Viser arkivet for februar, 2015

Laveste renten på 5000 år

Ved en tilfeldighet kom jeg over en tale som Andrew G. Haldane holdt for noen dager siden på University of East Anglia i England. Haldane er en av toppfolkene i Bank of England. Han er økonomisjef og direktør for den økonomiske analyseavdelingen i banken. Time Magazine regner ham for å være en av de 100 personene i verden med mest innflytelse.
Fyren vet åpenbart hva han snakker om og i talen 17. februar snakket han om økonomisk historie og sivilisasjonshistorie. I et bredere perspektiv. Det var utrolig mye interessant i den talen, men jeg bet meg merke i et element om rentenivået.
Haldane sier med overbevisning at rentenivået har ikke vært så lavt som nå på 5000 år. Han la fram dokumentasjon som sannsynliggjorde at man altså ikke hadde hatt så «billige» lån siden omtrent 3000 år før vår tidsregning begynte for 2015 år siden.
Analysesjefen for kredittobligasjoner i Swedbank First Securities Pål Ringholm konkluderte i Dagens Næringsliv basert på det samme her en dag under tittelen «En forunderlig tid»: Rentene er på sitt laveste på 5000 år. Det er ikke normale tider vi lever i.
Jeg husker veldig godt, med tilløp til angst, da jeg som ganske ung mann kjøpte mitt første hus. Det var i 1986. Det kostet noe over 500 000 kroner og rentene var nominelt 14.99 prosent. Den effektive renten var 16.00 prosent.
Det var vanvittig. Forskjellen på rentene i Sunnmørsbanken, som hadde ekspandert sørover til Bergen, og det de sicilianske mafiafamiliene i New York opererte med var vanskelig å få øye på for en konstant blakk mann i 20-årene med studerende kone, to barn og dyrt hus. Samt halvannen bil som bare startet tidvis.
Det gikk det også, uten personlig konkurs, men ikke uten noen solide leksjoner i realøkonomi. Som at et av livets eksistensielle finansielle problemer opp mot helgen var om vi hadde råd til en hvitost eller ikke.
Og nå er det altså, bortimot, gratis å låne penger. Rentene er på to-tre prosent for boliglån med normal sikring. Den faktiske renten om man korrigerer for skattefordeler skal i følge ekspertisen være i det umiddelbare nabolaget til null.
Lån er gratis.
Halleluja.
Men ikke nødvendigvis. Fordi det er flere sider av dette. Det ene er selvfølgelig de som gjennom et langt liv med sparing og arbeid har klart å legge seg opp litt på kistebunnen. De får jo tilnærmet ingenting igjen i renter om pengene står og godtgjør seg, det vil si, ikke godtgjør seg i bank.
Det er ikke så farlig i den store sammenhengen. Det er en form for et luksusproblem, og i realiteten handler det ofte om hvor mye etterkommerne skal arve. Den eldre generasjonen har uansett så store problemer med å bruke penger på seg selv, at man nærmest må true dem med pistol for at de skal nyte noen av fruktene av et langt liv i arbeid. All respekt for den nøkterne livsstilen, men unn dere å nyte resultatet av arbeidet da.
Det andre kan være verre. På flere plan. En ting er at mange blir fristet til å låne så mye penger som økonomien kan bære. Sånn er det alltid. Er rentene på 16 prosent klarer økonomien å bære så mye, er den på tre prosent så klarer selvfølgelig økonomien å bære mye mer.
Og man sitter ekstremt utsatt til om jobben skulle ryke eller rentene skulle lette på liket.
En bekjent i banken har fortalt meg at folk som er førstegangsetablerere ofte ikke tar utgangspunkt i hva de trenger av bolig, men hva de har råd til. Og så ender man kanskje opp med å låne i overkant av det. Det er jo alltid vaskemaskiner og oppvaskmaskiner og møbler og biler og ferieturer og mye annet å også bruke penger på.
Da mine besteforeldre bygget seg hus, i 1946, så klarte de å få tak i noen nedrivningsmaterialer fra tyskerbarakker i nærheten som ble fjernet. Du kan se huset deres på bildet over her. Og «løo». Men de måtte likevel låne. Og besten løste inn lånet samme høsten han gikk av med pensjon, da den gamle, slitne grøftegraveren i Bergen kommune nesten var 70 år gammel.
Rentene er altså unaturlig lav, historisk lav, sensasjonelt lav – og det eneste som er forholdsvis sikkert er at den neppe vil bli slik for alltid. USA som gikk på den store finansielle smellen før Europa, har i alle fall begynt å heve rentene igjen. Og vi har en tendens til å komme halsende etter yankee’ene – så pass på. Om ett år, om fem år, om ti år kan rentene være vesentlig mer krevende.
Likevel er det ikke nødvendig å se så mørkt på det hele. Saken er nemlig den at 90-95 prosent, kanskje opp mot 97 prosent av oss vil ikke bli arbeidsledige. I alle fall ikke over tid. Og om man unngår det, så er mye gjort. Det er også fortsatt mye jobb å få for dem som vil. Det er jo en grunn til at servitører snakker svensk, bygningsarbeidere snakker polsk, sjåfører snakker litauisk, og vaskehjelper kanskje snakker somalisk.
Og jordbærplukkere snakker absolutt alt annet enn norsk. Det er fordi det finnes arbeid. Og slik vil det fortsette for de fleste.
Jeg er antakelig kommet i den alderen da man begynner å bli redd for alt man ikke forstår. Så det burde vært mye jeg var redd for.
De nye tidene med internasjonalt arbeidsmarked og globalt pengemarked og mekanismene som styrer dette er ikke så lett å skjønne helt.
Jeg hører om «naving», om unge mennesker som tror livet er en lek, om tenåringer som trenger et «hvileår», akkurat så de har noe å hvile ut etter. Russetiden?
Eller andre ungdommer som tror det er et levebrød å «loffe» rundt i verden. Det er faktisk ingen sikker yrkesretning å låne penger fra foreldrene.
Jeg hører til og med om folk som påberoper seg å være utbrente, selv om det er vanskelig å skjønne at de noen gang har brent for noe som helst.
Greit nok det, det er mange blomster i vårherres have, men jeg tror også ganske hardnakket på et annet gammelt ord. Den gamle læresetningen gjelder fortsatt. Den om å gjøre sin plikt og kreve sin rett.
Plikten for alle friske, voksne mennesker er å prøve å bidra. Etter evne.
Retten som da aktiveres er at man får leve i et fantastisk land.
Summen av dette blir fort et godt liv. Et liv bedre enn noen av våre forfedre har kunnet drømme om.
Vi høster det de har sådd. I våre gode liv får vi igjen for deres arbeid, med renters rente. Og den renten er vesentlig høyre enn pengemarkedsrentene i disse dager.

