Vi tror du har truffet den berømmelige spiker midt på dens flate “skalle”, Ove. Mange har tenkt det samme; og at Haakon Lie var en hard negl overfor en del mennesker, er vel ingen i tvil om. Aller rarest og dårligst finner en det – at når noen vil; etter uvennskap, rette opp og forsone, da ikke vil svare på ydmyke vennligsinnede brev engang, til tross for alders klokskap og erfaring bak seg; er det nesten uforståelig. Men sånn er vel kanskje en personlighet som omtaler seg selv med navnet sitt og ikke i den alminnelige jeg-formen.

Litt naiv og for ydmyk har nok Lahlum vært, men hadde han ikke inntatt den holdningen; var han kanskje blitt “ressonert” og kasta ut?
Ingen er vel i tvil om Haakon Lies intelligens, men få mener vel at han var oppførte seg og handlet klokt og sympatisk bestandig, men sånn kan en vel ofte bli, hvis en litt for godt vet hvor stor en er…? Mild og ydmyk var ikke ord en forbandt han med, sa faren min, som i alle år av voksenlivet hadde beina godt plassert i arbeiderbevegelsen.
Men at boka kan være interessant, Ove, tviler vi ikke på. – Det er bare så ufattelig mange andre gode bøker en har; av eldre årgang, som en også gjerne vil lese! Men en er i gang – med Delblanc.

Mye å lese ja.

Jeg satte meg litt ekstra godt inn i dette stoffet, nå, i påvente av Lahlums bok og leste Tron Gerhardsens bok først. Det er selvfølgelig preget av sønn/nevø-forholdet som forfatteren hadde til sine helter, Rolf og Einar.
Men jeg synes det er nesten sjokkerende tydelig hvor Lahlum har dempet og forsterket, etter som hans sympatier ble løpende sterkere for den gamle og på mange måter – imponerende mannen.

i god gammel islamsk tro kan man rense seg for alle synder om man går nok mange ganger rundt Meka og gjerne får titelen “haji”.men det gjelder bare engang denne renselsen og ofte i en alder av 40 år vel og merke at den kan ikke gjentas blir det litt hastverk for mange å gjøre sine synder raskest mulig ferdig før 40.Men tenker om man hadde 100 år til rådighet da kunne vel alle nulle sine urett

Tja, personlig synes jeg gjerne Haakon Lie kunne få nullet sin urett. Men i et historisk dokument som denne biografien må sies å være, synes jeg det grenser til historieforfalskning å ta så lett på alt galt som ble gjort – der nok Haakon Lie var sentral.

hvem var det som sa:arbeiderpartiet er/var ingen söndagsskole eller noe lignende.
Jeg mener Haakon Lie var rett mann på rett plass .
Hvis en skal dele ut karakterer burde en jo starte med å tenke over hvem som var statsminister i 1940 og hvorfor han ikke ble det i 1945,neste tanke kunne jo värt hvorfor Gerhardsen ble statsminister i 1945.
Haakon Lie var en töffing,men hva med landsfaderen?

Da Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering i 1945 hadde Haakon Lie svært lite innflytelse på det. Siden han fortsatt var i USA. Og ikke en gang var partisekretær på det tidspunktet.

Om Haakon Lie var rett mann på rett plass, kan man sikkert mene mye om. Men han ble i alle fall valgt til den plassen, til og med på landsmøtet 1967, og satt i posisjonen til 1969. Riktignok med omtrent en tredjedel som stemte mot ham i ’67, selv uten alternative kandidater.

Og på sentrale området gjorde han vurderinger som i ettertiden virker meningsløse. Som den uforbeholdne støtten til USA i Vietnamkrigen. Støtten til det dramatiske nederlaget for USA, en total internasjonal ydmykelse, og et fryktelig overgrep mot Vietnam, tror jeg nok Haakon Lie angret bittert på senere…

Men blant de mer forstokkede finnes det jo fortsatt noen få som mener at USAs forbrytelser i Vietnam var helt greie, har jeg sett, som de i Irak.

