Viser arkivet for august, 2014

Da var han kanon - og det var ikke på Navarone

Endelig er fredagen her.
Det ville det være en forholdsvis sterk overdrivelse å hevde at dette har vært en jubeluke.
Tunge tider i mediebransjen rammer alle avisene i Norge og Telemark har så absolutt fått sin del, der både vi i TA og Varden varsler tiltak.
Men sånn er jo dette livet, det er slett ikke bare en dans på roser.
Desto bedre er det altså å kjenne at helgen kan gi livgivende tid for annet enn tunge jobbplikter.

Det er matfestivalfredag og Skien «står på hodet».
Hele byen dirrer av glede, fellesskap, spennende smaker og moro.

For et par år siden var en av de absolutt store smaksopplevelsene mine, hold deg fast, pølse og potetstappe.
Yes.
Pølse og stappe.
Jeg husker ikke hvor de som solgte dette kulinariske høydepunktet var fra, men de hadde altså smelt sammen en potetstappe som var av himmelsk kvalitet.
Akkurat nok av alt. Salt, pepper, fløte og «potæ».
Tror det må ha vært kerrs pink (som er de beste fra nå til jul).
Jeg husker godt at da jeg var guttunge var pølse og potestappe, som vi sa, noe av absolutt det beste jeg kunne få. I tillegg til raspeballer.
Og fortsatt må jeg innrømme at det smaker utrolig godt.
Så om du ser en munter bergenser med flakkende blikk mellom bodene på matfestivalen i helgen så er det antakelig bare det at jeg har fått los på potetstappe.
Og pølser.
Kom forresten til å tenke på de store messene i Tyskland som mange bransjer besøkte før. I trykkeribransjen var Drupamessen den aller største. Den var en gigantisk utstilling av maskiner og utstyr i utkanten av Düsseldorf.
Der serverte de også pølser og øl.
Om enn ikke potetstappe.
Om man skulle få med seg alt så gikk man gjerne i ett i sju-åtte-ni timer på messeområdet daglig.
Følelsen, gleden, vederkvegelsen, som var forbundet da med å stoppe opp, ta en iskald øl og en feit pølse, kan nesten ikke sammenlignes med noe som helst i verden.
En kollega på slik messe var forresten, ved et tilfelle, plassert på et annet hotell enn oss andre en gang. Han skulle gå de 20 minuttene fra ene hotellet til det andre og hadde fått for seg at han skulle ta en liten øl på alle sjappene han passerte på veien.
Da han kom fram til oss så var det gått tre timer og mannen var kanon.
Og det var ikke på Navarone.
Det var i Køln.
Vel, da nærmer det seg den høytidelige åpningen av fredagen.
Måtte den bli velsignet fri for strukturrasjonalisering og lavkonjunktur og struttende av mat og glede.

