Viser arkivet for november, 2014

Den første jul i et fremmede land

Da jeg ble født for 50 år siden var min far sjømann. Ikke så lenge etterpå gikk han på land, men i mange år før hadde han seilt, som de sa og fortsatt sier.
Som smågutt lurte og spurte jeg stadig om hvordan de feiret jul i andre land. Eller på havet. Det var noe mytisk, mystisk og trist over dette med jul i fremmede land. Julen måtte liksom være slik den var her hjemme.
Og nå når vi atter er på vei inn i adventstiden ble jeg sittende å tenke på dette – og på min første «jul i et fremmede land».

Vi skal til Cuba.
Året var 1994, altså akkurat for 20 år siden.
Dette var El periodico special.
Den spesielle perioden.
Det spesielle med perioden var at det var matvaremangel. Politisk spenning. Resignert befolkning. Øst-Europas dramatiske tøvær og omveltninger hadde ikke smittet over på brødrene Castro, Fidel og Raoul i det Karibiske hav.
Brødre som, forresten, fortsatt styrer øystaten 140 kilometer fra amerikansk jord.

Vi var tre venner fra Norge. Vårt mål var å oppleve Cuba før alt smalt. Før landet ble totalt endret, slik Russland, Polen og hele Øst-Europa ble.

Vi så at fattigdommen hadde forsonende trekk.
Vi opplevde at folk var vennlige.
Pussig det der med at vennligheten fra fremmede ofte er motsatt proporsjonalt med materiell velstand.
Sånt kan man reflektere over.

Juledagene ville vi gjerne bort fra Havanas grå storbyfattigdom. Noen anbefalte «Ungdomsøya», Isla de la Juventud, der vi håpet på å kunne nyte noen solfylte dager i grønn natur. Det gikk innenriksfly og det var mulig, selv for utlendinger å få kjøpe billett.

Vi var tidlig på plass selv om Cubana Airlines ikke er kjent for overdreven presisjon. Vi ville gjerne ta en matbit på flyplassrestauranten der vi antok utvalget var litt bedre enn inne i depresjons-Havana.
Men de hadde ikke første retten vi bestilte fra menyene vi fikk utdelt. Ikke andre heller, eller tredje.
De hadde ikke sandwicher en gang.
De hadde ikke noe mat i det hele tatt, men vi lot høflig være å spørre den trøtte fyren i loslitt kelneruniform hvorfor vi hadde fått menyer.
Kravstor sarkasme passer ikke så godt på folk som levde under totalitær hæl.
De hadde brennevin.
Vi tok en flaske rom til middag og var muntert flytende da vi gikk på flyet som hadde sett sine beste dager og landingsstriper.
Aeroflot i Russland hadde visstnok dumpet flyene som selv russerne synes var for dårlige og Cubana Airlines hadde overtatt dem, sikkert mot et par tonn sukker.

I flyet var det anarki. Folk hadde med seg høner i bur og pakkenelliker i kartonger med tau rundt. Hønene kom seg ut fra buret under takeoff. Røyken i flyet var så tett at vi hørte, mer enn vi så, at de fløy og flakset rundt.
Folk vandret i flyet, også da det lettet og landet. Men vi tre fra Norge hadde spist så stimulerende middag at vi bare flirte av det uvirkelige teateret.

Det var lite mat på Ungdomsøya også. Men en dollarbutikk solgte hermetisk kjøtt, pasta og tomatpuré. På hotellet var det omlag 15 ansatte, men ingen gjester, unntatt oss.
Vi spurte om å få tilberede maten i hotellets restaurant, men kokkene som ikke hadde noe å gjøre uansett, tilbød seg å lage den for oss.
Dermed inviterte vi alle de ansatte til spagetti med bogskinke i tomatsaus tre dager på rad. Langbord ved bassenget og festlige førjulskvelder. (fargebildet)
Drikke var det ikke mangel på.

