siger mot storbyene. Og de siger først og fremst mot Oslo. De som ikke allerede er der. Som er de fleste. I alle fall så var det i følge Statistisk sentralbyrå 113.851 offentlig ansatte i Oslo i fjor. Man kan jo ta et av de store, men underkommuniserte, prosjektene til Siv Jensen. Finansminister og Frp-sjef. Det er altså å gjøre den kommunale skatteinnkrevingen statlig i Norge. I dag finnes det 288 kommunale kemnerkontorer rundt i landet. Etter alle solemerker en fornuftig, desentralisert løsning. Både med hensyn til arbeidet og med hensyn til arbeidsplassene. De vil Siv altså overføre til statlige kontorer. Og Dagens Næringslivs journalistiske instinkt når den saken nå begynner å tilspisse seg er slett ikke at «dette må da være dumt», men snarere å gå til redaksjonelt angrep på de de kaller «kemnerlobbyen». Altså et lite forbund som heter Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund, som jobber imot dette. For i motsetning til så mange andre områder er akkurat dette noe fagfolkene bør overlate til politikerne, ser det ut til at DN mener. Det finnes så mange eksempler på tilsvarende at det aldri blir plass til å ta alt i en engang. Men politidistriktene er et av de mest hårreisende.

Etter å ha rasert den stedlige tilstedeværelsen for politiet i mange distrikter, er man ikke fornøyd. Man skal rasere selve politidistriktene også. Og vil altså, i fullt alvor, lage et politidistrikt som består av Telemark, Vestfold, Buskerud fylke pluss Asker og Bærum politidistrikt. Så kan man gjette hvor mesteparten av arbeidsplassene havner.
Neppe i Nissedal.
Snarere, vil jeg anta, ikke veldig langt fra et av de andre distriktene: Oslo politidistrikt.

Vel, selv kamper som tapes kan være verdt å kjempe.
For et par år siden gikk Siv Jensen ut og æreskjelte regjeringen Stoltenberg for at det var blitt fire nye byråkrater hver dag under hans regjeringstid. For ikke lenge siden kom det fram at det var blitt omtrent åtte nye hver dag under regjeringen Solberg og finansminister Jensens regime.
Åtte hver dag blir 56 i uken. Det blir 2920 i året. Det blir – i løpet av en valgperiode 11 680.
Spørsmålet er ikke bare om denne regjeringen kommer til å øke antallet «byråkrater» med 10-12000 – men hvor de havner.
Jeg er redd svaret gir seg selv.
Og den kampen kommer i alle fall jeg til å kjempe så lenge jeg orker. Uansett om den også stort sett tapes.

For det kommer en dag da folk skjønner hvor feil det er å avfolke store deler av landet. Det vi får håpe på er at den kommer før det er for sent.

