Viser arkivet for september, 2014

Jahn Otto kommer hjem

Torsdag denne uken skal jeg gjøre noe jeg gleder meg spesielt til. Jeg gleder meg i grunn til opptil flere ting denne uken, men jeg synes det er ekstra stas at jeg på torsdag skal få intervjue Jahn Otto Johansen.
Ikke bare på TV Telemark men også på scenen i Ælvespeilet i Porsgrunn på kvelden.
Han kommer hjem.
Man kan gjerne si at Jahn Otto er Porsgrunns store sønn, selv om vel er svært mye mindre enn da han dukket opp på Dagsrevyen, fra Moskva, i sin berømte pelslue som på gatespråk kalles bjørnef… nei, forresten, den slags stygge ord skal vi ikke bruke i TA.
Mens jeg over litt tid nå har forberedt meg til disse intervjuene har jeg blitt større og større i øyene når det sakte går opp for meg hvor utrolig mye denne mannen har vært med på.
Og gjort.
Og skrevet.
I et intervju i TA i forrige uke, som egentlig handlet om Johansens advarsel mot den multikultur og innvandringen som preger Europa sa han forresten, noe angående kvelden i Porsgrunn:
«Jeg svarer på alle spørsmål unntatt damespørsmål».
Og det må jeg jo respektere.
Men likevel, og dette handler selvfølgelig utelukkende om litteratur, i den fabelaktig interessante boken «Min jiddische mamma» fra 1980, skriver Johansen om en fest i Polen der de fleste gjestene var homofile, men vertinnen var det ikke.
Johansen spurte om han kunne bli natten over og det sa hun ja til:
«Helt i orden, det, sa hun, – men du får ligge der på sofaen. Jeg ligger ikke med deg. Jeg har helt mistet lysten på menn. De er så unyanserte».
Og Jahn Otto Johansen skriver videre:
«Vertinnen kledte av seg for mine vodkatilslørte øyne, tok sin store, svarte katt under armen, gikk inn i sitt soveværelse og låste døren. Det hjalp ikke hvor meget jeg tryglet og bad. Døren forble låst. Snart hørte jeg bare vertinnens lette snorking og kattens mjauing».
Leser man altså i denne bestselgeren av en bok. Som antakelig, for 34 år siden, i ganske så puritanske Norge, var kraftig kost fra en av NRKs mest respekterte og faktasøkende journalister.
Og, som sagt, det kunne ikke falle meg inn å stille den gamle hedersmannen spørsmål om damehistorier.
Absolutt ikke.
Men, jeg lurte litt på, hvilke type (antakelig polsk) vodka de drakk.
Svaret på det får du kanskje på torsdag om du finner veien til Ælvespeilet..

Drapstruet av troll

Det er morsomt å drive avis.
Spesielt synes jeg kontakten med lesere ofte er interessant, givende og innholdsrik.
Svært mange som mener absolutt det diametralt motsatte av meg, har likevel svært gode argumenter for sine meninger. Det er selvfølgelig alltid krevende å skjønne at folk som mener det motsatte gjerne er klokere.
Det svir.
Men i tillegg til alle disse har man selvfølgelig plageåndene. For å si det som det er. På internett kalles disse, også internasjonalt, for troll.
Jeg har registrert at både i England og USA kalles de notoriske kverulantene og de ufine, ofte anonyme, debattantene for nettroll.
Setter man lys på dem hender det de sprekker, som i eventyret.
I Sverige har enkelte redaksjoner jobbet hardt for å identifisere anonyme nettroll som sprer rasisme og annen elendighet. Men slike troll tilhører ikke bare den digitale tidsalder. Anonyme brev, trusler, sjikane og vrøvl i skriftlig form er en forholdsvis dagligdags affære i denne bransjen.
Vi har blant flere ganger blitt drapstruet om vi ikke skifter ut føljetongen i avisen.
I fullt alvor.
Det finnes altså folk som setter seg ned, skriver brev med blokk-bokstaver om at de skal drepe meg, fordi de ikke liker Sigurd Lybecks forfatterskap.
Noen blir til troll av litt motbør i en diskusjon, noen har alltid vært slik, noen er ondsinnet, andre bare forvirret.
Egentlig gjelder det forbausende få, men siden det er over 50000 mennesker som leser TA, så er det en knapp promille omtrent.
Og et par er virkelig slitsomme.
En kar opplever vi verken som spesielt velmenende eller relevant. Men han tilhører absolutt de intense og energiske.
Mange ganger i uken, noen uker daglig, sender han brev der han angriper TA.
For det meste.
Han understreker ofte at han er prisbelønnet fra avisbransjen selv. I en av Telemarks andre aviser. Og han har fått laget flotte brevark der det framstår at han også innehar juridisk kompetanse.
I alle fall høres det slik ut siden han både har stort tittelhode på brevarkene sine og undertegner dem med «Sui. Juris.» Og det betyr altså, grovt sett, at han er myndig.
Stort høyere henger ikke den juridiske tittelen.
Til ikke å abonnere på denne avisen har han et aldeles umettelig behov for irettesette oss.
Også gjennom innmeldinger til PFU. Som har behandlet flere av klagene. Uten å gi ham medhold.
I TA er vi verken spesielt sår eller sur på denne brevskriveren. Bare litt overrasket over iveren.
Og for dem som produserer brevpapir er han antakelig en gullgruve.
Slik er det i et demokrati.
Slik vi sa som barn:
Verden er fri for alle.
Ikke minst de myndige..

