Viser arkivet for oktober, 2014

Gled deg!

Endelig er fredagen her.
Den siste før vi sakte sklir over i november sent i kveld.

Jeg ser ikke helt bort fra at noen ikke vil gå glipp av overgangen fra den 10. til den 11. måneden og oppholder seg i muntre og selskapelige omgivelser helt til at de vet sikkert at det blir november.
Over midnatt.
Det kan jo også hende at de ikke har vett til å gå hjem.
I alle fall ikke rett hjem.
Og kanskje ikke rett hjem til rett hjem heller.

Men i morgen er det altså november og og kanskje movember også om du har tilstrekkelig hormonell utrustning til en kledelig bart.
Det var jo ikke alle som trodde at november 2014 noensinne ville komme, enten man snakker om maya-indianernes endetidsfortellinger eller andre som har påberopt seg evnen til å se inn i framtiden.

Personlig har jeg ytterst lite av den evnen, men jeg mener å kunne skimte antydninger til at de to siste Brann-kampene i år blir forholdsvis viktige.

Eller kanskje ikke.
For om Sogndal slår Brann nå søndag, så blir antakelig minst en hjemmekamp til Nest-Sotra forholdsvis godt besøkt neste år.
Men, den tid, den sorg.
Godt det finnes bro ut til Sotra.

Fredagen er en dag for glede. Og hva er egentlig glede?
I følge svært så påkostede oppslagsverk er det en «følelse som setter noen i en tilstand av lykke». Det står videre at gleden er individuell, men det tror ikke jeg på.
I alle fall ikke utelukkende.
Den største gleden en kan ha er jo å gjøre andre glad… (hørte dere det Brann?).
Men glede er altså lykke.
Og lykke er vi for.

Jeg tror til og med at hadde et politisk parti bygget sitt program rundt glede, for å oppnå lykke, så kunne det blitt et aldeles voldsomt valgskred av det hele.
Før, selvfølgelig, partiet kom i posisjon og ble stilt til ansvar for at folk fortsatt var sure.
Det hadde vært surt.
Og ville antakelig gledet opposisjonen.
Som ikke lovet glede i valgkampen.

«Vi lover ingenting, men det skal vi også holde» – som en ikke så altfor kjent politiker sa på en dårlig dag.
Men, om du er innrettet slik at de små gledene egentlig er den store lykken, så er fredagen en framifrå dag.
Nå er den her, og den bør kunne feires, for i morgen er den over.
Både den og oktober.
Men i dag er både gleden og lykken innenfor rekkevidde.
Samt fredagen.
Som nå er åpnet.
Gled deg!

Side tre i TA - torsdag 30. oktober

Forbud mot Tesla

Her hin dagen leste jeg at nok en stat i USA forbyr Tesla å selge biler direkte til forbrukerne.
Denne gangen var det guvernør Rick Snyder i delstaten Michigan som gikk til det forbausende skrittet.
Forbausende i den forstand at USA er jo kjent for å være et land der få restriksjoner skal legges på kjøp og slag.
Men så enkel er ikke verden. I Texas har de fra før laget en rekke svært spesielle lover og regler for å hindre Tesla. Og nå er det altså Michigan, med bilbyen Detroit, som blir kalt for Motor City USA og tradisjonelt var selveste hovedstaden for bilproduksjon i USA, som legger hindringer i veien.
Posisjonen til Detroit som bilby har falmet, men fortsatt er bilindustrien en svært vesentlig industri i Michigan.
Men Tesla lages jo også av amerikanske arbeidere, så det hele er muligens litt underlig med forbudet, selv om hele settet med interesser rundt bensinmotorer utgjør en voldsom pengemakt.
Jeg har lest tidligere om noe som muligens har en viss parallell:
Det var på 1950-tallet i Los Angeles i California. Der kjøpte et av verdens største bensinselskaper opp busselskapet som transporterte folk i den svært store byen, både i folketall og geografi.
Det var jo sympatisk, kan man kanskje hevde, men det bensinselskapet videre gjorde var å legge ned bussrutene.
På den måten måtte folk kjøpe bil og bilen måtte ha drikke, altså bensin.
Tesla ble også “født” nettopp i California. Men det interessante er at de frie markedskreftene slett ikke alltid er verken så frie eller til glede for folk flest som liberalistene vil ha det til.
Det er vel også, antakelig, årsaken til at man stadig må overprøve kapitalinteressene når de opplagt ikke jobber til beste for folk.
Paradokset er selvfølgelig at mens man i Norge, til de grader subsidierer den amerikanske bilen Tesla, så forbyr man handel med samme bilen i opprinnelseslandet.
Så får vi se hvem som blir utladet først i el-bilstriden i Amerika…

