Viser arkivet for januar, 2015

Alle vil ha noe nytt

Vi er blitt noen bortskjemte drittunger, mange av oss.
Velgerne altså.
Arbeiderpartiet måler de høyeste tallene de har hatt på flere tiår. Etter åtte år med makten og et forsmedelig valgnederlag for halvannet år siden ble «det kongelige norske» – som partiet til Jonas Gahr Støre og co kalles i mer radikale kretser, feiet ut av regjeringskontorene mens en opphisset Siv Jensen brølte «Morna Jens».

For noen år siden hadde Fremskrittspartiet mellom 25 og 30 prosent oppslutning. Jeg mener til og med å huske en måling på 33 prosent. En tredjedel av befolkningen. I går kom det meningsmålinger som viste at Siv Jensen og hennes gjeng så vidt klarte å klamre seg over 10 prosents oppslutning. 10.2 for å være promillepresis. Ni av ti vil rett og slett ikke ha dem og om de elendige tallene fortsetter lenge så er det en viss fare for at Frps egne folk på et passende landsmøte brøler ut: «Morna Jensen». Lavere oppslutning enn de 10.2 prosentene nå har ikke Frp hatt i valg siden stortingsvalget i 1993. Men den kalde vinteren for under to år siden, i mars, hadde Ap en oppslutning på 27.1 prosent av velgerne. Høyre hadde 32 prosent. Fremskrittspartiet hadde 20.4 prosent. Til sammen hadde altså de to regjeringspartiene rent – og suverent – flertall. 52.4 prosent. «Alle» ville bli kvitt regjeringen, spesielt Frp og Høyre. Nå er det da også de to, Høyre og Frp, som styrer landet og i går var meningsmålingstallene: Ap: 42.7 Høyre: 23.4 Frp: 10.2 prosent. Senterpartiet og SV – de tidligere regjeringskameratene ligger for øvrig omtrent der de lå for to år siden. De dupper i nærheten av sperregrensen, SV har 3.3 og Sp har 4.8 på målingen som NRK presenterte i går.

Det var en triumf, en historisk opptur da Fremskrittspartiet kom til makt. Etter 40 år som kontinuerlig, og ikke alltid så seriøs, maktkritisk og pågående opposisjonsenergi skulle de selv «få prøve seg» som mange skapsympatisører sa:
«Jeg er ikke noen Frp-fan, men la dem få prøve seg».

Vel, de prøver seg nå og er ganske hardt prøvet.

I alle fall på meningsmålingene.
Forresten, ikke bare der. Hele regjeringsprosjektet minner mer og mer om det man så da SVs inntreden i regjeringen for snart ti år siden skapte furore og hånlatter fra høyresiden. Alle de lette løsningene, alle de kjappe, ideologisk riktige og populære grepene som skulle gjøres, viste seg å være hard, omfattende politisk materie der snarveiene fort viste seg å være lange omveier.

Justisminister Anundsen fra Larvik nærmet seg tilsynelatende jobben sin med en solid dose arroganse og sterk tro på at han selv var smartere enn systemet. Nå viser det seg, gang på gang, at han rett og slett ikke er det og desto flere ydmykende nederlag han går på, desto sjeldnere stiller han opp i debatt. Nå er Per Sandberg visst god å ha, som tar drittjobbene i studio. Når det uforklarlige skal forklares er litt trøndersk energi, medisinen som Siv og co har tro på. Uten at det overbeviser så mange. Men mitt poeng var i grunn ikke å rakke ned på verken Frp eller Sv – eller noen andre. Men kanskje være en smule selvkritisk på vegne av velgerne. For hva hadde man trodd? Mente man at en gjeng med opposisjonspolitikere som har øvd seg mer på slående «onelinere» enn politikk i en mannsalder skulle løse floker som andre og langt mer erfarne hoder har balt med i årevis? Derfor den forholdsvis krasse innledningen. Om bortskjemte velgere som forventer kvikkfiks og som vender sin sympati i motsatt retning når de ikke får det på et kjapt år eller to. Man ser forresten det samme over nesten hele verden.
  • I Sverige gikk det bare en uke eller to fra sosialdemokratene vant valget i høst, etter åtte års borgerlig styre, til meningsmålingene viste at flertallet savnet den sammensatte borgerlige regjeringen.
  • I England savnet de Labour så snart tory’ene var i gang med sine spareprogrammer.
  • I Frankrike virket utstemte Nicolas Sarkozy svært så attraktiv da det viste seg at Francois Hollande ikke klarte å få umiddelbar fart i økonomien og nå er det Charlie-feberen som råder, men når det gode og glødende engasjementet for ytringsfriheten blekner, så vil kanskje flertallet ha nesten-rasistiske Marine Le Pen og Front National. For å «la dem prøve seg».
  • I Hellas er det ikke lenge før sosialistene i Syriza, som bare har styrt landet i en knapp uke, kommer til å merke folkets skuffelse. Om en uke eller en måned er det fare for at unge statsminister Alexis Tsipras må fortelle at det ikke bare er å stoppe å betale gjeld og renter for å få litt bedre råd. Han kommer ganske sikkert til å kunne forhandle fram noe som er litt bedre betingelser enn i dag, men den Messias som mange i Aten og andre steder i det vakre landet håper på, er det grunn til å tvile på at han er. Og brevene til grekerne er antakelig like preget av formaninger når de nå kommer fra Brussel som den gangen det var Paulus som var avsender.
  • Kun i Tyskland ser det ut til at oppslutningen om den robuste jernkansleren, Angela Merkel, er forholdsvis stabil og gjennomsolid nasjonalt, selv om kristendemokratene får mye juling lokalt. Hun har styrt CDU med jernhånd i 15 år og Tyskland i 10. Og virker fortsatt som hun har maktens momentum og folkets støtte i det store og hele.

