I dag er det i dag årsdagen for det som på folkemunne vestpå kalles «Den galne måndagen».
Det var den 11. mars 1822 – altså for 188 år siden dette skjedde. Jeg har hørt om denne stormen før, men kom igjen til å tenke på den for et par dager siden da jeg besøkte den store flokken og den imponerende Porsgrund og Omegns Sjømandsforening.
Foreningen ble startet i 1847.
Jeg må innrømme jeg har dyp respekt for det slike karer har gjort for landet vårt. Det var en hardbarket og oppegående gjeng som møttes i de fantastiske lokalene i Porsgrunn, der maritime minner preger hver eneste ledige veggplass.
Tilbake til stormen i 1822. Det var ingen ting som tydet på at det skulle bli uvær denne mandagen. Været var mildt, vindstille og vårlig på formiddagen.
Riktignok sies det at en gammel fisker advarte, han kjente på seg at det kunne blåse opp.
Men det leikte ein fisk ned i kavet og den leiken den ville han sjå, som Ivar Aasen skrev og det var et eventyrlig fiske denne vinteren og karene ville sikre dagens sildefangst.
Brått kom uværet, med temperaturfall, sludd og snøbyger og vill vind i orkan styrke.
Beskjedne anslag snakker om 300 døde. Men mange ble drept også på land, hus raste sammen og folk frøs i hjel.
Et helt spesielt drama utspilte seg forresten rundt Gjest Baardsen denne dagen. Han satt i arrest på Byrknesøy hos lensmannen i Gulen, sør i Sogn. En gjeng ungdommer hadde reist ut tidlig på morgenen på noen holmer for å skjære lyng som for til dyrene. Da uværet kom var det ingen som kunne eller turde reise ut for å hente de unge. En flokk fortvilte mødre gikk til lensmannen og spurte om ikke de fangene som satt der, kunne sendes ut. Mestertyven Baardsen beskrev det slik: «Den ynkeligste Scene i denne Tragedie var de Mødres Jammertoner, der havde deres Børn på de omtalte Øer for at skjære Lyng». Fangene reddet ungene. Sier historien.
Mellom 50 og 100 båter skal ha gått ned eller blitt knust denne forferdelige dagen.
Slikt bør vi huske på i vår velstand i dag. Synes jeg. All den lidelse, alt det savn disse folkene gjennomgikk.
«Nasjonaldikteren» Bjørnstjerne Bjørnson skrev så flott «vor ære og vor magt har hvide seil os bragt».
Vel, æren og makten gikk stort sett til de som var rike fra før, men lidelse og savn nådde hver eneste minste avkrok av en fjordarm.
Ikke minst 11. mars 1822…