Viser arkivet for mai, 2014

Side tre i TA - lørdag 31. mai 2014

Bildet på siden over her er fra desken i TA i går. Jeg takket av fotograf Arild Hansen som slutter i TA og begynner for seg selv som frilanser. Arild Hansen blir innimellom omtalt som «verdens beste fotograf» og det vil merkes at han ikke lengre jobber i TA. Med skarpe meninger og bilder har han i mange år nå satt preg på TA både internt og eksternt.
Mediene i Norge, spesielt avisene, er inne i det som kanskje er den største strukturelle utfordringen noensinne. I alle fall siden krigen. For selv om vi ikke bare har beholdt leserne, men økt antallet gjennom samlet virksomhet, så har mange forflyttet seg fra betalt lesing til gratislesing på internett.
Hvor lenge man kan meske seg i solid journalistikk på nett, uten å måtte betale for det, er usikkert. I store deler av landet er det for lengst etablert ordninger som gjør at nesten ingenting av journalistiske produktet ligger ute til fri og gratis lesing, mens andre steder som her i Telemark, er det fortsatt et supertilbud på nett for dem som vil følge med.
En gjennomsnittsdag er det 50-60.000 mennesker som leser TA på papir. Det er 30-40 000 mennesker som leser nyheter på www.ta.no. Og det tallet er kraftig økende. I tillegg er det mange tusen som leser nyheter på TAs mobiltilbud. Utover det så har vi noen tusen lesere på e-avis, som i realiteten er en komplett papiravis, side for side, i digital form. Dette er for øvrig et produkt jeg selv er svært glad i. Uansett hvor jeg måtte oppholde meg, på tjenestereiser eller ferie, så kan jeg lese TA detaljert hver dag. Tilsvarende abonnement på e-avis har jeg forresten på Dagens Næringsliv, Dagbladet, Bergensavisen og, selvfølgelig, vår kjære og ærede konkurrent i Prinsessegata; Varden.
Men fordi inntektene har gått noe ned, fra fire-fem prosent for aviser som TA til helt oppi 25 prosent for noen, så har alle også vært tvunget til å skjære ned noen kostnader. Mister man en femtedel eller til og med en fjerdedel av inntektene så må man ta grep, uansett hva man driver med.
Disse utfordringene gjelder alle avisene i Norge og mange er gjennom brutale kutt av staben. Nå er det ikke mer brutalt når redaktører og journalister mister jobben enn om industriarbeidere på Herøya gjør det, men ingen kan påstå at vi ikke er en smule navlebeskuende i denne bransjen. Ord som katastrofe ligger langt framme på tungen hos pressen når det som skjer i alle bransjer, fra tid til annen, også ramme en selv.
Spesielt brutalt har det ikke vært i TA. Så langt har vi hatt en forholdsvis moderat nedbemanning. Vi har riktignok mistet noen svært gode medarbeidere som har valgt en «pakkeløsning» av et eller annet slag. Som da vi takket av fotograf Arild Hansen i går.
Dette er folk som er og vil bli både profesjonelt og personlig savnet. Slik gode venner og kolleger blir. Men vi har fortsatt en svært solid stab fordelt på åtte ulike kontorer i Telemark som skal bidra til at du får ordentlig dekning av det som skjer.
Det høstet både lett oppgitt latter og også et snev av hoderysting i avisbransjen rundt i landet da TA åpnet sitt sjuende lokalkontor i forrige måned, som sammen med hovedkontoret i Skien, danner disse åtte kontorene.
TA opererer altså nå med kontor i Nome, på Ulefoss, på Notodden, i Bø, i Åmot i Vinje kommune, i Kragerø, i Bamble kommune er vi på plass i Langesund og i Porsgrunn har vi et stort lokalkontor.
I tillegg til oss som er på plass i TA-huset i Skien der TA har blitt laget siden 1920-tallet.