Høyre her i landet har opplevd forholdsvis krevende motbakker siden de overtok styringen av landet en varm høstdag for halvannet år siden. Selv om de faktisk får litt av det alle påtroppende regjeringer håper på. De ser ut til å få en grad av styringstillegg. Der de henter velgere fra Frp.
Erna Solberg hadde store problemer å holde på sitt naturlig beskjedne bergenske (hø-hø) ytre, da Høyre var landets største parti for to år siden. Men Høyre har uansett befestet seg som sjef i regjering. Og fikk i alle fall uttelling på det, denne uken i meningsmålinger.

Men om vi tar tankeflukten tilbake to år så er fenomenet interessant. Selv om man knapt kunne si at Ap, SV og Senterpartiet hadde vanstyrt Norge, de ledet nasjonen i en historisk god tid for gamlelandet økonomisk, var det nettopp mange som sa det. «Alt er bedre enn dette» var den krystallklare beskjeden fra tusenvis av folk som ble uvel og småkvalme bare man sa «rødgrønt». «Verre kan det vel ikke bli» var kronargumentet fra mange som ikke orket Ap, Sp og SV lengre. Folk skrev med oppriktig intensitet at de nesten måtte spy da de så statsminister Jens Stoltenberg på tv. Hvor alt sinnet kom fra vet ikke jeg, men jeg ser slett ikke bort fra at tilsvarende kan ramme Erna og Siv, når det nærmer seg nye store oppgjør mellom makt og velgere neste gang Stortingets 169 plasser skal besettes. Den første prøven kommer til høsten, men saken med lokalvalg er at det er lokalvalg. Så de lokale variasjonene handler ofte om helt andre ting enn Mulla Krekar. Unntatt, muligens, i Kyrksæterøra, der jeg har på følelsen av septemberdagen da vi alle skal si hva vi vil om lokalstyret i Norge, ikke blir noen udiskutabel triumf for Anders Anundsen, Siv Jensen og Per Sandberg. Dessuten er jo ikke Kyrksæterøra så langt fra et annet trøndersk tettsted. Og mange ville nok heller sendt den langskjeggete mullaen til Hell.

Julekort fra autistforeningen

Endelig er fredagen her.
For en velsignelse når almanakkens sider stopper på fred-ag.
Etter en ganske travel uke er det godt å vite at fredagen i alle fall ikke skal beheftes med alko-debatt.
Derimot mener jeg at det er på høy tid å dra fram Peter Crouch. Som har bursdag i dag. Den høyeste spilleren som har spilt på det engelske landslaget. (Typisk quiz-spørsmål). Han er 201. Antakelig på sokkelesten. Tviler på at han er målt med platåsko.
Men i tillegg til høyden har han også hatt et ganske bredt engasjement. (Som de kunne sagt det på en passende nærradiostasjon).
Han har spilt for mange ulike lag. Quiz-spørsmål nummer to er da:
«Hvilken svensk klubb har Peter Crouch spilt for»?
Svaret er Hässleholm. Det var i år 2000 da han egentlig var Spurs-eiendom (Tottenham) men de lånte ham ut til svenskene og der spilte han åtte kamper.
Slik er livet for en leiesoldat i det britiske fotballsystemet og det fascinerer meg alltid hvor mange mennesker som vet alt dette. Og mye mer.
Når man samles på et passende sted for slikt (tør ikke å nevne hvor) og diskutere denne typen tema så vil det undre mange hvor mange som vet mye.
Jeg har i mange år prøvd å forstå hvorfor slikt har så omfattende appell. Altså bakgårdshistorier fra britisk fotball. Jeg har ikke svaret, annet enn at det, på tross av sterke meninger, opphissede resonnementer og fullstendig mangel på synkronisering av informasjonsoverskuddets verdi, likevel er trygt, ufarlig og preget av drømmer hos unge gutter helt siden de så sin første tippekamp.
Som for manges vedkommende var 29. november 1969. Den kampen er klassisk quiz-kunnskap. Det lette spørsmålet er
«Hvem spilte den første tippekampen?».
Svaret er et must: Wolverhampton (ulvene) mot Sunderland.
Men så kan man jo legge ut følgende felle: «Hvor mange tror du så starten på den første tippekampen i Norge?»
Tilsynelatende et spørsmål om rating. Men svaret er «null».
NRK hadde nemlig tekniske problemer og bildene «slapp ikke gjennom».
Men etter 15-16 minutter ble det bilder og like etterpå scoret, ja hvem var det? Selvfølgelig Hugh Curran, og ulvene vant 1-0.