Vigleik, fire presseikoner og et glass farris

Endelig er fredagen her.
Palmefredagen.
Selv om det i øyeblikket ser ut til å vare en stund før palmene når Telemarks naturlige flora. Men det er som hainn Oluf sa det:
«Med et par gode somra e deinne snøen forsvinne».
For hva jeg vet så har disse somrene allerede virket i natt. Eller det kan være at jeg kjemper meg gjennom snøstormlignende forhold som i går morges.
Det var forresten, når sant skal sies, utrolig forfriskende og ikke så rent lite deilig å kjenne at været virkelig rev og slet i meg.
Jeg traff til og med en god gammel kjenning i kulingkastene innover «bruene». (bildet).
Jeg traff mannen som har verdensrekord i distansen Falkum-Lundetangen pub uten tilløp.
Vi fortsetter hardnakket å kalle ham «Vigleik» på tross av at han er kjent i vide kretser som noe helt annet.
Og rekorden inntraff en gang hans elskede hustru var bortreist.
Egentlig hver gang hun er bortreist.
Dette er Falkum-Lundetangens svar på Serhij Bubka.
Stadig nye rekorder.
Men, altså, det skal bli ekstra godt med palmefredag, etter at palmetorsdag ble forholdsvis hektisk.
Jeg var tidlig ute og fikk tatt bilder av snøkaoset. Desto mer snø, desto mer kaos.
Ikke så underlig.
Det kommer jo alltid som en bombe når det kommer snø i mars.
Om man bor i Miami altså.
Om man bor i Telemark, kommer det åpenbart også som en bombe.
I tillegg så hadde vi noe styr med Varden i går.
De hadde laget en sleip nettløsning som NRK fanget opp, dermed så prøvde de å lure folk som ville inn på TAs nettsider over til seg.
Snakk om skuffelse for folk som gleder seg til TAs brede tilbud på nett og bli avspist med Vardens.
Den svir.
Men direktør Klausen i Varden strammet seg opp og la seg flat.
I den rekkefølgen.
Og dermed blåste stormen over.
Den i vannglasset.
Dessuten var Klausen en hyggelig fyr også som jeg da fikk både «shake hands» med og vise litt rundt i TA-huset.
Men nå er det straks helg.
Og vi skal feire fire fantastiske karer i kveld, som til sammen har mer enn 100 år i TA og nærmer seg pensjonistenes rekker.
Dette er, og jeg tuller ikke, noen av de beste pressefolkene i Norge. Vi snakker om Inge Fjelddalen, Bent Bergsli, Pål Knutsen og Dag Tinholt.
De fortjener en liten skål.
Om det så blir i farris for ikke å fornærme noen.
Og med disse ordene om fire ikoner i TA-huset er fredagen erklært for like åpent som domenet TAdirekte. Måtte den bli velsignet.

Demonisering og krigshissere

Det er alvorlige tider.
Ikke minst i forholdet mellom øst og vest, mellom Russland og Vest-Europa/ USA. Eller mellom Nato og noen av landene i tidligere Warszawa-pakten.
Noe av dette kan forstås av en stadig mer maktbevisst leder i Russland.
Selv om Putin faktisk har større demokratisk velgergrunnlag enn nesten noen vestlige ledere.
Saken er den nå at i vest framheves det som skal demonisere Russland og Putin.
Og i Russland gjøres det samme.
Som at mange av grupperingene som russerne kjemper mot i Ukraina har fascister og nazistiske forbilder. (Bildet – fra opptak som tv2 gjorde). Og disse ser ut til å få støtte fra oss i vesten uten store motforestillinger.
På dagens dato, skjedde det noe for 16 år siden, som kan sette litt lys på det som skjer nå. Saken var nemlig den at det var 24. mars 1999 Nato gikk til krig mot Serbia.
Årsaken var Kosovo. En del av Serbia, rent formelt.
Parallellene til Krim-halvøyen er ubehagelige, men det finnes åpenbare fellestrekk. Vesten kalte motstanden mot Serbia for frigjøringskamp. Serberne mente det var terrorisme. UCK som var sentral i dette i Kosovo hadde også vært definert som en terrororganisasjon av NATO til like før da deres status plutselig ble endret.
Sett i ettertid er det neppe tvil om at Vesten så på løsrivelsen av Kosovo som et strategisk grep for å svekke russisk innflytelse på Balkan, selv om det også var en humanitær dimensjon her.
Som i alle kriger.
Og nå har man krigen i Ukraina som gjør at folk frykter den kalde krigen mellom øst og vest også kan bli varm.
Legg da spesielt merk til ordbruk og behovet for å demonisere «fienden» i øyeblikket.
Også fra vår side.
Det finnes forbausende mange krefter, som av en eller annen grunn, ser ut til å ønske seg enda dårligere forhold mellom øst og vest.
Nå er riktignok ikke kommunistspøkelse så relevant lengre, Russland har kapitalistiske trekk som ikke ligger tilbake for vestens. Men behovet for en ytre fiende er fortsatt til stede.
På begge sider.
Spesielt hos ledere med sterkere makt- enn fredsinstinkter.
Personlig «holder jeg» alltid med norske interesser. Selv om det ikke alltid er så godt å vite hva som er best for oss.
Men for et lite land er alltid en fredelig løsning å foretrekke.
Egentlig for alle land.
Likevel er det naivt å tenke seg at konflikten nå bare handler om Krim og Ukraina.
Jeg har fulgt litt med i en debatt i USA. Forbausende mange sentrale politikere mener nå at det er bare å pøse våpen inn i Ukraina. Men det er også sentrale krefter som har vist forståelse for Russlands behov for en vei tilbake til det gode selskap på diplomatisk vis.
Mange amerikanere vil altså bevæpne ukrainsk motstand mot russerne, mens general Ben Hodges sa det slik:
Man bør bruke diplomatiske metoder for å sikre Ukrainas suverenitet, men samtidig la det være en mulighet for Russland å komme tilbake til «det gode selskap» internasjonalt.
Ukraina ligger svært nær Russland.
Og jeg lurer på hvordan USA hadde reagert om Russland plutselig ble svært aktive i de indre motsetningene som finnes i Mexico eller Canada.
La oss håpe vi aldri får oppleve det…

