Viser arkivet for desember, 2014

Japansk bursdag og pokal til foreldre

Det er selvfølgelig lille julaften i dag. Men det er ikke bare det. Det er også bursdagen til keiser Akihito av Japan. Han fyller 81 år i dag.
Det spesielle, og det er poenger som står i kø her, men det mest spesielle er at han nå er den eneste regjerende keiseren i verden.
Så kan man sikkert stille noen kritiske spørsmål om forskjellen på en kongen og en keiser, men Akihito er i alle fall alene med keisertittlen som egentlig virker som litt mer høythengende, uten at jeg dermed skal påberope meg voldsomt innsikt i kesierlig tankegang.
Men det at Akihito har bursdag i dag gjør også dagen i dag til Japans nasjonaldag. De feirer nasjonaldag på den til enhver tid regjerende keiserens bursdag. Og det har de gjort lenge. Akihito er Japans 125. keiser, så disse greiene er ikke noe de begynte med i forgårs.
Det sies, på grunn av tidsforskjeller og datolinjen, at da Akihitos far, keiser Hirohito, døde i 1989, så meldte en av avisene som befant seg på «andre siden» av datolinjen i en av øystatene i Stillehavet, at «Keiser Hirohito døde i morgen».
Da er man tidlig ute med nyhetene.
I og med at Japan ikke er noe kristent land så er selve feiringen på denne tiden av året noe mindre utagerende enn hos oss, selv om de nok feirer både det ene og det andre.
Og keiserens fødselsdag i tillegg.
Men «norsk» jul har de ikke.
Hva nå det er.
For mange av oss som vokste opp for 30-40-50 år siden, var lille julaften den faste dagen for pynting av juletre, uansett.
I alle fall var det slik hjemme hos oss.
Treet ble pyntet lille julaften på kvelden, mens vi tuslet rundt og bar på store hemmeligheter om julegaver av forskjellig karakter og kvalitet.
Som den gangen jeg kom i skade for å kjøpe noe jeg trodde var en vase til mine foreldre.
Ved nærmere ettersyn på julaften viste det seg å være en sølv-blank pokal.
Og min far hadde stor glede av at han og mutter’en nok var de eneste foreldrene på den vestlige halvkule som fikk pokal i gave av sin sønn.
Det hadde han nok rett i også.
Men etter som jeg husker fra ungdomstiden ble det ingen vandrepokal..

Siljan - der veier møtes

For et par dager siden fikk jeg en gave, i bokform, som jeg satte stor pris på.
Ja, har fått flere i det siste, men akkurat denne gaven var boken «Der veier møtes» fra skogsbygda Siljan som jeg fikk fra de gode folkene som har gitt den ut i Siljan Historielag.
Jeg er glad i Siljan, det må jeg ærlig innrømme.
Jeg liker folket der, naturen der og jeg synes de har en svært interessant historie.
En historie om slit og hardt arbeid, om rike godseigere som ikke alltid var så fornuftige, men også om samhold og fellesskap.
Det er mye i denne boken som er interessant å lese. Også noen pussigheter. Som at Siljan hørte til Bamble fogderi fra 1661. Det må jeg innrømme jeg ikke ante.
Det er også listet opp en rekke historiske merkedager for Siljan, som at det i 1842 ble satt inn fast dampbåtrute på Farrisvannet som gikk like til 1920. Eller at Slemdals Almuebibliotek ble opprettet i 1879 og to år etter ble Slemdals folkebevæpning etablert på Gurholt.
For ikke å snakke om det store året 1888 da Kong Oscar II (han med sardinene?) besøkte Kiste jaktslått og det gikk fakkeltog fra Farris. Om de var for eller imot svenskekongen er jeg usikker på.
I 1902 ble det opprettet telefonsentraler i Midtbygda, Opdalen og på Austad.
I 1909 fikk man etablert hotell i Kvisla. (som brant ned i 1921).
Man kan også lese om at den siste «bjønnen» i Siljan ble skutt 11. februar 1911 ved Marivann i følge denne boken.
Eller at Gorningddammen ble ferdig i 1916 og man startet Kiste kraft.
Og 1917 var selvfølgelig et viktig år da Slemdal ble til Siljan, ved kongelig resolusjon.
Og såpass tidlig som i 1920 fikk man etablert bussrute fra Siljan til Skien.
Et viktig år var forresten 1926 da den store fløterstreiken ble gjennomført.
Personlig er jeg forresten glad for 1931 da Kveldeveien ble åpnet.
Den har jeg hatt stor glede av som øvelseskjøringsvei for familiens stadig aldrende ungdommer. Det er bare faren som ikke eldes.
I 1934 ble Solvika kafé åpnet – og siden har den vel hatt omtrent ni millioner driver fra flere verdensdeler.
Poenget med en slik bok er at man blir på en måte kjent med de mange usagte tingene som lever i en bygd og som vi som kommer fra andre steder ikke vet fra før.
Så nå føler jeg meg forholdsvis godt forberedt nesten gang jeg treffer spaserklubben i Siljan, som forresten ofte avholder deler av sine møter på en lokal pub i Skien.
Da skal jeg kaste fram brystkassen og fortelle om 12-åringen Ole Thormodsrød som i 1868 skjøt bjørn (bjønn som det står) på Hogstadstilla.
Og da regner jeg med at de enten måper,- eller spanderer en liten forfriskning..