Og da er det selvfølgelig en luring som spør:
«Hvor ble egentlig Curran født?»
Da kommer det fram at han var skotte. Men familien flyttet til Irland da han var seks. Der spilte han aldersbestemt for Home Farm, Shamrock Rovers og siden Manchester United.
Quiz: «Har Curran noen gang spilt for noen av «de store?».
Før det ble Third Lanark som senior og siden Corby Town, Millwall i London, Norwich og så Wolves der han puttet i første tippekampen, før det ble Oxford, Bolton og så tilbake til universitetsbyen Oxford og avsluttet karrieren med 35 kamper og 11 mål.
Og så er Curran i grunn brukt opp, sånn grovt sett. Og den som har svaret på alt dette får nok julekort fra autistforeningen.
Sånn er det; utrolig unyttig kunnskap skal i denne sammenhengen beherskes ned til minste detalj.
Jeg, som på langt nær er på høyde med de gode, lar meg imponerer i en måpende sprutlatter når svarene kommer. Og med disse fullstendig tørrlagte ord fra idrettens vidunderlige verden tror jeg fredagen må kunne åpnes.
Måtte den bli god både for deg og for Curran..
(…som forresten avsluttet sin arbeidskarriere med å drive frisørsalong i Carstairs, Skottland, hotell i Lanarkshire og puber i Oxfordshire).
Visste du det?

Hvis jeg ikke får lov å le i himmelen, vil jeg ikke dit

I dag er det altså fødselsdagen til den tyske nonnen som ble «avnonnifisert».
I 1499 kom Katharina von Bora til verden.
Hun ble forholdsvis tidlig sendt i kloster, i Marienthron i Nimbschen.
Men da reformasjonen tok fart utover 1520-tallet så rømte hun og en del andre nonner fra klosteret.
Denne gruppen på 10-12 nonner havnet hos Martin Luther. Dette var ulovlig og da var om å gjøre å få giftet dem bort slik at de fikk beskyttelse av sin nye familie og Luther organiserte det for alle, skaffet ektemenn etc.
Men akkurat Katharina var det vanskelig å finne en ordning for. Først fikk hun tildelt en mann der familien til mannen sa nei. Så fikk hun en fyr som var vesentlig eldre enn henne, en gammel prest, der hun sa nei.
Og så ga hun klar beskjed at om hun skulle gifte seg så ble det enten med en Nikolas von Amsdorf eller med Martin selv.
Gikk de ikke med på det, så tenkte hun å forbli ugift, nærmest i protest.
Luther ga seg motvillig og de giftet seg sommeren 1525.
Han var åpenbart ikke like motvillig på alle områder for de to fikk mange barn. Johannes, (1526), Elisabeth (1527), Magdalene (1529), Martin (1531), Paul (1533) og Margarethe (1534). Selv om Martin var mye eldre enn fruen, 16 år, så er det mulig han beholdt sin ungdomskraft lenge.
Iallfall uttalte han i en sammenheng:
«Ungdom er som most: Den lar seg ikke stanse, den må gjære og renner over».
Martin Luthers sitater om kvinner er også ganske kjente. I hvor stor grad disse var preget av hans eks-nonne-hustru er ukjent. I alle fall for meg. Hun var åpenbart en tøff, kunnskapsrik og sterk kvinne. Men han har kommet med utsagn som
«Naturen har gitt kvinnene brede hofter og stor bak – og derved gitt det til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus» – eller dette:
«Den som ikke elsker kvinner, vin og sang, er og blir en tosk hele livet».
Men han har også kommet med ganske kloke refleksjoner om livsglede:
«Verden får si hva den vil. Har Gud kunnet skape store, deilige gjedder og deilig rhinskvin, så kan jeg også spise og drikke det».
Og, som de siste 500 årenes viktigste teolog, kan vel dette være en passende avslutning:
«Hvis jeg ikke får lov å le i himmelen, vil jeg ikke dit».
Kanskje det var på grunn av fruen, damen vi i dag kan feire at det er 516 år siden ble født, at han kom med såpass livsglade påstander. I alle fall er det all grunn til å si hipp-hipp for Katharina von Bora.
Det er all grunn til å anta at hun var en av de første virkelige lutheranerne..