Journalistisk dramaturgi

Det var neppe tilfeldig at Dagens Næringsliv, (DN) næringslivets hofforgan (men også en god avis) – brukte starten på lønnsoppgjøret mandag til å fortelle hvor mye toppene i, ikke nærlingslivet, men i fagbevegelsen, tjente.
Det viste seg at de hadde millionlønner, mange av dem.
LO-leder Gerd Kristiansen hadde omtrent 1.2 millioner kroner, men siden man begynte å regne inn noen styreverv hun også hadde så krøp lønningen over statsministerlønnen og hun havnet på solide 1.6 millioner.
Dermed var mye av mandagens debattprogrammer teppebombet med «LO-pampenes» lønn. DN hadde – behendig – unnlatt å ta opp i seg hvor mye tilsvarende topper i organisasjonslivet på arbeidsgiversiden tjente.
Det kom i går.
Muligens på grunn av kritikk mot den smule ensidigheten. Og det viser seg at dama som Gerd Kristiansen møter i forhandlingene, Kristin Skogen Lund, har 4.377.790 kroner i året, altså bortimot fire og en halv million om man også der tar med styrehonorarer.
Eller Vibeke Hammer Madsen i Virke som har 2.197.479, samt Anne-Kari Bratten i Spekter som 2.210.000.
Toppen på arbeidsgiversiden har altså om lag tre ganger så høy lønn som toppen på arbeidstakersiden.
Men DN ventet med akkurat den opplysningen til hele journalistmiljøet i Oslo hadde fått kost seg med Gerd Kristiansen, og de andre, et døgns tid.
Det heter vel journalistisk dramaturgi?
Noe av det positive er forresten at så mange av disse toppene er kvinner. Det beriker helt sikkert kvaliteten på organisasjonene at tidligere tiders ganske stupide mannsdominans til de grader har jevnet seg ut.
Som i regjeringen der de virkelig «maskuline» jobbene, statsminister, finansminister og forsvarsminister alle ivaretas av damer.
Men, altså, man snakket altså svært mye om LO-lederens høye lønn i starten på uken og fikk det nyansert litt etter som man «slapp» litt flere rever ut av hiet.
Så kan man jo lure på hva Statoil, Telenor og Aker-sjefene tjener.
Jon Fredrik Baksås i Telenor, fra Skien, har en lønn godt over 10 millioner i året.
Helge Lund i Statoil tjente drøye 14 millioner, før han lot seg lokke av en lønnspakke på omtrent 90 millioner der han gikk etterpå.
Og Kjell Inge Røkke i Aker klarte jeg ikke å finne noen presis lønn på de siste årene. Men jeg registrerte at han og fruen har tatt ut omtrent 250 millioner i utbytte, årlig, den senere tiden. En kvart milliard er penger, det også.
Spørs om det blir kvinnedominans i de jobbene med det første…

