Viser arkivet for juni, 2014

Bastarder og sånt...

Helgedagene er perfekte for å la tankene fly over himmelen, som skyene som har drevet ganske hektisk over Telemark denne siste junihelgen for året.
Flott har det vært, og jeg kom til å tenke på den gamle historien om de to karene som sto og så opp i luften og den ene sa til den andre:
«Se alle fuglene».
Den andre tenkte seg om lenge og svarte:
«Det der er ikke alle».
Men tankene mine drev videre, kanskje det var fredagens lille petit om utrydningstruede lommelerker som satte meg på sporet, men i alle fall dukket det herlige diktet «Bastard» til Alf Haugland opp i hodet mitt, det som går slik som dette:

– Møe fauel i skauen, sa mor mi som kom ifra Holla
– Mykkjy fuggel i skogen, sa far min som kom ifra Lunde
– Underbeskattede viltressurser, sa jeg som kom fra gymnaset i Bø.

Dette diktet skrev Haugland i samlingen «Det er vi som er skyld i inflasjonen» som kom i 1981.

Men tittelen på diktet, altså «Bastard», fikk meg til å tenke på en definisjon på ordet bastard som jeg fikk da jeg besøkte Ulefoss nylig. En bastard, sa oppsitteren, er når mor er fra Holla og far fra Lunde. Jeg vil på ingen måte stemple den definisjonen som den hele og fulle sannhet, jeg bare videreformidler. (Feigingen).
Jeg har forresten registrert at det har vært noen rasemessige basketak i hundebransjen også i det siste her i TA og alle er ikke riktig sikker på om de har fått den DNA-miksen de fortjener og har betalt for.
Jeg skal absolutt ikke påberope meg så mye som antydning til innsikt i det temaet. Jeg mener bestemt at det var noe de kalte «streetmix» som rasebetegnelse på ikke spesielt renblodige bikkjer der jeg vokste opp, men dette har jeg ingen peiling på.
Derimot leste jeg om at Adolf Hitler, av alle, på et tidspunkt uttalte seg i denne retningen:
«Jo mer jeg lærer mennesker å kjenne, jo mer liker jeg hunder».
Selv jeg, som ikke er noen lidenskapelig hundeholder, hadde uten tvil foretrukket en ganske vanskelig bikkje før jeg skulle ha Adolf Hitler i de umiddelbare omgivelsene.
Da jeg, som ung gutt var avisbud ble jeg bitt ganske solid av en bikkje som voktet døren jeg skulle henge avisen på.
Jeg husker det var et hus langt fra de andre, en lang, lang bakke som var slitsom nok fra før og ekstra ille med en gal bikkje som var der. Men avisen måtte på dørhåndtaket, slik jeg hadde fått beskjed om og derfor måtte jeg forbi hunden.
Etter den dagen da hunden ga meg et blodig sår på leggen fikk de alltid avisen i postkassen. Jeg skjønner at mange nærer varme følelser for sine hunder, men siden den dagen har ikke jeg vært noen varm hundevenn.
Mye tyder forresten på at akkurat dette er gjensidig.
Og det lever både jeg og hundene godt med.

Side tre i TA, lørdag 28. juni 2014

Fredagen er åpnet med høytflyvende tanker fra ornitologiens verden

Endelig er fredagen her.

For folk som elsker fotball, er dagen en internasjonal pustepause og et nasjonalt høydepunkt. For i VM roer det seg litt ned, mens i Norge er det Odd – Vålerengen på Falkum. 4. runde i cupen spilles i kveld.
Det må jo være en overkommelig oppgave for guttene fra Telemark. Det morsomme er at allerede om halvannen uke er VIF tilbake igjen på Falkum for en ny runde pryl.
Da er det seriekamp.
Det hadde smakt usedvanlig godt å sende guttene fra Oslo tilbake to ganger med null i protokollen.
Nå må ikke noen tro at jeg er partisk, laaaangt derifra, men akkurat klubben til John Fredriksen og Tor Olav Trøim, turbokapitalistene i aksjeligaen, tåler jeg godt går på en smell.

Men på en velsignet fredag som i dag ville det være urimelig bare å snakke om foppall.
Livet har jo mer å by på.