Ha en vakker ikke-helvetesuke

Dette er starten på det som lenge var «den nasjonale helvetesuken».
Siste uken i januar.
Da siste dagen var avsatt til innlevering av selvangivelsen.
Jeg får fortsatt svettetokter når jeg tenker på det.
Det var en pest og en plage.
Selv om folk flest betaler sin skatt, om ikke med glede, så med stor forståelse av hvordan en velferdsstats økonomi henger sammen, så vil også de fleste ha de fradragene de har rett på.
Man ønsker selvfølgelig ikke å betale mer skatt enn man skal.
De virkelig dyktige på dette er jo mangemillionærene og milliardærene som ofte kommer ut i null skatt. Noen av dem foretrekker å skatte noen promiller til Kypros kanskje, og gi penger til sykehus her i Norge med passende medieoppbud i stedet for å bidra med sin skjerv.
Dem om det.
Men selvangivelsen var rett og slett krevende å fylle ut for folk som ikke var så vel bevandret i dette. Fire sider med utallige poster der det meste kunne gjøres feil.
Og skoesker fulle av kvitteringer som skulle bevise at man rett og slett tok bussen til jobb, man ble ikke bare transformert de 22 kilometerne gjennom luften.
Men sånn er det ikke lengre.
Heldigvis.
Jeg vet ikke riktig hvordan det foregår, men stort sett så fyller selvangivelsen ut seg selv og så kan man glisende sjekke om ting er omtrent som de burde.
Jeg antar det ikke er så mange som påpeker feil som er i egen favør.
Skulle gjerne vite hvor mange som skriver rasende brev og påpeker at «jeg har slett ikke tjent 430 000 i fjor, jeg tjente 465 000. Jeg forlanger å få litt mer skatt».
Men om du tilhører dem som mener at skatten nok kunne vært noe mer beskjeden, den gruppen er stor, så gidd (som ungene sier) for din egen del å gjøre følgende øvelse:
Regn ut hvor mye du faktisk betaler i skatt. Ikke se på «overtidsskatten» – eller skatteprosenten du angivelig har – men hva du faktisk betaler.
Jeg hadde den diskusjonen med en kar i badstuen i Fritidsparken for en tid tilbake. Han mente han betalte nesten 50 prosent skatt. Det sto jo 46 prosent, eller noe, på skattekortet. Men da vi tok regnstykket litt grundigere så var tallene annerledes.
Jeg husker ikke tallene nøyaktig men jeg mener at han betalte like i underkant av 100 000 i skatt på en lønning på knappe 400 000.
Og da snakker vi omtrent 25 prosent.
Og det kjennes jo litt bedre ut, tross alt.
Men enda bedre er det å tenke på at førstkommende lørdag skal jeg ikke stå i lang bilkø for å levere selvangivelsen før midnatt.
Mye bedre faktisk.
Ha en vakker ikke-helvetesuke.

Litt alkoholdebatt kanskje? Cheers!

Endelig er fredagen her. For egen del er det opptakten til en arbeidshelg der vi gjennomfører et forholdsvis omfattende program.
Det hele skjer i den verdensberømte byen Crawley. (Ikke så veldig verdensberømt, nesten ingen har hørt om den, men det har nå bodd folk der i noen tusen år).
Det store spørsmålet som jeg har fått utallige (sikkert 50, i avissammenheng er det utallig, journalister er ikke så gode med tall) ganger siste uken er om jeg nå skal slutte å skrive om alkohol i denne spalten på fredagen.
Jeg skriver strengt tatt ikke så mye om alkohol som mytene vil ha det til, men jeg vil jo nødig ødelegge mitt dårlige navn og rykte med noe så gråtrist som fakta.
Jeg er av den oppfatning at alkoholbruk og alkoholmisbruk er to ulike ting.
Jeg tror ikke en gang at man fjerner rusproblemene om man prøver å tie alkoholen ihjel.
Selv et forbud hjelper neppe dem som har et usunt forhold til det.
I alle fall er det et forholdsvis ubestridt faktum at alkoholbruket, og misbruket, økte i de årene USA hadde forbud fra 1920 til 1933. (bildet).
I Norge var det forbud mellom 1916-1927. Og mange leger tjente seg søkkrike på sprit til «medisinsk» bruk.
På Færøyane var det alkoholforbud fra 1907 like til 1992.
Men det fantes ulike unntak som visstnok førte til at folk bestilte mengder sprit fra Danmark i stedet for en øl eller to.
I USA vokste det fram en gigantisk ulovlig økonomi. Mafiaen, for eksempel, vokste seg stor og mektig på forbudet. Kjeltringer på Cuba, i Mexico og Canada profiterte i grenseområdene. Og alle som ville ha, fikk tak i, bare de betalte nok.
Men når det er sagt så skjønner jeg at ikke alle synes pub’vitser er morsomme. Eller det er så festlig at noen lar seg avbilde på Facebook med et glass vin, eller sender sms’er fra fremmede land der ølprisene ser ut som er det eneste de har registrert.
Jeg har også dyp respekt for at folk som kjemper mot eget misbruk opplever andres uhøytidelige vitsing med temaet som vanskelig.
Men jeg tror også at misbruket ofte foregår i det skjulte og åpenhet er bedre enn at man later som om dette nytelsesmiddelet ikke eksisterer.
Debatten på Falkum har jeg tenkt å komme tilbake til og jeg heller mot å være imot alkohol på stadion.
Men samtidig er det et paradoks at de fine og viktige på VIP’en kan drikke et glass øl, men «allmuen» ikke skal kunne gjøre det, så i så fall bør de vel kutte det på VIP’en også?
Men temaet alkohol er interessant for mange.
Og så vil jeg gjerne avslutte med et ord, som kan være et «skål»-ord men også kan bety «hei!», «ha det bra!», «takk!» eller gi generelt uttrykk for livsglede og positive følelser. Så får du legge i det det du vil. Det er i alle fall oppriktig ment: Cheers!
Og da må vel fredagen kunne erklæres for åpnet!

Søkelys Refleksjon.