Sitt ikke inne når alt håp er ute

Det hender det at man kommer over noe som er usedvanlig godt sagt.
Og et slikt sitat, som det var litt vanskelig å finne opprinnelsen til, kom jeg over forleden.
Det treffer spikeren midt på hodet, spesielt nå på denne tiden av året:
«Ikke sitt inne når alt håp er ute».
Det er jo mange måter å forstå dette på. Man kan jo gå like i fengsel, for å bruke språkformen til «Monopol».
De som er i fengsel ufrivillig er, har jeg lært av en av de som er mye i fengsel, som ansatt, de er ikke «fanger» men derimot «innsatte».
Greit nok.
Og om man er i fengsel så må man (visst) aldri spørre «hva har du gjort da?», man må spørre «hva sitter du her for?».
Og da kan man som innsatt svare, uten å ta stilling til skyldspørsmålet, at «jo, jeg sitter her for ran». Underliggende, kanskje, «men jeg er helt uskyldig».
Nå finnes det steder hvor folk er mer uskyldige enn i fengsel. Men det varierer.
Personlig har jeg vært i fengsel flere ganger. Men, og det vil antakelig overraske mange, kun på besøk.
Riktignok sa jeg til en kjæreste til en av familiens unge damer da jeg hilste på ham og ville markere myndig at han burde være snill og grei med familiens feminine håp at «jeg har vært i fengsel flere ganger, og er ikke redd for å havne tilbake der…».
Men jeg var ikke så nøye på å presisere at jeg bare hadde vært på besøk.
Men, alt håp er ute. Spesielt når vårsolen begynner å varme både kropp og sjel. Som også er et interessant uttrykk. At solen varmer kroppen er greit nok og nå kom jeg nesten i skade for å kalle solen for en planet, men siste jeg gjorde det, for et par uker siden, så fikk jeg utallige korrigeringer: Så vil ni se en stjärna – ikke se på meg, men se på solen.
Selv om man ikke bør stirre så mye på den pla… stjernen.
Men at også solen varmer sjelen er interessant.
Og sant.
Det er sikkert derfor det er så mye mer håp ute enn inne.
Er ikke alltid godt å få tint opp sjelen inne, når alt håp er ute.
Så derfor, om du skulle være så uheldig, selv om det altså er selvpåført uhell, at du sitter inne, der håpet ikke er, så er det å håpe at du snart slipper ut.
For det er vel strengt tatt ikke så mye å satse på at det store håpet slipper inn, enn si blir innsatt.
Det sies at ordet fanger.
Men det, ordet altså, blir neppe innsatt, når det likevel er ute.
Der solen varmer.
Men er du ikke ute, så gjelder det å holde seg inne med dem som er inne, så slipper du nok ut. Utelivet skal jo være så godt for deg.
Dessuten er det in i år…