Etter en historisk god start på sommeren har siste døgnet vært noe mer blandet. Ikke noe å klage over, forresten, der jeg kommer fra er paraplyspilene som en del av benbygningen å regne, men her østpå skal det ikke dryppe mye før folk snakker om uvær.
Dis og dugg kan være nok for dem som klamrer seg til hver eneste grunn til å klage som om det var en spesielt viril elsker.

I forrige uke ble jeg kjent med en fuglekikker. Det var på Stråholmen, den paradisiske øya uttaforr.

Da vi på forbausende kort avstand kunne observere at det ikke bare var fuglene som nøt omgivelsene, men også et splitter nakent par som fant for godt å spare klærne sine for slitasje midt på gjestebryggen, gjemte fuglekikkeren diskret kikkerten sin.
Man vil jo ikke bli tatt for å være nærgående, om så folk stikker stumpen i været like foran en.
Dessuten er ikke frittgående høner av artene som interesserer mer og mindre faglærte ornitologer mest.
Det var forresten sammen med denne fugleentusiasten at jeg kom i tanker om fugleraser som nesten var dødd ut.
Jeg er ingen ekspert på teamet så den eneste fuglen jeg kom på at jeg ikke har sett på lenge nå, er lommelerke.
Den bestanden tror jeg er i kraftig tilbakegang.

Men i dag er det altså fredag og man skal vel ikke se helt bort fra at det dukker opp en liten bærekraftig stamme av sorten, spesielt om den beslektede arten, løse fugler, skulle være i nærheten.

Vel-vel, med disse forsøksvis fascinerende betraktninger fra ornitologiens høytflyvende verden tror jeg rett og slett fredagen har fått luft nok under vingene og kan åpnes.

"Folk aner ikke hvor dyrt det er å se så billig ut"

Om ikke mange dagene kommer Dolly Parton til Norge.
På grunn av damens svært så iøyenfallende, hva var det de sa før, byste, så er det mange som ikke har fått med seg at hun har en fantastisk sangstemme og er en bortimot genial forretningsdame i tillegg.
Dolly ble født i Sevierville som er i Tennessee, i de østlige områdene av delstaten, ikke langt fra grensen til North-Carolina og litt nord for grensen til South-Carolina og Georgia.
Dette området er svært ruralt, som det heter. Svært landlig.
Det er ikke mange herfra som har klatret opp på underholdningsindustriens aller øverste hylle slik Dolly har.
Dolly Parton har selv skrevet noen av de største slagerne i musikkhistorien og har til sammen skrevet mer enn 3000 låter.
Hun er også, av Wall Street Journal, kåret til en av USAs 50 mektigste personer.
Lenge var Dolly syngedamen i skyggen av Porter Wagoner som var en svært berømt countryartist på 1960- og 70-tallet. Men Dolly kom seg ut av hans skygge og fikk rikelig av kjendislivets glans på seg selv.
Det finnes folk som knapt føler det er jul uten at Dollys juleplate «Once Upon a Christmas» med Kenny Rogers blir spilt, i USA ble hun et ikon for utarbeidende kvinner i «9 to 5»- filmen og musikken, «I’ll will always love you» er en klassiker av den spesielt klassiske sorten.
Dessuten er hennes nydelige sanger som henspeiler på oppveksten i Tennessees fjellverden, som «My Blue Ridge Mountain Boy», «Coat of Many Colors» og «My Tennessee Mountain Home» magiske for oss som liker slik musikk.
Dolly har aldri lagt skjul på at hun, i tillegg til skaperen, har latt gode kirurger hjelpe til med å foredle hennes utseende.
For å si det på en ytterst høflig måte.
Tidligere sa hun «Hvis jeg ikke hadde hatt dem, ville jeg måttet få lagd dem». Siden har hun innrømmet at det var det hun gjorde.
Men selv om hun er aldeles uvanlig blond, tilsynelatende, skal man ikke skue hunden på hårene og i Dollys tilfelle skal man heller ikke skue dama på brystene.
Hun er kjent for å være beinhard i forretninger, på tross av utseende som en oppstaset engel.
Eller som hun selv sier:
Folk aner ikke hvor dyrt det er å se så billig ut.
Og om du ønsker å se om Dolly har mer å fare med en oppsiktsvekkende front er hun å finne på Spektrum 9. juli.
Jeg tror pipen får en annen lyd hos dem som ikke har fått med seg at Dolly Parton virkelig kan synge og ikke bare ta seg godt ut.