Ingen spøk

Ubåtsaken fra den svenske skjærgården ført til noe midt imellom ubehagelig og ekkel usikkerhet, men den har også hatt en snev av komikk i seg.
Egentlig er jo ikke militære brudd på andre lands territoriale områder morsomme i det hele tatt. Men folkelynnet er preget av å prøve å spøke med det som har potensial til å bli svært ubehagelig. En slags lynavledning fra alvoret.
I dag er det, på dagen, 33 år siden den sovjetiske ubåten, som svenskene kalte «U 137», gikk på grunn i den svenske skjærgården. Jeg vet ikke om det er en eller annen grunn til at akkurat oktober egner seg for den slags, men slik er det i alle fall. Det kom faktisk ut en rekke bøker om hendelsen på 1980-tallet. «Ubåt 137. Tio dagar som skakade Sverige», «Bakom ubåtkrisen» og «Ynder den fridfulle ytan», som antyder hvor alvorlig det var og som tok for seg saken fra ulike vinkler.
Det var like utenfor marinebyen Karlskrona en ubåt av whiskey-klassen gikk på grunn. Mange lurte på hvorfor ikke det var vodka. Den store morsomheten var jo å omtale det hele som «Whisky on the rocks» og Harald Heide Steens jr. berømte «Ubåt-kaptein» fra 1978 ble ikke akkurat mindre berømt høsten 1981.
Saken var et endelig bevis på at Sovjet ikke respekterte de internasjonale reglene for den slags og det ble klart at ubåten også hadde atomvåpen om bord, så dette var slett ikke noe spøk.
Igjen har vi altså antydninger til den nagende følelsen at fred og fordragelighet mellom folk her oppe i nord ikke er noe man kan ta for gitt.
Og det er ekkelt.
Samtidig er det å håpe at verden har kommet noe lengre fra den kalde krigens dager, der man fryktet at det nedkjølte forholdet mellom vest og øst kunne føre til krig.
Personlig tror jeg at folkelig spøk rundt slike ting som dette er en god sikkerhetsventil for å fjerne noe av angsten og den internasjonale anspentheten.
For om slike uheldige ting som vi kanskje har sett spor av, faktisk fører til den tragiske overgangen fra kald krig til varm krig, så blir det absolutt ingenting å le av, verken over eller under havoverflaten…

La deg ikke lure

Pass på når de snakker om hvor lurt det er å slå sammen kommuner.
Det er sjelden de snakker om hvorfor det er lurt.
Årsaken til at det er lurt.
Grunnen til at de ønsker det.

Hvem «de» er?
Man kan gjerne si «establishment». Myndighetene. De fleste partiene. Svært mange organisasjoner. Den økonomiske makten. Alle som, selv om de ikke sier det høyt, egentlig mener at distrikts-Norge først og fremst er en utgift. Et problem. En brems for framtiden. Et kuriøst innslag som egner seg best på 17. mai i bunad, men ellers står i vegen for de store tankene, for de smarte grepene. En motkraft mot utviklingen – Utviklingen, med stor U – som disse kreftene ser ut til å tro de har monopol på å forstå.
Det er de som mener at Oslo subsidierer resten av landet, selv om man ikke bør lese svært lenge på det store nasjonalbudsjettet for å se at det egentlig er motsatt.
Denne oppfatningen deles i stor grad av den delen av pressen som kaller seg rikspressen men egentlig er svært navlebeskuende rundt hovedstadens utfordringer.

