Viser arkivet for juli, 2014

Jens P. Heyerdahl d.e.y.e.d.a.y?

Jeg leste forleden i en herværende glimrende fylkesavis, da er det jo ikke så mange det kan være eller så lett å ta feil, jeg leste om mannen som heter Jens P. Heyerdahl d.a.y.
D står for «den», a står for «aller» og y står for «yngste». P. står for et navn som er ganske uvanlig også, Paludan, men det er faktisk 17 personer i Norge som i en eller annen form bærer dette navnet.
Og Jens P. Heyerdahl d.a.y. er altså sønn til Jens P. Heyerdahl d.y, (født 1943) som igjen er sønn til Jens P. Heyerdahl (født 1910).
Han igjen er sønnen til, nettopp ja, Jens P. Heyerdahl.
Uten så mye som en bitte liten ekstrabokstav.
Det er jo rett og slett relativt utbredt at sønnene er yngre enn fedrene, så man trenger ikke, skulle jeg tro, ha det inn med teskje, enn si pinsett.
Men, altså, når man går gjennom livet med d.a.y. i navnet sitt så er det en del som rett og slett ikke er opplagt. Jeg for min del lurer blant annet på hva vedkommende skal hete om Jens P. Heyerdahl d.a.y. (fortsatt den aller yngste vil jeg tro) får en sønn.
Snakker vi da om Jens P. Heyerdahl d.e.y.e.d.a.y kanskje?
Jens P. Heyerdahl den enda yngre enn den aller yngste.
Jeg skal på ingen måte erte familien Heyerdahl. De eier tross alt deler av Telemark og eiere skal man ta godt vare på.
Men det er jo pussig med slike halvadelige bokstaver.
Jens P. Heyerdahl d.y. var forresten en imponerende industrimann som både bygget opp en formue, Orkla og hadde sterke interesser i Dagbladet.
Orkla gikk fra å være et selskap med noen få hundre ansatte og 300 millioner i omsetning i 1979, til 35 000 ansatte og 45 milliarder i omsetning da Jens P. gikk av i 2001.
Vi hadde ham forresten på besøk i et arrangement som TA kjørte den gangen, der han holdt et strålende foredrag.
Sønnen vet jeg lite om, med unntak av saken som sto omtalt i avisen og hans mange etternavnsbokstaver. Industrimannens far var høyesterettsadvokat og døde i 2002.
Faren hans igjen het også Jens P. Heyerdahl, men så vidt jeg har funnet ut klarte de seg uten yngste-bokstaver på den tiden.
Og hans far igjen het altså, takk og lov, Nils R. Heyerdahl.
Noen ganger kan man jo drømme seg bort og leke med tanken om å være fra så rike og fornemme familier. Men andre ganger er det helt greit å komme fra ganske så beskjedne kår. Ganske ofte faktisk, hilsen Ove – som hadde en far som het Hans og to bestefedre som het Ole og Peder.

Dokkas skål: 43 år i TA

Og da er fredagen her.
Den vakreste i år, antakelig.
Eller i alle fall den varmeste.
Eller, i det minste, fredagen i den varmeste uken.
Kanskje i den varmeste uken i Telemark gjennom tidende. Sånn i sum.
Så dette må være en het fredag.
Dessuten, og det er antakelig litt vemodig for mange, det er den siste fredagen, noensinne, i juli 2014.
For egen del må jeg innrømme at den er ekstra vemodig for en av de aller flinkeste pressefolkene jeg noensinne har hatt gleden av å jobbe med, Herulf Gram Dokka, har sin siste arbeidsdag i TA i dag.
Han har vært her i mer enn 43 år, er godt over 67 år gammel og har absolutt gjort sitt for TA.
Men det blir liksom ikke så moro på desken når ikke Herulf er her lenger.
I over 20 år har jeg møtt ham hver arbeidsmorgen i TA.
Jeg med overdreven blid hilsen tidlig på morgenkvisten, han med en gryntende, spydig, syrlighet.
Og så har vi ledd godt begge to til mer og mindre hoderystende oppgitthet fra omgivelsene.
Men alt har en ende, også gode gamle Dokkas karriere i TA.
Det er forresten en vits om eldre folk som går slik som dette:
«Med alderdom kommer visdom, sies det, men jeg må innrømme, at jeg har sett alderdommen komme alene».
I Herulfs tilfelle er det antakelig motsatt. For makan til kunnskapsrik kollega skal man lete lenge etter.
Men, for ikke å bli for sentimental, så får vi vri temaet. Det er forresten heeeelt tilfeldig at jeg nå, uten videre, uten noen som helst forankring i noe som helst, siterer den britiske statsmannen Benjamin Disraeli som sa at
«Ungdommen er en bommert, manndommen er et slit, alderdommen er anger».
Så ille er det vel ikke.
I alle fall ikke en fredag som så absolutt ikke skal brukes til å angre, om enn den noen ganger brukes til å skaffe seg et grunnlag for den.
Angeren altså.
Forresten så nekter jeg også å la terrortrusselen få ødelegge humøret. Om alle går rundt med en gnagende frykt, i stedet for å leve normalt, så har jo de eventuelle terroristene oppnådd noe av hensikten.
Alle snakker i disse dager om behovet for å drikke nok, i heten, og det var det jeg tenkte på da jeg så en litt overpyntet dame i stiletthæler på Gardermoen her en dag, med fryktelig mye bagasje, bag’er, kofferter og flere vesker, som hun med imponerende evne klarte å bakse mot innsjekking.
Jeg kom i skade for å si høyt det jeg bare hadde ment å tenke lavt:
«Du skal ha skryt for veskebalansen».
Hun så bare dumt på meg og bakset videre. Jeg, for min del følte meg akkurat så dum som fortjent, men litt morsomt var det jo også.
Og siden det er fredag så er det ingen tvil, dagen dedikeres til glede, latter, munterhet, gamle skrøner og gjerne litt ekstra fokus på væskebalansen.
Om enn ikke overbalanse.
Nå er ‘an i tillegg åpent…