Da julaften kom ville jeg gjerne ringe hjem til ungene. Første julen borte fra dem sved i et farshjerte, men omstendighetene ellers gjorde at det ble slik.
Etter bestikkelser og timer med forsøk kom jeg gjennom på telefon fra en telefonsentral med manuell håndtering og folk som ikke hadde gått på Janne Carlzon i SAS sitt smilekurs. For å si det forsiktig.
Da jeg endelig fikk guttungen på sju på tråden, og proklamerte med beveget stemme at det var pappa, god jul gutten min, fikk jeg til svar:
«Hei pappa, kan du ikke ringe litt senere, ser på «The julekalender» på tv».
Den melankolske stemningen ble avløst av et bredt glis. Det viktigste var å høre stemmen og formidle livstegn etter tre-fire uker. SMS, MMS og Facebook var fortsatt bare våte drømmer i Televerkets økonomiavdelingen.

Fjerde dagen på det tomme hotellet var det julaften. Da inviterte de ansatte oss på julemiddag. Nydelig marinert svinekjøtt, søtpoteter og stekte bananer. Og fantastisk stemning.
Kvelden ble avsluttet med amerikanske julesanger fra en fjern radiostasjon i Atlanta, Georgia. Nat King Cole sang
Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yuletide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos

Vi var ikke kledd som eskimoer. Vi hadde på oss den reneste skitne skjorten og shorts. Men vi hadde også barberskum på en palme som juletre.
Vi hadde gaver, og gikk rundt julepalmen. Og vi hadde flotte cubanske venner som hadde spist middag fire dager på rad.

Den kvelden sovnet jeg, omtrent som i Rolf Just Nilsens julekveld i skogen, med en juleklump i halsen, eller for å ta siste verset:
Dog mens julenatten senker seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas og juleromantikk
lar vi julesangen slutte, for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet: Det ble jul alikevel!

Og sånn var det antakelig for «pappen» også. Vemodig og vanskelig. Men også fylt av morsomme opplevelser.

Advent skal være en tid for ettertanke, tilgivelse og ettertanke.
I høst var det 30 år siden han gikk bort. Faren min.
Jeg tenker fortsatt på ham nesten hver dag.
Og nå har jeg bestemt meg for å gjøre det uten å være bitter.
Man kan jo ikke være langsint heller…

Kan vi så snakke om noe annet?

Endelig er fredagen her.
Hvilken dag!
Dette er til alt overmål den aller siste i november.
Kommer rett og slett ikke til å savne november.
Men det er også den første fredagen i advent. Om det er noe som heter det. Det er det neppe. Dessuten er det vel kanskje neste fredag om man skal være korrekt etter kirkens kalender.
«Når far heiv mor i peisen, da visste vi ungane at det var jol» som en, med krevende oppvekst, sa det.
Ikkje bra.
Branns ydmykende nedrykk onsdag var heller ikkje bra.
I 28 sesonger har de vært i toppdivisjonen.
To kjappe ting om det.
A: Nedrykket var fortjent.
B: Jeg svikter aldri Brann.
Kan vi så snakke om noe annet?
Ja, det kan vi.
28. november er en interessant dato. Om akkurat en måned er vi midt i romjulen. Da snakker vi hverken om cubansk rom eller rom fra Jamaica. Men derimot romjul slik Alf Prøysen beskrev dagene. «En skulle vøri fire år i romjul».
Og 2. juledag er en fredag, hvilket i praksis vil si at mange har fri fra tirsdag 23. desember, lille julaften, til mandag 29. desember.
Nesten en uke fri uten å bruke mer enn en halv feriedag, på julaften.
Så det er mye å se fram til om man lever i den kristne delen av verden.
Der det er legitimt å feire jul.
Det vil si, julen feires med raus innpakning både i jødiske, muslimske, hinduistiske og andre land. Tokyo og Dubai er minst like julepyntet som gågaten i Skien.
Og jøden Barbara Streisand fra Brooklyn i New York har laget en av de aller fineste juleplatene som finnes.
Synes jeg.
Men akkurat i det jeg skulle til å prise julens mange gode sider, så snublet jeg ved et tilfelle over Aksel Sandemoses beskrivelse av julen. Han så i grunn ikke så lyst på så mye, men julen var en særlig vederstyggelighet i følge «faren» til Janteloven:
«Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler».
Og dette sugerøret skal vi altså starte oppkjøringen til i dag, på det amerikanerne kaller Black Friday. Svarte-fredag.
Som egentlig er en heidurandes dag for utsalg i butikkene.
I går var det nemlig thanksgiving i USA og i dag (i natt) åpnet butikkene gjerne klokken 03.00 eller 04.00 så folk skulle få spesielle muligheter til å shoppe.
Normalt åpner jo mange av butikkene ikke før 07.00 og holder kun åpent til klokken 23.00 så det er ikke underlig at tiden ikke strekker til.
Og for de av oss som skal bruke fredagen på helt annet vis, sier jeg bare:
Cheerio Miss Sophie.
Og det samme til dere, Sir Toby, Admiral Von Schneider, Mr Pommeroy og Mr Winterbottom.
Måtte kvelden toppes av en toppet.
Det hadde vært topp.
Nå er fredagen åpent..