Det er en stor synd å drepe en fager tanke

Endelig er dagen opprundet. Som de sier om 17. mai vestpå.
Fredagen er opprundet, og selv om 27. februar ikke er nasjonaldag for landet, må fredagen gjerne være nasjonaldagen for uken.
Når dager som laugadag, sun-og heilagdag, blåmandag, gråtirsdag, askeonsdag, skjærtorsdag er unnagjort så ligger lille fredag igjen i kurven og smiler til alt og alle.
Gliser gjør den faktisk.
Fin dag dette, tenker du kanskje når du skuer utover ukens tilbud.
Og jeg skal ikke gjøre dagen mindre av å dra inn et alvorlig tema. Snarere tvert imot. Det er nemlig dagen i dag for en av de største oppfinnelsene noensinne gjort av en nordmann.
Vesentlig viktigere enn både binders og ostehøvel, hvilket, har det vist seg, det slett ikke er sikkert ble oppfunnet av en nordmann.
Selv om jodling visstnok ble oppfunnet av en sveitser med fire døtre og ett bad.
Men, altså, norske oppfinnelser. Saken er nemlig den at Gerhard Henrik Armauer Hansen observerte for første gang leprabasillen i mikroskopet sitt helt i slutten av februar 1873. Og siden det ble på mange måter verden et bedre sted.
Han bidro til å få utryddet, eller i alle fall begrenset, en av de verste sykdommene som fantes.
Spedalskhet.
I et gigantisk afrikansk land som Etiopia finnes det et eget institutt som heter Armauer Hansens Research Institute som ble åpnet av selveste keiser Haile Selassie i 1970. (bildet).
Det sier litt om hvor viktig Armauer Hansen og hans oppdagelse var.
Men alvor til side.
(Når man kan si «spøk til side» – så bør man jo kunne gjøre det motsatte).
Alvor til side, vi går inn i overgangsritualet mellom februar og mars og det krever feiring.
Jeg skal forresten være med på en helt spesiell feiring denne helgen. Min kjære mor har hatt en omfattende behandling på Radiumhospitalet de siste månedene og at dette er over, skal vi feire. Med en strålende fest, som hun selv humrende sier.
Når jeg skriver denne spalten til fredager må jeg forresten alltid passe meg. Å gjøre alle til laks er nesten umulig. Ørret kan gå, men laks; ikke mulig.
Men så vil jeg jo gjerne prøve da, i Ibsens ånd. Han skrev:
«Har De aldri merket det, Hilde, at det umulige – det liksom lokker og roper på en?».
Og det er mulig at det er umulig, men fredagen er jo en dag som lokker fram det beste i oss alle.
Og jeg har i alle fall maktet å skrive dagens spalte uten å nevne noe som rimer på søl.
Og så får det være opp til hver enkelt hva man tenker på – eller for å låne fra fader Ibsens nok en gang:
«Det er en stor synd å drepe en fager tanke».
Og med den fagre tanken erklæres fredagen for åpnet!