Misnøyegeneralene i syte- og jamreforbundet

Det er slik at om man er opptatt av historie så er det alltid noe å finne.
Stort og smått.
Sånn globalt sett så har det skjedd noe på kloden hver eneste av de 730 000 siste dagene.
Eller de to tusen siste årene.
Skjedd noe av betydning altså.
En av tingene av stor betydning for Telemark som har skjedd, nøyaktig på dagens dato, 16. mars, var da Kong Håkon VI Magnusson i 1358 – altså 657 år siden (57 år siden 600 års jubileet i Skien i 1958) utstedte privilegiebrev.
Og ikke nok med det, det finnes en storslagen tekst fra dette brevet som lyder som dette:
«Håkon med Guds nåde Norges konge sender alle menn i Skien og i Skiensyssel som hører og ser dette brevet, Guds og sin hilsen. Vi vil at dere skal vite at vi har gitt dere full frihet til å lage malt i Skien og kjøpe og selge korn slik som det før har vært skikk og bruk i byen Skien, og ha handel med all annen vare, både med brynestein og andre ting, og kjøpe og selge på den måten som dere har gjort fra gammel tid. Vi forbyr fullstendig enhver mann å hindre eller skade dem i disse ting på noen slags måte eller å bryte denne foranstaltning og forordning. Men alle som gjør det skal få kjenne vår sanne unåde og dertil vente at vi skal føre et slikt oppsyn med dette at det skal bli andre til advarsel. Dette brev ble gjort i Tønsberg fredag før femte søndag i faste i vår regjerings tredje år og forseglet med vårt sekret i vårt nærvær».
Som i tillegg til mye annet også er et bevis på at Skien er langt eldre enn de 600 årene som ble feiret på 1950-tallet.
Et annen morsomt fenomen som misnøyegeneralene noen ganger påpeker er at «den gangen var det jo handel i Skien». Mens sannheten er at det fortsatt er mye handel i Skien. Men en god del av handelen har trukket litt utover. Åpenbart ikke fordi kommunen eller andre har gjort så mye feil men fordi vi er så godt vant at vi både vil handle innendørs i tempererte omgivelser – og vil parkere bilen nær der vi er.
Som omtrent alle andre byer i Europa.
Og selv om man i sentrum av Skien nå virker litt forvirret over hvor man vil og skal, er jeg komplett overbevist om at livet i Skien sentrum er på vei tilbake. Men i en annen form enn før.
Vi snakker kultur, uteliv, restauranter, småbutikker – og folk som har lyst å nyte en spesielt godt traktet kaffe, en sjokoladekake som de ikke selger på Rema 1000 og et glass likør til kaffen midt i uken.
Unge, spreke, oppegående pensjonister bør få anledning til den slags i byen sin.
For 657 år siden fikk man altså privilegiebrev av Kongen. For enda lengre siden oppsto byen. Og fortsatt er det liv her.
Så kan jo Syte- og jamreforbundet få drive sin virksomhet.
Det er altså mer enn tusen år med gode grunner til at de tar feil..

Eggum, lokalavis og jordbæris (og litt om Pekka).

Endelig er fredagen her.
Og ikke bare det, dette er fredagen etter torsdagen.
Det er ikke sååå uvanlig som du kanskje tror, men det er fredagen etter torsdagen da Jan Eggum, melankoliens yppersteprest fra Bergen, spilte på Lundetangen. Til stor jubel.
Eggum’en er heller ikke så melankolsk som mange tror. Han er vittig, tidig, som det heter der både han og jeg kommer fra.
Vi lengter jo alle til et harmonisk, lyst, lykkelig og velordnet liv. Og akkurat denne typen liv beskriver Jan Eggum på en fantastisk måte i en av hans sanger, en av dem som ikke er så veldig godt kjent. Jeg kan ikke dy meg fra å sitere litt fra sangen som handler om det gode livet i en liten by, ikke så ulikt livet i våre byer i Telemark:

En bonde drar forbi oss.
Han runder smien
med et smil,
på vei til meieri med melk
i en elektrisk bil.
En liten gutt på sykkel
som kom med fersk lokal-avis
har alt vært nere på butikken
og kjøpt jordbær-is.

Spesielt har jeg stor sans for det bortimot stratofæriske elegante rimet der lokal-avis på aller mest naturlige måte rimer på jordbær-is.

Vi har en fri moral
Det e nesten
ingen som blir gal,
og du må se langt
etter fengsel
og børs og katedral.
For Gud e i naturen og eg e eg
og du e du.
Viss noen absolutt ve ha deg,
så blikkje eg sjalu.

Nå er jeg vel kjent med at det finnes en og annen østlending, enn si telemarking, som ikke har sansen for Jan Eggum.
Greit nok det, men om man tar del i en av hans konserter så tror jeg det går over.