Hvem er hvem?

I dag kan vi gratulere Julija Volodymyrivna Tymosjenko, som gjerne noe mer lettvint kalles Julia Timosjenko med dagen.
Fra starten het hun forresten Yulia Hrihyan.
Hun fyller 54 år.
Hipp-hipp.
Bakgrunnen hennes skal være latvisk og ukrainsk. Men også jødisk og armensk.
Om du skulle være usikker på hvem Julija er, så kan jeg fortelle deg at hun er dama i Ukraina med de flotte, blonde flettene oppsatt i håret.
Alle husker nok den berømte oransje-revolusjonen i Kiev der Julija hadde en sentral rolle.
Hun var Ukrainas statsminister fra desember 2007 til mars 2010, da hennes regjering fikk mistillit i nasjonalforsamlingen.
Hun var også statsminister noen måneder i 2005.
Og satt i fengsel noen år fram til i vår.
For å være ærlig så er ukrainsk politikk svært forvirrende.
Hvem er kjeltringer?
Hvem er de rene og ranke?
Hvem er på vestens side, hvem er på russisk side?
Og er det sikkert at alle på vestens siden har rent mel i posen, mens de som ønsker å samarbeide med Russland har det motsatte?
Sannheten vil antakelig sjokkere ganske mange, om den blir kjent noen gang.
Om Julija, dagens bursdagsbarn, er det i alle fall opplest og vedtatt at hun slett ikke er noen landsens småskolelærer med et brennende demokratisk hjerte, selv om de profesjonelle imagebyggerne har prøvd å få det til å se slik ut.
Selv håret hennes skal være en del av en nøye iscenesatt strategi.
Saken var at hun var energiminister for en del år siden. Som statsråd privatiserte hun landets energisektor.
Og vips, så hadde denne liberaliseringen ført til at hun plutselig hadde en personlig formue på rundt 60 milliarder kroner.
Mye penger hadde hun forresten på forhånd også.
Men man må vel kunne si at hennes liberalisering passet godt for henne selv.
Men siden hun var så vestlig orientert så ble hun ikke mye kritisk presse til del, nettopp her i Vesten.
Det blir kanskje slik som man sa om en annen: «Han er en kjeltring – men han er i alle fall vår kjeltring».
Saken er at hele sakskomplekset i Ukraina er så komplisert med så mange tvilsomme sider, at man neppe noen gang får vite hvordan allting er.
Og da velger vi i Vesten å holde med «våre», mens russerne holder med «sine».
Uansett hvor galt det er.
Så får vi se da, om bursdagen feieres i Kiev på storslått vis. Med noen gass-milliarder i banken har i alle fall Julija råd til det, i motsetning til fattigfolk i det plagede landet.
Og de finnes både i vest og snakker ukrainsk og i øst og snakker russisk.
Fattigdom på vei inn i den bitende kalde vinteren i Ukraina smaker nok like vondt på begge språk..