Gratulerer Handke!

Da en av Europas viktigste dramatikere og forfattere, Peter Handke, fikk den internasjonale Ibsen-prisen denne uken og ble møtt av mobb og motdemonstrasjoner så hadde ikke jeg noe problemer med at demonstrantene brukte ytringsfriheten sin.

Om de mener at fyren er fascist, så bør de få anledning til å mene det. Om de mener at Ibsen prisen, ble gitt til «Ibsen grisen», som de ikke så altfor sofistikert uttrykte seg i Oslo, så er det greit innenfor et ytringsfrihetsperspektiv. At det offisielle Norge, at de som har formelle, eller tilnærmet formelle roller, som vertskap for Handke oppførte seg på en måte som i alle fall Handke åpenbart ble såret og sint av, er noe helt annet. Han viste tydelig at dette gikk inn på ham. Inviterer man noen, så skal man også behandle dem skikkelig. Eller så får man la være å invitere. At disse demonstrantene brukte sin ytringsfrihet til å være uforskammet og samtidig protesterte på at Handke brukte sin ytringsfrihet til å være politisk ukorrekt er interessant. Da Dag Solstad, i februar 2008, midt under den opphetede karikaturstriden skrev et essay om ytringsfrihet i Samtiden fikk han på pukkelen. Dette var ikke noe som gikk direkte imot ytringsfriheten, Solstad stilte seg likegyldig til den «slik man naturlig gjør overfor selvfølgeligheter» men essayet stilte spørsmål om i hvilken grad ytringsfriheten er den friheten man har, eller tar seg, som skal stå over alt annet. Et meget betimelig spørsmål. Blant annet eminent formulert i et litt større perspektiv enn at en forholdsvis ytterliggående norsk redaktør på død og liv skulle trykke disse karikaturene: «Jeg tenker ikke her først og fremst på at den hellige ideen ytringsfriheten nå er blitt det moralske våpen som skal berettige at allianser mellom verdens rikeste land skal kunne bruke sin overlegne krigsmakt og økonomiske ressurser til å invadere og underlegge seg fattige og vanstyrte land og kulturer, det kan jeg bare iaktta, uten at det plager meg nevneverdig isolert sett, for jeg vet jo at hadde man ikke den hellige ytringsfrihet som påskudd, så ville man ha funnet på noe annet, og fått kanskje like stor oppslutning på hjemmebane for det». Og Solstad fikk kjeft av mange. Selv om det han påpeker kanskje er noe av det mer presise som ble skrevet om denne karikaturstriden som vikarierende motiv for noe helt annet. Nemlig å presse andre folk og kulturer, andre trosretninger og nasjoner inn i et system som passet oss. Vesten. Fasiten. I alle fall i egne øyner. Det blir omtrent som de som nå, med forbausende iver, prøver å skape et inntrykk av at terroristene og rabiatene i IS-systemet er slik islam er. Er slik muslimer er. Selv om alle som har fulgt bitte-litt med vet at IS er like representativ for islam som Hitler var for kristendom. Personlig var min holdning som redaktør til akkurat karikaturene dette: Det bør absolutt være lov til å trykke disse tegningene. Og redaktører bør bruke sin rolle til å la det være. I alle fall gjorde jeg det. Jeg hadde aldri, i noen sammenheng, hatt noe ønske om å trykke mer eller mindre sjikanøse bilder av en annen religions hellighet før, skulle jeg da plutselig få lyst gjøre det bare fordi jeg visste at dette virket dypt sårende på millioner av mennesker? Jeg ville forøvrig heller ikke trykket sjikanøse bilder av Jesus. Hvorfor i himmelens navn skulle jeg det? Og i 2008, da striden raste som verst, var jeg oppe i noen diskusjoner der folk proklamerte at de var for en absolutt ytringsfrihet. Absolutt. Da jeg, selvfølgelig lett ironisk, spurte om det også gjaldt barneporno, så ble de, uten unntak, provosert. Poenget er naturligvis at en absolutt og total ytringsfrihet finnes ikke noen steder i verden. Ikke et eneste land praktiserer det. Ingen ansvarlige politiske retninger forfekter dette. Og ingen med vettet i behold mener det. Ytringsfriheten er ikke, og bør ikke være, absolutt. Dermed er det innholdet i begrensingene som bør diskuteres. Ikke absurditeter rundt prinsipper som brukes for å vinne en diskusjon, ikke for å opplyse et tema. Tilbake til mannen som takket ja til Ibsen-prisen og nei til pengepremien på 2.6 millioner kroner. Etter påkjenningene i Oslo og Skien måtte Handke be om en liten pause og gå en tur langs elven og utover på Klosterøya mandag slik bildet viser. Sikkert ikke så moro å komme for å motta en hederspris og bli møtt med utskjelling. Jeg er absolutt ingen ekspert på Peter Handke. Eller på noe annet, for den del. Men jeg har vært nysgjerrig på hva som avstedkommer hans politisk ukorrekte utsagn og gjerninger- og hva som gjør folk så sinte på ham.

Morgenbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv har hatt interessante omtaler av mannen og i et glitrende godt portrett i DN forrige lørdag, skrevet av Jens M. Johansson, skjønte jeg i alle fall litt mer.
Handkes mor, som tok selvmord i 1971, kom fra Altenmarkt. Et bitte lite sted i Østerrike, ikke langt fra grensen til det gamle Jugoslavia. Moren tilhørte den slovenske minoriteten i landsbyen med 300 innbyggere.
Jugoslavia var morens «lovede land». De speidet over grensen, der Triglav, Slovenias høyeste fjell, lå i synsranden. Slikt gjør selvfølgelig dypt inntrykk på et menneske.
Ikke minst en som ble født i Østerrike i 1942 slik Handke ble. Merk året.
Det ser ut til dette idylliserte bildet av Jugoslavia ble værende hos Handke.

Fra DN-intervjuet: «Og før du spør: Ja, jeg talte i Slobodan Milosevic’ begravelse i Pozarevac i 2006. Lurer du på hvorfor det, også? For meg markerte hans død slutten på Jugoslavia. Jeg elsket Jugoslavia. Jeg er en romantiker, skal man ikke få være det? Helt siden oppveksten har jeg hatt en kjærlighet til landet som general Tito holdt samlet til tross for religiøse og etniske ulikheter. Der jeg vokste opp, var slovenerne de eneste som kjempet mot nazistene innenfra Det tredje riket. Likevel ble de slått hånden av da krigen var over. Plutselig ble disse krigsheltene sett på som fiender, som Titos usle knekter». For ham ble altså Slobodan Milosevic den som prøvde å holde Jugoslavia sammen. Det er jo også korrekt. Det var nettopp det han prøvde på. Med svært tvilsomme metoder riktignok. En venn av meg, som bodde her i Skien for 15-20 år siden, fra Mostar i Herzegovina, muslim, hadde det på samme måten. Selv om han i mindre og mindre grad turte si det. Han elsket Jugoslavia og Tito. Og gråt da alt raknet.

Handke møtte også den bosniske serberen Radovan Karadzic, poeten som ble en rå krigsherre i denne grusomme krigen og som det allerede da var utstedt arrestordre på av krigsforbryterdomstolen i Haag.

Men krig er elendighet. Og krig er komplisert. Og når det gjelder krigen i Jugoslavia er det vesentlig å ikke gjøre det enkelt for oss selv. Var serberne kjeltringene og de andre ofrene? Tja, noen steder var de det. Men ikke alle. Og ikke hele tiden. Og Gud skal vite, den ortodokse guden, den katolske, og den muslimske, skal vite det at det finne rikelig med serbiske ofre i Serbia også. Og i Kroatia. Og i Bosnia. Handke ble spurt om sin famøse uttalelser til serbisk tv i 1999 om at man kunne sammenligne serbernes skjebne med jødenes under andre verdenskrig. Svaret er skrikende oppriktig og forteller om et menneske som skjønner sine egne begrensninger og impulsivitet, noe vi alle antakelig burde vært bedre til:

– Ja, og det finnes ingen unnskyldning for den uttalelsen. Jeg kunne ikke tro at jeg selv sa det, men det gjorde jeg jo.

Man skal verken relativisere eller bagatellisere krigsforbrytere. Heller ikke dem som støtter den slags.

Men den åpenbare faren for at vinnerne skriver historien og nekter alle nyanser, er kanskje like farlig som at alt skal forståes.

Ofrene i krigen i det tidligere Jugoslavia fulgte ikke en akse som hadde etniske linjer. Vanlige folk var ofrene. Muslimene i Bosnia. Albanerne i Kosovo. Kroater i Krajina. Noen over alt i den ulykksalige krigen. Også serbere i Slavonia. Og titusener av fattige fordrevne serbere som i mange år bodde som rotter i kalde, fuktige, kjellere i Beograd.

Det hjalp ikke dem at de som var mest ansvarlig for krigen også var serbere, når de begravde sine barn og gamle som døde, på uverdig vis.

Vi gjør det for enkelt for oss selv om vi tror at denne krigen var en slik krig som det nesten ikke finnes noen av. Men en «rett» side og en «feil». Og når man raser, på vulgært vis (Ibsen grisen) mot nyanserende stemmer i dette, så gjør vi det ikke bare for enkelt og primitiv, vi gjør også en alvorlig urett. Er det i frykt for å oppdage hvor komplisert og ødeleggende en krig er, at vi prøver å ta disse snarveiene over vår egen tilkortkommenhet? Er det derfor vi så fort nærer forakt for alle som finner en litt annen rute gjennom labyrinten vi alle prøver å finne en vei ut av? Hvorfor forlanger vi denne ensrettingen av tanken? Ikke vet jeg. Hamsun var en hatet mann i dette landet i mange år. For de åpenbare feiltrinn han gjorde under andre verdenskrig. Hans støtte til en okkupasjonsmakt som la store deler av Europa øde finnes det ingen unnskyldning for. Men om man i iveren etter å ta avstand fra Hitlers tankegods kompenserer med å snakke ned Markens grødes geniale litterære kraft, så begår man like store feiltrinn selv. Tror jeg.

Og jeg gratulerer Peter Handke med den internasjonale Ibsenprisen.

Brygging i 304 år (og snart foreslår den første folkevalgte å bygge ut Falkum til 25000).