Disse kreftene er mange. Og dette er en del av den underliggende sentraliseringstanken som har slått så solid rot i store deler av vårt samfunnssystem. Ikke bare i Norge forresten. Mange land i Europa er langt verre stilt. Distriktspolitikken i Norge har vært bedre enn mange andre nasjoners. Men det betyr ikke at vi bør gjøre alle feilene som andre har gjort.

Når mange fra sentralt hold, og noen lokalt, snakker om hvor lurt det er å slå sammen kommuner så pass på. Det kan godt hende de egentlig lurer deg.

I de siste ukene har vi hatt noen Hallo-TA der gode lesere av TA advarer mot at Porsgrunn skal slå seg sammen med Skien. Mens Skien har alvorlige, nesten dramatiske, økonomiske utfordringer har Porsgrunn store mengder «penger på bok» i en eller annen form. Drøye milliarden i sparepenger skal være et forsiktig anslag. Skien, som har et kommunalt vedtak om å være for kommunesammenslåing, er bare ute etter å finansiere sine problemer med Porsgrunns penger, er omkvedet.

Det er selvfølgelig et noe enkelt resonnement, men som i mange tabloide versjoner er det en kime av sannhet her.
Her også.

På samme måten som Skien har gjort noen valg, som opplagt kommer Porsgrunn til gode. Enten det gjelder Fritidsparken, Ibsenhuset – eller muligheten til å se elitefotball. Som selvfølgelig er følsomme tema, spesielt fotballen, men faktisk er reelt. Skien har satset. (Kanskje noe over evne). Porsgrunn har spart. (Kanskje seg til fant). Om man skal fortsette å være litt tabloid.

Det med fotballen er interessant akkurat i disse dager mens Pors antakelig rykker ned og Odd feirer den ene triumfen etter den andre. Hadde Porsgrunn kommune brukt like mye tid, krefter og penger på Pors, som Skien bruker på Odd, så hadde gutta fra Vessia neppe lagt der de ligger.
Men jeg skal la det ligge. Hadde Skien gjort som Porsgrunn, med å legge til side penger til tyngre dager, så hadde kuttene ikke vært så brutale heller.
Alt henger sammen.

Poenget med kommunesammenslåing går langt utover disse enkeltsakene. De økonomiske fordelene som kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner nå har reist land og strand rundt for å lokke folk inn i sammenslåings-modus er selvfølgelig en bløff. Ingen har vært tydelig på hva som er de økonomiske fordelene ved sammenslåing. Bare at man skal få noe penger i en overgangsfase dersom man gjør det regjeringen vil. Hadde dette vært så opplagt smart å gjøre alle steder, med alle åpenbare innsparingene og fordelene, hadde man jo ikke trengt slike penger, så bløffen blir ganske drøy. Det er som å selge en forholdsvis dårlig bil og bensinslukende motor, der full tank blir det viktigste salgsargumentet. Tanken varer ikke lenge dersom det er motoren som er problemet. Derfor sier jeg gang på gang når jeg er med på å diskutere dette temaet: Om folk sier at det er så enorme beløp å spare på sammenslåing av kommuner så be om å få vite nøyaktig hvor disse pengene skal spares inn. Hva skal man spare på. Svaret er det alle sammen egentlig vet, men svært få tør si høyt: De store innsparingene de tenker på er innenfor skolestruktur (som er et kodet ord for nedlegging av skoler) og antakelig nedlegging og omstrukturering av syke- og aldershjem. Større og større enheter – lengre og lengre borte fra mange småbyer og bygder, slik at folk gradvis blir tvunget til å flytte etter. Sakte men sikkert siger tilbud og arbeidsplasser mot de store sentrene. Sakte men sikkert avfolkes de delene av landet som vi er så avhengig av – selv om man ikke ser det fra regjeringsbygningene. Og det gjelder forholdsvis uavhengig av hvem som sitter i de myke stolene. Det er til skole, helse og velferd de store kommunale pengene går i dag. Og det er der de store innsparingene kommer til å bli gjennomført.