Kaffe på Samvirkelaget...

Jeg har registrert at Coop skal åpne et svært varehus her i Grenland i morgen.
Det er på Kjørbekk det skjer og det er byggvaredelen av Coop Obs som flytter et lite steinkast vestover.
Det spekuleres også i om den «vanlige» Obs’en kommer etter hvert i det samme området.
Det har vel vært både reguleringsmessige årsaker og andre innvendinger og årsaker til at vi ikke har et fullt Obs varehus i Grenland.
Men det må jo være litt irriterende for grenlandskommunene at Obs ganske sikkert fører til handelslekkasje til Vestfold.
For meg er uansett Coop egentlig Samvirkelaget og jeg innrømmer at jeg fortsatt liker konseptet med forbrukereide butikker.
Ikke minst når jeg ser hvordan en del av de andre butikkeierne bruker milliardene sine på luksus hinsidig all fornuft.
Og jeg må vel kunne si at jeg er født og oppvokst i en Samvirkelag-familie.
I alle fall var alle i familien trauste og trofaste kunder på S-laget fra det første jeg kan huske. Og både min far og to onkler var med i ulike styrer i det som visstnok var landets eldste Samvirkelag-kjede, Arna og Åsane Samvirkelag. I alle fall startet Norges første samvirkelag, Arna Forbrugsforening i 1867.
Jeg må riktignok innrømme at jeg mistenker min far for først og fremst å engasjere seg i dette fordi det var en ganske påkostet årsmøtemiddag i laget hvert år. Om man går 40 år tilbake i tiden var et gratis måltid mat vel så sterkt trekkplaster som gleden av å være med i styre og stell.
Jeg husker også godt at man samlet lapper, vanlige små kassalapper, som ble levert inn og det ble betalt utbytte på dem.
En gang i året.
Tenk å ta vare på alle kassalappene for et år.
Men med to prosent utbytte var det vel verdt strev og møye.
Og jeg tror det til og med var dem som sto og «tok vare på» kassalappene som andre ikke gadd å ta med seg.
Noen hevder at de minnene som sitter sterkest er lukt.
Duft.
Og jeg vet i alle fall at hver gang jeg er inne i en spesielt fin kaffe-sjapp der de maler kaffebønner at jeg føler meg hensatt tilbake til Samvirkelaget på Espeland.
Der de malte Coop’kaffen selv.
Det duftet himmelsk, lenge før jeg begynte å drikke kaffe.
Og enda lengre før kaffe som ble kjøpt ute ble en parade der folk som ikke vet hva et samvirkelag er, kjøper kaffe fra svenske barista’er som serverer kaffe med navn som er mer krevende å stave enn å lage.
Og ingen av dem har noen ganger tatt vare på en kassalapp….