Mot ljosare dagar….
Nok ein gong har kyrkjeklokkers klang blanda seg med elleville, fargerike fyrverkeri i eit felles crescendo ved midnattsleite – og vi konstaterar at vår verd har ‘tatt i bruk’ eit nytt år – 2015 – med ‘blanke ark og fargestifter tel’ – truleg?
Ein utsliten handelsstand tel pengar og riggar seg til med utsal og nyttårsrabattar på alt mogleg – for dei som endå har noko att av jolegratiale og ei skattefri desemberløn…
For ein gamal mann, med færre år til gode enn levde, er desse dagane, definitivt, ei tid for refleksjon og litt undring… Er eigentleg eit årsskifte noko meir enn eit blad mindre på ein evigvarande kalender?
Mange av oss har vel andre, meir skjellsetjande merkedagar en 31.12. – ulike – triste eller glade – men våre er dei, og personlege, farga av livet ein lever…..
Vi opplever ‘kakelinna’ i januar – plenane er grøne, og på Magnoliatreet vårt står kvite knuppar – elleville etter å spretta ut tre månader før tida, minst…
Litt godt for dei fleste, trur eg, at kvardagen vender attende og at eit viktig arbeidsliv fungerar….
Vel forbi Kongens tale, Ernas oppsummering av Rikets tilstand – og så, reint privat i desse dagar; Godt År til alle ein møter – og får gode ynskje tilbake!
Naturen er på sitt vakraste vil eg hevde – men dei aller fleste er nok hjartans uenige – vinter-Norge er pyton, og fleire og fleire klimaflyktningar søkjer seg sørover til “palmesus og sol”.
Akkurat her er eg nådelaust avvisande. Eg synest meir og meir at eg ikkje kan unnvera ein norsk dag i skiftande og ulike årstider.. Eit privilegium ein gamal stabeis må ha etter mange tidlegare, jobbrelaterte reiseår!
Midt i ei forsinka kakelinne, som nemnt, er det i skrivande stund klarvær og fullmåne! Her må eg sitere ein favorittlyrikar – Olav H. Hauge, som laga dette vesle, underfundige diktet til nymånen:

I dag såg eg.

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.

Nyttårsynskje og ‘-forsett’ – som det vel heiter – kjennest som ei uaktuell problemstilling. Når ein har fått lov å leva så lenge er og bør takksemnd for eit levd liv vera meir ei konstatering enn eit ynskje for vegen vidare. Alle gode ynskje knyter seg til barn og barnebarn som skal kjempa vidare i ei uklar og farleg verd – ei verd som ser ut til å dyrke motsetningar og etnisk hat inn i det groteske.
Midt i elendet veit eg at der finst mykje god framtidsvon – og ikkje minst positive draumar hjå det store fleirtal av unge menneske. I vår del av verda ser det også ut til at just her er det ei lykke å veksa opp. Det materielle ligg trygt i botn, klima og natur er så langt kontrollerbart og farefritt – men heile tida vil individets vekst, retning og utvikling peike ut leia inn i det ukjende.
Eg vel å illustrere epistelen i dag med ein ljos januarhimmel frå mine barndomstrakter – med lovnad om nok ein komande vår….

Eg nemnde draumar og voner – berande element i livet – her må Tarjei Vesaas sleppe til med just det diktet som passar ved eit årsskifte:

Det siste vi ser stå.

Djupast inne
er det verkelege utrygt.
Sanningar er sanne
til i kveld.

Sanningane
raknar i den neste natta,
utsette når tanken
kastar eld.

Morgonane
skimrar skyhøge og sikre.
Borande i stilla
bur vår trå.

Verkeleg er
difor draumane og lengten.
Det blir òg det siste
vi ser stå.

Godt Nytt År!

Kaare Bakken

Sutle, tutle og putle

Hin dagen var jeg så heldig at fikk en lang, hyggelig kjøretur med min mor.
Det fine med å kjøre slik er at man får god tid til å prate uten andre forstyrrende elementer enn trafikklys og fartsgrenser.
Dermed går også praten friskt og i høyst ulike retninger.
Vestlendinger, enn si bergensere, er jo ikke kjent for å være plagsomt stille og beskjeden. (Men så har vi heller ingen grunn til det, som vi pleier si).
I alle fall ble temaet litt lett filologi. Om man skal være ekstra pompøs med fremmedordene. Vi snakket om gamle ord og vendinger i den frodige aksen mellom bergensdialekt og striledialekt.
Det er jo slik i områdene rundt Bergen, som i områder her i Telemark, at urbaniseringen har gjort at de gamle bynære dialektene er blitt oppslukt av bymålet.
Både min mor og jeg er født og vokst opp i Arna, som ble en del av Bergen i 1972, og dialekten er preget av det.
Det vi til slutt snakket om var ordene sutle, tutle og putle.

  • Sutle har med det fuktige å gjøre. Barn som leker med vann sutler kanskje. Voksne som var litt for glad i det sterke «sutla og drakk».
  • Tutle kan være å begynne å rote som en konsekvens av høy alder. «Han er blitt tutlete de siste årene». Men det kan også være at man går omkring og er litt alene: «Jeg gikk nå der og tutlet for meg selv».
  • Putle er også et artig ord. Ofte brukt i forbindelse med småarbeid. Kanskje i hagen. «Tja, jeg gjorde vel ikke så mye men putlet litt med blomstene».