Og la det være sagt:
Det finnes mange gode argumenter for kommunesammenslåinger mange steder. Blant annet dette med større faglige miljøer innenfor enkelte fagområder. Som for eksempel det krevende området med PPT. Altså de pedagogisk-psykologiske tjenestene i skolen. Det er kommunens rådgivende og sakkyndige instans når det gjelder barn og ungdom som har en vanskelig opplærings- eller oppvekstsituasjon.

Selvfølgelig er denne tjenesten svært sårbare i bitte små kommuner. I likhet med lignende kommunale oppgaver. Og ved større kommuner vil man få større miljøer. Større miljøer innenfor en slik tjeneste kan man riktignok få også ved å samarbeide over kommunegrensene, men jeg skal ikke kverulere på dette. Desto mer krevende og komplisert samfunnsmaskineriet blir, desto vanskeligere er det å være liten. Men avstanden fra Edland til Seljord blir ikke endret selv om man får en gigantisk kommune i hele Vest-Telemark. Og om noen tror at hovedhensikten med sammenslåing av kommuner er bedre faglig miljø for eksempel innenfor PPT-tjenesten i småkommuner så mener jeg de er naive. Ingen bør være det minste i tvil om at hovedhensikten med å slå sammen kommuner er å spare penger.

Når man har antydet at idealstørrelsen på kommuner i Norge er på 20-25000 innbyggere – så kan man jo lure på hvorfor det er så om å gjøre at Porsgrunn (35 516 innbyggere) og Skien (53 439 innbyggere) må slåes sammen til en kommune på 88 955 innbyggere. Fire ganger så stor som idealet.
Selvfølgelig fordi man skal spare penger.

Er det så galt å spare penger da? Neida, absolutt ikke. Mange kommuner driver dyrt, ineffektiv og sikkert dårlig. Kanskje det finnes slike kommuner i Telemark også – men da får man si det slik det er. Og våre nasjonale myndigheter, enten de er styrt av Siv Jensen og Erna Solberg – eller de ble styrt av Jens Stoltenberg mener åpenbart, mer og mindre, at distrikts-Norge er en byrde. En økonomisk byrde. At det finnes hauger og lass med dokumentasjon som beviser at det er en tett sammenheng mellom verdiskapning, trivsel og forholdsvis små kommuner, ser ut til at skal undertrykkes og ignoreres, uansett. Jeg mener så absolutt at kommunestrukturen i Norge bør revideres. Og jeg mener så absolutt at mange kommuner med fordel kunne slås sammen. Men jeg mener også at folk flest er bedre enn sitt rykte og bør få anledning til å bestemme dette selv.

TA har gjort meningsmålinger i Grenland som tyder på at flertallet er for kommunesammenslåing. Det tyder også på at kommunesammenslåing i Grenland kan være fornuftig.
Jeg innser også at en kommune som består av Skien og Porsgrunn på 88 955 pluss Bamble (14193) og Siljan (2404) mennesker – altså en storkommune med 105 552 innbyggere vil bli møtt på en annen måte når man kommer dragende på spesielle utfordringer og problemer til myndighetene, enn man får til hver for seg. Så det kan være lurt, og om folk stemmer for det, så bør det gjennomføres.
Ikke fordi Porsgrunn har penger på bok og Skien har flyplass, stadion, fritidspark og andre ting som trenger disse pengene, men fordi Grenland er ett bo- og arbeidsmarked. Ett skole- og barnehagemarked. Ett mentalt byområde der vi har vesentlig mer som binder oss sammen enn som skiller oss.

Men man bør ikke prøve å bløffe folk til å tro at det finnes enorme innsparingsbeløp på å slå sammen kommuner, uten at det samtidig blir brutale angrep på skole- og velferdstrukturen. I det minste bør de vi har valgt til å styre dette landet være så ærlig at de sier de som det er. Såpass bør vi kunne forvente.