Genanse - om ikke verdighet

Forleden dag kom jeg til å bruke ordet «genert». I stedet for «sjenert».
Skriftlig synes jeg i grunn «genert» sto bedre til temaet som handlet om noen knopper og vårlengt.
Jeg fikk selvsagt svar på tiltalte. Folk følger godt med.
«Sjenert» er det korrekte, «genert» er foreldet.
Jeg har imidlertid stor sans for Dag Solstads boktittel fra 1994, «Genanse og verdighet».
«Sjenanse og verdighet» hadde i det hele tatt ikke hatt samme klang.
Jeg tror ikke en gang at lektor Elias Rukla, Solstads hovedperson, hadde oppnådd sin kultstatus blant Solstad-fans om det ikke var for «Genansen».
Men da jeg begikk min usjenerte framførelse på sosiale medier av ordet «genert» så kom jeg også til å reflektere litt over dette med den gamle skrivemåten.
Jeg har blant annet en kamerat, Eirik Haugen, som til alt overmål er yngre enn meg, men som konsekvent bruker ordet «lunch», ikke «lunsj» om mellommåltidet.
Han spør riktignok ikke om vi skal drikke «the» – men det er ikke mye om å gjøre. Te er «te» og kanskje «tea» men aldri «the». Ikke nå lengre.
Av andre slike ord finnes «efter». Jeg har registrert at en del folk i Grenland, muntlig, legger vekt på at ordet «etter» uttales «efter» og det pussige er at det gjerne er folk som slett ikke tilhører en spesielt konservativ type mennesker. Sist jeg hørte akkurat det ordet uttalte med ettertrykk så var det fra en rusten gammel kanalje fra Skotfoss. Og det var slett ikke den fornemme framtoningen som slo meg.
Forleden kom jeg forresten over en liste med ord som det finnes to skrivemåter på. I noen tilfeller er det bare en skrivemåte som er riktig og i noen tilfeller er det valgfritt. Så kan du jo teste deg selv: «Boikott» eller «boycott»?
«Handikap» eller «handicap»?
«Musical» eller «musikal»?
«Skanne» eller «scanne»?
«Popkorn» eller «popcorn»?
«Champagne» eller «sjampanje»?
Og riktige svar er boikott, handikap, musikal, skanne.
Mens når det gjelder «champagne» og «sjampanje», samt «popkorn» og «popcorn» er det valgfrie varianter.
Enn så lenge.
«Cognac» eller «konjakk» derimot skrives «kanjak».
Men det var på Kypros.
Det var en gang jeg kom i skade for å få en generøs (sjenerøs) drink «på huset», sånn rett etter at regningen for meg og mine barn var gjort opp. Det var en libanesisk utgave av drikken, de har vel druer i Libanon også og det sto altså «Kanjak» på flasken.
Drikken smakte forresten omtrent som den ble stavet.
Uten særlig finesse.
Eller smak.
Det var ørlite bedre enn lakrisdrikken de vanligvis serverer.
Men genanse hindret meg i å si det.
Om ikke verdighet.

Som en ustoppelig flod som ikke lar seg hindre

I dag er det publiseringsdatoen for en helt spesiell bok.
Det vil si, historisk sett er det liksom blitt denne datoen. Om det er helt presist vet jeg ikke.
Men historisk sett var det for 560 år siden i dag, 23. februar, at Gutenberg publiserte den første vestlige boken som var laget i et trykkeri.
Vi snakker altså om året 1455 og alle er sikkert godt kjent med historien om Johannes Gutenberg og byen Mainz.
Gutenberg klarte å støpe løse typer og fikk utviklet en teknikk for mangfoldiggjøring av det skrevne ord. Han trykket Bibelen.
Vanlige folk fikk tilgang på skriften og dette ble starten på en enorm omveltning i verden, der reformasjonen og Luther kom ganske fort og siden snudde det opp ned på det meste.
Samlet sett fikk Gutenberg produsert omtrent 180 bibler på tre år. Den sammen tiden som man før brukte for å skrive en bibel for hånd, slik munkene holdt på med.
Det er ganske opplagt at dette førte til enorme endringer.
Personlig har jeg et ganske intenst forhold til akkurat denne oppfinnelsen. Da jeg var 16 år gikk jeg inn i typograflære og på veggen i hjemmet mitt henger det et svennebrev der det står at jeg er utdannet i boktrykkerfaget.
Det er jeg oppriktig stolt over.
Akkurat dette har jeg vært inne på mange ganger her på side tre, det hjertet er fullt av – renner munnen over med, som det heter. Eller for å være helt presis, siden ordtaket bygger på et bibelvers fra Lukas 6,45: «… for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn..».
Det litt vemodige er at dette faget er på full fart ut.
Teknologi og digitalisering er i ferd med å fjerne hele typograffaget som yrkesretning.
Det blir konsumert mer typografi i dag enn noensinne, men selve produksjonen er i all hovedsak automatisert.
Og jeg lar meg, som mange andre, fascinere, og noen ganger begeistre, av den overveldende teknikken som tilflyter oss hver dag på våre duppedingser, der levende lyd og bilde, direkte overføring fra verdens mest bortgjemte kroker, og ord og bilder er lett som en lek å formidle.
Likevel må jeg innrømme at det er lite som lar meg fylles av så mye begeistring som det å være i et skikkelig trykkeri.
Lukten av trykkfarge, produksjonen av bøker og aviser, mangfoldiggjøringen av tanker, ord og bilder er fortsatt fascinerende.
Både som teknikk, men enda mer som idé, som et middel til meningsbrytning, debatt, demokratisering og utvikling.
Det er ikke uten grunn at de mest menneskefiendtlige bevegelsene i historien har tatt bokbrann i bruk for å hindre framgang.
Man ser det ikke minst blant enkelte av de ekstremistiske bevegelsene som dreper skoleunger og brenner skolebøker.
En av de verste nå er de nigerianske islamistene i Bokom Haram, som betyr omtrent «utdannelse er syndig».
Men når folk først får næring til tanken er det som en ustoppelig flod som ikke lar seg hindre, selv når den må finne nye veier innimellom.
Og slik har det vært i minst 560 år.