Som fulle politikere og pressefolk...

KrFs lokalpolitiker i Skien, Hans Edvard Askjer, var ikke spesielt heldig da han forleden omtalte kommunens bruk av penger.
I et godt besøkt folkemøte vedrørende eventuell gjenåpning, eller alternativ bruk, av Sneltvedt skole ble han sitert slik:
«Skien kommune har brukt penger som fulle sjømenn. Årene framover må vi være mer nøkterne, og vi kan ikke pådra oss nye kostnader».
Jeg er sikker på at fulle sjømenn gjør omtrent like mye dumt som andre «fullemenner», men akkurat denne yrkesgruppen har fått mye urettferdig tyn gjennom ordtaket som Askjer prøvde å klistre til Skien kommunes ledelse.
Det er urimelig å rakke spesielt ned på akkurat denne yrkesgruppen, en yrkesgruppe som strengt tatt har vært avgjørende viktig for landet vårt i spesielt krevende perioder.
Som under krigen og i tiårene etter da Norge skulle gjenoppbygges og valutainntektene som sjøfolkene skaffet var helt uvurderlig del av nasjonaløkonomien.
Nå tror jeg ikke at Askjer mente det vondt.
Han er ingen ond mann.
Men han sa det han sa og han sa det på et offentlig møte.
Da vi gjenga dette sitatet i TA ble det forresten debatt og en skrev følgende i nettdebatten:
«Uttalelsen kom fra politikeren, men avisen valgte å støtte uttalelsen ved å trykke den i sin avis. Det er uansett ikke greit! De burde tatt kontakt med politikeren og trykke en offentlig beklagelse!»
Nei, TA støtter ikke uttalelsen.
Det er rett og slett mye som folk sier og skriver på trykk som vi ikke er enig i. Det hadde tatt seg dårlig ut om vi bare trykte det vi var enig i.
Det hadde i alle fall ikke blitt mye bredde i debatten.
Det er mye vi av ulike grunner ikke kan trykke også.
En innsender sender opptil tre-fire brev for dagen. Noe har han fått på trykk men annet har vi «arkivert». Ikke bare forventer han at det meste skal komme på trykk, men han vil også at vi skal arkivere hans innlegg for ham fordi «han har ikke tid til å lese avisen».
Apropos fulle sjømenn og den slags.
Fulle bladfyker er heller ikke et helt ukjent fenomen, om enn stadig sjeldnere, spesielt etter at «øl-til-lunsj-misjonær» Valebrokk gikk bort.
Men ved et tilfelle har jeg, i en annen avis, opplevd at kveldsredaktøren som både var tørst og gjorde seg solide anstrengelser for å bekjempe den tørsten, gikk på en av byens brune kneiper lenge før avisen var ferdig.
Jeg var ung og uerfaren typograf på desken, men var så heldig at jeg fant en lang artikkel fra NTB som kunne fylle sidene som var tomme.
Artikkelen handlet om det canadiske forsvarets bidrag til NATO og var ordrik, om enn noe uvant stoff på side fire og fem i en lokalavis.
«Ingen» merket miséren unntatt en lokal militær befalingsmann som sendte et hyggelig brev og takket for at avisen endelig ble litt mer opptatt av forsvarspolitiske spørsmål.
Hvordan det gikk med nattredaktøren?
Han fortsatte å bruke penger «..som fulle pressefolk og overambisiøse politikere..».