Jeg tror jammen jeg har gått det av meg nå...

Det ble et svare spetakkel av at statsminister Erna Solberg stilte opp på Ullevaal i Brann-skjerf søndag.
Saken var den at siden det var Odd og Molde som var finalister i cupfinalen så mente mange at dette var aldeles upassende.
Jeg hørte folk som var rasende.
De mente hun burde kledd seg nøytralt.
Andre mente at dette egentlig representerte en ekthet i forhold til politikere og fotball som så mange andre har bommet på. Hvem kan glemme at Thorbjørn Jagland iførte seg et RBK-skjerf i en eller annen anledning og ble ekskludert av Strømsgodsets supporterklubb.
Dessuten spilte Brann en svært viktig kamp søndag kveld da cupfinalen godt og vel var over.
Personlig aner jeg ikke hva som er rett og feil i den saken.
Men jeg antar at en skarp dame som Erna Solberg visste hva hun gjorde når hun gjorde noe såpass kontroversielt eller, skal man si, politisk ukorrekt.
Det kan jo hende at det var lidenskapen for Brann som overstyrte den fotball-politiske fingerspitzengefühlen.
Uansett er det i Hordaland Erna står på valg, ikke i Møre og Romsdal eller Telemark.
Saken er i alle fall at det hjalp lite.
Brann klarte, med et nødskrik, bare 1-1 hjemme foran nesten 15000 slukørede tilskuere.
Kamp to går i morgen på Nedre Eiker.
Og, som svar på de omtrent 200 henvendelsene jeg har fått om akkurat det temaet:
Nei, jeg skal ikke gå til Mjøndalen.
Om jeg reiser til den lille byen litt motstrøms oppe i Drammens-elven skal jeg gjøre det så komfortabelt og trivelig som mulig.
Men, når sannheten skal fram, er jeg slett ikke sikker på at jeg har helse til å holde på med denne Brann-lidenskapen lengre.
En ting er å rusle omtrent fire maraton på fire dager, mens jeg prøver å snakke øregnagsår på Eirik Haugen.
Det kan være krevende nok, men det er ingenting i forhold til belastningen på hjerte- og karsystemet når man holder med Brann.
Sånn er det med den saken og det er ikke tull engang.
Og når det gjelder lange veddemålsturer:
Jeg tror jammen jeg har gått det av meg nå.
Sånn kan det gå.

Katolsk merkedag (eller ikke?)