Knapt noen andre aviser i Norge kan skilte med lokalkontornett som TA. Og det er vi stolte av. Vi mener at for å kunne skrive godt og relevant fra hele Telemark, må vi være i så mye som mulig av fylket. Vi må være nær de folkene vi skriver om og for.
I mange aviser i landet vårt har de store og nye utfordringene for pressen vært mye omtalt i det siste. I Dagens Næringsliv har det nærmest daglig vært stoff om dette, i Klassekampen og mange andre steder har både tillitsvalgte og mediesynsere stått i kø for å kritisere utviklingen og gjerne demonisert eierne.
Det ligger litt i vår tids dramaturgi. Og når jeg ikke hiver meg inn i det klagekoret, så blir jeg sikkert kritisert for det også. Men jeg bygger på mine erfaringer, på samme måte som andre bygger på sine.
Jeg har jobbet for konsernet som nå heter Amedia i snart 30 år. Jeg ble ansatt i Bergen Arbeiderblad i 1985 og nærmer meg 21 år i TA, som het Telemark Arbeiderblad da jeg begynte her i 1993. Jeg vil hevde jeg har forholdsvis omfattende erfaring med eierkonsernet vårt, selv om det har vokst seg større med årene.
BA og TA er to aviser som har vært preget av et lokalt konkurransebilde som har vært ekstremt krevende. BA kjempet og kjemper mot en av landets største aviser; Bergens Tidende. I TA kjemper vi kampen om leserne i Telemark mot Varden.
Eierne har alltid stilt opp for både BA og TA. Og som ansvarlig i mange år nå i TA, har det alltid undret meg hvor stor forskjell det er på måten mange omtaler eierne på og hva vi faktisk erfarer.
I spesielt vanskelige tider har eierne vært en solid støtte for TA. Vi hadde hatt ansvarsløse og tvilsomme eiere om de ikke hadde tatt tak når økonomien i bransjen endrer seg kraftig slik den gjør nå.
Eierne, «Konsernet» som det gjerne blir omtalt internt, foretar innimellom beslutninger jeg er uenig i. Spesielt er jeg hardnakket motstander av det meste som kan oppleves som sentralisering. Jeg synes, både innenfor og utenfor bransjen, at folk som jobber for sentralisering slipper altfor lett i å påvise fordelene og underslår stadig ulempene ved å flytte mer og mer av driften mot storbyer. Man legger rett og slett ikke nok vekt på smådriftsfordelene, som ikke alltid får plass i et regneark, men som absolutt er målbare størrelser om man faktisk vil måle.
Likevel er jeg altså av den oppfatning at for å kunne ivareta den enorme samfunnsoppgaven som pressen er pålagt, både gjennom spesialposisjonen i grunnlovens §100 og også innretningen gjennom momsfritak og pressestøtte, så må man skikke sitt bo. Man må sørge for så sunn økonomi som mulig.
Det kan mange ganger være krevende når man har produktambisjoner og redaksjonelle prosjekter som koster mye penger, men på sikt er det aldri noen vei utenom å sette tæring etter næring.
Og jeg er altså helt sikker på at pressen som samfunnsmessig korrektiv vil leve og utvikle seg, om enn i nye retninger som vi i dag ikke helt vet hvor går.
Sannheten er faktisk at det er en økende gruppe mennesker i Norge som leser nyheter. Saken er bare den at også et økende antall leser nyhetene andre steder enn før.
Da må vi som leverer nyheter som levebrød sørge for å levere dem der de blir lest.
Det å bli lest er nemlig grunnen til de fleste velger en jobb og et liv som skrivende menneske. Man har et meddelelsesbehov. Og man ønsker å meddele noe som har verdi, er viktig og kanskje kan endre ting til det bedre. Ikke mindre enn det er våre ambisjoner. Og det skal vi ikke rasjonalisere oss bort fra.
Er det opp til meg så skal vi fortsette med det så lenge noen orker å lese.