Matchende tabber

Jeg kom til å lese en utskrift fra P4s Radiofrokost i går.
Jeg må innrømme jeg hører lite på P4, NRK (ikke minst NRK i Telemark) er et glimrende alternativ for meg.
Men jeg fikk altså tilsendt denne utskriften og lesten den. I denne radiofrokosten var John Arne Riise gjest.
Den rødhårede fotballspilleren fra Sunnmøre.
Det var i anledning hans tredje bryllup som ble feiret for ikke så lenge siden.
Louise som er den nye konen til Riise er for øvrig «en av Norges desidert beste stylister» i følge hennes nye ektemann og «veldig flink å finne shoppingsenter i Dubai på nettet» som Riise – uten ironi – kunne opplyse lytterne om.
Jeg har forresten også vært i Dubai og jeg føler at jeg må folkeopplyse deg kjære leser om at man ikke trenger være spesielt genial for å finne shoppingsentre i det lille arabiske emiratet, det er stort sett det som finnes i landet.
«Etter jeg traff Louise så har hun tømt garderoben min fullstendig» kunne Riise fortelle. «Vi er veldig fokusert og opptatt av at klærne jeg kjøper skal passe oss som par».
Poenget som han understreker er at de to alltid skal matche når de går ut døren. «Folk kan mene det er klysete men vi liker det slik» sier han om konen og refser samtidig Norge: «Norge ligger langt bak London og vi alle kan gjøre litt “effort” for å kle oss bedre» som han sier.
Kanskje TV-aksjonen til høsten kan gå til det formålet, å kle opp Ola og Kari slik at nasjonen tilfredsstiller Riises smak?
Riise forventer rett og slett en nasjonal dugnad for å løfte nivået i folks klær.
Han snakker også om sine foregående ekteskap. Der legger han ikke mye imellom. I alle fall så sier han «…de to første ekteskapene var de største tabbene i mitt liv».
Han la ikke til «så langt».
Sikkert ikke så hyggelig å høre for eks’ene og i alle fall ikke spesielt pent gjort mot dem. Om man søker på Google på kombinasjonen «John Arne Riise» og «tabbe» så dukker det opp 10300 resultater på 0,36 sekund. Og jeg må innrømme at det dukker opp forholdsvis mye som ikke har med hans mindre vellykkede ekteskap å gjøre, men det er en annen ting.
Jeg er forresten overhode ikke den som skal sette meg til doms over andres ekteskap, er langt fra noen samlivsekspert selv, men å gå ut slik Riise gjør og si slike ting offentlig er uansett noe spesielt.
Skal vi anta at også dette radiointervjuet tilhører tabbelisten?
I alle fall vil jeg si det, hm, matcher andre tabber han nevnte.

Så seile vi på Mjøsa

Søkelys " Så seiler vi på Mjøsa…"
Det fins så mange drømmer om en gang å bli fri,
det fins så mange lengsler å spekulere i.
Mallorca, Rouen med rødvin og sang.
Men støtt når vi får lyst og utferdstrang. -
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkken holk,
vi kjenne øss på moten, legg ut i frå Toten.
Årepinna knirke, og æillt er hipp som happ.
Vi ror mot Bergseng-stræinna og vinker rørt “farvel” tel Kapp.
Og natta er så dunkel- blå og verne som på skrømt,
en markboks og et fiskje-sprøtt en gutjafs må ha glømt,
og bygda sig i mot øss, æillt er ro og fred,
nå legg vi øss og drømme, ser pottitgraset blømme
som Lilla orchidéer æille Brøttumsbakka ned!
Og Sankthans orma blinke som neonlys på “Grand café”