Det morsomme med ordet filologi, som kommer fra gresk, er at det egentlig betyr «kjærlighet til tale». Og min mor og jeg var slett ikke sikker på om disse ordene er spesielle for bergensområdet – eller kanskje alminnelig brukt over alt.
Men jeg har stor glede av den typen mer og mindre utbredte muntlige ord, som ofte henger tett ved en dialekt.
Jeg elsker grenlandsuttrykk som «snål» (mye bedre betydning av det ordet i Grenland enn både i resten av landet og i Sverige). Eller gradbøyning av moro «moroare». Jeg synes også «rønner» er et godt ord og gliser alltid når jeg hører at folk kjører «mellom» Porsgrunn.
Dialektuttrykk gir språket kulør og identitet og det trenger man både i et område og en avis.
Og det var i grunn det jeg putlet med da jeg skrev denne spalten i går.
Mulig jeg er blitt tutlete, men det er ikke fordi jeg småsutler litt med luten.

52495 skritt

Det er flere og flere som har sluttet å bruke klokke, har jeg merket meg.
Meg selv inkludert.
Det er så mange klokker på alt fra mobiltelefon via komfyr til pc, at man får påminnelser om tiden hele tiden.
Riktignok er det vel slik i de fleste hjem at klokken på komfyren, mikrobølgeovn, dvd-spilleren og alle de andre stedene ikke akkurat er helt synkrone.
Man operer med sommertid og vintertid og blinkende klokkeslett som ikke er stilt inn og noen klokker som er aldeles på bærtur.
Selv en klokke som står er rett to ganger i døgnet, er det noe som heter, så i sum er det vel ikke så ille.
Men i stedet for armbåndsur er det mange som har skaffet seg et slikt aktivitetsbånd rundt håndleddet. I noen tilfeller er dette også en litt ekstra avansert klokke.
Men i tillegg til tiden kan disse måle det meste fra puls, søvnkvalitet og kaloriforbrenning til antall skritt.
Jeg har også en slik greie rundt armen.
Og den virker.
Altså, den virker både teknisk sett, men også som det den var tenkt som, motiviasjonsfaktor.
Den gjør det litt lettere å øke det fysiske aktvitetsnivået litt.
Mitt bånd er innstilt på et tall som indikerer hvor mye aktivitetene bør være per dag.
Akkurat hva tallet betyr vet jeg ikke, men mitt tall er 2500.
Om jeg kjører til jobb og ikke er i skogen eller andre steder på kvelden, er det ikke mulig å nå tallet.
Men går jeg fram og tilbake til jobb og unngår å bruke sofaen hele kvelden, så klarer jeg å komme meg over nivået.
Og jeg går da også på jobb, så sant det er praktisk mulig.
Dette er gøy for oss som liker tall.
Man kan gjerne si at det er et permanent nyttårsforsett å være mer aktiv. Jeg kjøpte båndet før nyttår for drøye året siden.
Og har glede av det fortsatt.
Da jeg var på en forholdsvis lang rusletur retning Oslo i november dirret tallene.
Litt artig å se på nå i etterkant når jeg innimellom tenker på denne fantastiske artige turen sammen med Eirik Haugen.
Fra dagsnivå på 2500 hadde jeg fire dager over 10000. Den beste (verste) dagen oppnådde jeg tallet 12313.
Denne greien måler også antallet skritt og torsdagen før cupfinalen, mellom Svarstad og Sande, talte båndet 52495 skritt.
Det er vel til og med i overkant av Rune Rudbergs nivå…