Hjemlengsel (selv om man ER hjemme)

Det er mulig jeg har glemt å nevne det, men jeg setter pris på denne dagen:
Fredagen.
Så nå er det sagt. Det var rett og slett ikke et sekund for sent.
Etter en salig torsdag, i verdensklasse, så skulle det bare mangle at fredagen meldte seg på gratishaugen.
Jeg har vel skrevet i denne spalten de siste 15-20 årene og har vært innom en del ulike tema, for å si det litt mildt, så det kan være jeg også har skrevet om min forkjærlighet for irsk musikk. And now, I’,m doing it again.
Noen av disse sangene er rett og slett så stemningsskapende at man formelig kjenner smaken av Guiness, Smithwicks eller Kilkenny i munnen bare ved å lytte til dem.

«The Wild rover» er fabelaktig for allsang, «Molly Malone» er nydelig, eller «The Irish Washerwoman» som har en herlig irsk rytme som svinger omtrent som pintglassene under allsangen på verdens største irske pub (Som faktisk ligger i Kurfürstendamm i Vest-Berlin).
«The Swallow Tail Jig» gjør det samme og «Danny Boy» er så vakker at man nærmest gleder seg til å bli invitert i en irsk begravelse.
«Galway Bay» er en sang som er så stinn av sentimentale følelser, gode sentimentale følelser, at den får deg til å lengte hjem, selv om du sitter i din egen stue. Og «The town I loved so well» får deg til å lengte til Derry.
Noen av sangene har skjult, eller åpen politisk tekst, om fattigdom og kampen for tilværelsen. Andre er mer upolitiske, men alle er stinne av kjærlighet. Dessuten, om du skal bygge opp en sunn og naturlig tørste så er et godt alternativ til å ta seg en lengre spasertur i Sahara å ramse opp disse sangene på bredt newnorsk:

«Far Away Bhoys», «Rock on Rockall», «The Real Old Mountain Dew», «The Rocky Road to Dublin», «The Black Nag», «Bonnie Isle O’ Whalsay», «Connaughtham’s Rambles», «Drowsie Maggie», «Murphy’s Reel», «A Farewell to Ireland», «Greensleeves», «Kerry Reel», «The Kerryman’s Daughter», «Little Pickle», «Loch Lavan Castle», «St. Patrick’s Day Reel», «Miss Mc Cleod», «My Wild Irish Rose», «All the Best to Kathleen», «The Hills of Killarney», «The Sailor’s Bonnet», «Sheehan’s Reel», «Smash the Windows», «The Star of Munster», «The Rare Old Mountain Dew», «The Wind That Shakes the Barley», «The Wise Maid», «When Irish Eyes Are Smiling».

Og er du fortsatt ikke tørst så må jeg ærlig innrømme at jeg tror du har for lite salt i maten din. Nå er i alle fall den musikalske inngangen til helgen anbefalt og fredagen må sies å være like åpen som kranene på St. Patricks day på puben The Red devil i Belfast…

