Venner for livet

Det var en desemberdag i 1994. Vi kom ut av en rusten og tilårskommen taxi i Havana. Den hadde tatt oss fra flyplassen i Cubas hovedstad til bydelen Vedado. Der hadde vi på en håndskreven lapp en adresse som viste seg å være til en leilighet i 14. etasje i en blokk. 14. etasje i et område som stadig mistet strømmen og både manglende heis, manglende lys og trange baktrapper gjorde det hele ganske besværlig.
Og interessant.
Uansett, på trappen utenfor denne blokka – for 21 år siden – satt det to unge mennesker. Den ene var datteren til hun som tidvis disponerte denne leiligheten som en eks og eksilcubaner leide ut. Den andre ble min venn.
For livet:
David.
Skru tiden fram til en høstdag i fjor. Jeg skulle feire rund bursdag og ut fra flyet på Gardermoen stiger et par. David har med seg sin nydelige kone Kenia. De to barna ble hjemme på Ibiza der paret nå bor. Både datteren og min gudsønn John Sebastian – som jeg, etter store betenkeligheter fra den katolske kirken i Havana, fikk være fadder for 14-15 år tilbake i tiden. De to som kommer mot meg har tatt turen for å være med på feiringen som jeg, forholdsvis motvillig, hadde latt meg overtale til.
De 21 årene som hadde gått siden vi første gangen møttes var som blåst bort. Den inderlige, og varme, følelsen av vennskap som oppsto nesten umiddelbart, var bare blitt styrket gjennom årene. Gjennom et tidligere treff i Norge og ganske mange på Cuba, samt også et par hektiske dager i Spania i fjor.

En annen historie, et annet vennskap: Det var en novemberdag i Miami i 1992. Jeg hadde fått stipend fra Bergen kommune, håndverkerstipend, som jeg brukte til å undersøke hvordan amerikanske aviser dekket presidentvalget. En ny, og ganske ukjent, demokratisk utfordrer, Bill Clinton, prøvde å ta kampen opp mot den rutinerte George Bush senior. Og vant til manges store overraskelse. Fascinerende og interessant å se hvilken enorm positiv energiutløsning valget av Arkansas egen sønn fra beskjedne kår stimulerte i USA. Også langt inn i avislokalene, der det var jubel på de gigantiske deskene.
Etter en runde til fem-seks amerikanske aviser – var det tid til å puste ut. På en bar på Miami beach. Der jeg traff fire østtyskere som var på sin først skikkelige tur i vesten etter at det ble mulig like før. Så kan du skru tiden fram til april i år. Berlin. Jeg møter to av de fire, Thomas og Ariane, på en kafe ved Brandenburger Tor. Min tysk er like rusten som en gammel Trabant. Deres engelsk er heller ikke spesielt godt rustbehandlet. Men det gjør ikke så mye. Vennskapet har holdt seg. Det som startet på en bar ved Collins Avenue på Miami Beach og fortsatte Unter den Linden – er intakt.

Vennskap er en forunderlig greie. I Ciceros skrifter finner man en god definisjon:
«Vennskap er uendelig mye bedre enn vennlighet». Det er slik og det føles slik.
Hjertet gjør et lite hopp når man møter folk man er spesielt glad for å se. Selv om man ikke tråkker ned dørene hos hverandre.

Langesund forrige lørdag. TA har stand på shantyfestivalen. Vi deler ut aviser, smakebiter, på avisen vi både lager er stolte av og gjerne vil selge til flere telemarkinger. ….der kommer jammen Kibo og Ingjerd, Kjell Ivar Borgen og hans elskede. Kibo er pensjonert TA-mann, mens dama hans, flotte Ingjerd, møtte jeg første gangen på en bluesfestival midt på 1990-talet. Det var nesten første gangen Kibo møtte henne også tror jeg. Og jeg merker jeg blir svært glad av å se de to, som har flyttet til Vestfold. Ekte vennskap. Varme, omsorg og humor.

I mai var jeg en tur i Bergen. Da fikk vi, etter mange år, endelig gjennomført et treff mellom tre kamerater. Trond, Stig og jeg vokste opp sammen. Og vokste vel også fra hverandre. I alle fall geografisk. Men over en god middag og noen glass brigg (eller hva det var) så er vi akkurat der vi var for 30 og 40 år siden. Som gamle gode venner glir vi rett inn i rollene våre, som om verken 1980- 1990- eller 2000-tallet har kommet, blitt godt brukt og reist avgårde igjen.

Jeg har også noen nye venner. Vennskap som jeg tror vil holde livet ut. Eller for å sitere C. C. Cowboys som virkelig har truffet med teksten på «Livet ut»:

Jeg liker netter!
Jeg er nytelsessyk
Jeg liker trengsel
Og forførende smil.
Jeg liker akkurat deg,
jeg liker akkurat oss.
Jeg liker Beatles og Dylan,
Led Zeppelin og Stones.
Og jeg tror det vil vare livet ut

Jeg kan nevne i fleng slike kamerater. Folk som man husker på, i en spesiell setting, og man blir varm inni seg. Men sier det sjelden. Trenger ikke si det.

Jeg har vært med i et tippelag i over 20 år. Det kan godt hende det varer livet ut. Selv om ikke det akkurat er så profitabelt.

Jeg har en gjeng karer jeg omgås helst uten klær. Riktignok i badstuen, ikke på swingers, med dog. Mine venner Jostein, Johnny, Jørn, Svein, Øyvind, Atle, Kjell Åge og de andre kommer nok til å løse verdensproblemer i svettetåke til svetten tørker for godt.

Jeg har folk jeg jobbet med i BA i Bergen. Hans, Tore, Morten, Dag, Anne, Elin, Øyvind, Willy som «alltid»» er der.
Og folk jeg jobbet og jobber med her i TA. Noen som gikk bort. Noen som gikk seg bort. Noen som gikk av. Noen som gjør karriere andre steder. Zlatko, Runar, Jan-Erik, Ole, André, Eirik, Herulf, Tore, Sølvi, Jorunn, Kirsten, Borgny og mange flere.
Noen ser jeg aldri. Noen ser jeg sjelden. Men jeg innbiller meg, og får stadig bekreftet når vi møtes, at dette er vennskap som sitter som støpt. Som stereotypørene sa det.

Familie er viktig. Ungene er viktig. Si gjerne viktigst. Men venner er også noe av det som skal til for et helt liv.
Håvamål er krystallklar:

Samd er venskap
når segja ein kann
den andre all sin hug.
Vinglut vera er verst av alt,
all-rosar er ikkje ven.

Og det er slik med ekte venner, skikkelige venner, venner som varer at man kan si som den afghanske forfatteren Khaled Hosseini skrev det i en av sine sterke bøker når en venn ba om noe:
«For deg, tusen ganger til».

Livet uten vennskap hadde vært et fattig liv.

Vist 448 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Et utmerket og hjertevarmt innlegg dette Ove, som vel knappest bøves å kommenteres.:::-)

Annonse

Nye bilder