Slik lyder fyrste verset i Alf Prøsens stemningsfulle vise om ei junireise – ein tenkt, sommarljos nattleg seilas – frå nord til sør på Norges største innsjø, Mjøsa. Hans underfundige allegoriar og meisterleg bruk av dialekt i rimord og bilætskaping er det få – om nokon som gjer hundreårs jubilanten etter! Prøysen, eigentleg Alf Olafsen(!) ville fylt 100 år den 23..juli 2014 – men døydde tidleg, 23. november 1970, vel 56 år gamal. Han skal minnast og feirast den 23. juli, og ei heil veke til, i det splitter nye Prøysen-senteret som blir opna på Rudshøgda, ved Prestvegen – bare eit steinkast frå husmannsplassen der han voks opp….
Ein tre-fire dagars ferietur tidleg i juni til Mjøsregionen bør i dette jubileumsåret for Grunnlova starte på Eidsvoll. For dei som har vore der før – og det har vel dei fleste vaksne – er det ei fin oppleving å gå gjennom dette riksklenodiet nå etter ei svært omfattande restaurering – alt med eit siktemål; det å føre den fine herregarden, eksteriør- og interiørmessig, attende til Carsten Ankers tid. Som “fedrane” danna også vår busslast broderring og var, som det heitte:… “Enige og tro til Dovre faller”! . Alle med ‘gamaldags’ sjuårig grunnskule bak seg, bør kjenne til forhistoria, og det som hendte 17. mai 1814 på Eidsvoll – så det skal ikkje repeterast her!
Ein rundtur i Mjøstraktene kan vidare inkludere Løyten med sine brenneritradisjonar, Lillehammer med Maihaugen, Sigrid Undsets Bjerkebæk og OL-anlegga. Med høyrer også Bjørnsons Aulestad og eventyrriket Hunderfossen med familieparken og Ivo Caprinos magiske verd ; Eventyrslottet og Norgesnaturen på supervideograf….
Allikevel for meg, og sikkert mange andre var seilasen med “Skibladner”, på ein av dei vakraste junidagane i år, eit høgdepunkt….
I snart 158 år har denne ‘gamle dama’ – eller “Mjøsas kvite svane” trafikkert innsjøen som rutebåt, flytande postkontor, frakteskute – og i nyare tid; eksklusiv charterbåt i vår- og haustsesongen.
Skibladner er oppkalla etter “Skidbladnir”- skipet til den norrøne guden Frøy, kjent som guden for sol, regn,fred og fruktbarhet. Den hadde plass til alle ‘Æsene’ og kunne seile like godt til lands som til havs! Også Snorre nemner at Odin hadde eit skip som heitte “Ski-bladne” – så her snakkar vi verkeleg om sogerik bakgrunn!
Skibladner blei bygd i Motala i 1854 – 56, samansett ved Minnesund – og jomfruturen gjekk nordover frå Minnesund 2. august 1856, dette er derfor rekna som offisiell ‘bursdag’. Båten har ei brokut fortid; to gonger sokke under vinteropplag (1937 og 1967), men blitt heva, restaurert og ombygd fleire gonger. I dag er ho så fin som nokon gong og blir rekna som verdas eldste hjuldampar i regulær rutetrafikk!
Lågen i flaum hadde fylt opp Mjøsa ein ekstra meter just desse junidagane, derfor var brygga i Lillehammer under vatn og vår tur gjekk ut frå Gjøvik – to – tre timar med laks- og jordbær på fyrste klasse (Porselenet var gedigent med monogram, likeins Skibladner-vinen – og til kaffen på soldekket var det sylvservis på kvite dukar!). Heile tida akkompagnert av den velsigna dyssande susen frå dampmaskina og plaskinga frå dei digre skovlehjula som drog oss fram. I tillegg fekk du nyte synet av storgardar og fruktbare bygder, sett frå ein ny synsvinkel; som båtboren turist! Mjøsbygdene med sine rolege landskapsliner er terrengmessig ulikt vårt fylke, men allikevel uendeleg vakre sett frå eit skipsdekk… Det er kvalitet over Norges mangslungne natur!
Skibladner er freda og blir tatt godt vare på. Skuta ligg i vinteropplag på Gjøvik, der ho har fått sitt eige vernebygg i glas – ein attraksjon i seg sjølv!
Ein undrast; Hedemark er så full av habile skribentar – poetar, romanforfattarar og visediktarar. Hans Børli, Einar Skjæraasen, Vidar Sandbeck – hovdingen Prøysen, sjølvsagt – og så nye skot, der bl.a. Ove Røsbak er ein av fleire. Den fargerike og ordrike dialekten frigjorde så mange. Brått vart det ‘in’ å skrive dialekt, få lov å uttrykke seg på målet ein var vaksen opp med og kjenner. Då blir det som oftast bra!