Side tre i TA - onsdag 28. mai 2014

Skuffet over manglende streikevilje

De aller fleste er lettet og glad når det ikke blir streik. Dette gjelder arbeidstakere, arbeidsgivere og alle oss andre.
På tross av at streik er et lovlig våpen for arbeidstakere og lockout er et tilsvarende for arbeidsgivere, er det også et nederlag for fornuften.
Og for evnen til å finne fram til løsninger som alle kan leve med, gode kompromisser.
Men i går morges kom en av mine gode kolleger, Ørjan, på jobben og kunne melder at hans to små, men stadig større, gutter var dypt fortvilet over manglende streikevilje og sterkt framskreden løsningsorientering fra partene.
De hadde sett for seg noen gode dager med streik. Og dermed fri fra sfo og skole.
Om de ble direkte sure på mekler Reidun Wallevik som i går morges kunne fortelle at det ikke ble streik, vet jeg ikke.
Men jeg husker godt følelsen av forventning når en mulig ikke-planlagt fridag lå i løypen.
Det er nok andre ting som virker mer fristende på en ung slyngel enn å sitte inne på skolen når solen og naturen lokker med eventyr og muligheter.
Derfor kom meldingen fra Lektorlaget og Skolenes Landsforbund muligens som en gladmelding til unge skoleelever. Utpå dagen i går sa de «nei» til riksmeklerens skisse i kommuneoppgjøret.
Og lederen i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, sa at det enten kan bli streik om 14 dager, eller til høsten.
I fare for å tråkke på noen pedagogtær så er vel ikke virkningen av en streik i skolen, uti juni, dramatisk.
Det er ikke mange ordinære skoledager på den tiden.
Så det er mulig de drøyer mesteparten av streikeuttaket til høsten.
Da ungene mine både var små og sure så pleide jeg å si, på en dårlig dag, at «…jammen, det er alltid noe å glede seg til».
Nå ser det ut som det går troll i ord for noen unge, energiske skøyere som ikke tenker på skoledagen som den ypperste formen for lykke.
De ser for seg en endeløs rekke av blanke dager:
Først juni, så ferie, så streik.
Men så bor vi i verdens beste land også da..

Det kunne vært verre...

Mai er det nye juni.
Sånn føles det i alle fall når man opplever en helg som dette med nydelig sommervær, fuktig grovær, samt sympatiske temperaturer solid plassert på riktig side av 20-tallet.
Det at «mai er det nye juni» er forresten en fritt oversatt utgave av motesjargongen der de sier slike ting som at «black is the new white» eller «blue is the new black».
Hva det betyr er ikke helt klart for meg, men så tilhører vel ikke jeg motebransjens fremste ikoner heller, for å si det litt forsiktig.
Likevel er det nydelig å våkne opp, dag etter dag, til t-skjortevær. Og vi kan jo bare tenke oss hvordan juni, juli og august kan bli når det er så nydelig sommervær allerede nå.
Som alle helt sikkert husker så var sommeren i fjor et eventyr av godvær. Spesielt juli og august.
Nå er det jo klinkende klart, som Jan Eggum så malerisk beskriver det at «…eg blir ikkje varm av solstråler som falt i fjor…». Men de som faller i år, er mer enn gode nok og helt ferske så det går seg nok til.
Jeg sjekket værmeldingen framover og så vidt jeg kan se er en dagtemperatur på 18 grader det lavest vi kan vente oss fram til 7. juni. Og er det 18 grader, så er det jo absolutt til å leve med.
Dagen med 18 grader skal visst bli torsdag. Altså Kristi himmelfartsdag.
For øvrig har jeg en høne å plukke med alle som klager på været. Jeg er nemlig så heldig at jeg har en sønn nordpå. Og han er såpass uheldig (vil jeg påstå) at han bor i Bodø.
Der har det stort sett lagt på ensifret antall plussgrader siden det krøp over fra minussiden.
Nå ser det ut at i et heldig øyeblikk skal de få oppleve tosifret antall med varmegrader. På torsdag står det 12 grader for Bodø på min vær-app.
Og slik er det jo med vær. Selv om man ikke alltid er fornøyd der man er, så er det de som har det verre.
Eller som de sier der jeg kommer fra, når man møter folk som har det veldig vanskelig:
«Det kunne vært verre. Du kunne vært trener i Brann…».
Men så er jo Sportsklubben Brann det nye november også..