Endelig er fredagen her.
Etter gårsdagens ganske vanvittige fotballbegivenheter har vel aldri fredagen kommet mer til sin rett enn akkurat i dag.
TAs lesere tilhører eliten av lesere på denne kloden. Det er jeg helt sikker på. Premier League pluss Champions League pluss Gatecupen. Det ble bevist, mer enn normalt, denne uken da det ikke bare viste seg å være flere av dem enn tilsvarende hos konkurrenten, men også da en av dem, anonymt, avleverte en fantastisk gave til meg, umiddelbart plassert på hedersplassen på mitt kontor.
Gaven et pint-glass fra Dublin med gullskrift, der det ærverdige, klassiske, vakre navnet Smithwick’s skinte i all sin skrud.
Smithwicks er, som det står på glasset, superior irish ale, som er brygget siden 1710. Altså i 304 år. I ett.
Jeg har tidligere hørt en historie om noen karer som i en taxi på den grønne øya kom til å svare feil da drosjesjåføren spurte hvilket øl de foretrakk. Sjåføren stoppet sporenstreks og ba de glade kanaljer komme seg ut av taxi’en.
Jeg mener også å huske at historien hadde en latterbrølende taxisjåfør som lot nåde gå for rett og kjørte dem videre, etter litt. Og jeg tror Smithwicks spilte en rolle her, enten det var det ølet de skulle drikke eller var det de ikke skulle drikke.
Det fine med akkurat dette ølet, og mange andre typer irsk, skotsk og engelsk ale, er at det er litt svakere på alkohol, enn andre, lysere konkurrenter.
Som den utagerende alkoholskeptikeren jeg er, så er det selvfølgelig musikk i mine ører at man ikke overdriver den prosentuelle blandingen.
Forresten var det altså aldeles fullsatt på Falkum i går. Så nå er det antakelig bare snakk om minutter før en eller annen stemmekåt folkevalgt lanserer forslag om å utvide stadion til 25000 plasser.
Her gjelder det å smi mens alle som ga jernet i går fortsatt er varme.

Men, uansett, var jeg rørt av den flotte glass-gaven. De kunne kommet med krystall fra tsarens vinterpalass i Russland for min del, et Smithwicks-glass fra Dublin slår tunnel på russisk krystall.
Ja, så glad var jeg at jeg utbrøt «jippy» da jeg pakket det opp.
Og tar jeg ikke aldeles feil så er det også stort sett det den glade giver kommer til å si i kveld. Dette er en jippykveld, uansett hvordan man snur og vender på det. På glasset altså. Stort sett blir det vel holdt i bortimot 90 graders vinkel.
Og med disse takknemlige ord til glasskunstens edle utøvere, erklærer jeg fredagen som like åpen som en advokat som vil prosedere saken sin foran journalister, heller enn foran dommeren.
Måtte den bli til velsignelse for oss alle.

1000 år til i morgen...

Det er altså tiårets fotballkamp i Skien i kveld.
For første gang, noensinne i verdenshistorien er Skagerak arena på Falkum utsolgt.
Det har sikkert vært utsolgt før, men det var da Falkum bare het Falkum (og Skagerak strengt tatt het SKK).
Jeg gleder meg som en unge.
Det vil si, på grunn av at jeg har pådradd meg et nytt veddemål om en ny gåtur til Ullevaal, i tilfelle cupfinale for Odd, så gleder jeg meg med forbehold.
For jeg vet at skrotten, og spesielt knærne, er blitt 14 år eldre siden forrige gang Eirik Haugen og jeg tok beina fatt.
Og nå skal vi, etter oddsen å dømme, ta beina fatt igjen.
Om ikke Sarpsborg har tenkt å stramme seg opp og redde knærne mine da.
På den annen side var gåturen i år 2000, året da vi hoppet inn i et nytt millennium, fantastisk gøy. Det som var av fysiske utfordringer og slit, var småtterier i forhold til gleden vi følte da vi trasket over Siljan, gjennom Lågendalen, over Sande, til Drammen og på kryss og tvers mellom Drammen og Oslo.
Det var i grunn det verste den gangen, at gåavstanden mellom Drammen og Oslo er svært mye lengre enn kjøreavstanden.
Minst et par mil ekstra.
Og et par mil ekstra, når man går, er faktisk en del.
Spesielt når man har det travelt fordi det står tusenvis av hvitkledde supportere som så gjerne vil dele et glass eller to.
Men dette er langt inn framtiden, i kveld er i kveld og det sies at det kommer til å strømme folk til «Fortet», der den lidenskapelige gjengen fra Odd’rane har stelt i stand til storfest, allerede mange timer før kamp.
For naboene til stadion kan det kanskje bli en påkjenning. Men det går fort over.
I morgen er Odd i gang med å forberede seg til søndagens kamp mot Brann, naboene på Falkum rusler rundt i hagen og plukker opp epler som ikke faller langt fra stammen og Eirik Haugen og jeg, småbanner kanskje over at vi lar oss rive med i godt selskap.
Men det er i morgen.
Og akkurat nå er det 1000 år til…

Søkelys Tungt arbeid

“Er du ferdig med jordeplegravsten, du då..?”