Vi – og Prøysens “sprøkne holk” er i mål med dette verset:

En føle seg så liten og Mjøsa er så stor,
og båten rek på måfå og jevne ut sitt spor,
og “Rekstved og tang”og “Kjoletøy og fang”
kjem snilt som rim på “Brumundal’n og Vang”!
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
en ørret laga ringer – store som en finger.
“Plopp” så blir det stille, det er som om du ser
at månen over Skreia har slept ei gledeståre ner…
Så læs vi på en påså der den stille glir forbi,
om “Alltid friske varer” ifrå Stange Bakeri.
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
og i et kratt ved Vangen som grenser opp til Tangen
der er det fár i graset, og gjømt i stein og strå
der ligg en herresykkel …. og setet er det nattdogg på.
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk.
Om lykka sku seg vende – å som da sku hende,
det vil vi itte væta, det har vi itno med,
og kalven uti hagan har ailler hørt om frikassé.
Det dufte søtt, og blusse rødt som sydens blomsterfang,
om åtte da’r er kløver’n klar og slåttonna igang.
Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
og holken gynger stille – spør å hen vi ville…
“Gyng øss dit det passe, så tæk vi øss en blund”
Og holken gynger sakte …. og driv i lainn på Minnesund.

Ari Behn skammer seg

Jeg kom til å lese et ganske omfattende intervju med Ari Behn i VG i helgen. Det var ikke småtterier mannen som er gift med prinsesse Märtha Louise hadde å melde etter at de har oppholdt seg et par år i England.
Det er for så vidt et kjent fenomen at folk som har oppholdt seg en stund i utlandet plutselig ser alt så mye klarere og forfatter Behn har tilsynelatende fått et voldsomt klarsyn.
Her er noen av «høydepunktene» om det er et riktig ord for å karakteriseres Behns tanker om Norge og nordmenn:

«Vi tror vi utgjør en forskjell i verden og er stolte av våre verdier. Vi gjør verden til et bedre sted ved rikelige donasjoner til nødhjelp og utviklingsarbeid. Og vi liker å tro at vi er tolerante, men vi er det ikke».
Tja, det kan godt være at vi ikke er så tolerante men nasjonen har jo tålt en kongelig familie der Ari og madammen uten tvil profiterer på sin tilknytning til kongefamilien, også kommersielt, så helt ille er vi vel ikke?

Videre sier han:
«…samtidig er det en inngrodd skepsis til fremmede. Det er hver mann på sin tue. Og vi må bare si at sånn er det. Det viser undersøkelser internasjonalt. At vi er jævla rigide og lite tolerante. Det må vi bare innrømme….»

Ikke mindre enn det: «jævla rigide og lite tolerante»? Er vi det. Rigide? Jævla? Vi godtar nå en opportunistisk halvadel i dette landet som suger til seg kraft og ressurser fra et folk de åpenbart ser ned på.

Men Behn har mer på lager:
«…vi liker å tro vi er flinkest i klassen til toleranse og åpenhet, og så er vi kanskje de minst rause og mest gjerrige og intolerante….»

Vel-vel. Gjerrige? Vi er i alle fall ikke mer gjerrige enn at vi bruker hundrevis av millioner med skattekroner på en familie, som arver sine posisjoner, enten de gjør seg fortjent til dem eller ikke. Eller for å være nøyaktig, i fjor fikk Kongehuset 158.6 millioner kroner. I år fikk de 164.2 millioner kroner. I tillegg fikk Kongen og Dronningen 10.5 millioner i apanasje. Kronprinsen og Kronprinsessen fikk 8.7 millioner i apanasje. Utover det fikk de 17.8 millioner kroner til å betale for staben sin.

Ari Behn eier ikke skam. Sier han selv. Og han utdyper det slik:
«Det er noe herlig med nordmenn også. Vi har en forunderlig selvtillit. Men er det ignoranse? Så er det det med skam, også. Det er mye skam, vet du, i fjorder og fjell. Og det har vel vært noe av problemet mitt, at jeg har vært skamløs. Jeg skammer meg faen ikke, og det går ikke an. Jeg burde skammet meg mye mer».

Og akkurat det siste tror jeg rett og slett jeg ikke vil opponere mot. Der har han et poeng.