Glede og vederkvegelse på et passende public house

Så er den her igjen.
Fredagen. Vår venn fra Familien Uke.
Uansett hvordan ting ellers er, så står fredagen klar og forventningsfull, som en nygift mormoner, som endelig har fått introdusert sin fjerde kone for de tre andre. Tenk på det du. Fire svigermødre. Eller kanskje 16, om også de andre familiene har flerkonefilosofi. Siden det er FN-dagen var det naturlig for meg å være litt internasjonal i dag, så derfor litt samlivsvisdom fra Utah og dalstroka deromkring.

Uken har vært våt.
Høsten er hjertelig tilstede.
Rester av orkaner fra andre deler av verden har en tendens til å finne postnumrene mellom 3600 og 3900 i disse dager.
Altså Telemark.
Selv om jeg gjerne hadde sett litt mer storm på 3744. Gulset. Det å sovne om kveldene i en lun seng, mens man hører uværet, er en undervurdert øvelse som jeg opplevde, sånn ca 300 netter i året de første 29 årene av mitt liv.
Nå skjer det muligens to netter i året.
Det må nytes.
Fredagen er dagen for litt lått og løye på internett, har jeg merket meg.
Mange avslutter arbeidsuken med en spøk, et morsomt bilde, noe som kan få fram antydninger til smil på grå høstansikter.
Og forleden var det en som sendte meg et bilde av septikbilen til en bedrift som heter

Vennesla Slamservice AS. I Agder. Sørlendingene er vanligvis ikke blant folket som bruker de største ordene, eller groveste uttrykkene, men akkurat i Vennesla er det muligens annerledes. De har i alle fall utstyrt bilen med logo og slagord. Slagordet tilhører, hva skal man si, ikke av de mest sofistikerte i reklamehistorien, men er lett å forstå.
De skriver med store bokstaver: «Du driter, vi sliter».
Og begge deler har vel en kime av sannhet i seg. Men den slags er altfor vulgært å ha som tema en hyggelig fredag i denne vennligsinnede spalte.
Så om du skulle tilflyte et etablissement utelukkende for glede og vederkvegelse i dag, utelukkende for munter varme og artige påfunn, et public house i beste britiske tradisjon, så ikke nevn Vennesla.
For sannheten er at de åpenbart sliter. Og det andre er en privatsak.

For øvrig har det vel aldri skjedd i Grenlands historie at så mange har kjørt inn i helgen med full tank. Bensinen kostet helt ned i rundt ti kroner literen på onsdag. Jeg er så glad for at jeg fylte tanken i Nome for rundt 15 kroner literen tirsdag. Det var lurt. Blæh!

Jeg ser slett ikke bort fra at en og annen kanalje er blitt så inspirert at han også går til et passende vertshus og bestiller full tank i dag. Forhåpentligvis blyfritt.
Og med disse velmente ord erklæres fredagen for like åpen som en 24/7-Seven/Eleven.