Jeg tilhører vel ikke dem som har størst innsikt i den katolske kirke selv om temaet alltid har fascinert meg.
Ulike politiske sider av dette dukker opp i andre temaer som jeg i alle fall er svært interessert i, enten det gjelder den italienske mafiaen i Italia og USA, som ofte har vært svært interessant å følge i filmer som mesterverkene om «Gudfaren».
Det kan også gjelde den irske frigjøringskampen i Nord-Irland, der man har hatt dyptgående konflikter, tilsynelatende mellom protestanter og katolikker, som egentlig også handler om helt andre ting.
Man finner det også når det gjelder motsetningen mellom katolske og protestantiske fotballklubber i Skottland, spesielt i Glasgow med Celtic og Rangers og i Edinburgh med Hearts og Hibs. Interessant er det forresten at toppdivisjonen i Skottland nå er langt mindre spennende enn nivå to der tre av de fire mest interessante lagene spiller. Begge de to forannevnte protestantiske lagene har rett og slett blitt degradert på grunn av pengetull.
Men dette temaet er også relevant når det gjelder måten den katolske kirken var med på det enorme folkelige opprøret mot kommunismen i Polen på 1980-tallet.
Den katolske kirke har mer og mindre sentral posisjon i disse sakene og har det til dels med svært positivt fortegn.
Dagens dato er, av en eller annen grunn, en sentral dato for katolikkene. Det var 18. november i 1095 at konsilet, altså kirkemøtet i Clermont begynte og pave Urban II kalte inn for å diskutere korstog.
På akkurat samme dato, 115 år senere, i 1210, ble pave Innocent ekskommunisert.
92 år etter dette igjen sendte pave Bonifatius VIII ut direktiver, «Unam sanctam», som slo fast hvor stor makt pavestolen skulle ha.
Men ikke nok med det:
I 1626 ble den nye Peterskirken, som altså ikke er helt splitter ny lengre, vigslet. “Nybygget” er altså 388 år i dag.
Når man leser historiske opptegnelser knyttet til datoer så er det en del sammentreff som kanskje ikke er det. Som alle de tragiske forlisene langs norskekysten i januar.
Eller alle de dødelige orkanene i Florida i august og september.
Og så har man noe som virker svært så tilfeldig, men kanskje ikke er det heller. Som alle de tunge oppgjørene som åpenbart er tatt i den katolske kirken 18. november.
Det kan jo hende at de ble tatt på denne tiden fordi det var så mørkt og trist uansett i november.
Men jeg ser heller ikke bort fra at de måtte få unna alle kontroversielle sakene i god tid før jul.
Det er ikke bare i vår budsjettid i Norge man har en del ting som må på plass før juleklokkene blir dummere og dummere..

Som vi allerede kunne melde i går..

Denne helgen tilbrakte jeg i Drammen.
Drammens tidende kjørte seminar og hadde invitert litt ulike folk til å snakke om temaer knyttet til avisproduksjon.
Jeg fikk snakke om hvordan TA prøver å dyrke patriotisme og identitet i Telemark. Et tema jeg liker svært godt.
Det er alltid morsomt når avisfolk møtes, mange gode røverhistorier om titler, saker, misforståelser og ting som ikke ble helt som tenkt på trykk. Ikke minst når den tyngre faglige delen av seminaret glir over i middag og sosial omgang henger historiene lavt og kan plukkes som overmodne plommer i september.
Derfor fikk jeg høre historier fra Drammens tidende der man hadde kommet i skade for å intervjue feil mann, med feil bilde og feil navn i en fast sommerspalte i sommer.
Ingenting var riktig.
Rettelsen som kom på trykk dagen etter viste tydelig hvor irritert desksjefen var på sommervikaren som hadde laget elendigheten.
Jeg fikk også høre historien om en avis i Oslo som hadde ringt en omdømmeekspert angående en større nasjonal begivenhet. Mannen svarte omfattende, om enn litt underlig på spørsmålene og intervjuet med ham kom på trykk. Det var bare en liten hake ved det hele og det var at fyren slett ikke var omdømmeekspert, han hadde bare identisk navn med en som var det.
Derfor var det altså en bonde i Gudbrandsdalen som plutselig sto på trykk i avisen og uttalte seg i det vide og det brede om spørsmål som lå svært langt unna primærnæringene.
Man kommer langt med sunt bondevett, så jeg ser ikke bort fra at svarene han avleverte var vel så gode som den høyt gasjerte eksperten hadde prestert.
Det finne ingen avis som ikke har denne typen historier i sin krønike.
Noen av historiene er knyttet til nekrologer.
Blant annet det tilfellet der man kom i skade for å trykke en nekrolog om en som ikke var død. Han ble rasende, kom opp i avisen og skjelte og smelte så mye at han fikk et illebefinnende og faktisk døde. Dagen etterpå skrev avisen om bortgangen:
«Som vi allerede kunne melde i går».
En sann historie, fra denne avisen, er forresten også knyttet til nekrologer. En kjent lokalpolitiker var blitt svært gammel, men var fortsatt oppegående. Nekrologen var skrevet og lå klar på desken her i TA. Da vedkommende stakk hodet innom en dag kom han til å se manuskriptet som lå der med hans egen nekrolog. Han spurte om han fikk lese og kom med tre-fire tilføyelser og rettelser.
Og ruslet meget fornøyd hjem igjen.
Døden innhenter oss alle før eller siden og da er det naturligvis godt å ha orden i sysakene, enn si i nekrologen.