Straffelovens § 101: Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar

Er du for absolutt ytringsfrihet?
I øyeblikket later det til at mange ville svart ja.
Det finnes intet land i verden som har absolutt ytringsfrihet.
Heller intet land som bør ha det. Og det vil jeg synliggjøre med tre enkle eksempler:
«Mener du at det skal være tillatt å trykke barneporno?».
«Mener du at det skal være tillatt å henge ut mennesker, gjerne unger, på grunn av deres hudfarge?»
«Mener du at folk, kanskje offiserer i forsvaret skal kunne avsløre nasjonale sikkerhetshemmeligheter?»
De fleste vil antakelig si nei til minst to av de tre spørsmålene.
Allerede der har man solide begrensinger på ytringsfriheten. Begrensinger man bør ha.
Man skal altså, noen mener jo nærmest det er en plikt, spesielt for redaktører, fornærme folks dype og oppriktige religiøse følelser.
I øyeblikket høres det også ut som blasfemi er en foredlet form for samfunnsnyttig arbeid. Våre politiske ledere prøver å være prinsipielle – men blir i stedet opportunistiske for å gi «rett» svar på det som foregår akkurat nå:
Kjell Magne Bondevik om blasfemiparagrafen som gjorde det forbudt å drive med blasfemi i 1994:
- Paragrafen er viktig for å verne om respekten for menneskers tro og religionsutøvelse.
Vebjørn Selbekk om sitatet fra Bondevik og blasfemiparagrafen i 2004:
- Bedre kan det nesten ikke sies. Vi vil derfor i det lengste håpe at Bondeviks standpunkt ikke har gått ut på dato i 2004-utgaven av Kristelig Folkeparti.
Trine Skei Grande i 2015 om ytringsfriheten og som et angrep på Jonas Gahr Støre:
– Det er det som kjennetegner ytringsfriheten. Det går ikke an å si et men etterpå. Enten er du for, eller så er du imot.
Av alle underlige standpunkter man nå har hørt så mener jeg den tidligere frilansjournalisten i Namdal Arbeiderblad har en kvasiprinsipiell tilnærming til ytringsfriheten som er tøvete. Ja, jeg bruker med glede min ytringsfrihet til å si at Skei Grandes analyse er stupid.
For hun snakker som om ytringsfrihet er en svart/hvit-problematikk. Man er enten for eller imot, ytringsfrihet er altså absolutt.
Vel, det er ikke sant. Den er ikke absolutt og den bør ikke være absolutt. Absolutt ikke. Jamfør det jeg skrev om barneporno og rasisme.
Ytringsfriheten er viktig. Jeg skrev om det på side to i TA forrige lørdag i forbindelse med terroren i Paris. Men den skal både ha begrensinger og brukes med klokskap.
Vebjørn Selbekk som nå løftes fram som selve ytringsfrihetens profet i Norge, alle som ikke var 100 prosent enige med ham og hans publisering av karikaturer i Magazinet for en del år siden er nå nærmest uthengt som tapere i den nye nasjonalgrenen: Hvem er best på ytringsfrihet.
Man blir angivelig medskyldige i det som skjedde i Paris fordi «man ikke sto opp for ytringsfriheten» da det forholdsvis ytterliggående kristne Magazinet trykket karikaturer av Muhammed.
Snakk om å banalisere en viktig debatt.
Selbekk er i alle fall mann nok, når han ble konfrontert med sitt gamle standpunkt, til å innrømme at han angrer dypt på det. Han forandret mening.
Jeg tror dessverre på at Selbekk var for en vesentlig begrensing av ytringsfriheten når de satiriske ytringene gikk ut over kristendommen, som var det aktuelle i 1994 og 2004, men straks satiren rammet muslimer var Selbekk for en svært pågående religionskritikk. Og han gikk i fronten for noe som ble opplevd som en direkte hån mot muslimer.
Man skulle altså, i følge Selbekk, beskytte den kristne tro i 2004, men i 2006 ble det nærmest en plikt å håne muslimer. Og i 2015 hylles Selbekk som en foregangsmann av de store på grunn av sitt standpunkt nummer to.
Jeg skrev forrige gang striden sto på som verst her i TA at det burde være lovlig å gjøre det Selbekk gjorde, men man burde også bruke sin eventuelle klokskap til å la det være, om det ikke ble brukt i en fornuftig sammenheng. Det mener jeg fortsatt.
Det mest frustrerende i debatten som har rast i noen dager nå er dobbeltmoralen, det kollektive og selektive hukommelsestapet og enkelte politikeres forsøk på å «ta» hverandre. Den politiske posørvirksomheten og etterpåklokskapen er ikke noe pent syn.
Og la det være sagt:
Det er forskjell på et satiremagasin som i mer enn 50 år har publisert ramsalt samfunnskritikk og frisk satire som slår i alle retninger, som Charlie Hebdo i Paris og andre typer publikasjoner som egentlig driver med alt mulig annet. Om Dagsrevyen plutselig fikk det for seg at de skulle kjøre stygge tegninger av Jesus som sa «La de små barn komme til meg» i en pedofil kontekst så ville det vært upassende og uklokt.
Men vi har altså sett publikasjoner som plutselig, kanskje med vikarierende motiver, finner det for godt å kjøre satire som en ny gren. Spesielt når det rammer «deres» religion, ikke «vår».
En av de mest interessante personene i et ytringsfrihetsperspektiv i Norge er William Nygaard. Han er liksom Forleggeren i Norge. Med stor F. I tredje generasjon.
Han var, som sin far og bestefar, sjef i Aschehoug. William ble utsatt for et attentat i oktober 1993, høyst sannsynlig fordi han som forlegger fikk gitt ut boken til Salman Rushdie: «Sataniske vers» som ble oppfatte som et angrep på islam. Nygaard overlevde heldigvis terroren som skaket opp et høstbrunt Oslo for nesten 22 år siden. Og sto rankt som en sterk forsvarer av ytringsfriheten i mange år etterpå.
Helt til i fjor.
Det som skjedde var at østerrikeren Peter Handke fikk den høythengende Ibsenprisen. Handke, en fremragende forfatter har sagt og skrevet ting om krigen i det tidligere Jugoslavia som bryter med den alminnelige oppfatningen til mange andre. Han har, på et vis, tatt parti med lidende serbere, heller enn lidende muslimer. Han har også kommet med støtte til Milosevic og talte i hans begravelse. Men jeg har aldri funnet noe som tyder på at han støttet folkemord. Jeg har ikke lest noe om at han ytret seg i retning av støtte til etnisk rensing. Han har vært svært kontroversiell og kanskje historisk upresis i forbindelse med det tragiske massemordet på muslimske menn ved Srebrenica. Han har blant annet holdt fram drap på serbiske menn av muslimske styrker, i landsbyer i samme området i tiden før Srebrenica. Han har vært en nyanserende stemme i en krig som vel er den mest kompliserte i Europa på 100 år. Og han har sett ting fra serbisk side, slik nesten ingen andre i Vesten har gjort.
Da han fikk Ibsen-prisen, og kom til Oslo og Skien for å motta hyllest og pris, så fikk han så ørende flagret i stedet.
Og ytringsfrihetens fyrtårn i Norge William Nygaard uttalte dette: «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser».
Williams Nygaard var styreleder i NRK fram til i fjor. Han er forresten også styreleder i Norsk PEN. Det er en del av en internasjonal organisasjon som ble stiftet i 1921 og er en kampforening for forfatteres og andre skribenters rett til ytringsfrihet.
Så Nygaard burde altså vite hva han snakket om. Siden beklaget Nygaard det han sa. Slik Selbekk gjorde. Men det ble ikke usagt av den grunn.
Ytringsfriheten er viktig for å få fram de som utfordrer den kompakte majoritets syn. Slik Handke har gjort. Men man ser hvor vanskelig det blir, selv for de som virkelig har et forhold til dette, når de selv blir utfordret på sitt syn. Det sliter vi antakelig alle med.
Og så har vi altså kongen. Blasfemiparagrafen er avskaffet men man kan fortsatt gå på en smell om man bedriver majestetsfornærmelse.
§ 101. Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.
Det er i alle fall noe mildere enn om man går tilbake i tiden:
Christian 5s Norske Lov af 1687: «Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hjul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage».
Ytringsfrihet og religionsfrihet hører forresten tett sammen. Derfor er det jo littpussig at det i våre norske lover står: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».
Alle kan tro hva de vil her i landet unntatt Kongen. Slik er det med Haralds frihet.
Så har han vel heller ikke tatt seg stort andre friheter i det siste enn i tv-intervjuet om det kongelige året nylig som mange fikk med seg:
Kong Harald fortalte at han skal til Antarktis i februar for å besøke forskningsstasjonen «Troll».
Sonja skjøt inn at hun innviet nettopp denne stasjonen for 10 år siden.
Harald: – Ja, er ikke den stasjonen oppkalt etter deg?
Sonja: – Nei, det er den ikke. Den heter «Troll».
Harald: – Ja, nettopp.
Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke Harald bør ta seg større ytringsfriheter enn det, konge eller ikke.