Heisann og dudliattentei for Prøysen

Det er dagen i dag. 100 årsdagen.
Til Alf Prøysen.
Denne fabelaktige dikteren, dette unikum av evne og vilje til å glede ble født 23. juli 1914 i Ringsaker og døde i slutten av november 1970.

Jeg mener bestemt, jeg var ikke gamle karen, men jeg mener bestemt at jeg husker at hans fantastiske julesang om «Jordmor-Matja», gikk som en farsott på radioen den julen. 1970. Jeg var bare seks år gammel, men til og med en seksåring, som ikke hadde begynt på skolen ennå, la merke til at Alf Prøysens bortgang ble markert med at de spilte denne sangen,
«..nå har vi vaska gølvet og vi har børi ved, og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre», mer og mindre i ett på NRK. Hvilket forresten var en helt unødvendig presisering. Det fantes bare en radiokanal og en tv-kanal i 1970.
Og knapt nok det, hadde jeg nær sagt, de sendte langtfra hele døgnet.
Men Prøysen var stor.
Og er stor.

Det er en dikter som gjennom sin lune fortellermåte klarte å appellere både til de sentimentale sidene, han klarte å alminneliggjøre, også i media, alminnelige liv.
Og han så det store i det små, som Guren Hagen synger så vakkert om i sangen om Prøysen. Dessuten har han noen geniale formuleringer, ord og vendinger, som vil leve i språket vårt i 100 år til.

«Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel» er metafor god som noen. Ja, egentlig er det slik at nesten alle av Prøysens tekster inneholder metafysiske antydninger som passer glimrende både i direkte form og overført til det som måtte røre seg i et liv: «Hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på».

Ivar Skifjeld, som ofte bidrar på denne siden, kåserte forresten nydelig om Prøysen på NRK forleden morgen. Og det er mange gullkorn å ta av. Ikke minst knyttet til jul:

«Heisann og hoppsann og fallerallera, om julekvelden da skal alle sammen være glad».

Eller den nydelige «Romjulsdrøm»:
En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang
.

Ofte synes jeg det dukker opp geniale formuleringer mange tiår etter at jeg første gang hørte dem:
«Hu er så snill den stjerna, hu blunke kan du sjå …»

Og dybden, visdommen er aldri langt unna:

«Sola skinn på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for æille»
.

Han var en genial stemningsskaper, Prøysen, og man kjenner en umiddelbar velvære bare ved å høre strofer som:
«Nå skinner sola i vinduskarmen, og katta maler som aldri før».
Og da er det vel bare å gratulere med 100-årsdagen på denne måten:
«Heisann og dudliatten tei for sola og deg og meg».

Hva har vi lært etter 22. juli?

I dag er det tre år siden tragedien rammet vårt land. Vårt land og, først og fremst, noen hundre ungdommer, noen hundre familier.

Har vi lært noe? Noe av det mest oppløftende, for meg, var en diskusjon på TAs morgenmøte i går morges. Vi diskuterte hvor gjerningsmannen holdt hus. Hvor han satt fengslet. Flere av oss visste det ikke. Hvorfor er det oppløftende da? Jo, fordi han heldigvis ikke har oppnådd det som antakelig var hensikten i sine forvirrede forberedelser. Han skulle bruke den grusomme terroren som ståsted for sin giftige rasepropaganda. Han hadde sikkert tanker om å bruke terroren til å skape seg en «talerstol» for å formidle sitt syke verdensbilde. Han prøver og han prøver via sin advokat og andre å få ut sitt budskap der han sitter, ganske isolert, fengslet på Rødmyr i Skien. Han påberoper seg umenneskelig isolasjon, eller som hans forsvarer Tord Jordet sier til VG: – Det fremstår som et inhumant eksperiment.