Vel, fredagen er her og man kan ikke bruke hele denne velsignede plassen i TA til bare skrive om Eggum’en. Vi må jo få med et passende vovet element også.
Skulle bare mangle.
Siden det er jubileum for vinterkrigens avslutning i dag, 13. mars 1940 – altså for nøyaktig 75 år siden var den slutt, så kan jeg ta en liten, bortimot sann, historie fra krigen der finnene kjempet en heroisk kamp mot overmakten fra øst.
Pekka, kompisen til Toivonen, var nettopp kommet hjem etter år i krig og journalisten fra den lille lokalavisen ville intervjue ham:
«Hva var det aller første du gjorde du da du kom hjem fra krigen da, Pekka?»
Pekka var ikke så sjenert og svarte tydelig:
«Jeg elsket med min frue».
Ok, den unge journalisten rødmet, men spurte hva det andre han gjorde da han kom hjem:
«Da elsket jeg med henne en gang til».
Journalisten var blitt ganske flau, han kunne ikke trykke dette i avisen og spurte hva han gjorde etter det da, det tredje han gjorde.
«Da», sa Pekka, «tok jeg av meg skiene».
Og med denne rørende historien fra de dypa finske skogar (der kan alla supa gratis) – må vel fredagen kunne erklæres for åpnet.
Måtte den bli like god som samlivet til Pekka..

Like krevende å kjøre buss i Telemark

Det er interessant å lese kommentarene etter en streik.
Jeg har opplevd såpass mange streiker at jeg må innrømme jeg slett ikke spøker med temaet. Dette er alvorlige saker både for dem som streiker og dem som blir rammet av streiken. Enten det er kunder, arbeidsgivere eller kolleger som blir permitterte.
Jeg skjønner også at den ganske så lange Norwegian-streiken var hard kost for mange. Derfor er det også spesielt at man i kommentarene etterpå er så overveldende fornøyde.
Jeg kan ikke annet enn å tro at Parat slett ikke har noen grunn til å juble, men de er svært tilfreds påstår de, i sine kommentarer. Likevel er det allerede varslet rettssaker om omtrent samme tema som streiken dreide seg om.
Bjørn Kjos sitt brede smil har også vært ganske stivnet de siste par ukene, men han er sitert på at han gjerne tar en øl med pilotene nå etterpå.
Og alle er tilsynelatende fornøyde selv om selskapet har tapt mange hundre millioner i inntekter og ganske solide summer i aksjekurs har også forduftet. Dette selskapet hadde også mer enn en milliard i underskudd i fjor, så jubelen og smilene som streikeslutten fikk lokket fram kan ikke være bokført.
Det var litt pussig i noen av debattene, der SAS-sjefen, Eivind Roald, var hentet inn som paneldeltaker. Han snakket om den nordiske modellen og var svært opptatt av å fortelle hvor bra SAS var i forhold til Norwegian.
Han unnlot behendig å nevne at SAS har drevet med gigantiske underskudd og fått hjelp fra de skandinaviske landene hver gang konkursspøkelset har vært like ivrig som spøkelsene er under Halloween.
Han var heller ikke inne på at SAS så sent som i forrige uke opplevde en streik selv.
Han kom ikke inn på at avisinnlegget til hun kabindama, som gikk landet rundt for en tid siden. Hun som jobbet tre av fire helger og hadde gått ned i lønn og faktisk ikke jobbet i Norwegian men i SAS.
På instinkt har jeg ofte sympati med arbeidstaker, foran arbeidsgiver, i slike streiker.
Og jeg ser at motsetningene mellom gode fagforeninger og multinasjonal drift kan være en effektiv form for fagforeningsknusing.
Men jeg har også registrert at flykapteinenes vilkår, der det siste tilbudet jeg så blant annet var: Snittlønn drøyt 1,1 million kroner per år, minimum 184 fridager i året, skattefri utbetaling på cirka 3,5 millioner kroner ved tap av flysertifikat, ikke er av de aller dårligste i arbeidslivet.
De totale betingelsene, det man får til sammen for jobben, er alltid et kjernepunkt.
Pilotene i Norwegian står ikke i aller fremste rekke når dårlige arbeidsvilkår skal diskuteres.
For selv om det å føre et fly er krevende, det er det nok, er det antakelig vel så risikofullt å kjøre buss i Telemark om vinteren. Kanskje det er fordi pilotene i Parat slipper det at de er så fornøyde?