Islamsk stat

En som har imponert meg i det siste er Faten Mahdi Al-Hussain på nitten år.
Det er sikkert ikke spesielt overraskende, men den unge, vakre muslimske kvinnen som har stått i bresjen for demonstasjonene mot IS i Oslo har noen egenskaper som går langt utenpå vanlig hverdagsmot.
Hun fortalte forleden på Dagsrevyen at to av hennes onkler ble drept av Saddam-regimet i Irak og hun er tydelig på at hun kjemper for: «Fred», «rettferdighet» og «respekt».
Folk som hater, hater ja, muslimer prøver å innbille oss alle at det ikke finnes moderate muslimer. De prøver å skape et inntrykk av at terrorister som gjemmer seg bak koranen er gjennomsnittsmuslimen.
Det er bare tøv.
Det er beviselig bare tøv.
Mange i Norge opplever daglig at det er bare tøv.
Man har venner, kolleger, møter folk i idrettslaget, i nabolaget eller på butikken, muslimer, som beviser at det er bare tøv.
Det kan jo ikke være mange nå i dette landet som ikke, i en eller annen form, kjenner en muslim.
Personlig kjenner jeg mange muslimer. Samtlige jeg kjenner, alle som en, er flotte mennesker som ikke har en ekstremistisk celle i kroppen.
At det finnes drittsekker er opplagt.
Som blant alle andre grupper.
Men viktigere, blant «muslimer», som blant «kristne», er det mange som ikke akkurat er direkte troende, men som respekterer sin bakgrunn, sine forfedre og sin kultur og slett ikke ønsker å ta avstand fra den oppveksten de har hatt.
Meg inkludert.
I min familie er det mange troende.
Kristne.
Jeg krever jo ikke akkurat at min mor eller bror skal ta avstand fra korsfarerne, Hitler, drapsmannen i Knutby eller massemorderen på Utøya.
Det er jo opplagt at de gjør uten å mase om det.
Selv om også disse påsto å være kristne.
Og slik også med Faten Mahdi Al-Hussain.
Hun sier til VG at hun måtte anmelde en hatmelding hun fikk etter at hun var i Dagsrevyen. Der sto det: «Måtte Gud forbanne deg» og «håper du blir et ISIS-offer».
Likevel så ofrer hun ikke sin tro og bakgrunn for å lefle med VGs lesere heller.
Hun sier til VG når de spør om en islamsk stat:
«Ønsker du å leve under en islamsk stat?»
«Jeg er jo muslim, selvfølgelig ønsker jeg å leve under en islamsk stat».
Men om IS er hun krystallklar:
«Det er den barbariske staten som er opprettet av ekstremister og folk som ikke har noen kunnskaper om islam, folk som mener at islam står for drap og tortur, blodbad og kvalme – og de svartmaler islam».
Og om du nå føler at hun likevel gjør noe tvilsomt når hun sier hun vil leve i en islamsk stat så må jeg få lov å sitere fra §2 og §4 i den norske grunnloven. I paragraf to står det:
«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv».
Og i paragraf fire er det også ganske klart: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».
Så Norge er altså opplagt, rent formelt, en kristen stat.
Hvilket har vist seg ikke er så dumt.
For her er det jo levelig…

38 minutter med krig

I dag er det årsdagen for verdens korteste krig.
27. august 1896, for 118 år siden ble den utkjempet.
I 38 minutter.
Det er krigen som kalles den anglo—zanzibarske krigen og den ble utkjempet mellom Storbritannia og Zanzibar.

(Hver gang jeg hører navnet Zanzibar så får jeg lyst til, på ekte Sputnik-vis – følge opp med «Men Zanzibar, hvor er nå det…» – det er forresten en øy like øst for Afrikas fastland, utenfor kysten av Tanzania).

Vel, altså saken var den at sultanen i området, Hamad bin Thiwainis døde 25. august 1896.
To dager før krigen brøt ut.
Han var glad i England og likte britene. Etter ham overtok sultan Khalid bin Barghash. Det likte ikke britene. De ville heller ha Hamud bin Muhammad, som de hadde et nært forhold til.
Absurd nok var det en betingelse i en ti år gammel traktat, i Øst-Afrika, at den britiske konsulen i området skulle godkjenne tronefølgeren og den godkjennelsen hadde ikke Khalid.
Dette gjorde at britene forlangte at Khalid bin Barghash skulle forlate palasset.
Khalid tilkalte palassgarden og barrikaderte seg.
Ultimatumet fra britene utløp klokken 09.00 på morgenen, lokal tid. Da hadde Storbritannia tre kryssere, to kanonbåter, 150 marinesoldater og 900 zanzibarere under sin kommando i området.
Khalid hadde en gruppe med noen soldater, noen sivile, tjenere og slaver til å forsvare seg, til sammen i underkant av 3000.
Et voldsomt britisk bombardement klokken 09.02 ødela de få militære forsvarsfunksjonene til Khalid. Palasset ble satt i brann.
Skuddvekslingen varte til klokken 09.40.
Da var krigen over.
Sultanen rømte og fikk asyl i det tyske konsulatet før han for videre til Tanganyika.
500 av hans «soldater» ble drept, mens en engelsk sjømann ble såret.
Den 38 minutter lange krigen ble slutten på Zanzibars tilløp til selvstendighet.
Og moralen i denne lille 118 år gamle historien?
Selv en 38 minutter lang krig kan skape utrolig mye elendighet og lidelse.
Hva verden har lært etterpå?
Ikke mye, virker det som..