Jordet ønsker at klienten hans skal få «omgås andre innsatte, kommunisere friere med omverdenen og få tilgang på samme tilbud i fengselet som sine medfanger».
Saken er den at han sitter på en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Hvilket ikke kan være vanskelig å forstå.
Leder i fengselet på Rødmyr, Karl Hillesland sier til VG:
«Vi forholder oss til regelverket som blant annet gir oss muligheten til å stoppe brev som kan bidra til fremtidig kriminalitet, oppfordre til straffbare handlinger eller nettverksbygging for fremtidig kriminalitet».
Hvilket det heller ikke kan være svært vanskelig å skjønne når det gjelder enn mann som kaldblodig slaktet 77 mennesker med et politisk motiv.

«Giften» som kan spres tar utgangspunkt i setninger som du sikkert har hørt, jeg har hørt det flere ganger siden den regnvåte grusomme julifredagen:

«Han gikk altfor langt, men han har jo et poeng….»
Nei.
Massemorderen og terroristen som drepte alle de unge menneskene – i starten på livet, hadde ikke noe poeng.
Han tok feil.

Jeg mener det er fullt legitimt både å diskutere innvandring, nye landsmenn, hvordan Norge som nasjon fikser den tiden vi lever i, der undertrykte og fattige mennesker søker tilflukt hos oss – kommer for å finne en ny framtid i vårt land. Eller der folk kommer rett og slett for å få et bedre liv. Slik millioner av europeere har reist til Amerika, Australia og andre steder for akkurat det samme. Så sent som lørdag skrev jeg en helsides artikkel der jeg åpnet for lovforbud mot ansiktsdekkende slør i Norge, slik Frankrike har og slik Europadomstolen har slått fast at Frankrike er i sin fulle rett til å ha.

Det er mange sider av vår nye internasjonale verden som er verdt å diskutere.
Men det er ingen diskusjon der massemorderen på Utøya og i Oslo 22. juli 2011 skal legge premissene.

Det Norge virkelig viste i dagene og månedene etter massedrapet var samhold, styrke, samling om verdier og ryggrad. Man viste også gjennom rettsbehandlingen at straff ikke er hevn, men man hadde resolutt kraft nok i lovverk og domstoler til å finne en riktig straff. At det i de tre årene som har gått også har oppstått motsetninger er ikke mer enn det man må regne med.

Noen sa dumme ting i kjølvannet av 22. juli.
Noen gjorde dumme ting.
De som opplevde tragedien på nærest hold har ikke monopol på å mene noe om den, men de som, til alle tider, har «alle svarene» fra en komfortabel sofakrok, er i alle fall ikke dem som skal sette seg til doms over de valg som unge vettskremte mennesker gjorde den skjebnesvangre kvelden.
Og selvransakelsen i det offentlige Norge, i det politiske systemet og i politiet, knyttet til manglende beredskap, ineffektiv og dårlig kommandolinjer etc. har vært åpenhjertig og usminket.
Om evnen til å forbedre de åpenbare feilene har vært like god, gjenstår å se.

Det er selvfølgelig noen som har prøvd seg på å flytte oppmerksomheten bort fra gjerningsmannen. Jeg har registrert et par som i stedet for å peke på ham, har benyttet anledningene til å kritisere et av ofrene. Det er de som med ganske iskald og kynisk besserwissermine har prøvd å få debatten til å dreie seg om Skiens Eskil Pedersen som ga beskjed tidligere i år at han går av som AUF-leder til høsten. Politisk er det helt legitimt og ikke særlig vanskelig å være uenig med AUF-lederen i enkelte spørsmål. Men å kritisere ham for at han gjorde det samme som omtrent alle andre hadde gjort i lignende situasjon er og blir useriøst og urimelig. Vi har lært at det finnes folk som prøver å «høste» billige politiske seire i situasjoner som oppstår. Både på høyre- og venstresiden. På den ekstreme høyresiden prøvde flere å få debattene etter terroren til å være en rasedebatt, en debatt om innvandring, en debatt om islam.

At det i timene som gikk fra blodet begynte å flyte, til den ansvarlige var identifisert, var folk som pekte på ulike utlendinger er ille, men likevel et ikke ukjent menneskelig instinkt. Folkedomstolene jobber alltid utrolig fort når det gjelder å finne syndebukker.