Som musikk i mine ører, bolero, eller salsa...

Endelig er fredagen her. Den aller siste i 2014, som ikke er «rød dag». Neste fredag er det andre juledag, og den er selvfølgelig aldeles strålende den også, men fortsatt andre juledag.
Da godtfolk etter pinnekjøtt, ribbe og annet snadder muligens prøver seg på noe lettere. Jeg tenker ikke på Grandiosa som i Vazelina-reklamen som Stabburet tørker støv av hver jul, men kanskje fiskepudding eller tomatsuppe.
Fredagen i dag er imidlertid en solid arbeidsdag av det skikkelige slaget.
Og det er så mangt og meget som rinder en ihu på en dag som denne.
Det er flyktige nyheter fra hele verden, terror i Australia og i Pakistan, det ene stedet verre enn det andre. Det er jo ikke slik at det ikke var terror før, men nå får vi det mangedoblet på alle kanaler, internett, tv og den slags. Mange nettsteder sender direkte utenlandske nyhetskanaler og da skal det mye til å ikke få elendigheten inn med teskje.
Jeg husker, med et visst vemod, da man på NRK Dagsnytt meldte at «utenriksnyhetene var i all hovedsak fra Norsk telegrambyrå». NTB leverte nyhetene til NRK som leste dem opp.
Da blir tilgangen på elendighet mer beskjeden. Og så er det ikke slik at elendigheten ikke finnes om man ikke ser den. Men det er heller ikke slik at man blir bedre rustet til å hjelpe om man fråtser i tragedier, om man suger til seg hver eneste tragiske begivenhet.
Men en internasjonal nyhet som begynte å rulle i forgårs har rett og slett kimen i seg til å bli virkelig god. Det er president Obamas bestrebelser på å etterlate seg noe som han blir husket for. Utover å være USAs første mørkhudede president. Og da er altså signalene om tøvær mellom USA og Cuba som musikk i mine ører, bolero, eller salsa.
For hvem kunne ikke tenke seg å sitte på Sloppy Joes på Key West og ta en tidlig lunsj, før man ruslet videre nedover Duvall street til pier’en for å ta fergen over til Havana, der man ruslet opp på La Bodeguita for en sen lunsj.

Lunsj skal jo være så sunt og om man på begge steder passer på å få rikelig med grønt i seg, som for eksempel den ursunne leskende vitaminbomben mojito. Den består av naturproduktene sukker og rom, samt lime og pepperminteblader. Så sunnere blir det neppe. Ikke på Key West i alle fall. Da jeg for en god del år siden prøvde å hyre en lokal rufsete båtmann der til å ta meg over til Cuba, skulle han ha 10 000 dollar for den et par timers lange, og ikke helt ufarlige, turen. Men nå kan fergeprisen komme seg ned mot 20-30 dollar om Castro og Obama klarer å bli enda litt mer enige. Og da er det vanskelig å hevde at verden ikke går framover.
Og med de vyene om internasjonal samferdselspolitikk i Floridastredet erklærer jeg fredagen like åpen som jeg håper grensene mellom USA og Cuba vil bli..

"Sæle Jolekveld"