Side tre i TA - lørdag 14. juni 2014

Jeg er for barnearbeid. Det vil si, jeg er absolutt ikke for at unge folk skal svette og slite i svære fabrikker til luselønn i stedet for å gå på skolen, men jeg er for at ungene skal lære seg å jobbe.
Det har de godt av.
På vei inn i sommerferien vil jeg si det såpass sterkt at unger som overhodet ikke har tenkt å foreta seg noe som helst inntektsskapende i løpet av sine ni-ti uker med sommerferie burde tenke seg godt om. (Ferien har jo i realiteten begynt delvis for lenge siden, i alle fall var skoledagen for en jeg kjenner godt en tur på kino en dag og en sykkeltur neste dag) – Ja, jeg vil si det såpass sterkt som at om ungene ikke skal jobbe i det hele tatt, så får de pengene for lett fra foreldrene.
Da har de rett og slett for god råd.
Unger har godt av å se at for å få litt bedre råd, så må man jobbe litt hardere. At det er en sammenheng mellom inntekt og kjøpekraft.
De flest av oss er ikke millionærer og milliardærer, selv om man kan lese om deres livsstil stadig i mer og mindre kulørte blader og aviser, men for folk flest har det ikke slik.
Skal en vanlig ungdom kjøpe ny mobil, eller ipad, så må man stå opp enkelte morgener i stedet for å ligge til 12-13 og se film til tre-fire på natten. Ting henger sammen.
Jeg snakket for en tid tilbake med en som driver med jordbær. Han fortalte meg det at hadde det ikke vært for litauere og estlendere, polakker og rumenere, så måtte han lagt ned hele virksomheten.
Det var vanskelig, eller egentlig umulig, å få noen norske, unge som eldre, barn som voksne, til å jobbe i jordbæråkeren.
Det var rett og slett ikke mulig å drive i denne bransjen uten hjelp fra Øst-Europa. Og jeg er den første til å takke for at vi får den hjelpen. Så godt som det er med jordbær og så viktig det er at vi dyrker jorda.
Men det er ikke slik at ingeniør- eller tannlegerygger fra Romania eller Polen får mindre vondt etter en bøyd dag, enn tenåringsrygger fra Norge.
Jeg har plukket så mye jordbær at jeg vet litt at dette ikke er noe slaraffenliv. Men likevel så er det ikke verre for norske ungdommer enn for voksne polakker.
Man får jo anta det er motsatt.
Norske ungdommer er rett og slett ikke interessert. «Det svarer seg ikke å jobbe» som en sa til meg. Og da mener jeg at tilgangen på cash uten å jobbe er for raus, rett og slett. Enten det er NAV eller pappa og mamma som står for den utømmelige tilgangen på monetas.
Jeg liker også at ungene strekker seg etter så gode, interessante og utdanningsrelevante jobber som mulig, også på sommeren, men om alternativet til en litt kjip jobb er ingen jobb, så har de for god råd om de takker nei.
Når jeg sier jeg er for barnearbeid, så er det selvfølgelig lett å misforstå, om man vil. Jeg er ikke for barnearbeid slik det var i Norge på slutten av 1800-tallet. Eller mange steder i Asia i dag.
Før det forrige århundreskiftet var blant annet visstnok over 40 prosent av arbeidsfolkene i fyrstikkindustrien i Norge barn. Og det var verre i Norge enn i Sverige, England og USA. Fordi vi var et fattigere land, naturligvis.
Etter hvert ble det 12-årsgrense for å jobbe i industrien, og for drøye 100 år siden klarte man gradvis å fase ut barnearbeid.
Men det betyr altså ikke at ungene dermed ikke har lov til å gjøre noe.
Til og med de som er under 13 har lov å jobbe. Om man driver gård er det fullt lovlig at yngre barn hjelper til med bærplukking, eller å ta opp poteter. Samt stelle dyr. Men, selvfølgelig ikke i utilbørlig omfang. Man kan også ha «jobber» om man deltar i film – som kan være krevende nok.
Men har du fylt 13 år kan du godt jobbe. Det skal være «lett arbeid». Det kan da være avisbud, kontorarbeid eller stå i en kiosk. Arbeidstilsynet har informasjon om dette på sine hjemmesider.
Er du 14 kan jobb være en del av utdanningen din i form av praktisk yrkesorientering.
Og er du 15 år så kan du ha arbeid, så sant det ikke er til skade for sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang.
Såkalt farlig arbeid kan du ikke ha om du er under 18 år. Og har du fylt 18 år, så er det lite du ikke kan gjøre. Men du kan ikke selge brennevin.
Om du, i din nærhet, stadig får høre fra late (jada, jeg brukte det ordet) ungdommer at man ikke får jobb fordi man er for ung, så kan det være verdt å sjekke ut. Det er ikke alle «lover» som er lover.
Jeg er så heldig at jeg har en bror i primærnæringen, eller i nærheten av den. Han er gartner og driver et hagesenter, der det alltid er behov for sommerhjelp i virksomheten. Og for de fleste ungdommene i familien vår så har dette vært inngangen til arbeidslivet.
Alle vil ha de «gode» jobbene, men første og kanskje andre året er det arbeid på «friland» de får. Der har fetterne og kusinene småbannet og svettet mange en sommeruke, før de er klar for gøyere jobb.
Min eldste sønn tror jeg hadde bort ti somre der, som lærte ham å bli den ganske grepa arbeidskaren han nå er blitt.
Noen ganger tror jeg rett og slett en del av jobben for foreldre er å være upopulær. Ungene har rett og slett ikke godt av å få det for lett. Og da er det foreldrenes jobb å være «drittsekker». Hvilket, muligens, faller lettere for noen av oss enn for andre.