Men etter at det ble kjent at terroristen ikke var en skjeggete muslim, men derimot en tynnhåret nordmann, var det likevel mange som fortsatte å definere terror som en islamistisk øvelse. Vi lærte 22. juli, om ikke før, at terror kommer i alle slags innpakninger, men alle slags bakgrunner, også unnfanget i borgerlige hjem i Oslo vest. Det viktigste vi lærte var kanskje at demokratiet vårt, fellesskapet vårt, er sterkt nok til å stå i mot selv de grusomste ting. Savnet, sorgen og tapet blir aldri borte for dem som mistet noen. Minnene, tankene og traumene er fortsatt harde å bearbeide for dem som sto midt oppe i det. Men kraften som ligger i denne nasjonen, evnen og viljen til å stå sammen når det virkelig gjelder har vært avgjørende. Den er til og med så sterk at det er rom for å være uenig. Det har vært en forholdsvis kraftig uenighet i støttegruppen for de etterlatte, om hvordan Utøya skal brukes videre. Det er ikke urimelig at det er ulike syn på dette. Noen trenger mer tid på bearbeidelse. Noen tror den beste bearbeidelsen er å komme i gang med normal aktivitet på øya igjen. Meningene er ulike – og frontene har vært harde, hvilket ikke er så underlig så lenge det er så sterke følelser knyttet til dette. Vi har på disse tre årene, lært at vi slett ikke er usårbare, at vi ikke er unntatt fra en verden med mye jævelskap. Men vi har også lært at det som holder oss sammen i dette landet, er mye sterkere enn det som splitter oss. Og om ikke annet, så kan vi glede oss over at en forrykt massemorder, fikk fram noe av det beste i landet og folket vårt, når det gjaldt som mest.

Hvor mange har vært på månen?

I dag er det 45 år siden Neil Armstrong som første menneske satte sin fot på månen.
Det var i 1969 og var en oppfyllelse av John F. Kennedys «løfte» om at man skulle klare dette «giant leap for the mindkind» i løpet av sekstitallet. Eller for å koste på oss hele sitatet som Armstrong sa omtrent i det han satte foten på månen:
«That’s one small step for a man, one giant leap for mankind» – «Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten».
Nå har vel det, i rettferdighetens navn, muligens vist seg å ikke være fullt så viktig som man kanskje trodde da det skjedde.
Den signifikante betydningen av å kunne sende bemannede romfartøy til månen kan vel ikke sies å være avgjørende.
Det pussige er, likevel, at i en verden der man er i stand til å operere i verdensrommet på denne måten, er man likevel så lite i stand til å løse forholdsvis enkle problemer på fredelig vis.
Og jeg skal på ingen måte hevde at problemene oppleves som enkle om man har stått i problemgjørmen i en, ti eller 100 generasjoner, men sett på litt avstand kan det hele fortone seg som absurd enkelt.
Man skal ikke ha vært lenge hos frisøren, eller sittet lenge i taxi, før man får fiks ferdige løsninger på det meste, det være seg Ukraina, Syria, Gaza, eller favelaene i Brasil.
Desto lengre unna problemet befinner seg, desto lettere er det å løse det fra Norge.
Virker det som.
Romfolkene må bare få noe skolegang og komme seg i arbeid. Palestinerne og israelerne må bare bli venner. Syrerne må holde opp å krige og russerne må holde seg unna Ukraina.
Derfor er det kanskje ikke så dumt med månen når alt kommer til alt.
Hvilken fredelig plass.
Aldri blind vold, meningsløse kriger, terror eller idiotdebatter der.
Kan det ha en sammenheng med at etter at Neil Armstrong var på månen så har de i grunn ikke vært så mange andre der?
Og de opererer sjelden i flokk.
Faktum er at det, til sammen, kun har vært 12 mennesker som har vandret på månen. I tillegg til Neil Armstrong er det Edwin Aldrin, Charles Conrad, Alan Bean, Alan Shepard, Edgar Mitchell, David Scott, James Irwin, John Young, Charles Duke, Eugene Cernan og Harrison Schmitt.
Ingen har vært der mer enn en gang.
Og, enda mer overraskende, ingen har gått på månen siden desember 1972.
Det er i grunn ikke så rart at den ser så fredelig ut, sånn sent i kveldingen…

Vis ansikt (side tre i TA lørdag 19. juli 2014)