Fredagens vederkvegelse

Endelig er fredagen her.
Hipp-hipp, hepp-hepp.
Dagen er her til glede og vederkvegelse, som det heter. I alle fall het. Og jeg undret meg plutselig over akkurat dette ordet, vederkvegelse, hvor har det blitt av? Nå brukes det nesten utelukkende som et eksempel på gammelmodig bibelsk språk. Og, ganske riktig, det er i bibeloversettelsen fra 1930 ordet er mest å finne.
I tillegg til i denne spalten i TA da.
Hva betyr det?
I følge bokmålsordboken betyr det forfriskning eller trøst. Om man «forsker» videre så kommer man før eller siden til synonymordboken. Og der kommer det opp en lang rekke ord som kan være i slekt med vederkvegelse. Blant dem: aperitiff, forfriskning, beroligelse, husvalelse, lindring, lettelse, balsam, trøst, lette, kveik, behag, lise, cocktail, drink, hjertestyrkning, leskedrikk, stimulans, tår over tørsten.
Jeg mener at mange av disse ordene er forholdsvis langt ute i synonym-tåken, men jeg skal la det ligge, for jeg kom over noe som var vel så morsomt, og det var nostalgisk ordbok.
Der skriver forfatteren under «vederkvegelse» følgende historie:
«Øl fantes aldri i huset hjemme hos oss. Min mor så på øl som en vulgær drikk som hadde sammenheng med pokerspill og banning. Men en gang i året kjøpte min far seg en øl. Han begynte med det da han ble eier av hus og hage midt på søttitallet. På en av sommerens varmeste dager, etter en lang økt med hagearbeid, kunne han rusle ned på butikken og kjøpe en flaske øl. Bare en. Så satt han under parasollen og nøt denne årets eneste utepils med et lykkelig smil om munnen. Og da sa han: Åh, det var en vederkvegelse».
Og da begynner vi å nærme oss noe vi kan leve med, også her i spalten.
Ikke bare smaken. Ikke bare drikken. Ikke bare alkoholen. Men hele settingen, å kunne sette seg ned, trøtt og svett og sliten og nyte det ferdiggjorte arbeidet, den vakre hagen, den fine sommerdagen og den kalde ølen.
Det er vederkvegelse det.
Og på den måten bruker jeg også ordet. Fredagen er her til glede og vederkvegelse.
Altså litt ro, litt harmoni, tilløp til avslapning og fryd over det man har fått til, det man skal få til og muligheten til å hente inn litt krefter.
Og siden vi er i det sakrale hjørnet så har jeg heller ingen problemer med å dele mitt eget litt egoistiske ønske om en vederkvegende fredagen med deg. Måtte det også, og pass godt på nå, måtte også disse gode tingene «vederfares» deg.
Efter mye om og men er det i alle fall nu klart for å proklamere fredagen for åpnet.
Kos dig.

Hvorfor er svenskene i norske jobber?