Det betyr ulykke å krasje med bilen din 13 ganger på fredag den 13. før lunsj

Endelig er fredagen her.
Juni, fredag, sommer og sol.
Eller regn.
Nydelig er det.
Spesielt nydelig er det fordi jeg måtte en snartur til Oslo i går. Og da smaker det ekstra godt å være tilbake i Telemark.
Å bruke gode timer på å stå i kø ut av asfaltjungelen, er rett og slett usexy.
Tanken på å ha en kveld med å slå plenen, etterfylle med bayer, slå litt mer, samt nyte ferske, norske lokale jordbær som smaker usannsynlig godt er en velsignelse.
Eller vederkvegelse om du vil.
Jeg var i Siljan kirke i går kveld og da ligger ord som velsignelse og vederkvegelse lett i munnen.
At det er fredag den 13. i dag skal du overhode ikke bry deg om. Selv om et gammelt ord sier at det betyr ulykke å krasje med bilen din 13 ganger på fredag den 13. før lunsj, så betyr ikke det at dagen er full av uhell.
I dag er det også 113 år siden Tage Erlander ble født.
Alle som har fulgt med litt i politikkens verden vet at han var en aldeles legendarisk svensk statsminister som satt sammenhengen som regjeringssjef hos søta bror i 23 år, fra 1946 til 1969. Han var den svenske etterkrigstiden.
Når man ser bort fra at de ikke var med i noen krig da.
Aldri har en regjeringssjef i noe demokratisk land sittet ved makten lengre en Erlander. Men da han ble valgt i 1946 var han skrekkslagen. Han har siden fortalt at han kun lot seg velge for han ikke våget å stå imot sine partifeller. Og som han skrev i en dagbok, dagen etter at han ble valgt:
«Jag tvivlar och om jag misslyckas – vad händer sedan? Går allt förlorat eller kommer det hela att kunna repareras».
Snakk om ydmyk tilnærming.
Men Erlander skapte «folkhemmet» og Sverige ble et forbilde for mange land. Dessuten er det vel slik som Aristoteles sa det:
«Han som aldri har lært å følge ordre, kan aldri bli en god leder».
Vel, nok med svensk politikk, selv om Erlander var en imponerende figur.
Som Dalai Lama.
Han sa det slik:
«Gamle venner forsvinner, nye venner dukker opp. Det er akkurat som med dagene. En gammel dag passerer, en ny dag blir til. Det viktigste er å gi det mening: en betydningsfull venn, eller en betydningsfull dag».
Og så spørs det vel om dagen han var i Norge blir husket for vennene det viste seg han ikke hadde. De i regjeringen. Men nok også, i realiteten, de som ledet den forrige regjeringen.
Men fredagen er en gave.
Jeg for min del, pakker den gjerne opp fra det nydelige junipapiret den er pakket inn i.
Pater Pollestad sa:
«Skål for alkoholen! Årsaken til – og løsningen på – alle menneskets problemer».
Sterke ord.
Pollestad ord kan kanskje karakteriseres av Bibelens egne tekster:
«Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid».
Og kanskje ikke.
Men i dag er det altså fredag den 13.
Måtte den bringe litervis av lykke.
Nå er den åpnet!