I Sverige har det, i forbindelse med det kommende valget 14. september, oppstått en debatt om kvinner som i en eller annen grad tildekker ansiktet sitt. Ingen av de seriøse partiene i vårt kjære naboland later til å legge særlig vekt på den debatten. Kritikerne hevder jo, som alltid i slike spørsmål, at de ikke tør ta debatten. Frykten for å tape stemmer er viktigere enn trangen til å kjempe for et liberalt samfunn, har jeg registrert er en innvending.
Spørsmålet har fått en ny aktualitet i hele Europa etter at Frankrike ble meldt inn for den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Frankrike innførte forbud mot slør og plagg som dekker ansiktet i 2011. Men en 24 år gammel fransk kvinne klaget inn forbudet mot ansiktsslør, enten det nå kalles nikab, burka eller andre navn.
Hun påpekte at forbudet diskriminerer folk og bryter med religionsfrihet og ytringsfrihet.
Advokatene prosederte i Strasbourg på at det å bli tvunget til å fjerne sløret når man er ute i offentligheten er nedverdigende.
Men domstolen kom altså til at forbudet i Frankrike er innenfor menneskerettighetskonvensjonen. Det er altså ikke en menneskerett å bære slør som skjuler ansiktet sitt i Europa.
Dette forbudet har for øvrig forholdsvis tverrpolitisk støtte i Frankrike. Det ble innført under president Sarkozy, men har også bred støtte i sosialistpartiet og hos president Francois Hollande. Det som antakelig brakte saken til Strasbourg var at man for å prøve å håndheve dette forbudet har gitt noen kvinner bot, 150 euro, hvilket har ført til aggressiv debatt i det franske samfunnet. Selvfølgelig mellom folk som har ulik ikke-fransk bakgrunn og franskmenn, men også mellom radikale krefter, liberale krefter, konservative og reaksjonære. Pluss rasistene. De er en stor gruppe i Frankrike.
Men nå er det i alle fall slått fast at forbudet er lovlig.
I Sverige har norsk-svenske Anne Sofie Roald, professor i religionsvitenskap ved Malmö högskola meldt seg på i debatten. I den respekterte liberale avisen Sydsvenskan hadde hun forleden dag et omfattende innlegg om denne saken.
Anne Sofie Roald er ikke hvem som helst i denne debatten og kan vel mer om dette temaet enn noen annen i Skandinavia.
I 1982 konverterte hun til islam. I 22 år brukte hun selv slør i det offentlige rom. I 2005 kastet hun sløret. Og nå definerer hun seg fortsatt som muslim, men som sekulær muslim. Omtrent slik mange i Norge er kristne – men ikke «personlige» som man sier.
Hun skriver blant annet i sitt innlegg:

«Det öppna samhället, där medborgare känner sig trygga och kan identifiera varandra, är en kärnpunkt i svensk politik. I ett sådant samhälle hör inte ansiktsslöjan hemma. Den uppfattningen delas av många muslimer i Sverige».

Det interessante i vår del av verden er at dette er ikke så underlig som det kanskje virker. Man må ikke langt tilbake for å finne at i enkelte kristne menigheter var det å bruke skaut eller tørkle på hodet helt vanlig for kvinner. Og et symbol på at kvinnene i disse menighetene underla seg de tolkningene og regelverket som fantes. Tolkningene var det ofte eldstebrødre som la premissene for. De finnes faktisk ennå. Selv om det er svært mye mindre enn for en generasjon siden.
Dilemmaet står mellom det kollektive og det individuelle. Og mellom ønsket om å ha et liberalt samfunn og at samfunnet har et åpent «ansikt».
Eller som Roald skriver i sitt innlegg:

«Är rätten att bära ansiktsslöja en individuell eller en kollektiv rättighet? Det är en individuell rättighet utifrån varje individs rätt att utöva sin religion. Men det är också en kollektiv rättighet utifrån religionsfrihetslagen, som ger gruppen rätten att gemensamt utöva sin religion».