Tida går – eller tida kjem – det er eit definisjonsspørsmål, uansett, ingen kan stoppe klokka, og årstidene skifter etter ein stø syklus som kjennes både trygg og velkjend.
- -
Det som nok har endra seg dei seinare tiåra er kva Ola Nordmann syslar med – var, og er opptatt av i denne fargerike, nydelege haustmånaden. Til dømes kan vi ta ein glytt attende og minnast september, seksti-sytti år attende – eit lite ‘genrebilæte’ frå ei tilfeldig, men typisk fjellbygd i Telemark….
Den lett kryptiske overskrifta i spørsmålsform, kunne ein vel av og til høyra i min barndom – jordeplegravsten, eller potetopptaket var ei skikkeleg onn i september.
I vår skreiv eg om våronn og såing av jordepla – i september om resultatet – og her snakkar vi om mange verdfulle ‘fold’. Ikkje uvanleg at ei “såmor” skaffa ti matpoteter om hausten!
Innhaustinga var med mannemakt og jordeplegrev. Denne reiskapen, med godt avrunda kantar for ikkje å skade jordepla var sentral og blei bruka, men fyrst etter denne prosessen:
Potetriset med toppepla over bakken blei kutta med sigd og lagra i digre haugar – etter rotning blei dette ny næring – pløgd ned i neste våronn. Ein sådde seks – sju tønner og den same åkeren gav kanskje tretti , eller førti tønner i september! Kva var så ei tønne? Potetene blei samla i bøtter på ca ti – tolv liter. Tre bøtter utgjorde eit kvartel – og fire kvartel gav ei tønne – ein smekkfull striesekk.
Tungt arbeid?
Ja, dei eldste låg ofte på kne for å spare ryggen – potetriset blei varsamt frigjort med grevet og ein kunne riste fram eit dusin fine poteter – eller helst jordeple som vi sa! (Søteple var det ein fann på tre i hagane på flatbygdene og som bare var jolemat høgt til fjells).
Teig etter teig blei graven opp, kvartel på kvartel ( i lagga trebuttar) blei tømd i sekkar – før Blakken, eller Blakka med trille eller tremeislede frakta maten i hus. Småpotetene blei sortert for seg sjølv – det var dyrefor. Vanleg var det å tøme potetene ut på stovegolvet – dei fleste hadde små luker ned til kjellarbingen under. Sølete og moldut, sjølvsagt, men det let seg gjera å vaske golvet etter sjauen! Ei til to veker, med små og store i aktivitet- så var jordeplegravsten over…
Jordepla var eit fundament i det totale kosthaldet både for menneske og dyr.

“Det vakraste synet for ein som har born,
er nybærde krøter og mognande korn…”

( Fritt etter Halvor J. Sandsdalen)

Den andre parallelle onna var kornskurden. Høgt til fjells var det bare bygg som rakk år – blei mòge, og brukbart som menneskeføde – det vil sei som grautemjøl og til flatbraud.
Knapt noko bilæte var vakrare enn ei heil grend i skir, klar haustluft – med store og små åkerlappar – der kornstaurane sto på geledd, vendt mot sør og sol. (Målaren Theodor Kittelsen laga som kjent eit bilæte der kornstaurane i ei halvljos månenatt er omskapte til trollfigurar!)
Det var tungt å skjera korn – bøygd mot jorda dagen lang og med sigden som reiskap. “Skurebukse” var eit uttrykk for den stølheta kroppen vart utsett for, og som sat fast i dagar og netter i onna.Teknikken med å laga ein bendil av fleire aks, surre den rundt bandet, og låse med ein enkel knute er utgamal. Bendilen måtte også vera så lang at bandet kunne festast til stauren, og på toppen nok eit kornband som “tak”.
Vel tørka kom kornbanda inn på toppen av høystaen i låven – der dei låg til utpå vinteren. Då kom tida med tresking, kasting med skovel (eg. kasteskovel) for å sortere det tunge matkornet frå lettekornet (dyreforet). Eg hugsar far sat på låven i skinet frå stormlykta i vinterkvelden og kasta kornet sju – åtte meter mot endeveggen der det tyngste, og beste havna.Seinare gjekk sledeturane til mølla i Hjartdal eller Seljord – før"gudslånet" blei til graut på bordet! Ein, eller som oftast, to gonger kvar dag sto byggmjølsgraut på menyen; dugurden i elleve-tida og så kveldsmat i sjutida..“Smørauga” og litt sukker høyrde med.. Grauten har redda mange liv i tunge tider på bygdene.
- --
Det høyrest vel ut som det bare var blodslit i onnene i september?
Men andre gledelege syslar høyrde med. Vi flytte buskapen heim frå stølen til frodige jorde og hamnehagar. Dei rektig fråtsa i nygrodd eng, gav tilsvarande rikeleg i mjølkebytta, og mot kveld fann dei sjølve vegen til den velkjende båsen i fjøset. Fint var det å vitja fjøset i kveldinga, mette og nøgde dyr, kjælne småfe og svemnuge høner på vaglen i ‘andre høgdi’!
Meir glede. Skulestart og møte med kjenningar – alle hadde vokse nokre sentimeter, og ein god sommar inspirerte til leselyst og utvikling! Er det framleis slik?
Nok ei festleg septemberhøgtid var Dyrskuen i Seljord. Høgtid? – spør du vel – men det var det i mine barneår. Ikkje sakral som dei andre store, men ein bygdefest der dyr, menneske og islett frå urbane strøk skapte eit frodig miljø som ein hugsar livet ut! Nå er det som kjent meir ei kommersiell messe med fleir menneske enn dyr!
Nett nå opplever vi her på kysten ‘sommarmånaden’ september. Morgonbad på brygga og så etterpå-frokosten med glovarm kaffe som smakar ekstra godt… til TA – eller andre gode aviser(om dei finst?) – som så mirakuløst ligg i kassa kvar morgon…!