Passord

Det lille dramaet over her er ustyrtelig morsomt. Det er slikt som jeg ler godt av. En eller annen sendte det til meg, som et lite fortvilet skrik om hjelp fra en digital verden – og jeg kjente meg så godt igjen.
Jeg husker godt hvorfor jeg fikk mitt første passord. Og det var ikke en bekjennelse om noe snusk fra 50 shades of Mellingens early life – men derimot et passord vi brukte for å komme inn i en snøhule vi laget en gang.
Jeg vil anta vi var rundt 10 år gamle, og laget en, til oss å være, overdådig stor snøhule, der vi også hadde en snøhuleklubb.
Mener også å huske at det var en voksen person som var påfallende interessert i å få være med i klubben, men akkurat det er en helt annen historie som ikke hører hjemme her. Men saken var i alACe fall den at vi som hang rundt snøhulen måtte bruke passordet for å slippe inn. Selv om det ikke var noen andre i hele verden, med det ene unntaket, som i det hele tatt var interessert i hulen vi hadde laget ved hjelp av uvanlig store snømengder i Bergen det året. Kan det ha vært i 1974 eller 75?
Uansett, det neste passordet jeg kan komme på var da jeg heldigvis opplevde at sjekkene ble skiftet ut med minibank. Jeg oppdaget i løpet av kort tid, etter at jeg begynte i fast arbeid som 16-åring, at sjekkhefte ikke var noe for meg. Pussig forresten at i foregangslandet som mange tror er så utrolig langt framme, USA, er det fortsatt vanlig med sjekker i mange sammenhenger.
Men så kom altså minibankene, og mange husker hvor viktig det var å ha oversikt over hvilke banker som ikke hadde kontakt med en eller annen sentral, kan det ha vært Bankenes betalingssentral?
De kunne man få penger ut på selv uten å ha penger på konto. Et høyst fornuftig – og for egen del – påkrevet monetært tilbud på den tiden. Jeg mener å erindre at både jeg og mine minst like blakke kamerater, gode kanaljer alle som en, sto ved minibankene og laget lokkelyder, omtrent som kurrende duer.
Faktisk så begynner på mange måter denne historien med hovedavtalen mellom LO og NAF i 1969. Da ble det inngått avtale om lønnskonto og gratis sjekkbruk. Og dermed ble «lønnsposen» gradvis historie, selv om jeg er kjent med at ved visse lokale fotballag som hadde mer ambisjoner enn ærlige hensikter, var lønnsposer (konvolutter i garderoben) i bruk til for ikke lenge siden. Og ved enkelte nybygde hyttefelt i fjellheimen er det fortsatt utstrakt bruk av denne gamle skikken med penger rett i posen. Og i foret.
Poenget er at sjekken ble avløst av bankkortet og på slutten av 1970-tallet fikk man en magnetstripe på bankkortene, Dermed kunne de brukes til elektroniske transaksjoner. Den aller første minibanken i Norge dukket opp i 1977.
Utover 1980-tallet ble det mange slike. Og vi måtte ha PIN-kode. Og da begynte passordhelvete å eskalere.
Siden er det kommet passord på det meste. Jeg vil anta at gjennomsnittsnordmannen må huske passord på mellom 50 og 100 ulike duppedingser, innlogginger og «min-side»-anretninger.
Alt fra avisen, via strømabonnement, tv-abonnement, bankkort, nettbank, nettbank på ipad, via alle slags innlogginger på alle slags ting, Facebook, twitter, Instagram – til å komme seg inn på sin egen mobiltelefon.
I Bergen er det til og med helt vanlig at utesteder har passord på do. Og jeg kan avsløre at passordet på Wesselstuen er … nei, forresten. Da kunne du jo snike deg til dobesøk der uten først å tømt i deg de tariffmessige sju-åtte glassene med – cola light.
Men det er vanskelig å huske alt og jeg kan love det som måtte være av yngre lesere at det blir ikke lettere med årene. Å huske altså. Ikke så mye annet heller. Muligens kan man klarer å bygge seg opp et eller annet system som funker noenlunde greit, men da dukker det gjerne opp den typen beskrivelser som så rørende vakkert er beskrevet over her.
Det må være tall og så må det være store bokstaver og så skal det ikke være mellomrom – så skal det være mellomrom, men ikke komma – og så skal det være minst..
Og så har man det gående.
Likevel hadde jeg i grunn ikke tenkt å jamre over hvor krevende og vanskelig og masete alt er blitt.
Det aller meste er blitt vesentlig lettere. Lettere og lettere. Og det å betale regninger er nå så lett at man hele tiden står i fare for å betale regninger man slett ikke skal.
Det er nok av dem som sender ut slike.
På den annen side kan man jo bare finansiere det med alt man vinner. Bare denne uken har jeg fått 23 ulike brev, eposter altså, som påstår jeg har vunent alt fra en million euro til et par nye Nike joggesko.
Og jeg er med i trekningen om alt fra iPad’er til et lykkelig liv.
Et lykkelig liv har jeg uansett intensjoner om å skaffe meg. Om jeg bare husker passordet…