Lag på lag med talent

I dag er det fødselsdagen til Aslaug Vaa.
Ganske rund er den også. Dagen. Hun ble født i 25. august 1889, for nøyaktig 125 år siden.
Den berømte lyrikeren fra Rauland døde i 1965, så det nærmer seg 50 år siden hun gikk bort.
I tillegg til at det altså er 125 år siden hun kom til verden, har jeg hengt meg litt opp i hvilken dyp, dyp kunstnerisk åre Aslaug var en del av.
En ting er at hun var storesøster til den minst like berømte billedhuggeren Dyre Vaa.
Hun var også mor til billedhuggeren Anne Raknes og lyrikeren Magli Elster (som var gift med kringkastingssjef og forfatter Torolf Elster). Hun var bestemoren til filosof Jon Elster.
I tillegg var hun altså tremenning til Eivind Groven og Tarjei Vesaas.
Og jeg er sikker på at det er langt flere kunstnere som direkte og indirekte stammer fra denne telemarksslekten.
Jeg vet ikke om det var jordsmonnet ved gården Nystog, ved Totak, der hun ble født som var årsaken eller impulsene hun fikk da familien flyttet til Kviteseid der hun vokste opp.
Forresten vet jeg heller ikke om dansebandet Nystogs fra Byrte har noe slektsforhold med Vaa-familien.
Jeg skal la det ligge.
Men jeg har jobbet meg dypt inn i Dag Solstad (også med spennende familiebakgrunn fra Telemark) episke roman om slektsforhold i Telemark. Roman eller hva det nå er, mange er svært uenige om dette er en roman, en slektskrønike, eller bare absurd oppramsing. Jeg mener det er stor forfatterkunst, kommer tilbake til det senere. Men altså, Solstads «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» kom ut i fjor.
Saken er den at i Telemark er det lag på lag på lag på lag med historie, tradisjoner og talent.
Historien om Aslaug Vaa, som ble født for 125 år siden i dag, er et glimrende eksempel på det…

Side tre i TA - lørdag 23. august 2014

...lukte øl etter lunsj..

Endelig er fredagen her.
For egen del må jeg si den første uken etter ferien har vært krevende. Jeg gleder meg alltid til å begynne på jobb igjen etter ferien, så også denne uken, men det er friske utfordringer i avisbransjen for tiden og da må jeg si det hender dagene suger kraften ut av meg.
Desto bedre er det at det er helg.
Skjønt, jeg skal kjøre til Vinje tidlig i morgen tidlig for å dele ut TA på Vinjedagen, så helt helg blir det vel ikke før nærmere søndag kveld.
Eller noe.
Vel, fredagen er en velsignet dag uansett. Så velkommen skal ’an være.
I ferien fikk jeg lest masse.
Det er jo (minst) halve vitsen med å ha ferie.
Og en av bøkene jeg fikk tilført mitt indre mentale landskap var en bok som jeg har hørt om en god stund nå, av flere grunner. Flere har sagt det er den beste boken de har lest. Noen har presisert at jeg nærmest er programforpliktet til å lese den og jeg slo til og leste om «En mann ved navn Ove».
Det skulle ellers bare mangle.
Fyren, Ove altså, er en gjerrig, hissig, sær og underlig skrue på 59 år. (Noen vil antakelig nå si noe slikt som: «….det var ikke bare navnet altså…»).
Han kjører Saab.
I hans verden er den store forskjellen på folk, de som kjører Saab og de som ikke kjører Saab.
Jeg kjører forresten Toyota.
Ove passer på, med millimeterpresisjon, at naboene følger skrevne og uskrevne regler i borettslaget. Og han gjør sitt aller beste for å skjule, ja kamuflere, at han egentlig er en strålende fin fyr.
Det gjør han med sinne, utskjelling og grynting.
Men han klarer aldri å lure fruen sin som ser gjennom hans morske maske.
Dette er ikke den beste boken jeg har lest. Men det er absolutt den beste boken jeg har lest om noen som heter Ove. Min egen karakterbok inkludert.
Så jeg anbefaler den så gjerne.
Fredrik Backman er forfatteren, Ove er svensk og boken er lettlest nok til at den kan være et helt greit helgeprosjekt.
Men, altså fredag:
Denne gave til menneskeheten.
Selv i ferien prøver jeg å sette litt ekstra pris på fredagen, ha litt ekstra skum i ale-glasset, så å si.
Det vil vel ikke være helt feil å avslutte denne beskjedne lille spalten med en gammel, heeeelt sann historie fra den tiden da Lundetangen bryggeri produserte øl så det sprutet her i Skien.
Et par selgere fra Telemark ble sittende og spise lunsj ved siden av noen representanter fra Ringnes bryggeri i Oslo.
De bestilte hver sin halvliter Ringnes til maten.
Ringnes-folkene ble jo litt stolte av det og spurte:
«Ja, dere foretrekker Ringnes, dere også?».
«Ja» svarte telemarkingene, «vi vil jo nødig lukte øl på jobb etter lunsj».
Og med denne gripende, denne hjertevarmende historien fra virkeligheten tror jeg tiden er inne til å erklære fredagen for åpnet.
Mye tyder på at det blir en fredag i verdensklasse…