- Advent, jolesjau – og romjol- nokre tiår attende…

Når ein midt på sommaren blir spurd om stoff til årets Jol i Telemark, takkar ein ja – kanskje utan å rektig skjøna at nok ein haust, vinter og jolehelg vil vera ein røyndom om relativt kort tid! Så,derfor, midt i badesesong og ferieliv lyt ein prøve og vandre inn i minneverda og hugse korleis det var med advent, joleftan og romjol nokre tiår attende….
“Advent, av latin, adventus, tyder noko som skal koma, og er i det kristne kyrkjeåret den tida som skal vera ei førebuing til at ein Messias, Frelsaren, skal, som eit menneskebarn, stige ned i jola. Adventstida er i katolsk kyrkjeleg tradisjon botstid med faste”..
Det kan vel hende at dei to siste orda i sitatet skurrar litt i vår tid: Bots- og fastetid er vel det dei færraste av oss observerar som mest typisk i desember – med ein heil nasjon på vandring frå jolebord til jolebord..!
Så til ei litt anna adventstid:
Det er vel snart eit par generasjonar som knapt hugsar , eller ser sambandet mellom levande dyr på bås og i stille, og alt det smakfulle, foredla som laver på alle jolebord i vekene før sjølve høgtida.
For nokre tiår sidan var det annleis. Alle små- og mellomstore gardsbruk hadde ein liten men variert husdyrbestand – samansett for å fø ein huslyd – og til ulike årstider blei avdråtten hausta på eigen gard. Fjærkre, små- og storfe – og så grisen då – sjølvaste “jolegrisen” blei ofra og utnytta til minste detalj i mørke desemberdagar.
Grisen, ja – som Aasmund Olavsson Vinje meinte nesten var utstyrt med folkevet, ana knapt at just han var ein hovudperson i jolestria…
Slaktetida var nok ein litt stressprega sjau, som førebuing til jolehelga, også i min barndom.
Tenk dykk: Frå eit makeleg liv i stillet sitt frykta han kanskje dette uvande som hende då han midtvinters, i klårvær og sprengkulde, blei lokka ut frå sitt varme bol med noko godt i bytta – ut døra også – til eit iskaldt møte med djup snø og ei låg desembersol. Månen måtte også vera i korrekt fase etter utgamle ritual. Målet for siste reis gjekk i grisens tempo på fin, nymoka stig opp tunet mot eldhuset der dramaet venta.
Matmora, som var så glad i grisen etter månader med stell og godbitar, heldt seg vekk nå – kanskje tok ho seg ein tur ‘borti gardan’ for å sleppe unna det styret som fylgde. (Det var nemleg ikkje så lite prestisje knytt til grisen i dei dagar. Når grannekjerringane møttest laut dei støtt i fjøset for å vurdere og beundre grisen! Kytorda fall tett til glede for matmor. Han skulle helst vera smellfeit – heilt ulikt det fettlause, ‘slanke’ griseidealet av i dag!)
Tilbake til D-dagen: Vel på plass kan det vel hende grisen ana uråd, og skjøna alvoret for fullt? . Slaktebenken, kanskje med spor frå tdlegare tider, sto der, kokande vatn putra i bryggepanna, og ein av Olav’ane var på plass med alvorsam mine og sine remedier: Avsaga rifle, lange sylskarpe knivar, heimelage skoldeverktøy – og så trynebandet! Det siste var eit tau med rennelykkje som blei lura inn i munnen på grisen og så stramma til rundt trynet for å stabilisere siktemålet. Grisehjernen, sjølve ‘blinken’, er ganske liten og ein ‘bom’ kunne få fatale fylgjer! Så kom det; grisehylet – umelodisk, hjarteskjerande høgt, og langtrekkjande i den stille vinterdagen – før det skarpe smellet klipte over all lyd, og eit griseliv var over….
Nå starta sjølve arbeidet, og gutongdelen var å samle opp blod i bøtta, og i neste fase fyre i kjeleringen og bera kokande skoldevatn eit par timars tid – til det avsjela dyret , den glatte og lett rosa kroppen var ferdig “barbert” reinvaska og klar til partering.
Absulutt alt blei utnytta frå hovud og syltelabbar til den reinskolda rova – som nå hadde fått trivselskrøllane retta ut og kunne kokast suppe på!
Blodmat var nei – mat i vårt hus, men det fanst nære grannar som med glede tok i mot og syntes blodpølse var festmat!
I fleire dagar arbeidde kvinnfolka i eldhuset til alt var oppdelt, malt, salta, hermetisert – og med ein mindre del lagra som ferskmat for den tilstundande jolehelga….
- - -
Jolefisken var ein viktig del i adventstida. I alle fall i tre generasjonar i min barndomsheim var koka, fersk aure hovudretten på joleftan….
Agnet var fersk makk som blei henta fram frå sikre mottingar djupt under snøen. Med lite klake i jorda gjekk det greitt – fyrst vekk med snøen, så ned til frodig, gjødselblanda jord, og tjue til tretti makkar var nok…
Jolefisken var det faktisk barn og ungdom som sto for – og det var morosamt og spanande!
I varme bukselommer – nær kroppen – låg makkeposen med litt jord – og så krokar og enkle snøre høyrde med. Viktig var isvekkja – eit forstørra hoggjarn med langt skaft – isboret kjende vi ikkje til då. Fiskerike tjønnar i Mørkeli, Valetjønn og Gokstaul var sikre. Isvekkja skar seg gjennom is og tvistader til det bubla opp frå djupet og ein kunne lodde snørelengde, tré makken på kroken og fisket var i gang…
For å halde varmen småsprang vi mellom hòla – og så lett kunne jobben vera, at jolefisken kunne sikrast på ein einaste dag!
Vel heime blei fangsten graven ned og sikra i ei snøfonn på tunet – den tids fryseskåp! På sjølvaste joleftan blei så fisken graven fram, tina, reinska og gjort klar til koking.
- -
Joleftan var ein merkeleg, sakral dag – adventstida var over og helga stunda til. Rypesnarene i Furufjell blei vitja for siste gong og med skistaven drog vi rennelykkja til – rype og skogsfugl skulle også møte jola utan fare!
Men ettermiddagen var lang. Joletreet var på plass – det hadde vi alltid – frå stakka fjellskog henta far det, tina det opp i fjøs eller stall før det kom på plass i storstogo. Nå var det nok ofte eit heilt anna tre enn det vakre, snødekte inni skogen. Feil og manglar, javel, men hjørne- eller veggmodell var ikkje så nøye – det blei fint! På toppen trona eit kyrkjespir i gilde fargar, og på øvste greina sat ein påfugl i all sin prakt! Med åra mista nok fjærdrakta mykje av stasen sin , og meir og meir av ein prosaisk blekkropp kom til syne. Men treet hadde kulørte kuler, fletta korver – og så levande ljos…!
Så jolelauget i den store balja på ivikammerset – der vedomnen var raud og dampen sto – alle i tur og orden, og då var vi heilt inni helga – joleftans ettermiddag.
Tidleg i fjøs og stall den kvelden, og det vanka litt ekstra der òg i krybbe og stille. Kanskje dyra også kjende noko særskilt just den kvelden?
Glade grisegrynt (frå den heldige som overlevde!), blidlege læte frå sau og geit – og tunge velnøgde drøn frå dei store dyra.
Så innatt der fisken koka, og jolematen kom på bordet. Denne angen av koka fisk, fiskesuppe, nylaga gomme med flatbraud og heimebryggja øl hugsar ein livet ut….
Då var det helg – sjølv om inga kyrkjeklokke nådde oss, det var åtte kilometer dit, men eg minnes at ein batteriradio av merket Nord- Mende formidla gjennom eteren, i sus og spraking, klokkeklang og jolesang… Det hendte i de dage…
Nokre gåver, med nytteverdi, vanka det vel, men ikkje mange. Den flaumen høyrer vår tid til.. Største gåva var vel at alle var samla – ofte, for dei eldste i barneflokken, bare denne eine gongen i året.
Her må eg sleppe til min gamle, nå bortfarne venn Alf Haugland , som i diktet Leilendingsjul sa det slik:

Julaftan
kom alle dei vaksne
brørne og
systrane mine
heim frå tenesta si
kringom på
gardane

så det blei
trongt
i den vesle
stugo

det var mest berre under
juletreet
det var god
plass…

Etter joleftan kom romjola. Uttrykket " Rúmheilagr" – tyder visstnok ein periode som ikkje treng å haldast strengt heilag – og var opphaveleg tida etter jolehelga fram til trettandagen. Nå er det vel meir dei få dagane mellom jol og nyttårseftan. På eit vis var, og er vel romhelga ‘halve’ heilagdagar – nytta til familietreff, festleg samvær, – og, i min barndom – joletrefestar!

Joletrefestane , som det var mange av i alle grendelag starta tredag og fylde alle dagane i romjola og langt inn i januar. Små skulehus, bedehus – ja, til og med private heimar – blei pynta med tre, levande ljos og sprengfyring i store vedomnar.
Det var den gongen i året vi trefte andre, ‘framande’ ungar og ungdom – gjenter til og med – det låg ei sitrande ekstra spaning i nettopp det!
Hugsar du: Gangen rundt joletreet, varme, framande hender å halde i, og nyfikne augnepar som møttest litt lengre enn naudsynt…Litt heit i hovudet stirde ein stivt i boka og song så det dura: Sæle jolekveld, englar høgtid held…"
Hugsar du: Dei lange skiturarane mellom veglause grender heimatt i seine kvelds- og nattetimar – då månen alltid var full, og ein veldig, urokkeleg stjernehimmel i tillegg lyste opp den stavstille, frosne naturen?

Alle har sine minne – eg har dela med dikkon nokre av mine.. Joleminna vil vera ulike og vekslande – avhengig av generasjon, ståstad og livets røyndom.
Fint å minnast lell – barndomsminna vil alltid lyse – klårare og meir og meir lytefrie etter som åra går… (“Jol i Telemark” – 2014)

