Er det årets absolutt første septemberhelg.
Og jeg tar igjen fram en plate som passer spesielt godt nå. Med en sang som passer enda bedre nå.
Den heter «April».
Ehm, altså, jeg er ikke rammet av kalenderforvirring, og sangen heter litt mer: «April come she will».
Men den passer så godt i september fordi: Den vakreste av alle utgavene av denne sangen med de to herrer Paul Simon og Art Garfunkel ble innspilt i Central Park, New York i september 1981.
Det er en legende av en konsert som jeg har skrevet om før. Det var mellom en halv og en million mennesker på denne konserten.
Se den her
Og det har kommet både plate og film fra begivenhetene.
Og i helgen har jeg rett og slett tenkt å finne tilbake til den 29 år gamle stemningen.
Jeg husker det spesielt godt fordi jeg begynte i fullt arbeid den sommeren. Og det var vel, om jeg ikke husker aldeles feil, en av de første platene jeg kjøpte for min surt opptjente lønn som arbeidskar, 16 år gammel.
Lønnen var den nette sum av kroner 14.85 i timen. Derfor måtte jo også platene spilles mye. Kostet plater omtrent 50-60 kroner i 1981-82 mon tro?
Dyre var de i alle fall.
Siden fornyet jeg med både CD og DVD – og hver gang september kommer, så finner jeg den fram.
I tillegg til noen andre ganger i året.
Det å gå inn i en drøy høst som arbeidskar, ikke skolegutt, var kraftige saker for en tenåring og minnene brente seg fast. Teksten, som fanger opp nettopp stemningen, er forresten i siste verset av sangen:
August, die she must,
The autumn winds blow chilly and cold;
September I’ll remember
A love once new has now grown old.
Sånn er det med noen minner. Noe musikk, noe smak, noen lukter, noen følelser.
Eller som den (innimellom) ustyrtelig morsomme niåringen hjemme hos oss sier jevnlig når hun kommer trøtt ned til frokosten:
«Nå fikk jeg déjà vu igjen».
Déjà vu får i alle fall jeg når jeg hører Art Garfunkels nydelige stemme til Paul Simons vakre tekst. Og i denne helgen ser jeg ikke bort fra at det blir en flaske rødt til også.
Ikke helt uten déjà vu-vibber det heller.
Og da burde vel både september og helgen være behørig åpnet..
Kommentarer
September. For mange årets fineste måned. Det hviler noe trist og vemodig, men samtidig noe rent og vakkert over September. Og så blir jeg rørt til tårer når jeg hører Kirsti Sparboes; “En sommer er over …”.
September er for meg årets desidert fineste måned. Ren og vakker. Strålende fint i all slags gråvær. Mørke og lange netter med stjerner og neonmåne over skog og by, land og sjø. En strevsom sommer med varme og klamme netter er endelig over. Nå lyser skogens graner grønt, med dissende duggperler i morgendisen. Hese skrik fra rødreven. Kanskje en rådyrlos og jasaskrikets gustne rop i høststillheten. Hakkespettens durende arbeide i trestammens bark og en etterlengtet bolig, og ikke minst høstmat i en dirrende liten, men stolt fuglekropp. Korpens seilende stas over skogens klare lys, der kongeørnen svinger innom for å få overblikk over høstskogens mange fristelser.
Naturen og menneskene gjør noe så sjeldent, som å spille på lag. I september.
September i mitt grønne og lengtende skauhjerte.
Ser for meg stille vak i et lite vann jeg liker.
Kjenne lukta av stekt småørret.
Fyr i Jøtul-ovnen.
Godt å leve?
Mange har nok spesielle minner både fra September og andre måneder. Et av mine kjære minner fra denne måneden har jeg skissert slik.
September morning by Ivar Dahl Larsen
A little tiny hand
Touching
The old rugged cheek
of mine
a smile, a chat
a soft pat
on a balding spot.
Big blue eyes
Close to mine
That’s what I see
This lovely morning.
Yawning, stretching
As tiredness is leaving
A stream of words
Overpowering me.
Questions, answers
Smiles and laughter
As her charm
Conquers my tranquillity
Time to rise
Explore the day
With a little hand
in mine
we walk into the garden
Blue’s the sky
Butterflies are flying by
As bumblebees sniff
The scents of flowers
Still in bloom
But very soon
This little one
Shall grow into
A lady
The time will come
When she has gone
From childishness
To more maturity
But still there’ll be
A glimpse
A memory
Of summers going by
When I awoke to
Two big blue eyes
Beside me.
always shall I
Remember
These special occasions
These very moments
Of serenity
The rocking chair
Is moving slightly
As a call
Breaks the stillness
And suddenly
Again I see
Two big blue eyes,
And feel
A soft gentle hand
Touching my old rugged cheek
“ Hey grandpa,
did you fall asleep?”
Hei Ivar D. L.!
Dette var fint og rørende!
Vakkert, Ivar! Du er fortsatt “up and running” etter alle disse årene. Avgjort ikke en søvngjenger! Lenge siden vi gikk sammen på realskolen nå, og gjorde livet surt for alle lektorene …
Takker ydmykt for fine ord, og jada Dag, på tross av senilitet og visse påstander fra andre, er det nok av ting en husker og noen satte sin spor. Hyggelig å sees/prates igjen om enn her så langt. Ha en en fin uke alle sammen. Alle er forøvrig hjertelig velkommen til min diktsone.