Side tre i TA - lørdag 24. mai 2014

Fram frå gløymsla: Bygdekunstnaren Andreas Sandsdalen 19.4.1907 - 17.5.1969

Akkurat når det gjeld Andreas Sandsdalen er vel tittelen eg har har bruka i tidlegare innlegg: “Fram frå gløymsla” ikkje heilt dekkjande. I lokalmiljøet til Andreas, Seljordsbygda, er han nok framleis hugsa og velkjend, førtifem år etter at han brått og uventa gjekk bort på sjølvaste 17. mai – bare sekstito år gamal….
Den meir kjende, yngre broren Halvor, nådde nok vidare – diktinga hans var nok også ofte lokalprega, men samstundes meir generelt universell i motiv og innhald.
Andreas Sandsdalen var lokaldiktaren, sogemannen, lokalhistorikar, teiknar, målar, og, ikkje minst illustratør – av noko skiftande – men alt i alt habil, og av god kvalitet. Vi må hugse; han var autodidakt, sjølvlærd i alt han gjorde – utan formell skolering. For nokre få kan dette vera eit naturgitt pluss!
Krigen og hans aktive deltaking i motstandsrørsla sette nok sine spor, og livet var ikkje bare lett, men han fann trøyst i sine einsame vandringar, utenettar på aurefiske, og heile tida observerande alt det mytiske og mystiske i nedervde inntrykk, soger og segner frå heimbygda.
Mykje av det han har skrive på vers har denne tonen – likeins hans bidrag til det årvisse Seljordspelet på Englandssletta – der eg i farten hugsar han som forfattar av desse:
“Guro Heddelid” (1961), “Kivlemøyane” (1965), “Soga om Gullnes” (1967), og “Tusseheimen Trollebotn” (1969 – det året han døydde)
Diktsamlinga “Bygdevegar” som kom ut, post mortem, i 1972 er ulike variasjonar over alt det han har sett og opplevd – som oftast med ei djup medkjensle og innleving (empati) for dei aller svakaste, men sterke nok når det kneip i den grå kvardagen.
Andreas skreiv også om kjensla av “God-dagar”- eit dikt som er så velkjent og ofte deklamert i lag og lyd – og som eg har omtala på side tre i denne avisa før – så eg blar meg heller vidare til eit anna dikt frå “Bygdevegar”…
Andreas er som vanleg trygg på rytme, enderim – og viktig poengtering av det innhaldsmessige. I dette diktet kan du nok skimte slektskap til fleire naturlyrikarar – til dømes Olav Aukrust, og, ikkje minst, ein ruvande Jakob Sande – frå Sunnfjord:

Solmorgon.

Det var slik ein underleg morgon
i timen før soli spratt.
I dalsøkk og nordvendte lier
låg rester av skyming og natt.
- men høgt over hei og høgder
kom dagen på vitjing att.

Det var slik ein underleg morgon,
han var ikkje andre lik.
Han kom som ei brusande bylgje
og gjorde ei gråbygd rik.
Han forma ho om i fargar
og aldri eg såg ho slik.

Det var som ein gullfyld pensel
strauk over li og skar
og gyldne konturar la’e
på greiner og busk og bar.
Det var slik ein solgod morgon
i slutten av februar.

Den fattige baksi-grendi
steig fram i eit fargebrus
med sølvstas og blåe skuggar
og gulltak på gamle hus.
Og bylgjur av tonar fylde
ei fjellbygd med vårversus.

Det var som eit glimt av våren
i vinteren kald og hard.
Det var som om all innestengd saknad,
all sollengt med eitt fekk svar.
- Det var slik ein solfull morgon
i slutten av februar.

No e ’an pikatre åpnet også..

Endelig er fredagen her.
Som bestilt.
Nå kan du jo bestille dager på internett, via almanakkforlaget. Og jeg kjøpte like godt i stort, tok en hel uke på rappen.
Med kvantumsrabatt.
Vel, altså, jeg sirklet rundt epletreet mitt i hagen her en kveld og tenkte på dette med tid.
Begrepet tid.
Og kom også til å tenke på Inger Hagerups betagende og skjønne lille vers:

Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært. Den kommer.

Var det slik før også?
Gledet de seg over epletreets skjønnhet om våren, eller handlet det bare om matauken på høsten?
Siden vi nettopp har feiret 17. mai og 200 år for grunnloven så dukket jammen Henrik Wergeland opp i hodet også, som skrev om tiden slik:
Et evighetens sukk er tiden.