Søkelys Oktober

Oktober, ein fargerik sorti…
Eg har “boltra” meg i årevis her på side tre om ulike tema og aspekt i tilværet – men i over to hundre innlegg har eg aldri skrive om månaden oktober…. Pussig, for fargerik er han og minst like viktig som dei andre elleve truleg…?
Leksikalt tyder oktober ganske enkelt den åttande månaden etter den romerske kalender (nå nr. 10) – “octo” tyder åtte på latin – noko alle veit, sjølvsagt?
Frå gamalnorsk var oktober “sædemånad” for såing av vinterrugen, men oktober blei også kalla “slaktemånaden” – men dei fleste i våre dagar tenkjer vel på jolesjau og desember i samband med dette?
Allikevel, i vår tid er det i sanning ein ‘slaktemånad’. Tusenvis av sauer heim frå fjellbeita går den vegen – og jakt på villrein, hjort og elg kulminerar i desse dagar. Populær hobby – og matauk!
Truleg er det global oppvarming(?) som meir og meir gjer september og oktober til sommarmånader på våre breiddegrader – men, uansett så er her sikre teikn på at seinhaust og vinter er i kjømda. Vi får vel sei heldigvis – på den måten, at årstidssyklusen er til å lite på i ei elles utrygg verd…
Oktoberfargane i naturen er ufatteleg mangfoldige og fine. Aviser og bloggar er fulle i desse dagar av seinhaustmotiv og vemodige farvel til ein ufatteleg fin, varm og på alle måtar nydeleg sommar her “Østafjells”.
Oktober som sommarmånad, ja det er stikk i stid med mine minne frå barndom og ungdom i grenda, 6 – 700 m o.h., der det som har festa seg som typisk er dette:
Alle husdyr, store og små var inne i båsar og stille og skulle bli der til det grønkast i ein ny vår. Og oktober var bar og kald, før snøen kom og la si kvite, ‘varmande, dyne over all natur og den årvisse, fem til seks månader lange vinterdvalen var eit faktum.
Desse magiske par vekene mellom haust og vinter gav oss sine årvisse gleder. Nattekulde og klår himmel, stille og stabile høgtrykk gjorde at små og store tjønnar og vatn fraus til – og då stålisen blei eit par tommar vart dette ein leikeplass for store og små – mest små, sjølvsagt, men ungdomane var der òg med skeiser av ulik kvalitet og heimelaga kjelkar.
Skeisene, eller skøytene – som folk flest veit kva er – var av enklaste slag. Dei mest primitive var eit avkutta ljåbròt felt inn i ein trekubbe og forsynt med reimar framme og bak som feste til beksaumstøvlane. Seinare kom kjøpeskeiser med " snabel", slipa glideflate og god skostøtte. Ein kar, Harald på grannegarden, henta seg moderne lengdeløpskeiser frå sportsforretninga på Notodden og blei ’uslåleg’ på Tjønni. Framleis var skeiser med støvlar ukjende på våre kantar. Ein bandy-aktig leik med bjørkekøller og heimelaga “puck” gav både varme i kroppen og iltre samanstøytar!
Ein vanleg ‘ekvipasje’ på glattisen kunne vera ein større gut som på skeiser drog ein kjelke der kanskje favorittjenta hans sat, og når ein fyrst fekk farten opp kunne det gå unna!
Vi fyra bål på stranda ved Litsteinan som både varma og lyste. Fullmånen var alltid(?) på plass, og trolske, lange måneskuggar tøygde seg utover på Storenutsida. I djupaste måneskuggen, i bortgøymde vikar kunne det hende så mangt….
Litt trist – men gledeleg også, var det når den fyrste snøen kom og isflater og terreng elles laga seg i stand til skileik og den moroa som vinterdagen baud på…
-—-
Tilbake til oktober, i Morgedal går det ‘laus’ ein mann med eit følsamt kamera og ein særdeles var sans for naturobservasjon og bilætformidling i ulike årstider. Eg har fått lov å bruke Bjørn Møtteberg sitt ferske oktoberbilæte frå heiane hans som illustrasjon til denne artikkelen. Bjørn vandrar mykje rundt i veglause og attlagde, nå folketome landskap – og så har han det blikket som skal til for å fange just den rette augneblinken, i det rette ljoset – før scena skifter og nye stemningar og utfordringar møter rundt neste sving.. Han gler mange på sosiale media og i aviser med unike fotografi og kortfatta stemingsfulle tekster. Takk for det!
Bilætet over er typisk for årstida. Naturen som styrer mot kulde og vinter er nett nå fylt av heile spekteret av just “varme” fargar. Fargar du finn att på målaren sin palett, og, ikkje minst som hovudfargar i den gamle fine rosemålinga!
- -
Men, men – ein kjem ikkje utanom vemodet og ulike diktarar sine poetiske metaforar knytt til haust, menneske i aldring, visning, og bortgang..
Hans Børli har eg både skrive om – og sitert mange gonger – så også her.
Bålet var alltid sentralt i hans dikting med bakgrunn i skogsarbeidet i iskalde vinterdagar, og her som varmande midtpunkt i kvilestunder ute, eller inne i primitive, gisne koier.