Fram frå gløymsla:

Lyrikaren Olav Skogen (1903 – 1960)

I denne ‘miniserien’ har eg stort sett skrive om lyrikarar og skribentar med røter i Vest-Telemark – denne gongen synest eg det er på sin plass å gje omtale til ein aust i fylket – ein bygut, til og med – som vart fødd og levde sitt korte, men aktive liv på Notodden.
Yrkesmessig arbeidde Olav Skogen i bank og som bokhaldar i ulike firma, på Notodden og i Oslo. Faglege attestar , syner oss ein mann som var dugande, sosial og godt likt av kollegaer.
Her skal skal vi i hovudsak konsentrera oss om lyrikaren – naturmennesket og vilmarksdiktaren som hadde eit særleg sterkt talent for det lyriske, mytiske i sine dikt.
Notodden var by, sjølvsagt, men med sterke islett av bygdane rundt – noko som også speglar seg i Olav Skogens sitt språk der han ofte ‘fargelegg’ ei naturskildring med målande dialektord.
I den fyrste diktsamlinga, “Villmarksvers” som kom på Dreyers Forlag i 1946 er dei aller fleste dikta på bokmål – og med fine teikningar av Erling Enger – lange, episke dikt, rytmefaste og med enderim, som skildrar natur, friluftsliv, jakt og fiske i heimetraktene – der han må ha vandra mykje. Trass i speljakt på tiur og andre, nå ikkje tillatne former for jakt, skimtar vi ein mann med eit innebygd, økologisk syn på naturen – der mennesket er ein viktig part med ansvar…
I 1989, lenge etter at Olav Skogen var borte (1960), kom ei utvida samling; Glemte fotefar, med mange nye dikt – denne gongen også med fleire på eit noko dialektfarga nynorsk. Dottera, Liv-Berit Skogen Sandven var, og er aktiv med på utval og informative opplysningar om farens liv og dikting. Takk til henne for just det !
Om heimstaden sin skreiv Olav Skogen ein lang prolog til eit årsstemne i Telemark Ungdomslag i 1952 fylgjande – i eit utdrag:

)- Notoddensoga er husmannsgutsoga,
og båe er skrivne av kvar sin foss,
og båe er sogor om ihug som loga
til verksemd og framsteg for seg og oss.
Og dette at Notoddens sterkaste røter
enno står ferske i Heddals jord
verkar som samband i alt det me møter,
eit band millom utflytt og heimebror.

So er du heime i byen då, frende.
Ein frende hjå frendar kjem ikkje burt.
Men nå lyt me sjå oss kring litt kanhende,
for timane her gjeng so rivande fort….
Du høyrer det dyn ifrå elva, eg vågar,
ein Tinfoss, ein Sagafoss stupar seg ned.
Sagafoss-slåttar frå spelemannsbogar,
spør du. Jau plent. Det er herifrå det.
Tinfoss,hin fossen, har og sine strenger,
glogneista strenger med mykje til spel
og har, på ein måte, vel nådd mykje lenger,
som tydeleg nok industrien fortel -)


-

Min gamle far lika så godt Olav Skogen, og gav meg eit tidleg ymt om eit stort lyrisk talent. Etter å ha lese gjennom det meste av hans produksjon slær det meg at han femnde så vidt – kanskje f o r vidt, av og til..? Stikkord her: Villmarksvers og naturdikt, livsfilosofiske og religiøse dikt, kjærleiks og ekteskapsdikt, dikt med lokal kulør, norskdom og patriotiske dikt (frå 1940-åra) – og ei mengd prologar og dikt knytt til lokale hendingar.
Han var esla til det heilt store, men ulike livskriser, og periodevis misbruk av alkohol, bremsa vel den lyriske karrierestigen – noko han sjølv var medviten om, og ved eit høve, med svart humor gav seg sjølv, bittert, sjølvironisk, namnet “Olav Dunk”….