Men eit visst vemod må med, (Halvor J. S. igjen):
( – )
No står kvar bjørk som altarljos og brenn
ved haustklår fjord.
Eg høyrer åretak og ventar stilt
på han som ror.

Er det ein ven som vil meg bare vel
og byd meg fred,
med bjørkelauvet dryp som bråna ljos
på strandi ned….

Sommeren som aldri tok slutt

Dette er årets 266. dag.
Det betyr altså at vi nå bare har 99 dager igjen av dette året. Vi er nede på tosifret restdager av det herrens år 2014.
Og nå snakker vi om et år som nettopp begynte. I alle fall så føles det slik.
At årene går fortere og fortere, til eldre man blir, er forresten ikke bare en følelse. Det er også en matematisk årsak til det: Når man er 10 år utgjør et år 10 prosent av livet. Når man er 50 år utgjør et år to prosent av livet. Og når man er 100 år, ja, samma det, er så lenge til, selv om jeg allerede har begynt å tenke på all moroa jeg skal ha når jeg er 95 og ingen gidder å irettesette meg.
Det gjelder uansett å glede seg over det vi har, her og nå.
Ikke minst fordi vi opplever «sommeren som aldri tok slutt» i år.
Et år man kan fortelle barnebarna om. Da kan det passe å starte slik:
Nå, børn, skal oldefar fortelle dere om sommeren som aldri tok slutt. Det var i 2014….
I alle fall i tilfelle den globale oppvarmingen ikke gjør at grilling og shorts i påsken og i slutten av september blir normalt.
I dag er det også høstjevndøgn.
Det nøyaktige tidspunktet inntraff for få timer siden, om du er blant dem som koser deg med TA tidlig, for å få «en bedre start på dagen», så er det ikke mer enn noen få timer siden, klokken 03.29 at tidspunktet for nøyaktig like lang dag og natt, samt like lang dag og natt over hele kloden inntraff.
Nå får vi det virkelig mørkere her i nord, og de i Australia og i grendene der omkring, får det lysere.
Tenk å kunne opplevd vårens dirrende livsglede to ganger i året, måtte vært bra.
Men høsten er også fin.
Og stort finere enn i år har den vel neppe vært noen gang.
Førstkommende fredag er det forresten meldt 20 varmegrader. Da snakker vi om 26. september. Om Odd kommer til cupfinalen blir det kanskje 25.
Slike varme dager dukker jo innimellom opp, men det spesielle i år er at de tilfeldige varme høstdagene henger direkte sammen med sommeren, som ikke ennå har kommet seg av gårde, «tar til vett og flyr mot sør» som Halvdan Sivertsen synger om fuglan i «Kjærlighetsvisa».
Og om ikke 99 dager, høstjevndøgn og 20 grader til helgen skulle være nok så har altså Snefrid og Snorre navnedag i dag.
Hvorfor Snefrid har det vet jeg ikke, men det er i alle fall dødsdagen til Snorre Sturlason.
Han vandret i år 1241, for 773 år siden. Men er fortsatt på sitt vis en av våre store forfattere.
Som tredjeklassing, for 40 år siden, leste jeg Snorre Sturlason-saga tvers gjennom.
Det har jeg aldri angret på.
Og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen.
Eller som mutteren sier; det er godt med alt som er gjort…

Russisk sjokolade og søte barndomsminner

Det er ofte slik at enkelte ting låser seg fast i hodet.
Jeg husker svært godt at USA og Norge – samt en del andre land, men ikke England, Sverige og Danmark, boikottet OL i Moskva i 1980.
Årsaken var at Sovjetunionen okkuperte Afghanistan.
I 1984 boikottet forresten Sovjetunionen og en del andre land som DDR, OL i Los Angeles.
Årsaken var et slags svar på boikotten i 1980.
Pussig nok boikottet forresten Kina Moskva-OL, mens de deltok i USA i 1984.
Dette var uansett ikke noe særlig stolt øyeblikk i internasjonal politikk og idrett, hverken 1980 eller 1984.
Men det var ikke mitt poeng i dag.
Jeg leste for noen år siden en bok om afghanske forhold. Der sto det ganske eksplisitt at tiden under sovjetisk okkupasjon var en mye bedre tid for mange afghanere, spesielt afghanske kvinner, enn både tiden før og etter at russerne holdt landet militært.
Det var ikke hovedpoenget i boken og jeg festet meg ikke så mye ved det den gangen, men det var jo et ganske klart korrektiv til den alminnelige oppfatning at å være okkupert av Sovjetunionen var det verste av det verste.
Tilbake til Norge og Telemark. For ikke lenge siden snublet jeg inn i en frisørsalong for å få skrelt av meg noen grå hårtuster, og der var en av frisørene en afghansk kvinne.
Hun trodde visst først jeg var russer (bergensk når man har det travelt høres omtrent slik ut) og kom med en lang og fantastisk historie om hvor snille de russiske soldatene hadde vært med henne, da hun var liten jente.
Hun fortalte om noe russisk sjokolade hun hadde fått og hun har aldri, hverken før eller siden smakt så god sjokolade.
Dette var et kjært barndomsminne og hun var stadig på utkikk etter å få tak i sjokolade som smakte så godt som den russiske, men hadde aldri funnet det.
Jeg støttet aldri den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet. Jeg støtter den ikke nå heller, sett i ettertid.
Men jeg er alltid interessert i nyanser som kan korrigere den alminnelige oppfatningen av hvordan ting egentlig er.
Når det gjelder stormaktspolitikk er det aldri slik at ting er helt sort/hvitt.
Russerne er onde, amerikanerne er greie, russerne hater folkets frihet, amerikanerne elsker det og de som ikke ser det har ikke peiling.
Det er ikke sort/hvitt, det er mange nyanser av grått. Den ene sjatteringene ofte mørkere enn den andre.
Og en jentunge i Kabul, som nå er voksen frisør i Skien, ga meg en god påminnelse av akkurat dette, da hun delte noen søte barndomsminner om snille russiske soldater med en gråhåret nordmann..