Slik du forlater et bål.
Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente si snøskurte klauv
midt i eldstedet.

Kaare Bakken

Prisen å betale for demokrati

Ofte lurer jeg på hvordan statsbudsjettdiskusjonene egentlig foregår.
Og jeg har mine teorier, som jeg innimellom får bekreftet av dem på «innsiden».
I alle fall til en viss grad.
Slik har det vært de åtte årene Ap styrte sammen med SV og SP i sin koalisjon og nå har vi en enda mer krevende parlamentarisk situasjon med det som heter en mindretallskoalisjon.
Ikke bare en koalisjon der flere partier skal samarbeide, men en koalisjon der flere partier innenfor regjeringen og utenfor regjeringen skal samarbeide.
Og da er altså teorien min at Frp og Høyre klarer å legge fram et budsjett som deres kjernevelgere er noenlunde fornøyd med. Altså, målsøm til innvortes bruk, som ikke er det faktiske budsjettet.
Det egentlige budsjettet må selvfølgelig ha flertall i Stortinget for å gå gjennom og det skapes av forhandlingene med KrF og Venstre.
KrF og Venstre på sin side har mange hjertesaker som de skal skinne på, for sine kjernevelgere. Samt at alle interesseorganisasjonene som skal få vise at de finnes, hva de holder på med og hvor avgjørende viktig de er for handelsbalanse, konkurranseutsatt næringer, trygdemottakere og så mange etater at vi snart har èn hver.
Dermed så får de gjennomslag for ganske mye, spesielt det som ikke koster så mye penger, men har stor symbolsk interesse.
Og når det endelige budsjettet er klart, sånn når det nærmer seg svineribbe og pinnekjøtt, så har Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide fått sine 15-20 intervjuer i NRK, TV2, VG, Aftenposten etc.
Daglig.
Og vist hvor morsk de kan være i hjertesakene.
For ni år siden, da Bondevik ble skiftet ut med Stoltenberg, så var et av de viktigste argumentene til de rød-grønne at man skulle bli kvitte det slitsomme budsjett-bråket som hadde satt Norge på hodet de siste budsjetthøstene under Bondevik.
Dermed skjedde bråket og tautrekkingen bak lukkete dører der Jens, Kristin og Åslaug, og etterhvert noen andre, oppnådde en slags enighet.
Nå vil det skje for åpen scene, der de likevel nok blir enig før nissen kommer.
Og i demokratiets navn tror jeg denne løsningen er nærmere et reelt folkestyre.
Likevel; du og du hvor lei man kommer til å bli av alle formene for posering i hjertesakene før budsjettet underskrives.
Men det er kanskje prisen å betale for et demokrati.
Og alternativene er ikke så mye å trakte etter..