Eg let Olav Skogen få siste ord – det fortener han – og fyrsteverset i diktet “Fråfallen”, synest eg kan vera ei innbjoing til ei diktarsjel med røter i det bygdenorske:

Aldri gjekk eg ålmannvegen
gjennom livets grøne engjer
der dei kloke jamnast gjeng.
Mørkredd sto eg titt som slegen
i eit sus frå rovfuglvengjer
som i lause lufta heng.
Merkt eg er av rovdyrklo,
rovdyrkjeft drakk av meg blod,
men, du, kor eg var fegen
då på tindane eg stod….

Olav Skogen er dagsaktuell – og lesverdig – kanskje særleg i vår tid…

Livet i imperfektum, presens og the bhoys

Endelig er fredagen her.
Hvilken fantastisk dag vi snakker om.
Hvilken glede, gave og genial oppfinnelse.
For å bruke tre g’er uten å berøre verken g-nøkkel eller g-streng. Ikke en gang g’punktet var jeg innom.
Hø-hø.
Til det er jeg for strengt oppdratt.
Det er så mye jeg gjerne skulle nevne i dagens spalte. Men jeg vet rett og slett ikke om ytringsfriheten som alle skryter av, rekker så langt. I en tid da denne friheten er under press så skal man være svært forsiktig med å ytre seg om en liberal livsførsel.
Det er i grunn pussig akkurat det der. Man kjemper livet av seg for å trykke karikaturtegninger av Muhammed. Men nevner man en forfriskende fredagspils i avisen, så har man det gående.
Eller som en i en menighet nylig sa:
«Du vet, nå må vi kjempe for og forsvarer det vi egentlig er imot».
Altså blasfemi.
Derfor gjentar jeg med glede mitt standpunkt:
Det bør være lovlig å trykke blasfemiske karikaturer. Og stort sett bør man bruke den muligheten til å la det være.
Det bør nemlig ikke være påbudt å gjøre det.
Hverken direkte eller indirekte.
Slik det i Uganda var påbudt å ha tre bilder av Idi Amin i hver avis.
Han var jo en karikatur i seg selv.
Men la nå både Amin, blasfemi og andre viderverdigheter ligge.
Det er fredag mann!
Da skal man glede seg over livet, havet og eventuelt kjærligheten.
Samt foppall.
I går kveld spilte Celtic mot Inter. Porsgrunns egen fotballhelt, Ronny Deilas menn hadde 60 000 syngende supportere i ryggen på Parkhead i Glasgow da de gikk til angrep på de norditalienske mangemillionærene. Celtic-Inter er forresten en klassiker. I 1967 ble Celtic det første laget i Storbritannia som vant serievinnercupen. Det var nettopp over Milan-guttene i Inter. Den kampen ble spilt i Portugal på Estádio Nacional 25. mai 1967 og Celtic blir fortsatt kalt for «The Lisbon Lions» blant innvidde.
Fortsatt er dette skotsk fotballs største triumf. Ikke minst fordi hele Celtic-laget besto av lokale «lads». Ikke bare var alle spillerne skotter, samtlige av dem var fra Glasgow-området.
Hvordan det gikk i går kveld?
Det ble en målrik batalje der Inter ledet 1-0, 2-0, før Celtic klarte å redusere til 1-2 og utlignet til 2-2. Så fikk Inter en goal like før pause og ledet 3-2, men tre minutter på overtid knallet the bhoys til og utlignet igjen til 3-3. Så ingenting er umulig.
Og jeg innrømmer at jeg fortsatt får klump i halsen når jeg leser om den andre kampen, en vakker maidag i 1967.
Selv om jeg bare var to-tre år da det skjedde.
Klump får kanskje Ronny Deila også, selv om han ble sitert på følgende i NTB:
«Jeg husker finalen i 1967. Tiden har endret seg, men vi har fortsatt med oss lagånden i det mannskapet, sier Deila».
Det er godt husket siden Ronny kom til verden 21. september 1975.
Men han rakk i alle fall å få med seg en legendarisk norsk cupfinale det året.
Nemlig Bodø/Glimt mot Vard 26. oktober.
Da var Ronny 35 dager gammel.
For første gang vant et lag fra Nord-Norge cupfinalen. 2-0. Med scoringer av Arne Hansen og Sturla Solhaug.
Og det slo meg plutselig at jeg muligens har begynt å leve livet mitt i imperfektum.
Men det er bare i skrivende stund.
For nå er det fredag og da er det presens som gjelder.
Og med disse velmenende ord er det på tide å erklære fredagen for åpnet…

