Forleden var jeg på kino for å se en islandsk film: «Mamma Gogo».
Det var også dobbelt så mange til stede i salen som det jeg trodde da jeg gikk inn der: To sjeler.
Jeg prøvde altså å se denne islandske filmen som i følge omtale skal være «en trist film om en trist gammel dame som har en trist sønn som lager en pretensiøs film om triste gamle mennesker» men den var rett og slett ikke utstyrt med undertekst.
Og siden jeg ikke er så stø på islandsk, spesielt sliter jeg med reykjavíkdialekten, så forsto jeg ikke et kvekk. Eller kvekkur, som det vel heter på øya ute i Norskehavet.
Og siden filmmaskinisten, eller hva de nå heter de som snurrer film, ikke hadde noe tekst uansett hvor mye han skrudde på maskinene sine, så satte han på en norsk trist film om en trist familie som opplever en trist begivenhet fordi en annen trist fyr kjører på familiens sønn slik at han får alvorlige hodeskader i stedet.
Dette var åpenbart en slik kveld at uansett hva som skjedde og hvordan man snudde på det, så skulle jeg tildeles min rikelige kvote med tristesse.
Om ikke det var på islandsk, så skulle jeg få massevis av trist samfunnsrealisme på oslodialekt.
Som om den er noe festligere.
Og det var akkurat det jeg fikk også. Halvannen time med grå norsk depresjon. Og jeg lot meg forlede til å tenke tanker om hva det diamentralt motsatte av trist samfunnsrealisme på en trist kveld i februar kunne være.
Det slo meg at det måtte være et såkalt «champagneliv».
Riktignok hadde en av familiens yngre kvinner nettopp fått lett influensafeber og mente at champagnebrus, altså Villa Farris, var det eneste som kunne kurere henne og det førte til en sen kveldsekspedisjon for å sikre henne denne litt ukonvensjonelle medisinen, men det var ikke slikt liv jeg tenkte på.
Men mer ekstravagant champagneliv, slik for eksempel den franske forretningsdamen Lily Bollinger levde.
Hun uttalte dette:
«Jeg drikker min champagne når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg den når jeg er alene. Har jeg selskap, anser jeg den som obligatorisk. Jeg nipper til den når jeg ikke er sulten og drikker den når jeg er det. Ellers rører jeg den aldri – bortsett fra når jeg er tørst».
Slik var livet for henne.
Og det høres jo festlig ut, men når sannheten skal fram så liker jeg ikke champagne noe særlig heller.
Derimot mener jeg at islandsk spillefilm neppe er så ille.
Ikke verre enn finsk fjernsynsteater i alle fall.
Og hvem kan motstå det…
Kommentarer
Hvilke film- og teateropplevelser oppsøker du når du ikke er tørst?
Synes vi ser deg, Ove – og den andre “kinopubli-kummer´n”. For det var vel med en smule kummer dere mottok det – sørgelig som den var og uten tekst – og dere skralle i gammalnorsk – eller islandsk; som du ærlig innrømmer. (Han stilte vel ikke noe sterkere han andre….)
Det er stygt å le av noe så nitrist, men det er ikke det triste vi ler av: det er deg og han andre ;-)
For det var vel en hann?
Noe så kjedelig, og dere hadde vel ikke engang en pose popcorn å dele….
Men for en utholdenhet og for et tålmod dere har da – forutsatt at dere satt der til filmens slutt….
og to grunner hadde dere jo: Dere fikk en norsk like trist film – hvor dere iallfall har hele vokabularet inne -
og det at dere faktisk hadde betalt full billettpris for å se på dette!
Da blir en vel kanskje litt fandenivoldsk: Jammen skal vi holde ut – til siste slutt.
Etter den opplevelsen må det da ha vært en sann opptur og en fryd å kunne slå seg løs å kjøpe Villa Farris (sjampanjebrus) – selv om det ikke var til deg.
Ellers unner vi både deg og den andre kinobesøkeren en bedre og livligere opplevelse foran lerretet ved neste anledning.
Skjønner at du husker finske fjernsynsteater fra norsk televisjons tidlige barndom – du også. De var litt drøye, syntes vi. Og ettersom moren og faren min var pasientvenner i Røde kors; blant annet sammen med en finsk dame, greide selvfølgelig ikke pappa å holde seg fra å erte henne: “Gjør dere ikke annet enn drikker og banner og flyr i badstu Finnland?” Stakkar; da la hun ansiktet i alvorlige folder og svarte helt oppgitt og ga et seriøst svar: “Det ER ikke sånn i Finnland.” Hun forsto ikke så godt spøk – så pappa fikk nok “ei skrape” av mamma etterpå. Men det hjalp sjelden i lengda.