Det er ofte slik at ting som var helt normalt for få år siden i dag framstår som aldeles eksotisk kuriøst.
Det være seg å betale med sjekk, ha med reisesjekker på tur for den del, sendte prospektkort hjem når man er på tur, skrive brev, oppsøke telefonkiosker for å ringe og den slags.
Jeg husker meget godt at vi var av de få i nabolaget som hadde telefon. Og det var slett ikke uvanlig at vi måtte løpe til naboen med beskjeder som kom inn via telefonisk kontakt med omverden.
Det kunne være fødsler i familien, dødsfall, eller den slags begivenheter som man måtte informere om.
Men jeg føler meg sikker på at jeg aldri løp til noen naboer for å formidle informasjon om unnfangelser, selv om man skulle tro livets magiske begynnelse kunne være viktig nok.
Men om man hadde den slags fore, skrev man vel muligens brev. Eller lot informasjonen henge i luften.
Eller hvor slikt henger.
Vel, uansett er det i dag en slags merkedag for foreldet rituell behandling av informasjon.
En helt spesiell en.
Har du glemt det?
Vel, dagen i dag er (var) innleveringsfristen for selvangivelsen.
For ikke særlig mange år siden, selv om tiden går i akselererende fart, så var ettermiddagen og kvelden, for de fleste, satt av til å pynte på fradragsposten og føre inn møysommelig innsamlet informasjon om renter og avdrag, bussbilletter og barnebidrag.
Og vi var mange som kavet oss til byen sånn i 22-23-tiden, noen ganger helt opp mot midnatt, for å holde fristen.
Noen hadde nemlig, antakelig ikke helt presist, satt ut et rykte om at om man var ett minutt etter datoskiftet til 1. februar så ble man skjønnslignet i «håvve og ræven» som man sier der jeg fikk pupp første gangen.
Og andre gangen også, forresten.
Derfor var det altså vesentlig å holde fristen og folk dyttet kvitteringer og annet løsøre sammen med den nøye utfylte angivelsen.
Om det virkelig stod: «På ære og samvittighet» er rett og slett blitt litt uklart for meg.
Men det føltes i alle fall slik.
Vel nå er det ikke slik lenger, men skatten blir nok som skatten blir, uansett.
Det er et gammelt ord som sier at det eneste i verden som er helt sikkert er at man må betale skatt og at man dør.
Men siden jeg slipper å levere selvangivelse på gamlemåten er begge deler til å leve med…
Kommentarer
Døden er nok til å leve med så lenge den føles fjern.Kommer den nær innpå syns jeg den er fryktelig provoserende.
Jeg lever brukbart selv med straffeskatt, og var “litt død” – 1. november 1987, etter drapsforsøk med en 45 kaliber pistol. Allting går, og skatten betaler jeg med glede.
Døden kommer når den kommer. Jeg er mer opptatt at vi må leve livet mens det er her. Og det er en gave.
Og om jeg ikke betaler skatten med så voldsom glede alltid, så synes jeg den er helt på sin plass. Noe koster det å få leve i en fantastisk samfunn som vårt.
Kjente godt Rolf Aas.Han var en god venn av meg for 40 år siden.Bra du kom deg,Svein Aage!
Jeg satser i alle fall på å leve dette livet til det ender. Jeg har ingen planer for et liv etter dette og skatten synes jeg er helt på sin plass. Selvangivelsen før i tiden likte jeg ikke, nåtidens passer meg aldeles perfekt.
Du som er politimann,Vidar,har du tenkt over følgende problemstilling:Hvis det ikke er noe liv etter døden og du vet du har 14 dager igjen å leve.Er du full av hat,kan du drepe så mange du vil.Det får ingen konsekvenser hverken her eller i det hinsidige.Du dør likevel om 14 dager og du blir ikke straffet på den andre siden for det er in gen ting der.Nei,alt annet i livet henger logisk sammen.Man høster stort sett som man sår.Det er noe man erfarer når man blir eldre,syns jeg.Så en slik situsjon at man kan drepe uten konsekvenser,tror jeg ikke på.Ergo må det være en eksistens etter døden og det må være slik at det vi har gjort i dette liv får konsekvenser.Thomas Aquinas hadde mange slike “bevis” for Guds eksistens" og liv etter døden.Tar gjerne imot motargumenter,men ser ikke selv noen?
Jeg beklager at jeg ikke har tatt din utfordring før nå, Erik. Men jeg rekker ikke alt med en gang alltid. Nei jeg tror ikke på et liv etter døden, men det som er viktigere for meg akkurat nå, mens jeg lever, er å leve. Jeg håper aldri jeg kommer i den situasjonen at jeg får beskjed fra legene at livet mitt vil ta slutt om et år eller 14 dager for den saks skyld. Jeg har mistet tre meget gode kamerater som fikk en slik beskjed, alle levde litt lengre enn prognosen, men de er døde nå. Og det som er viktigere, de klarte å leve hele livet ut. I slike situasjoner har alle vi andre en voldsom utfordring i å oppmuntre og spre glede hver dag. Men hvis jeg fikk beskjed om at det nærmet seg slutten på mitt liv tror jeg ikke at jeg ville lagt om noe særlig, jeg ville forsøkt å stå opp om morran og sugd til meg av alt det gode dagene har å gi. Jeg ville i alle fall ikke drepe noen på min siste dag, det må være helt forferdelig. Tenk å avslutte sånn a gitt. Jeg tror handlingen ville vært mye verre for meg enn straffen etterpå. Og hva som skjer når jeg dør, om jeg da må gjøre opp regnskap for mine handlinger overfor en gud har jeg ikke tenkte noe på nå. Jeg har mer enn nok med livet her og nå jeg.
Det virker som alt annet henger logisk sammen her i livet.I indisk tenking har man karmatenking-dvs enkelt at man høster som man sår.Tror troen på at man må stå til regnskap for sine handlinger både i livet og etter døden kan hindre en del mennesker med kriminell personlighet i å gjøre udåder.Det er en god ting at vi har ett rettssystem der folk må gjøre opp for sine ugjerninger.Folk som lurer seg unna straff,får vel ofte sin samvittighet og slite med når tiden går.Det er slikt som vi opplever som selvfølgeligheter her og nå som får noen av oss til å lure på om det ikke eksisterer en kosmisk og kanskje evig rettferdighet med lover som overskrider døden.Hallesbys straffende Gud har vi ikke lenger,men den kunne nok få noen til å avstå fra det ene og det andre som trodde på denne Guden.Forøvrig:Du er ikke den Vidar Aaltvedt jeg kastet spyd med i Gjerpen i 60-åra?
Nei, jeg har aldri kastet spyd. Jeg gikk endel langrenn, men det er lenge siden jeg gikk fort.