Nå er vår felles sparebøsse på 5460 milliarder kroner

Oljefondet økte med 192 milliarder i andre kvartal, fra april til juni i år.
Tallene ble klare i går.
Oljefondet heter mer presist: Statens pensjonsfond Utland, men det spiller liten rolle. Poenget er at det er nasjonens gigantiske sparebørse.
Totalen er nå omtrent 5460 milliarder kroner.
Det er et så vanvittig tall og på fondets eget nettsted kan du løpende følge med utviklingen. Der spretter verdiene opp eller ned med noen hundre millioner kroner omtrent like kjapt som tiden ruller på 100 meteren når det er VM i friidrett og testosteronstinne muskelbunter prøver å komme først til mål og sist til dopingkontroll.
Altså oljefondet strutter av verdier.
Sjefen for de gode tidene er Yngve Slyngstad.
Han er sikkert både glad og stolt over verdiøkningen på 192 milliarder, men han er minst like opptatt av å formidle at Oljefondet også kan minke med opptil 500 milliarder på et år.
Fondet øker eiendomsinvesteringene framover og mange har jo lest om friske oppkjøp i London, Paris og New York der norske framtidige pensjonister nå eier eiendom i noen av de mest prestisjefylte gatene.
Sammensetningen av fondet som siste juni var på nøyaktig 5478 milliarder kroner er slik: 61.3 prosent i aksjer, 37,6 prosent i rentebærende papirer og 1,2 prosent eiendom.
Avkastningen har vært:

  • Siste året 15.41 prosent
  • De ti siste årene 6.64 prosent
  • Siden man begynte å spare på dette fondet i 1998: 5.84 prosent.

Alle husker perioden da det var global finanskrise for noen år siden og børsene stupte. På den tiden var det jo også mange besserwissere som var krakilske og ute for kritisere det meste som forvalterne av gigantverdiene gjorde.
De har vært ganske rolige i det siste.
Etterpåklokskapens riddere må alltid ha fasiten før de snakker om hva som burde vært gjort og når fasiten viser rekordgode resultater, venter de til det går dårligere, slik at de kan rope ut:
«Hva sa jeg?».
Saken er den og jeg har vært inne på det tidligere på denne plassen i TA, saken er den at vi hadde kloke, robuste og framtidsrettede ledere i Norge på 1980- og 90-tallet som tok de, til dels, upopulære beslutningene om at nå skulle det spares.
Hvilket gjør at Norge har verdens mest solide nasjonaløkonomi nå.
At de som skrek ut at det absolutt ikke skulle spares, men bare brukes, ikke har tatt selvkritikk i ettertid, er vel som ventet.
Det er mye som hverken er godt nok, eller gjort riktig i Norge. Spesielt når det gjelder infrastruktur og utbygging av hele landet gjenstår mye.
Men når sannheten skal fram så er det lettere å møte framtiden med penger på bok og uløste oppgaver, enn tom konto og uløste oppgaver.
Uløste oppgaver vil det nemlig alltid være.
Og mer komplisert er ikke historien om det stadig fetere oljefondet…

...med en siste hilsen til seg selv?