Je suis vendredi (Jeg er fredagen)

Endelig er fredagen på plass.
Rank og stram som en konfirmant.
Det vil si akkurat i overgangen mellom barnelivet og voksenlivet, mellom arbeidsuken og helgen.
Det er derfor fredagen så ofte bli feiende fin, den er forvirret og i forvirringen oppstår det det freidig frodighet.
Eller frodig freidighet kanskje.
Er ikke helt sikker på den.
Vel, vi har ganske nylig snublet inn i et helt nytt år, rent og ubesudlet. Dette er da heller slett ikke et gjennomsnittlig år.
Laaaangt derifra.
Det er, som absolutt alle som hadde en eneste våken time på skolen vet, jubileumsåret for freden i 1945.
I mai er det 70 år siden vi kan feire at den andre verdenskrig, som lå som en klam, dødelig hånd over verden, tok slutt.
At det i april er 75 år siden krigen begynte her i Norge, er også et poeng, men slett ikke noe å feire.
Det er alltid et problem, spesielt hos store og mektige nasjoner, at til lengre det går siden de var aktive i en krig, til lettere oppstår det grupperinger med store vyer og dårlig historiekunnskap som tror krig kan løse noe.
Krig kan aldri løse noe.
Det skaper bare nye problemer. Men i dag, på dagen i dag, er det altså 70 år siden Hitler krøp inn i bunkeren sin i Berlin.
Og der ble han til han noen få måneder senere møtte sin endelige, eller elendige, skjebne.
Filmen «Der Untergang» gir forresten en aldeles strålende beskrivelse av livet i denne bunkeren og viser en fører som ble sykere og sykere, mentalt og fysisk.
Det morsomme er at svært mange har laget manipulerte versjoner av denne filmen.
Spesielt britene har laget noen kostelige varianter, gjerne av den sterkeste scenen der Hitler raser mot sine nærmeste generaler etter som den ene fronten etter den andre bryter sammen.
Dette blir angivelig hans parodiske kommentar til engelske fotballags utvikling.
Om man liker slikt, altså foppbal, historie, og satire (som er så usedvanlig populært i disse dager) så kan man få seg en hjertelig god latter ved å oppsøke disse filmklippene på internett.
Vel, i kveld klokken 20.45 norsk tid, er det en svært viktig fotballkamp som foregår i Skottland.
Nemlig mellom Rangers og Hearts på Ibrox i Glasgow.
Skotsk annendivisjon – andre nivå. (Bildet er et eksempel på ikke altfor glamorøs skotsk divisjonsfotball).

«Viktig» er vel muligens å ta hardt i, men viktig nok for oss som er opptatt av slikt.
Og jeg, som holder med Celtic og min sønn Brage som er Hibernian-tilhenger, disse to sine erkefiender, er skjønt enige om at et bra utfall av den kampen er 0-0 og mange strekkskader.
Og med disse smått fotballsatiriske strøtanker erklærer jeg fredagen for åpnet.
Eller for å si det på en helt annen måte:
Je suis vendredi. (Jeg er fredagen).