At de reaksjonære tolkningene av koranen er på frammarsj har sammenheng med mye. Som polarisering mellom ulike retninger.
Jeg har selv sett dette på nært hold i Bosnia. I Mostar. Dette området var kjent både for fredelig sameksistens og for sin liberale livsanskuelse. Men der førte krigen mellom Serbia, Kroatia og mellom ulike grupper i Bosnia for omtrent 20 år siden til at katolikkene ble «mer» katolske, muslimene «mer» muslimske. Og alle, spesielt de ortodokse (serberne) ble mer – tja, ortodokse.
Og da fikk man altså det pussige fenomenet i kjølvannet av krigen at folk som hadde gått normalt kledd i flere generasjoner, plutselig begynte med slør og andre religiøse symboler. Mens katolikkene, på sin side, «demonstrerte» med å sette voldsomme kors opp i fjellsidene, der de muslimske bydelene kunne se dem godt.
Man skal heller ikke underslå at pengesterke miljøer, som enkelte araberland, bildet er fra Dubai, som har en ekstremtolkning av islam, har brukt milliarder på stipender og utdannelse for folk fra fattige land og områder, som reiser tilbake til sine hjemland med en svært reaksjonær tolkning av troen.
Man kan jo bare ane hvordan den omfattende misjonsvirksomheten fra kristne menigheter kan ha blitt opplevd hos andre land gjennom flere hundre år. I presume?
Men det er en annen historie.
Poenget for min del er at jeg sympatiserer med det franske forbudet mot slør som dekker ansiktet.
Jeg mener egentlig at folk bør få kle seg som de vil, men om man i et åpent samfunn, tillater at enkelte kan operere uten å vise hvem de er, så skaper det både frykt og dårlig grunnlag for normal mellommenneskelig kontakt, slik vi ønsker i vårt samfunn.
Og jeg tror enkelte radikale miljøer i Norge og Sverige, i misforstått solidaritet med våre nye landsmenn, godtar ting som de selv ville vært svært imot om det gjaldt folk herfra.
Samtidig tror jeg det er uheldig at man skal lovregulere hvordan andre skal kle seg.
Derfor er dette et dilemma.
Men det er ikke et uløselig dilemma.
Den store forskjellen, tror jeg, er ikke mellom slør og ikke slør, men mellom å vise ansikt eller ikke. Folk som blir provosert av slør i seg selv, som ikke er ansiktsdekkende, har ofte vikarierende, bakenforliggende motiver. De ønsker rett og slett ikke å ha «fremmede» i egen nærhet.
Sånn sett er det jo muntert påfallende at de som er mest aggressive mot folk med ansiktsslør, på sosiale medier, svært ofte er anonyme selv. De vil at muslimske kvinner skal vise hvem de er, men de gjør det ikke selv i debatten.
Nå er det åpenbart ikke noe særlig stort problem i Norge. Det hører til sjeldenhetene at jeg ser folk med ansiktsslør i Telemark. Men om det utvikler seg en tendens i muslimske miljøer at dette mer og mindre frivillig blir pådyttet folk så kan det endre seg. Det er ikke utenkelig.
Så om det blir vanlig at mange går med plagg som gjør at man ikke kan se deres ansikt, så mener jeg at et lovforbud kan være veien å gå.
De som snakker om fargerikt jævelskap i Norge prater tull. Vi er, i all hovedsak, beriket at impulser og menneskelige ressurser fra andre land, selv om det selvfølgelig også medfører visse samfunnsmessige utfordringer og problemer.
Dessuten er dette ikke noe man kan velge, eller velge bort. Dette er virkeligheten. Dette er en samfunnsmessig rammebetingelse som ikke forsvinner.
Når vi tar inn over oss at dette er vår virkelighet så gjelder det også å finne gode ordninger som både respekterer den enkeltes rett og trang til å dyrke sin tro og også samfunnets behov og mål om å være åpent.
Og da må man rett og slett, i all hovedsak, vise ansikt både i debatten og i gatebildet.
Det er nemlig slik vi vil ha det i Norge.

Et lite sjøslag kanskje?

Endelig er fredagen her.
Ren og ubesudlet som en lesbisk buddhistisk nonne. Eller noe sånt. (Når man antakelig fornærmer tre ulike grupper mennesker, i samme sveipen, nøytraliserer fornærmelsene hverandre da?)
Vel, i alle fall er den velsignede dagen på plass.
Den er etterlengtet for oss alle, enten man har ferie og kan feire den lange rekken av fridager, eller bare håper på litt helgefri.
Antakelig er dette også den fredagen, gjennom hele året, hvor flest mennesker i Norge har fri.
Vi er midt i fellesferien. Og er vel også i slutten av første feriepulje og i begynnelsen av andre, litt etter hvor man er og jobber.
Dessuten tar mange langhelger på denne tiden og man skal rett og slett ikke se bort fra at en og annen har fått en liten sommerforkjølelse også. Eller avspaserer. Eller tar en tre-dager. Eller nav’er. Eller er rett og sett er giddalaus.
Men selv for oss som jobber i dag er dette en nydelig dag.
Det som er spesielt med dagen i dag, 18. juli, er at det er minnedag for slaget i Hafrsfjord.
Og alle, eller «alle» eller kanskje noen vet jo umiddelbart hva som var spesielt med nettopp det slaget, i år 872. Harald Hårfagre, den tidlige hippien, samlet rett og slett Norge til et rike.
Og om du ikke aner hverken hvem Harald var, hvor Hafrsfjord er, eller mye annet så skal du, i tillegg til å måtte skjerpe deg, få vite at Hafrsfjord ligger rett sør for Stavanger i Rogaland.
Og Harald var en småkonge som ble stor.
Et annet slag foregår forresten på Falkum denne helgen med Odd mot Haugesund, som ikke ligger langt fra Hafrsfjord.
Jeg ser rett og slett ikke bort fra at dagen og hendelsen for 1142 år siden bør avstedkomme en viss grad av seremoniell markering i form av en skål.
Det er ikke hvert år at fredagen faller sammen med dette slaget. (Bare hvert sjuende).
På den annen side er de rett og slett ikke sikker på akkurat når dette slaget var.
Det kan like gjerne ha vært i år 874. eller, faktisk, i år 884.
I så fall er det rundt år i år også. Og det må i alle fall feires.
Såpass historiebevisste må man være.
Og med dette aldeles strålende og mer enn 1000 år gamle påskuddet til å ha det ekstra hyggelig i kveld, erklærer jeg fredagen for åpnet.
Måtte feiringen, i verste fall, begrense seg til et muntert lite sjøslag..