Dialog mot rasisme og ekstremisme

Bildeserie med 6 bilder — bla ved å trykke på pilene

Imam Imran Anwer Malik sa det slik i dialogkonferanse i Skien i går. – Den som fremmer fordommer er ingen sann muslim. Fred og respekt for jøder og kristne er grunnleggende del av islamsk lære.

I går var det en stor konferanse i Skien. Arrangører var, og her kommer det en lang liste, arrangører var Politiet, Telemark innvandrerråd, Flerkulturelt utvalg i Skien, Telemark Røde kors, Telemark islamske trossamfunn, Telemark islamske forening, Bilal Moske islamske kulturforening og Lie bydelshus.

Tittelen kan sikkert virke som den er hentet fra Kardemommebyposten:

«Tilit og trygghet gjennom dialog» – men er i virkeligheten selve kjernen i det samfunnet vi har, og som vi da også prøver å utvikle videre.

For det første:
Om du tilhører de mest innvandrernegative som tror at bare vi får reversert Norge til slik det var på 1950-tallet, der de eneste innvandrerne var noen finner og svensker samt et par spanske sjøfolk som hadde funnet kjærligheten langs norskekysten, så er den tiden over.

Norge blir aldri slik igjen. Europa blir aldri slik igjen. Ingenting blir slik igjen. Og det er ikke et valg man gjør. Vi lever i en internasjonal verden og må lære oss å leve sammen med folk som har annen bakgrunn, annen religion, annen etnisitet enn oss selv. Valget er ikke om man er for eller imot utlendinger. Valget handler om i hvilken grad folk er villig til å bidra at samlivet skal lykkes. Skal vi sammen skape et Norge preget av motsetninger, konflikt, ulikhet og rasisme, eller skal vi sammen prøve å skape et Norge der vi fungerer sammen, selv om vi har litt forskjellig kulør – og litt ulike guder å tro på? Det er altså opplagt og udiskutabelt at vi må lære oss å leve sammen og jeg tror vi skal være glad at vi har et politi som også er villig til å ta disse utfordringene. Jeg har mye familie i Canada. Hele Canada består av innvandrere. Slik har det alltid vært. I alle fall «alltid». Alle kommer fra et annet sted og jeg har en fetter som er gift med en kvinne av russisk herkomst, en fetter som er gift med en kvinne av ukrainsk herkomst, mens fedrene deres, fra Bergen henholdsvis er gift men en australsk kvinne og en svensk kvinne. Men vi trenger ikke reise til Nord-Amerika for å se slikt. Vi andre i familien har tilsvarende preferanser.

Det finnes vel til og med en eller annen i vår familie som har dradd inn en trønder i familiefellesskapet. Men vi biter det i oss. Her er det romslig toleranse.

Poenget er at det knapt nå finnes en eneste familie i hele landet som ikke, på et eller annet vis, må lære seg å møte utfordringene som ligger i at ulikhet ikke trenger være uvennskap. Og at alle rett og slett ikke er norske, luthersk-evangeliske lyslugger, døpt, konfirmert og gift i samme kyrkjelyd. Det skulle da også bare mangle. Jeg mener at vi skal stille krystallklare krav til våre nye landsmenn. Normalt, altså om det ikke er andre forhold som spiller inn, så er det to forutsetninger for å få et godt liv i Norge og her må man være tydelig:

1: Lære seg språket.
2: Skaffe seg arbeid.

En av to er ikke nok – begge disse forutsetningene må vi som nasjon, opp igjen og opp igjen, påpeke. Men i Norge har vi vært like dårlig til å stille krav til oss selv, som vi har vært dårlige til å stille krav til våre nye medborgere fra det store utland. Krav en bør være at vi faktisk gjør det vi kan for å lykkes med denne delen av «den moderne tiden» – som ikke er så ny lengre. Det betyr blant annet at man som arbeidsgiver ikke dropper gode søkere til jobber fordi de heter Mustafa og ikke Mons. Det betyr at vi ikke stigmatiserer folk fra andre land fordi om noen av dem er kjeltringer. Kjeltringer i Norge kom jo ikke akkurat som et nytt fenomen da første innvandreren dukket opp. Det betyr at vi ikke lar våre fordommer og vår fremmedfrykt stå i veien for sunt bondevett, når vi ser at naboene er skikkelig folk, selv om det lukter litt andre kryddersorter hos dem enn når vi lager fårikål.