Det var svært trist å høre at Knut Johnsen har gått bort. Altfor tidlig selvfølgelig.
Han var over sin første ungdom, men var godt i gang med sin andre eller tredje.
Den fremragende pressemannen har bodd i Spania i noen år men er vel mest kjent som Kleiva-beboer og som rullesteinindianer, rullsteinhøvding, på Jomfruland.
Jeg har i mange år hatt kontakt med Knut som gjerne har slått på tråden fra Spania når han hatt noe spesielt på hjertet.

Jeg hadde nær sagt som Halvdan Sivertsen synger:

..men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt

så pleide Knut ringe og ta et skikkelig oppgjør med det meste når han var i det hjørnet.
De andre i heimen hos oss ble vant til at når det ringte et Spania-nummer så var den Knut Johnsens mørke baryton, som oppholdt meg den neste timen.

Humoren var svært sentral hos Knut, noe alle som kjente ham langt bedre enn meg kan underskrive på.
Det hjertelige gliset og den framtredende ironien klarte å kombinere evnen til resolutt og presis samtidskritikk med uforfalsket glede.

En av de virkelig morsomme historiene, som tåler å bli gjenfortalt gang på gang var den gangen en eller annen person på Jomfruland ble tatt for fyllekjøring. Det avstedkom en normal notis i TA der hverken navn eller andre kjennetegn til denne sjeldne bilisten og enda sjeldnere promillekjøreren ute i havgapet var gjengitt.
Man skriver jo ikke slikt.
Men at mange tenkte sitt, er vel riktig å si.
Og det førte til at Knut Johnsen, med romslig og frydefull humor, så seg nødt til å rykke inn en annonse i TA for å presisere at det slett ikke var ham som hadde kjørt i påvirket tilstand.

Personlig hadde jeg forresten en stor litterær opplevelse da han utga boken «Ankers tanker». Jeg maste flere ganger på ham at han burde bruke sin eminente formuleringsevne til å skrive flere bøker.

Nå er han gått ut av tiden og blir bisatt i Skien kirke fredag.

Skulle det nå være slik at døden viser seg ikke å være slutten på det meste likevel, så tenker jeg at Knut tilbringer fredagen med å bivåne det hele, mens han humrer og leker fram noen feiende flotte formuleringer med schwung, lun selvironi og tittelvennlige allitterasjoner, som en siste hilsen til seg selv…

Livets vann

Noe av det aller beste ved å komme hjem fra ferie er vann.
Helt sant.
Vann, som i drikke altså.
Nesten uansett hvor man er i verden så er vannet dårligere enn det norske, enn si Telemarks nydelige kildevann.
I alle fall må jeg innrømme at det kalde, klare, rene og velsmakende (kan vann være velsmakende?) vannet i Skien kommune er vesentlig mer verdt enn man mange ganger tenker på.
En trenger ikke være lenge på ferie i det store utland før alt styret med drikkevann blir et daglig lite stressmoment. I alle fall om man må kjøpe vannet på flasker.
En ting er selvfølgelig kostnadene, men det å hele tiden måtte passe på at kjøleskapet inneholder tilstrekkelig med vann er noe man i sommervarmt vær ikke kan unngå.
Jeg har vært noen steder der vannet i springen er mulig å drikke, men det smaker dårlig.
Som i USA der de gjennom lovverket i Safe Drinking Water Act er pålagt å kunne tilby folk drikkevann, men vannet er ofte så kloret at det smaker som fy.
Andre steder, som Russland, Tyrkia, Cuba, Egypt og en del andre steder er det rett og slett forbundet med alvorlige helserisiko å drikke springvannet.
Noen ganger på grunn av sarte nordeuropeiske maver, andre steder fordi vannet rett og slett er farlig.
I noen områder kan man ikke en gang bruke vannet til tannpuss.
Nå er det jo ikke til å underslå at andre typer drikke også noen ganger kan konsumeres i ferietiden. Og da må jeg si at utlandet har noen fortrinn. Som pris og tilgjengelighet. Mens Irland og Tyskland er strålende gode på øl, Skottland er mestre i whisky, Cuba kan rom, de østeuropeiske landene kan sin vodka, Bosnia og Kroatia har ildvann i form av slivovitz, Italia, Spania og Frankrike er vinland, grekerne er stolt av sin ouzo, så er altså Norge gode på vann.
Kaldt, friskt, deilig vann, rett fra springen.
Mennesket består av 70 prosent vann og likevel er ikke avholdsfolket fornøyd, heter det i en gammel vits.
Men saken er altså at noen av de aller beste tingene, er ting man i grunn ikke tenker over før det er borte.
Og derfor er det deilig å oppleve at når sommeren er på hell, når den daglige menyen blir lagt om til havrelefse, det anbefalte antrekket blir striskjorte, så kommer det hele akkompagnert av nydelig, klart, kaldt kildevann fra Telemark.
Intet er så galt at det ikke er godt for noe:
Skål!