Hin kvelden var jeg så heldig at jeg fikk ta del i et svært interessant møte i Seljord.
Det handlet om språk. Om nynorsk og bokmål og dialekter og kebab-norsk.
Blant annet.
Møtet ble holdt i det ærverdige og elegante hotellet i Seljord sentrum. Der ble det servert nydelig hjemmelaget pizza i en pause i møtet.
De fleste som deltok snakket den vakre seljord-dialekten, selv om det fantes både hardinger og sunnmøringer i salen.
Så langt, alt vel.
Men det som slo meg var de to som jobbet på hotellet. Pene, dyktige og effektive unge kvinner. Virkelig gode i jobben sin, så langt jeg kunne bedømme.
De snakket svensk.
Jeg vil anta de to var midt i 20-årene. Og har altså reist fra Sverige til Seljord for å jobbe på hotell. I likhet med hotellansatte jeg har møtte på Rauland, i Tinn og rundt i nesten hele Telemark. For ikke å snakke om en lang rekke av restaurantansatte jeg har truffet i Grenland. Og i Kragerø.
I Kragerø i sommer tror jeg ingen, eller i alle fall «ingen» av de som jobbet på restauranten var norske.
Alle var svenske.
Og jeg må innrømme jeg ikke skjønner dette.
For jeg skjønner at unge svensker er dyktige i servicefaget. Men jeg begriper ikke at norske unge mennesker ikke er ute etter disse jobbene.
At man har opplevd dette lenge i Oslo er en ting.
Men nå er det knapt noe sted i landet som er så lite at ikke det er svensker som må ta jobbene i servicenæringen.
Samtidig som man faktisk har urovekkende tall på to andre områder i landet vårt.
Det er urovekkende mange unge mennesker med utenlandsk bakgrunn, fast bosatt i Norge, som er uten jobb.
Og det er urovekkende mange norske ungdommer fra 20-25 år til 35 år som blir uføre.
Til dels med psykiske lidelser.
Lediggang er roten til mye vondt – så der kan noe av forklaringene ligge.
Samtidig som altså tusenvis, titusenvis, av svenske ungdommer kommer til Norge for å jobbe.
Og jeg har ikke noe som helst imot svensker.
Ikke har jeg imot utlendinger i det hele tatt.
Og jeg har ikke noe imot at uføre mennesker får uføretrygd.
Men jeg har fryktelig mye imot at myndighetene bruker så mye ressurser på å holde eldre mennesker i arbeid lengst mulig – noen ganger altfor lenge – og ikke legger mer vekt på å få våre egne unge mennesker inn i jobb.
Det kan jo hende at det kommer en dag da svenskene, søta bror, ikke er så søte lenger.
Og da kan det hende at det er vi som får smake den sure svie…

Eierskapsoverføringskonsulent eller bare tyv?

Jeg er svak for ordspill.
Spesielt når de går litt utover nivået med bokstavrim.
Og nå har man en bok som løfter boktitler til en ny dimensjon. «Norges låver».
Det handler ikke om den gigantiske samlingen juridiske regler for kongeriket skrevet for folk med dysleksi, men snarere om bygninger.
Altså låver.

Denne utgivelsen topper salgslistene i øyeblikket. Det er forfatter Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth som har skapt verket.
Og muligens ordspillet i tittelen, som ga meg et humrende minutt da jeg leste det.

Sånne små bokstavfinesser kan være utrolige gode. Eller oppsiktsvekkende banale.
Det er vel som en sa, i en helt annen sammenheng, men med antydninger til samme gleden over ordspill: «Uttak er verdens lønn». Han sto foran en minibank da de eksistensielle ordene falt.

I militæret synes vi antakelig at vi var gode da vi snakket om klossmajorer. Det var ikke spesielt avanserte ordspill. Men så er heller ikke militæret spesielt utviklet for intellektuelle prestasjoner heller. Derimot fikk jeg assosiasjoner til kolossmajor da jeg så byggherren for Skagerak sitt forholdsvis dominerende bygg i Porsgrunn sentrum her for noen år siden.

Noe helt annet, som også kan være det samme, er forfining av ord. Såkalt eufemismer.
Man forskjønner ord. Man demper de negative elementene knyttet til ordet ved å bruke noe som er litt finere, men egentlig er innholdet det samme. Ofte brukt eksempel på det er at man kaller hore for prostituert.