Det betyr at vi ikke tillater at rasister og fremmedfiendtlige krefter får fremme absurde anklager om andre mennesker basert på rase, ikke sak.
Vi har alle et ansvar.
Når noen kaller afrikanere for sotrør, så svikter vi det ansvaret om vi ikke sier sannheten om slikt primitivt tøv.
Vi har alle et ansvar.

Og jeg er altså svært glad for at nettopp politiet, som nok også har sine utfordringer med nettopp dette, tar et slikt initiativ som de gjorde i går. Når de i tillegg gjør det i nært samarbeid med så mange andre krefter, så mener jeg det bygger på den toveis-forståelsen om at man ikke kan løse våre nasjonale samlivsutfordringer alene, verken på den ene eller andre siden.

Derfor ble også denne konferansen en triumf for det beste som ligger i dette med dialog.
Politiets foredragsholdere var krystallklare på kravene de stiller til folk – men også på kravene til seg selv. Og de latet ikke som de var ufeilbarlige – de tok også masse selvkritikk.

Representanter fra ulike grupper med utenlandsk bakgrunn gjorde det samme. Samtlige, alle som en, tok et solid oppgjør med alt som minner om ekstremisme og terrorhandlinger.

Man var i fellesskap enig om å både bekjempe radikalisert ekstremisme og også årsakene til at enkelte ungdommer kan havne på slike ville veier.

Dessuten går verden framover. Jeg opplever hver eneste uke at fordommer som var normale og gjengse for 30 år siden, ubetenksomme utsagn som var hyppige for 20 år siden, idiotisk ordbruk som var normal for 10 år siden, når virker dum. Dummere og dummere. Som en historie jeg hørte denne uken, om en eldre lokal kvinne som hadde hjemmehjelp. Den gamle, helt uten onde hensikter, spurte den ganske høyt utdannede svarte afrikanske hjemmehjelpen om hun kunne skrive og lese. Norsk-afrikaneren lo hjertelig, mens den gamles datter ble like rød i kinnene om hun andre var svart.

Verden går framover.
Hvor skal den ellers gå?

Tror ikke NAV i Kristiansund må bidra med nødhjelp til familien Solskjær med det første

Endelig er fredagen her.
Du skal få en (fre)dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og farjestifter tel.
Og nå står den her. Rett utenfor døren og venter på deg.
Robinsons Crusoes beste og eneste venn.
Og i samme øyeblikk er Ole Gunnar Solskjær kanskje i ferd med å pakke seg hjem fra Wales.
I flere døgn spekulerte ulike britiske aviser på at han satt i sluttpakkeforhandlinger med ledelsen i den walisiske fotballklubben Cardiff.
Alle nordmenn som trener engelske lag får sparken.
Nesten alle som trener engelske lag får sparken, men er du nordmann er det 100 prosent.
Det er riktignok ikke så mye empiri å bygge på, men vi har Henning Berg som fikk fyken etter 57 dager som manager for Blackburn.
Så har vi Ståle Solbakken som ble kastet til ulevene hos, Wolverhampton, etter noen måneder. Sunny boy har vært hos Cardiff i 259 dager mens Drillo var hos «The crazy gang» hos Wimbledon i 329 dager, altså nesten et år.
Der var vel Røkke og Gjelsten inne på eiersiden, så det er mulig at London-klubben hadde fått den norske arbeidsmiljøloven i julegave.
Den er ikke spesielt utbredt i engelsk fotball.
Men det betyr ikke at managerne må stille seg rett i suppekø.
Henning Berg fikk om lag 18 millioner i ekstra-kompensasjon for sine 57 dager. Omtrent 315.789 kroner dagen.
Solskjær skal visst få kompensasjon på rundt 30 millioner for sine 259 dager på jobb.
I tillegg til lønn.
Så jeg kan ikke tenke med at NAV i Kristiansund må bidra med nødhjelp til Solskjær-familien allerede nå i september.
Man kan spøke og le, men det er sikkert surt å få sparken med hele verden som publikum. Likevel er det et greit lite plaster på såret om man får millionlønn de 30 neste årene, fordi man ikke klarte å gjøre jobben godt nok.
Og på pub’ene i Wales, i England og i Telemark tenker jeg akkurat dette muligens seiler opp som et brukbart tema i dag.
Saken er den at foppall rett og slett er mannfolks substitutt for Se og Hør. Der noen liker sladder om amorøse kjendiser i vakre kjoler og kongelige som tar for seg av republikanske livsgleder så det blå blodet stivner i årene, liker andre å snakke om fotball.
Og da dreier det seg slett ikke bare om 4-4-2 eller 4-3-3.
Det som skjer i styrerommet og inne i hodet på eiere, spillere og managere er minst like interessant. Pub’en er i realiteten et arena for debatt om næringsliv, psykoanalyse, idrett og historie.
Samt samhandling.
Sannheten er at på sitt beste, i pubsammenheng, er samhandlingsreformen at en glad kanalje går på do mens kameraten kjøper mer bayer.
Da snakker man om elegant og utvidet form for mellommenneskelig samspill.
Og med denne hyllesten til samarbeidets gyldne tanke, erklærer jeg fredagen for åpnet.