Kina-Norge og Sanner-Lundestad-Jagland

Jeg har fulgt litt med i striden mellom Thorbjørn Jagland og Geir Lundestad, som har vært nobelkomiteens sekretær og Nobelinstituttets direktør i nesten 25 år.
Det ser ut som de står steilt mot hverandre i forhold til hvem som bør sitte i komiteen. Det er altså mellom leder av nobelkomiteen og mannen som har organisert det hele.
Striden er ganske pikant selv om man prøver å pakke det hele inn i prinsipielle betraktninger og med kvasihøflighetens cellofan som innpakningspapir.
Men det er åpenbart noe som stikker dypere mellom eks-statsministeren fra Lier og direktøren og sekretæren fra Sulitjelma.
Men det er kanskje ikke det mest interessante.
Hele den store diskusjonen dukket opp fordi den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen for noen år siden. Dette skapte store problemer i forholdet mellom Kina og Norge.
Saken er at fra utlandet er det utydelig om Nobelkomiteen faktisk er en uavhengig fredselskende komité, eller om det er en forlenget arm av den norske regjering og storting.
I og med at det er en eks-statsminister som leder utvelgelsen så må jeg jo innrømme at kineserne har et poeng når de åpenbart mener at båndene mellom komiteen og norsk politisk ledelse er forholdsvis tette.
Og det er en elsket øvelse blant mange parlamentarikere å snakke ned Thorbjørn Jagland. Mannen har en arbeidsform og en måte å skrive og uttale seg på som kan virke noe unorsk og pompøs.
Så kan man jo alltid lure på om det er hans personlige egenskaper som gjør at det hviskes og tiskes negativt om ham, eller om det er fordi han er spesielt opptatt av å framelske sine embeters betydning.
Det være seg som tidligere statsminister, Europarådets generalsekretær og leder av Nobelkomiteen.
Først og fremst, virker det som kritikken mot Jagland har kommet fra høyresiden. Høyre og Fremskrittspartiet.
Basert på alle vanskelighetene som tildelingen av fredspris til Liu Xiaobo utløste for norske forretningsinteresser.
I så måte er det jo interessant å vite at forslaget om å gi prisen til Liu Xiaobo kom fra statsråd Jan Tore Sanner. Som er sentral i dagens Høyre/Frp-regjering.
Et påfallende underkommunisert poeng som burde veie like mye som Jaglands korte karriere som statsminister for 15-20 år siden.

Brasiliansk historie og hårmoter

Det er allerede blitt 25 år siden en helt magisk dato i Brasils historie. Jeg var svært opptatt av denslags for et kvart århundre siden og er det i grunn fortsatt.
Navnet «Brasil» kommer forresten fra et helt spesielt treslag som var svært populært i Europa.
Men, saken er den at det gigantiske landet i Latin-Amerika og i Sør-Amerika, hadde i mange år levd under ulike diktatorer fram til dagens dato, 17. desember, 1989 da de holdt de første frie valgene på lenge.
Brasil er ofte et land som blir litt undervurdert. Det vil si, «alle» har jo et forhold til Brasil, enten det gjelder fotball, karneval i Rio, eller man har andre referansepunkter.
Men Brasil er et så stort, så viktig, så sentralt land i verden at man neppe hadde hatt vondt av å sette seg litt bedre inn i dets historie.
Et av elementene som er svært sentralt er selvfølgelig at de i motsetning til de andre landene i Latin-Amerika snakker portugisisk.
Og de portugisiske båndene er sterke.
Helt kort kan man jo nevne at i 1815, året etter «vårt» magiske årstall i 1814, så sluttet Brasil formelt å være en portugisisk koloni og ble en del av det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve.
Og i 1822 be de uavhengig, men fortsatt et slags monarki.
I 1889 ble landet republikk. Og er nå en forbundsrepublikk, med et føderalt distrikt og 26 delstater.
Ikke så ulikt USA.
Brasil har verdens sjette største økonomi og er verdens femte største land i folketall.
Altså større enn Portugal, Spania, Italia, England, samt Norge, Sverige, Danmark, til sammen.
Det sier litt.
Vi snakker her om et folketall på 202 656 788 innbyggere. Mer enn 202 millioner.
Jeg har selv vært i landet. Det er aldeles overveldende. Kanskje spesielt hvor mange ulike kulturer, etnisitet, geografiske og klimatiske skiller som likevel fungerer forbausende bra. Til tross for det som måtte være av motsetninger.
Man fikk jo inntrykk av noe av dette under fotball-VM i sommer, men saken er altså den at tatt i betraktning størrelsen og sammensmeltningen går mye fantastisk bra.
Og, faktisk, bedre og bedre, ikke det motsatte som enkelte liker å skape et inntrykk av.
Nesten uansett tema.
Dessuten har jo brasilianerne, så vidt jeg forstår, oppfunnet en helt egen hårmote, eller mangel på sådan, som går verden rundt i pirrende popularitet.
Så man kan si hva man vil om Brasil, men god smak har de åpenbart i kjempelandet…

Stairway to Heaven

Det er slett ikke julestemning jeg skal snakke om i dag, men derimot Led Zeppelin.
Det gamle gode, fantastiske hardrockbandet Led Zeppelin.
Zep blant venner.
Og ikke bare det, jeg skal være vesentlig mer spesifikk enn som så. Jeg skal snakke om en 43 år gammel ballade med Zep, selveste «Stairway to Heaven».
Åtte minutter med pur musikkhistorie.
Sangen lå på platen «Led Zeppelin IV» som kom i 1971. Skrevet av Jimmy Page og Robert Plant (det er omdiskutert og rettslig behandlet for et par år siden hvem som faktisk skrev den) og er blitt både Zeps mest kjente låt, signaturlåt som det kalles, det er blitt den mest kjente hard-rock-balladen ever og den er «covret» av utallige musikere.
Alt fra Dolly Parton (som ofte gjør en kanonversjon på konsertene sine) til Mary J. Blige via Pat Boone, London Philharmonic Orchestra – og Frank Zappa.
Dette er med andre ord en sang som har falt i god jord mange steder.
Og nå også i Kennedy Center, der de hedrer gamle helter. Saken er den at de altså hadde en stor slik heders-kveld for et par år siden.