Noen ganger bruker man denne forskjønningen med bevisst motivasjon, andre ganger mer ubevisst. Det man før kalte vaskekjerring, ble for lenge siden til rengjører. Skulle bare mangle. De var respektløst å kalle folk med så viktig arbeid for vaskekjerring. Men noen muntre skøyere forsterket forskjønnelsen til linoleumsterapeut. Og da begynner det å bli forfinet så det holder.

I fengsel er det visst viktig å kalle folk for innsatte, ikke fanger.
Og hva kaller man en tjuv, en tjuvradd, en kjeltring, banditt og vinningsforbryter?
Skal man kalle vedkommende med egentlig navn på ugjerningen trenger man ikke forskjønne det i det helle tatt.
I TA i går kunne man lese om to tyver med stjålet flatskjerm i stjålet handlevogn på vei over bruene i Skien.
Var de egentlig ikke tyver, men derimot ikke-reglementerte eierskapsoverføringskonsulenter?
Det sier ikke historien noe om.
Sånn kan man sitte å lure, om man er skribent. Bladfyk. Journalist. Og på en god dag historieforteller. Men det skjer ikke ofte.
I alle fall ikke hver dag.
Men gjerne på en hverdag.

Bronse uten bakside

I går kveld var det medaljefest.
Det var rett og slett storslagent.
Antakelig ble Odds bronsemedaljer feiret i de tusen hjem også, i Skien, i Grenland, i Telemark og alle steder der man mener at fotball er gøy og spesielt gøy er fotball når det er andre enn dem med mest penger som vinner de store seirene.
Å komme på jobb tidlig mandag etter en sen og livlig feiring søndag kveld, kan være krevende.
Men en gang i blant er det verdt det.
Livet er rett og slett for kort til ikke å ta del i den munterhet og glede som kan oppleves, spesielt utenom vanlig oppsatt program.
Og akkurat i disse dager går det litt i ett.
For etter å ha feiret den fantastiske prestasjonen som ligger i å ta medalje i toppserien, så er det om å gjøre å konsentrere seg om neste store begivenhet.
Cupfinalen.
Nå er det, siger og skriver, 13. 5 dager til ballet og ballen på Ullevaal sparkes i gang 23. november.
Faktisk en måned senere enn det normale da jeg begynte å følge med cupfinalene på tidlig 1970-tall.
Men det er altså under to uker til festen i Oslo.
Med nye triumfer og antakelig nok en feiring i vente.
Kjenner jeg ordfører og bystyre i Skien rett så er de allerede i gang med en omfattende planlegging av fest utenfor rådhuset den søndagskvelden.
Så man kan allerede nå varsle sjefen om at også mandag 24. november er det mulig at man bli ørlite forsinket på jobb.
Slik er det med langtidsplanlegging.
Og etter cupfinalen er det første søndag i advent.
Nå er ikke jeg lommekjent med alle formene for å feire første søndag i advent her i fylket, selv etter 21 år, men det vil overraske meg noe om også feiringen av adventssøndagene kan føre til framskreden forsinkelse påfølgende mandag.
Men så er jo ikke jeg altfor gløgg heller. (er du med, ordspill, gløgg altså – ho-ho…).
Og for hva jeg vet så finnes de ukjente tradisjoner i Telemark, fortsatt ikke oppdaget av sivilisasjonen, der de drikker 400 liter mjød første søndag i advent, for å skremme bort vetter og dårlig ånde.
Eller noe.
Men i dag er i dag og advent er fortsatt forholdsvis langt unna, så vi får ta en feiring med påfølgende baksmell om gangen.
Men gøy var det og gratulerer til Odd. Det er så utrolig vel fortjent at alle sliterne på Falkum, de frivillige, alle dugnadsfolkene, alle ildsjelene og også alle spillerne, skulle få oppleve medaljefest.
Måtte medaljene ha få baksider (unntatt den som kjentes da klokken ringte klokken 05.00 i morges).