Sant å si...

…hadde jeg aldri trodd at nyhetsredaktør Ørjan Madsen kom til å svare med et litt spørrende og skeptisk «ja…?» da jeg for nesten ett år siden møtte vaklende opp på hans kontor og spurte forsiktig om jeg kunne få prøve meg som journalist i TA. Jeg hadde ingen erfaring overhodet, og heller ingen relevant utdanning. «Det er greit», sa han, til min store overraskelse. «Vi skal vel klare å finne noen småting du kan gjøre».
Hele min første syv timer lange arbeidsdag brukte jeg på å lage én kommune-notis. Ja, vi snakker om tekst på lengde med en middels lang meitemark. Jeg trodde nemlig reglene var veldig strenge for hvordan man skulle uttrykke seg i avisa, og hvilke ord man brukte. Jeg må ha gått frem og tilbake mellom mitt eget og Madsens kontor minst 50 ganger denne dagen, med denne lille stubben av en tekst.
Det var da jeg oppdaget et av høydepunktene i journalistyrket at ting gikk fortere – nemlig friheten til å arbeide som man selv vil, og uttrykke seg med sine egne ord. I løpet av min første uke fikk jeg en sak som hovedoppslag i TAs papiravis, og jeg var unektelig stolt. Men akkurat dette vil jeg heller mynte på tilliten jeg ble gitt, fremfor min oppdagelse av en journalists frihet. Jeg så for meg at jeg ville bli tatt på med silkehansker og få svært god tid på meg til å produsere små og ubetydelige saker. Den gang ei. Jeg ble, jeg vil si nærmest presset, til å ta store steg og arbeide som en normal ansatt med deadline hengende over meg allerede før jeg husket navnet på noen som helst i redaksjonen. Det har vært flere øyeblikk hvor jeg har følt at jeg har vært på dypt vann, men alt i alt er jeg glad for at jeg ble «pushet» til å feile, og lære av feilene. Og alt i alt må jeg påstå at det har gått ganske bra, også. Bortsett fra norsk-læreren fra Møre og Romsdal (ja, faktisk) som sendte en illsint mail fordi jeg skrev «…hang opp» fremfor «…hengte opp», har jeg ikke mottatt særlig mange klager.
Nesten ett år er gått siden jeg brukte en hel dag på å formulere tre setninger om bygdedans i Sauherad kommune. Nesten ett år er gått siden TA tok meg inn i varmen og begynte å lære meg ting jeg vil ta med meg resten av livet. Nesten ett år er gått, og her sitter jeg – min siste arbeidsdag før videre studier.
Som den uerfarne, ufaglærte personen jeg var da jeg først kom hit, og kanskje fortsatt er, ønsker jeg å rette en stor takk til alle jeg har hatt gleden av å jobbe med og lære ting av i TA. Normalt ville det kanskje være å takke for meg med kake, men det får jeg heller spare til jeg går innom en baker og spør om å få prøve meg der. Jeg vil bare si tusen takk! Takk for nyttig lærdom, tillit og artige stunder i redaksjonen!
Jeg håper vi sees igjen!
Tom Erik Berntsen