Bitte-bitte-lille julaften - uten anførselstegn i luften

I dag er det – siger og skriver – nøyaktig to måneder til bitte-bitte-lille julaften.
Lille julaften og bitte-lille julaften er med andre ord langt unna.
Men bitte-bitte lille er her snart.
Om to måneder.
Det var en periode for få år siden da jule-greiene blant reklamen i postkassen dukket opp i månedsskiftet august/september, men i år har jeg antakelig ikke lest reklameposten så nøye, for jeg har ikke sett noe ennå.
Jeg så riktignok at de solgte «kakemenner» på butikken, men det må vel være lov.
Og snart kommer nok «julebrusen» også.
Jeg husker jo i mange år at ulike bryggerier, over det ganske land, rykket inn ganske store annonser i dagspressen for å meddele at nå var «julebrusen» kommet.
Jeg skriver «julebrusen» med anførselstegn av en spesiell årsak.
Bra, forresten, at denne lille petit ikke er muntlig og jeg måtte stå og lage de utrolige tåpelige luftanførselstegnene med fingrene.
De som hele tiden holder på med den slags får ikke mange «stjerner» i min «bok».
Men poenget var at det neppe var brusen det var viktig å få proklamert den pre-juleaktige eksistensen av.
Det var helt klart vikarierende årsaker til dette.
I et land der reklameforbudet mot alkohol er såpass hellig og overholdes med samme inderlighet som fundamentalister leser de hellige bøker, det er slik at man knapt har lov å henge opp et bilde av glade mennesker på en pub, fordi det kan knyttes til øldrikking, så var behovet for å kunne fortelle at årets brygg var på plass i butikkene stort.
Og man måtte finne omveier.
Om de så måtte røre sammen noe julebrus-greier der e-stoffene var flere enn kirkegjengerne på julaften.
Derfor kom disse annonsene:
«Julebrusen er kommet» og alle visste at bryggeriene mente juleølet.
Men, altså, jeg er absolutt ikke negativ til jul.
Eller til førjulstiden.
Det er mye hyggelig som skjer i perioden fra nå og framover.
Til mørkere naturen gjør dagene, til flere lyspunkt klarer førjulstiden å skaffe.
Men fortsatt er det en god stund igjen, med to måneder til bitte-bitte-lille.
Så det er bare å telle masker, om du strikker ny sykkel til din kone…

Nordkjosbotn, heddøl og sånt...

Endelig er fredagen her.
Hvilken dag.
Hvilken velsignelse.
Ikke minst for våre venner i Odd som har sikret seg Fagermo for nye medaljeår i Telemark.
Men, altså fredag:
Jeg er kjent med at det offisielle navnet på den, i Norge, lille trosretningen adventistene er «Syvendedags Adventistsamfunnet». Det finnes noen få tusen slike adventister i Norge, men nesten 20 millioner på verdensbasis.
Har så absolutt ikke noe imot sjuendedagers’gutta, men hva med oss som liker ukens femte dag veldig godt. Finnes ikke det en internasjonal bevegelse for oss?
Apropos bevegelse. Det fortelles, fra Notodden, at ved et årsmøte i Arbeiderpartiet der oppe så danset lokallagets formann med selveste statsminister Gro Harlem Brundtland. De to hadde mye å snakke om så rytmikken ble visst preget av samtalen.
Da skal det ha kommet høylytt fra en munnrapp heddøl:
«Det der e ingen dans, det e en arbeiderbevegelse».
Når sant skal sies har jeg forresten hørt historien fra tre-fire andre arbeiderlag også. Selv om det skal noe til å slå munnrappe heddøler.
Men, i disse tider da mikrobrygging av mjød er så populært, så er det bortimot en skandale at ingen har laget et eget Telemarksøl ved navn heddøl.
Men det kommer nok.
Om det ikke er her allerede.
Kombinasjonen øl, med eller uten hedd, og quiz er forresten en skattet fredagsvirksomhet.
Da jeg nylig fylte år fikk jeg en spesielt artig gave, blant mange artige gaver. Det var et par Mackøl, med spesiallaget etikett. På dem sto det: «Oves fredagsøl».
Det var aldeles rørende, nesten så rørende at jeg ikke har hjerte til å åpne dem.
Men, de ga grunnlag for en quiz:
«Hvor produseres Mackøl?».
Svaret kunne ha vært Skien, der man hadde slike kontakter på gang mellom gamle gode Trio-Kaasa og nordlendingene.
De aller fleste vil vel svare Tromsø.
Men svaret er ikke det heller, selv om de produserte ølet sitt i Tromsø i over 130 år.
Saken er den at L. Macks Ølbryggeri driver nå i Nordkjosbotn. I Balsfjord kommune.
Om man skulle svare feil på det spørsmålet, så tror jeg kanskje man kan få et halvt ekstrapoeng om man klarer å finne et limerick med Nordkjosbotn.
Hvilket ikke er så lett.
Men man kan kanskje prøve noe i denne retningen:
«En tørst og drikkeglad same,
var lei av å ikke få dame,
han ble sår av flåtten,
ga blaffen i slåtten,
nå drikker han øl i…»

og resten tar du vel selv, nå som fredagen er åpnet..