Venner og "venner"

Det ble oppstandelse på Facebook-siden til stortingsrepresentant Kristian Norheim (Frp) forleden da han fikk en offentlig beskjed fra nyhetsredaktør Jon-Inge Hansen i Varden at han ikke lenger hadde samvittighet til å ha ham som venn.
Jon-Inge Hansen reagerte på at Norheim hadde publisert en tegning der Hamas holdt fram en unge som menneskelig skjold relatert til den vonde konflikten i Midtøsten som raser.
Norheim på sin side stusset over at en nyhetsredaktør reagerte på den måten vedrørende Norheims bruk av ytringsfriheten.
Om man har en forholdsvis offentlig jobb, som begge disse to, så har man ikke venner på Facebook. Man har «venner».
Om dette «vennskapet» bør avsluttes fordi man er uenige er et åpent spørsmål.
Saken er den at Kristian Norheim helt åpenbart har valgt side i denne konflikten mellom palestinere og israelere og er unyansert i sin analyse.
Kristian er ingen dumming og jeg er overbevist om at han gjør det, ikke fordi han ikke vet bedre, men fordi han ønsker å framtvinge reaksjon, motsetning, debatt og oppmerksomhet.
Og det får han.
Jon-Inge er heller ingen dumming, men denne gangen reagerte han emosjonelt, muligens i stedet for profesjonelt.
Så bør jo det være tillatt, også for nyhetsredaktører, men resultatet er at Norheim fikk det akkurat som han ville.
Forresten er det neppe tvil om at Hamas benytter metoder som i stor grad går ut over sivilbefolkningen.
Men det gjør Israel også.
Begges metoder går ut over sivile og skaper lidelse nesten utover all forstand.
Da blir det kanskje banalt å overføre motsetningene mellom Israel og Gaza til hjemlig kjekling på sosiale medier.
Men reaksjonene til Jon-Inge Hansens «vennskaps»-avslutning var hatske og voldsomme. Samt til dels svært preget av manglende kunnskap.
Ole Trygsland Hoelseth som påsto han har en «BA i Media Studies fra University of Westminster, London» raste mot Amedia som ansvarlig for Vardens nyhetsredaktør. Men Varden er så absolutt ikke i Amedia, så jeg får håpe det ikke er representativt for kunnskapsnivået på dette universitetet.
En annen, Reidar Roll, fikk seg til å skrive horrible ting som dette:
«Denne redaktøren må ha sagflis mellom øra. Har Varden pressestøtte? Det burde de ikke ha hvis det er antisemitter og nazister som driver avisen».
Og selv statsråd Ketil Solvik-Olsen kunne bidra på denne måten til Kristian Norheim:
«Jeg oppfatter ikke at du tar lett på liv som går tapt. Karikaturen din påpeker derimot hvordan andre tar lett på siviles liv. Det burde også en redaktør i en rød avis klare se».
Varden har bakgrunn fra Venstre og Høyre og er ikke noe rød avis og det burde en statsråd vite.
Og her er vi kanskje inne på kjernepunktet:
Det er fordommer, mer enn kunnskap, som preger norsk debatt om Midtøsten.
Også i kjølvannet av denne saken.
Fordommer, er nesten alltid fordummende.
Det gjelder både i Midtøsten og Telemark.

Hegnar, Liberace og Bob Dylan..