Hundråringen og verdiskapning

I dag er det faktisk 100 år siden Johan B. Holte ble født.
Han døde 1. april 2002.
Man skal vel ikke ha særlig dype aner i industrifylket Telemark om man ikke aner hvem han er.
Og jeg antar du kan ane et lite tilløp til ordspill her.
Vel, Johan B. Holte var altså en av «toppane» på Norsk Hydro. Og han var «sjaven», generaldirektør, fra 1. januar 1967 til 1. november 1977.
Før det hadde han også en lang karriere på Hydro. Fra han startet i 1948 som sjef for kjemisk avdeling ved Notodden Salpeterfabrikker via jobben som direktør i «Forskningen» til han i årene fra 1964 til 1966 var assisterende generaldirektør og altså sjef for hele konsernet fra 1967.
Etter han gikk av som generaldirektør senhøstes 1977 gikk han inn som styreformann, det var ikke ledere på den tiden, fram til 1985.
Og de siste årene var han spesialrådgiver for generaldirektøren.
Mange har betegnet Holte som grunnleggeren av det moderne Norsk Hydro. Det kan godt være en ganske presis betegnelse. På bildet ser man han sammen med en annen lokal helt, fagforeningsmannen Tor Halvorsen som ble LO-sjef.
Jeg leste boken «Jordnær og visjonær» om Holte for noen år siden. Interessant lesestoff selv om boken var preget av at den var skrevet av hans nære venn Jan Brøgger og hadde dermed ikke den objektive distansen til mannen som gjør enkelte biografier spesielt verdifulle.
Men jeg har i alle fall hørt svært mange Hydro-veteraner som har mange godord å si om mannen.
Det mest interessante med dette er at det moderne Norge, deler av det i alle fall, ser ut til å ha mistet all sans og respekt for industri. For industriarbeidsplasser, prosessindustri, for alt som «man blir skitten på hendene av».
Hadde det ikke vært for industrien, både prosessindustrien, industri som var knyttet til vannkraften vår og også oljeindustrien, så hadde vi rett og slett ikke hatt det så bra i dette fantastiske landet som vi har det.
Alle er enige om at vi både skal ta vare på miljøet, skal være moderne og innovative, skal ha gode tjenesteytende næringer og skal forvalte rikdommen vår godt.
Men i tillegg til alt forvaltning og omsetning så må det også produseres varer. Verdiskapning er ikke så enkelt som enkelte vil ha det til. Å omsette det andre har laget er i seg selv ikke verdiskapning, slik jeg ser det.
Noen må skape det som omsettes også.
Derfor er det all grunn til å hedre mannen som hadde vært 100 i dag…

DIN beste dag?

Det lysner dag for dag.
Det vil du spesielt merke når vi får en vakker klarværsdag igjen.
De kommer.
Vi bor jo ikke der vestpå der været er en forholdsvis konstant størrelse kun avbrutt av et sjeldent solglimt. Hvilket kan få en redd unge til å utbryte vettskremt: «Ka e det der pappa?»
Vel, altså lyset er på vi og jeg har hengt meg litt opp i Erik Byes fabelaktige formulering:

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag.
Solen løfter sin trompet mot munnen.

Den er fra «Vår beste dag». Og mange kjenner teksten sammen med den vare melodien som Jon Rosslund skrev. Erik Bye skrev den sangen til Hjemmet for Døve da de hadde hundreårsjubileum i 1998. Grunnen til at sangen har satt seg litt fast i hodet mitt er de to svært begavede filmprodusentene i Fenomen, Tom Marius Kittilsen og Daniel Fahre, som var med og laget serien om «Telemarks riviera» i sommer.
Og av en eller annen grunn så gikk de rundt i båten, på holmer og skjær, i Langesund, Kragerø, Valle og alle steder og sang på den sangen hele tiden.

Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!

Teksten er god. Ikke så opplagt og overforklarende, men full av underliggende verdier som man må anstrenge seg litt for å forstå. Og som man forstår annerledes andre gang man hører dem enn første.

Stien som vi gikk i går er like ny;
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Da vi laget tv-serien ute ved havet så var det også de opplagte kvalitetene som slo oss. Selv om arbeidsdagen strakte seg fra vi våknet til like innpå midnatt, i alle fall 15-16 timer hver dag, så var det en fest og en glede å være der og med på det vi laget:

Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Og den slags kan man altså gå å stunde litt over når dagen er litt grå men bærer i seg en ustoppelig kraft til å både bli bedre og lysere.

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått

Så er det vel slik da, at dagen i dag kan bli vår beste dag. Og sangen om den var antakelig Erik Byes beste sang. I tillegg til… ja, mange av de andre…