Det er lettere å beundre Meryl Streeps fantastiske tolkning av Margaret Thatcher i filmen som går på kino i Telemark nå, enn å beundre resultatene av fru Thatchers styre av Storbritannia i årene fra 1979 til 1990 da hun fikk herje med landet.
Det er også lett å beundre Margaret Thatcher pågangsmot, energi, suverene måte å møte mannlig kjønnsmotstand på. Men resultatet av hennes løsslupne markedsliberalistiske eksperiment hadde antakelig langt flere tapere enn vinnere. Og det ettermælet har mange glemt i ettertidens pussige trang til å lage helter av det meste.
Da snakker vi om langt flere enn gruvearbeiderne som mistet livsgrunnlaget over natten da Thatcher skulle ta det store oppgjøret med dem.
Det er heller ikke riktig at hun ble mer og mer populær hos folket.
Resultatene i de tre valgene hun vant for de konservative (i 1979, 1983 og 1987) hadde en svakt nedadgående tendens.
Frps Siv Jensen sa i forbindelse med lanseringen av den nye filmen om Thatcher at alt Margaret Thatcher hadde gjort sto seg og ingenting var blitt reversert.
Det er feil.
Og perioden med Thatcher som leder for England var en ulykksalig tid for svært mange i øylandet.
Nå er det slett ikke slik at alt hun gjorde var feil:
Å ta et oppgjør med destruktive krefter blant sine egne, i fagbevegelsen og andre steder i det nærmest kolerisk konserverende klassesamfunnet som England og Storbritannia er, var på sin plass.
Men at hun samtidig påførte velferdsstaten så mange skadeskudd at den fortsatt ikke er gjenreist, er de mørke sidene av dette.
Det er en grunn til at Storbritannia, på vesentlige områder, ligger langt bak sammenlignbare land i Europa.
At det finnes motsetninger i et samfunn er ikke uvanlig. Disse motsetningene er nok noe større, og dypere, i nettopp Storbritannia enn mange andre steder i Europa. Simpelthen fordi de privilegerte klassene har fått beholde mange av de urimelige privilegiene sine, lenge etter at man har avviklet slikt andre steder.
Hun som ble Baronesse Thatcher, var ikke fra en slik spesielt privilegert bagrunn. Hun ble født 13. oktober 1925 i en kjøpmannsfamilie i Grantham i Lincolnshire og ble vel sett på som en anstrengende kvinnelig streber i de forfinede og blærete Tory-miljøene da hun første gang ble valgt inn som representant i Underhuset i 1959.
Nå berører i og for seg ikke Meryl Streep-filmen de dypere politiske sidene av England på åttitallet særlig mye. Den tar opp motsetningene mellom ulike grupperinger hos Tory’ene, hvordan Thatcher som ung kvinne ble baksnakket og mobbet av eldre, selvgode, konservative menn.
Men også hvordan hun var så sta, egenrådig og ufin at hun til slutt falt for eget grep. Hun eide ikke evnen til å samarbeide.
Muligens er det nettopp der Siv Jensens beundring for dama er mulig å parallellføre. Det er jo også problemet på høyresiden i Norge. I de periodene Frp har omfattende oppslutning så viser de gang på gang at de ikke er i stand til å samarbeide konstruktivt med andre på borgerlig side.
Og jeg vet at mange potensielle Frp-velgere har havnet i Høyre nettopp av den grunn. De har innsett at samarbeidsevner er en sentral del av politikkens vesen og mangel på disse evnene også fører til at man ikke får gjennom (noe av) sin politikk.
Margaret Thatcher tok på mange måter et oppgjør med kjønnsdiskrimineringen i britisk politikk.
Og det var påkrevd.
Men politisk var hun en ulykke for de ikke-privilegerte i sitt eget land.
Ingen Hollywood-produksjon kan endre det faktum, på tross av at Meryl Street gjør en fantastisk figur som den gamle jern-ladyen.
Kommentarer
Hun er helt fantastisk! Og da mener jeg Meryl Streep, ikke Margaret Thatcher. Streeps spennvidde er enorm. Hun klarte til og med å gjøre sviska “Kramer mot Kramer” til noe jeg husker. “Den afrikanske farmen”, “Sofies valg”, “Den franske løytnantens kvinne”, lista er lang fram til den siste jeg filmen jeg så med henne på kino. Det var da hun sprudlet i “Mamma mia”. Gleder meg til å se henne i den nye filmen, selv om den kanskje ikke berører de dypere, politiske sidene ved det engelske samfunnet.
Om Meryl Streep. Lista er lang, ja. Selv husker jeg hennes rolletolkning som forsoffen, men stolt og verdig hjemløs i den bittersøte filmen Ironweed (Jerngress). Her fikk hun vist at damen kan synge, også! Motspiller var forøvrig Jack Nicholson. En uforglemmelig film!
Margaret Thatcher har allerede gått over i historien. Meryl Streep leverer varene den dag i dag.
Takk for tipset, Dag! “Jerngress” har jeg ikke sett, men jeg skal “spane” etter mulighetene til å få sett den nå.
Gjør det, Reidun! Du som har sans for de små og enkle, men viktige ting i livet (ting som spirer og gror), vil elske den filmen. Du behøver ikke spane veldig lenge. Kjøp den på Amazon.com/Amazon.co.uk, og du får den rett hjem i postkassen din. God fornøyelse!
Maryl Streep bra….tja, mulig hun har ett ansiktsuttrykk mer enn Liv Ullmann. Men jeg er i tvil.