Om det er et sukk, eller en lett klukkende latter kan variere, men om man makter å tenke de store tankene, om planeter og lysår, samt seks milliarder år til solen brenner opp, så er ikke tiden som våren varer så lenge, uansett.
Eller livet.

I tillegg til alt det andre som fredagen egner seg til så er den svært godt egnet til å filosofere litt lødig, sammen med andre, eller alene.
Med forfriskninger, eller uten.
Alt var jo så meget bedre før i tiden, som enkelte later til å tro, mens andre hardnakket vil hevde at nu går alt så meget bedre.
Det var vel Kåre Willoch som sa det etter å ha ledet landet en bitte liten stund.
Hva Erna sier vet ikke jeg, men godt gikk det før og godt går det vel nå også, så privilegert som vi nordmenn, i all hovedsak, er.
Men folk kan fort gå i fellen nettopp med å tro at alt var så meget bedre før og en av dem som har gjort det var den amerikanske journalisten Walter Winchell som sa det slik:
«Før i tiden kunne en kvinne huske sitt første kyss hele livet. I dag er det mange kvinner som ikke en gang husker sin første mann».
Jeg tror nok det også gjelder den andre veien.
Altså menn som ikke husker sitt første fruentimmer.
Siden Winchell døde for over 40 år siden, får man anta at alt er blitt meget bedre.
Som en kar jeg kjenner som stadig refererer til en av sine mange forhenværende koner som «min favorittkone».
Personlig driver ikke jeg med slikt, men jeg har en favorittdag, det skal jeg innrømme og no e ’an pikatre åpnet også..

Potent plen

Jeg er antakelig blant de få på denne kloden som liker å slå, eller klippe, plenen.
Jeg ser på alle reklamene for robot-klippere som noe bortimot en personlig fornærmelse.
Så lenge jeg er i stand til å bevege meg utenfor huset så skal jeg også slå min egen plen.
Basta.
Jeg lurer på om det er en gammel og nesten genetisk hang til å eie jord som gjør at jeg føler meg vel når jeg trakterer klipperen over den forholdsvis beskjedne plenen på Gulset.
Mose er det forresten også der.
Mosen er undervurdert og blir urettferdig nedlatende behandlet. Det er knapt noe som er deiligere en frisk sommerkveld enn å gå barbent på myk mose.
Snegler er også blitt en del av det biologiske mangfoldet på plenen. De er det ikke deilig å gå barbent på.
Derfor kjører jeg i gang en egen eksekusjonspelotong mot sneglene med saks og plastboks med lokk, bortimot annenhver dag, for tiden.
Skulle hele arten med brunsnegler gå på en eksistensiell smell og forsvinne fra denne jordens overflate tviler jeg på at jeg kommer til å ikle meg sørgebind av den grunn.
Spesielt siden de åpenbart ikke har noe her å gjøre.
Men enn så lenge volder de meg ikke så store problemer.
Det er nok å bekymre seg over i denne verden om man ikke skal konstruere problemer også, problemer man lett og ganske brutalt halverer med en saks.
Men plenklipping liker jeg altså.
Jeg ser ikke bort fra at det gir meg en grad av god samvittighet. På en synlig og hørbar måte bidrar også jeg til hjemmets beskaffenhet, uten at jeg har fått så mange stjerner i boken av den grunn. Og i den boken er det god plass. For å si det forsiktig.
Mange klager over akkurat dette med gresset i hagen og bruker plenklipping som et påskudd for å flytte fra en romslig enebolig til en altfor dyr leilighet.
Andre steder er plen så dyrt og krevende at man nesten må spikre det fast. Jeg har vært både i Egypt og Dubai og sett på hvordan et bitte lite stykke plen voktes mot alt fra tørke og vind til tyver. Plentyver.
Da er det deilig å ha en plen som er, hva skal man si, så potent at den nesten vokser mens man ser på..

Side tre i TA - onsdag 21. mai