Trygve Hegnar er i sin egen Finansavisen igjen ute for å hylle forsøkene på å få bort formueskatten og samtidig sverte sosialdemokratiet og Jonas Gahr Støre så godt det lar seg gjøre.
Like treffsikkert som at norske milliardærer jamrer seg over den knappe prosenten i formueskatt, like treffsikkert er det at enhver ny leder av Arbeiderpartiet skal «tas» av Hegnar.
Det er helt ok.
Skal man lede Ap, så bør man tåle en trøkk eller to fra landets mange kritikere, skulle bare mangle.
I tillegg er det slik med formueskatten at den ikke er perfekt. I likhet med nesten alle former for skatt. Man treffer ikke 100 prosent.
Samfunnet har intensjoner og behov. Intensjonene går på at folk skal bidra mer, desto bedre skatteevne man har. Det er det tverrpolitisk enighet om. Behovene går på at nasjonen trenger inntekter for å holde i gang dette fabelaktige landet.
Årsaken til at formueskatten finnes og at ikke den nye regjeringen med Høyre og Frp har fjernet den allerede, er at det ikke er så lett å finne en annen måte å
a) få noe bidrag fra landets rikeste og
b) sikre de milliardene som formueskatten bidrar med i fellesregnestykket.
De fleste, selv langt til høyre, er jo enige om at også de rikeste av oss bør bidra med noe personlig i skatt. Om det så bare er 0,7 prosent i formueskatt.
Om formueskatten var så uanstendig teit, hvorfor består den da? Nå har Frp/Høyre allerede hatt en mulighet til å fjerne den. I oktober, når det nye statsbudsjettet legges fram, kommer mulighet nummer to.
Om de heller ikke da fjerner formueskatten, så er det et ganske greit svar på at man rett og slett ikke har klart å finne en bedre måte, enn så lenge.
Selv om Høyre og Frp i opposisjon mente det var bare et pennestrøk som skulle til.
Pennestrøk-retorikken funker best i opposisjon, det lærte SVs Kristin Halvorsen i forrige regjering.
Når det gjelder Hegnar så kommer han til å jamre over omtrent alle former for skatt som rammer han selv, så lenge han er skrivefør.
Det er et gammelt ordtak som sier at det eneste i livet som er helt sikkert er skatten og døden. I tillegg må vi vel legge til Trygve Hegnars ustoppelige syting og misnøye med landet som i år etter år blir kåret til å være et av de beste på kloden.
Hegnar ble kjent i en større offentlighet med boken «Hvordan man unngår skatt» i 1973.
Det er nok hans hovedanliggende fortsatt.
Samfunnsperspektivet til Hegnar er omtrent like viktig som Liberace var for Bob Dylan..

Hetebølge i kulingbyen

Varmen la seg over Bodø, der jeg tilbrakte helgen, slik jeg aldri har opplevd før.
Jeg har riktignok ikke vært så mye akkurat i Bodø by, men har hatt forholdsvis hyppige turer til høga nord og Kirkenes, Vadsø, Alta, Tromsø og Mosjøen, dessuten har jeg vært innom Bodø tidligere også, men makan til sommerværet de siste dagene har jeg aldri sett.
Bodø er den norske utgaven av «The Windy City», Chicago, i USA.
Det blåser alltid i Bodø, på samme måten som kalde vinder ofte kommer sigende inn fra Lake Michigan i Chicago, kommer havvinder inn til Bodø fra både Norskehavet og Vestfjorden.
Byen ligger ganske flatt og ubeskyttet til og det gjør at kulingene ofte stivner til.
Vind var det forsåvidt denne helgen også, men det var først og fremst en varm og vennlig vind som kom som en forfriskende og litt svalende hilsen fra værgudene.
Når man bygger ting i Bodø, store og små bygninger, så er det (tilsynelatende) ingen som tenker på spesielt varme dager, derfor tviler jeg på at man har kjøleanlegg, ikke har det bruk for det heller.
Normalt.
Men nå er alt imot normalt.
Selv bussene var langt fra utstyrt med air condition og i den overbygde delen av Bodø sentrum der de har lagt «byen under tak» var det så usannsynlig varmt at folk nærmest sto og måpte før de skyndte seg ut i friskluft.
Med unntak, selvfølgelig, av de som jobbet der. De hadde ingen steder å gå og svetten ranet i strie strømmer.
Elver.
På den hyggelige restauranten «Bjørk» var det bortimot 40 grader inne i de nydelige lokalene, og ikke en gjest inne.
Mens på den bitte lille utedelen (antar det vanligvis er stedet noen gjester røyker) av spisestedet var det som å spise middag i en sardinboks, mellom sardinene. Det var så tett at rødvinsflasken som nabobordet fikk servert – rett og slett dukket opp på vår regning.
Men alt sammen var verdt det.
Det var en opplevelse å møte Nordlands hovedstad i slikt vær og langt å foretrekke foran stormbygene som jeg har kjent før i Bodø, de som går gjennom marg og bein.
Om sommeren vi opplever nå er et spesielt utslag av den globale oppvarmingen, vet jeg ikke. Denslags er ytterst alvorlige ting og jeg skal på ingen måte fleipe med det, men om somrene blir slik som dette framover, det være seg i Telemark eller i Bodø, så må jeg innrømme at drivhuseffekten har noen forsonende trekk ved seg.
Så ærlig skal jeg være…