Og filmopptak fra denne kvelden dukker stadig opp på de usosiale mediene.
Spesielt er det den fantastiske versjonen av akkurat Stairway to Heaven som blir «delt» og «laiket».
En magisk versjon. Du kan se den her

En hadde sett den 100 ganger på rad, leste jeg, uten å bli lei.
I filmopptaket sitter Zep-gutta med hedersbånd rundt halsen og klump i den, mens det amerikansk-canadiske bandet Heart gjør en vanvittig stilig versjon av sangen.
Søstrene Anne og Nancy Wilson leverer en forestilling som får de gamle grå karene i Zep til å snufse og president Obama til å måpe.
Akkurat den sjangeren, hardrock i soft-versjon, er noe av det mykeste som finnes. Men dette er ikke puddelrock, det er rockehistorie.
Spesielt fordi sangen er bygget så spesielt opp dramaturgisk, tredelt inndeling som bare løfter lytterne høyere og høyere før man understreker den rolige innledningen med å avslutte på samme måten.
Og har du ikke fått dette med deg så er versjonen både å få kjøpt som single og mulig å se på nett.

Nærmere himmelen skal det godt gjøres å komme i live og muligens også etterpå…

Krakk?

I går holdt den nå verdensberømte franske økonomen Thomas Piketty et foredrag i Oslo basert på boken «Kapitalen i det 21. århundre», en bok som er blant verdens mest omtalte – og mest ikke-leste, som en av innlederne siterte Financial Times på.
Takket være de herlige teknologiske mulighetene som vår tid byr på kunne jeg følge foredraget per nett, uten å måtte ta turen til Oslo.
Piketty får ofte juling fra høyresiden og blir omfavnet av venstresiden, selv om jeg mener budskapet hans ikke nødvendigvis bør forståes i en vanlig høyre-venstre akse. Og fra foredraget og samtalen etterpå mener jeg han var helt inne på et av Europas og USAs største utfordringer nå med følgende resonnement:
Når mellomstore selskaper betaler mer skatt enn multinasjonale selskaper – eller at middelklassefamilier betaler mer skatt enn de virkelig rike vil vi få store problemer med velferdssamfunnet.
Og der er vi langt på vei nå.
Piketty sa at Norge bør senke skattene på arbeidsinntekt. – Dere bør heller øke skatten på private formuer, sa han til VG. Hvilket i det minste er et svært interessant signal i forhold til den evindelige debatten om formueskatten, som selvfølgelig rammer helt skjevt i noen tilfeller – men som også sørger for at noen av våre aller rikeste i det minste bidrar med en knapp prosent i skatt.
Jonas Gahr Støre, Kristin Skogen Lund, Ingvild Almås og Karl Ove Moene tok del i den påfølgende samtalen. Piketty advarte i DN etterpå: Den nordiske modellen er mer sårbar enn mange tror.
Samtidig i verden og i Norge pågår noe som kan minne om et krakk. I tillegg til det internasjonale krakket som mer og mindre har skaket verdensøkonomien siden 2008, har vi fått et særnorskt ekstrautslag i form av oljeprisen i høst.
I går var oljeprisen 63.43 dollar per fat. For nøyaktig seks måneder siden var den tilsvarende 111.48.
I går morges var dollarkursen 7.33 – man måtte altså ut med sju kroner og 33 øre for å kjøpe en amerikansk dollar. Tilsvarende tall 13. juni var 5.99.
Hvilket da egentlig demper konsekvensene av lavere oljepriser – siden dollaren styrker seg så mye i forhold til norske kroner
Med euro var tallene 9.08 i går formiddag og 8.12 for et halvt år siden.
Selv «svenske-pesetasen» har krøpet inn på den norske kronen og omsettes nå for 97.05 for 100, altså nesten jevn, mens 100 svenske i juni kostet 89.48.
Vi har altså fått det ekstra i Norge. På papiret. Ikke bare er verden inn i en mer eller mindre dramatisk lavkonjunktur – men vi i Norge har fått et ekstra trøkk siden oljeprisen har stupt med mer enn 43 prosent på et halvt år.
Et scenario de færreste så for seg.
Så, er det krise da?
Tja – både ja og nei er vel det mest presise svaret.
For de fleste normale mennesker og familier er det ikke krise. Ikke så lenge folk har arbeid. Til dels er det akkurat det motsatte:
Det er en rekordlav rente i norsk økonomi. Ikke bare er den rekordlav, men så sent som denne uken ble den såkalte styringsrenten ytterligere redusert med 0.25 prosentpoeng av Norges bank, som nå holder seg med en styringsrente på 1.25 prosent. I pressmelding var banken tydelig:
«Rentekuttet kommer som følge av at oljeprisen har falt kraftig og utsiktene for veksten i norsk økonomi er svekket. Norges Bank legger i tillegg til grunn 50 prosent sannsynlighet for et ytterligere rentekutt neste år».
Vi kan altså havne på en styringsrente på en prosent. Kanskje lavere enn det også.
Det spørs jo i hvilken grad bankene er kjappe med å følge etter, men om bankene gjør som de bør, betyr dette for folk flest at mer og mindre tyngende boliglån blir litt mindre tyngende – og man styrker dermed sin egen privatøkonomi.
Men når det gjelder økonomi, når det gjelder konjunkturer, når det gjelder disse spørsmålene her så er det like mye psykologi som økonomi som preger den alminnelige stemningen.
Denne uken snakket jeg med en kar i bilbransjen. En fornuftig og seriøs kar som ikke farer med fanteri. Han var lett fortvilet over at salget er blitt redusert. Selv om alle han kjente hadde fått bedre, ikke dårligere, økonomi med de gunstige lånene som er nå.
Børsen på sin side, der manges sparepenger er helt avhengig av utviklingen, har stupt med drøye 11 prosent siste halve året. Har du en million som godgjør seg i børsfond, så har 110 000 av dem – i snitt – plutselig fordampet. På papiret. Så plutselig ser ikke de 1.5 – 2 prosentene som man har som rente på risikofrie sparekontoer så ille ut likevel.
Alle disse tallene og svingningene kan uansett skremme. Men det finnes to sentrale elementer som gjør at godtfolk antakelig kan ha solide mengder is i magen, gjerne Diplom-is for å støtte lokalt næringsliv:
Det ene er at man beholder jobben.
Det vil de fleste gjøre.
Har du en trygg og god jobb er mye gjort. Langt over 90 prosent, ja nærmere 97 prosent av den arbeidsføre befolkningen her i landet har jobb.
Slik vil det fortsette på tross av at det kan være enkelte yrker som er litt mer utsatte akkurat nå. Men for de aller fleste er det altså ingenting som tyder på at arbeidsplassen og jobben forsvinner.
I eksportrettede næringer, som vi har en del av i Telemark, er valutafallet bortimot det beste de kunne ønske seg til jul.
Det andre er avhengig av våre politiske ledere. Men statsfinansene til Norge er ikke bare gode, de er vanvittig gode. Det finnes så mye rom i økonomien at man de siste ti årene har hatt vesentlig større problemer med å begrense pengebruken enn å mangle penger.
Nå kan det være på tide å ta fram et ord som ikke høres så overveldende sexy ut, men som i en nasjonal økonomi er noe av det viktigste, og si gjerne sosialøkonomisk vakreste, som finnes: Motkonjunkturpolitikk.
Det vil si at man fyrer litt på med ekstra pengebruk på store, sentrale, viktige offentlige prosjekter når den private økonomien kjøler såpass at næringslivet fryser.
Man bygger bygg, veier, tuneller og broer, som man egentlig hadde tenkt å vente litt med. For samfunnet må det åpenbart være bedre at folk jobber for lønnen enn får arbeidsledighetstrygd for ikke å gjøre noe.
Og er det et område som Norge egentlig har vært for tilbakeholdende med så er det nettopp infrastruktur i vårt krevende, langstrakte og ikke altfor lettutbygde land.

Nå har regjeringen sjansen til å vise virkelig lederskap, simpelthen ved å legge til side alle mer og mindre markedsliberalistiske drømmer og ta i bruk noe av det flotteste med både vår økonomi og handlingsregelen, altså økonomisk og politisk rom til å bruke ekstra men penger for å jevne ut de store og krevende fartsdumpene i økonomien som vi allerede merker nå. Så får vi se da, om de politiske lederne som flertallet stemte inn i regjeringskontorene i fjor høst har kraft og evne til å gjøre det rette for folket og landet.

Og til avslutning hadde jeg tenkt å skrive: «Jeg har mine tvil» – men jeg velger i stedet en annen versjon: Vi krysser fingrene.

Basje uke - vakker helg

Endelig er fredagen her og jeg kan ikke påstå at det ikke har vært en «basje» uke.
Eller kanskje dette dialektuttrykket skriver slik: «basche».
I alle fall betyr det, på vestlandsk, muligens på strilamål, strevsom.
Det har vært en strevsom uke.
Mye «armer og bein» for å bruk et annet litt diffust uttrykk.
Men det går seg til og det er alltid vakkert når helgen stunder til.
Og jeg satt og stusset på at det i dag er Peggy og Pia som har navnedag.
Jeg synes jeg kjenner mange mennesker men jeg kjenner ingen som heter Peggy og har vel ikke støtt på så mange Pia’er heller.
Pier derimot er en annen sak.
Nu, mine venner, er det under 20 dager igjen av året.
Det er altså 19 dager til at 2014 blir til 2015.
Det er, på det nærmeste, 15 år siden vi feiret den storslåtte millenniumsfeiringen nyttårsaften 1999.
«Var tok vägen vägen?» – som min halvsvenske familie i Canada pleier si når de skal være morsom på gamlelandets bekostning.
Hvor ble årene av, kan vi andre lure på.
Men det er fortsatt 19 dager igjen til å fundere ut noen saftige nyttårsforsett.
Personlig er jeg i tvil hva som skal prioriteres neste år. Jeg vet, med absolutt gehør, sånn selvinnsiktsgehør altså, at jeg har et vesentlig forbedringspotensial på absolutt alle felt.
Så det er nok å ta fatt i.
Men i dag er det fredag, det er slutten på arbeidsuken, begynnelsen på helgen og mulighet for noen muntre betraktninger sammen med gode folk av ymse karakter.
Det er til og med mulig at man kan nyte et ørlite glass med poteter, i flytende form, og fortelle muntre skrøner og herlige historier sammen med andre mennesker som stort sett ikke har noe annet mål for kvelden enn å le, le enda mer og kanskje humre ujevnt mellom latterkulene.
Hvilken herlig plan.
Dessuten kan man jo allerede nå ta et klassisk nyttårsønske til hjertet. Det går slik som dette:
Måtte alle problemene som kan inntreffe i det nye året – vare like lenge som nyttårsforsettene.
Det er nitten dager igjen til 2015 og de dagene kommer til å bli gode, med en knallstart i kveld, det føler jeg meg trygg på.
Og med disse ikke altfor intellektuelle betraktningene erklæres fredagen som like åpen som lommeboken på far i det han kjøper julepresang til mor på Statoil julaften klokken 15.
Nyt ’an!

Lille lille-Ole

Hin dagen ble jeg oppringt fra landets største avis, i følge ulike reklamekampanjer; VG.
Det vil si, de er vel ikke størst lenger på papir, tror Aftenposten har tatt den posisjonen, men med alt-i-alt av mobil, nett, tv og diverse tror jeg at VG fortsatt har flest lesere.
Men det var ikke poenget, saken var vesentlig mer alvorlig enn dette.
VG skulle lage julebrustest og de hadde kommet i beit for Union (Trio) julebrus, den lokale, grumsete drikken her i Grenland, så de lurte på om jeg visste hvordan man kunne få tak i slik brus i Oslo.
Det skal fanden ha for å feilberegne sitt publikum, for jeg blir ikke oppfattet som noe fremskreden fan verken av denne julebrusen, av Oslo eller av Verdens Gang for den del.
Det siste selvfølgelig både fordi de har stukket av med en rekke flinke folk jeg gjerne ville hatt her i TA, men også fordi det hender, må jeg si, at jeg stiller meg noe lunken til oppslags-filosofien i VG.
Og kombinasjonen av dette tipper jeg var grunnen til at «lille-Ole» som vi kaller ham, Ole N. Olsen, med fortid i TA, ringte meg.
Han er en ful jævel lille lille-Ole.
Han må forresten ikke forveksles med bingo-Ole, fylle-Ole, (også kalt revisor-Ole) Ole Brumm, eller han som vi nå innimellom kaller «faren til lille-Ole», Ole Mørk Olsen.
Alle Ole’ene med et nært og godt forhold til denne beskjedne publikasjon.
Men jeg fant ut at lille-Ole slett ikke skulle få et snøftende, surt svar på forespørsel om julebrus.
Så jeg sa:
«Trenger du denne julebrusen så kjører jeg på butikken, handler et par flasker og kommer innover til Oslo med dem. Nå».
Og det gjorde jeg.
Det jeg ikke gjorde et så stort nummer av var at jeg uansett var på vei til hovedstaden med min kjære mor som skulle en tur på Radiumhospitalet.
Og dermed fikk jeg altså imponert lille-Ole (Harald Heide Steen junior, var «junior» omtrent til han døde) med resolutt service.
Så blir det å følge nøye med i VG, bla side for side, dag for dag, for ikke å gå glipp av en cicero med omtale av julebrus.
Men det kan jo være moro å se hvordan den lokale brusen står seg rent nasjonalt.
Hittil har vel dette området vært mer berømt for orgelbrus og et og annet tilfelle av jubelbrus.
Akkurat det kan vi vel takke Iver Kleive og Dag Eilev Fagermo for, ikke stadig større lille-Ole.