LUSEKNEKKERVISA
Redaktør Ove Mellingen har lest Hans Olav Lahlums biografi over Haakon Lie, “Haakon Lie”. Mellingen innrømmer sin respekt for den biograferte, samtidig som han innrømmer at urett slutter ikke å være urett selv om den som sto bak hadde helsen med seg og rakk å passere et tresifret antall bursdager. Dette er strengt tatt ingen motsetning her; en biografi skal fange opp ambivalensen i livet til den biograferte. Biograf Hans Olav Lahlum har skrevet en historisk/politisk biografi, basert på en stor kompleksitet, der alt relevant må med. Det biografien skal dømmes på, er hvorvidt han har oppfylt kompleksiteten; bredden, dybden og sannhetsgehalten. Han skal ikke dømmes på den biografertes gode eller onde gjerninger.

Det er heller ingen motsetning mellom leserens respekt for den biograferte og vedkommendes respekt for biografen. Også her er det resultatet som må måles og dømmes. Men så lenge leseren, i dette tilfellet Ove Mellingen, oppfatter at biografen i stort monn tolker historiske elementer i Haakon Lies favør, så er dette i leserens fulle rett. En biografi er ikke noen enkel historieøvelse, og det settes store krav til analyse og forklaringer. Det er alltid snakk om tolking, valg og bortvalg, kildene snakker tross alt ikke for seg selv. Det er biografen som snakker, det er hans stemme vi hører når vi lesere en biografi. Biografen er derfor langt mer enn den usynlige personen mange lesere kan tro han eller hun er. Biografens stemme er den mektigste stemmen i hele biografien. I biografien Haakon Lie framkommer det at både biografen og den biograferte har drøftet problemet: “Hadde jeg ønsket meg en hyllingsbok hadde jeg aldri bedt deg om å skrive den,” bemerket Haakon Lie i et av de første intervjuene med Hans Olav Lahlum (side 18). Langt ute i boken, da Lahlum beskriver Lies egen biografi om Martin Tranmæl, bemerker han den kjente biografsykdommen: “Forfatterens sterke sympati for biografiobjektet, gjør at de to både politisk og menneskelig blir stadig likere utover i boken” (side 581). Spørsmålet er om Hans Olav Lahlum er smittet av biografsykdommen?

Ove Mellingens tydeligste eksempler på Lahlums sympati for Haakon Lie er forholdet til Einar Gerhardsen, med følgende påstand: “Man må være mer enn gjennomsnittlig historieløs i Norge for ikke å tillegge Einar Gerhardsen, Landsfaderen, svært stor del av æren for alt som har gått bra i landet vårt siden 1945”. – Svært stor del av æren! – Hvem tolker nå? – Hvor ligger sympatien, og i hvilken favør går den mektige, usynlige stemmen nå? – Nei, biografisjangeren er ikke enkel.
"
Så kommer den kjente luseknekkervisa, der jeg synes “Mellingens tolking av Lahlums tolking” blir både unødvendig og uinteressant. Enda verre blir det med merknaden om svensken som i senere år sto fram som øyevitne. Og vipps, der tolker også jeg! Det som derimot er av interesse for de som senere skal skrive norsk historie, og kanskje komme inn på luseknekkervisa, er at biograf Lahlum personlig kan vise til direktekontakt med en av luseknekkerguttene. Som muntlig kilde er denne nærheten av betydning, og vil bli brukt i framtiden. Lahlums stemme vil bli både sett og hørt, tolket og mistolket. Denne leseren oppfatter imidlertid ikke at Hans Olav Lahlum gikk i honningfellen, eller ble smittet av biografsykdommen, slik at Lahulm nå snakker Haakon Lies stemme, eller “Being Haakon Lie”.

Det er greit nok å väre kritisk til Haakon Lie,du er ikke den förste,men når du samtidig nevner Einar G. hadde det vel värt på sin plass og kikket litt närmere på han og?

Bjørn, viktig innspill til ettertanke. Det tar jeg absolutt med meg. Og prøver å lære av.

Kjell Magne – mange har gått inn på Einar G. Og flere vil gjøre det. Det er det sikkert god grunn til, når det gjelder en mann som med et kort og en mikroskopisk avbrekk ledet Norge i 20 år fra 1945 til 1965. Men jeg skriver om en bok og et foredrag om Haakon Lie – i denne omgang. Og den boken hadde altså svært mye stoff om Haakon Lies forhold til Einar G – som jeg altså mener er tolket på en noe, hva skal man si, særegen måte.

Til begge, dette er altså en meningsartikkel om en bok og et foredrag – ut fra det jeg tror er et noenlunde korrekt bilde. Det er derfor man skriver meningsartikler – for å uttrykke en mening.
Setter pris på deres meninger om min mening – om det, ehm, gir mening.

Ove, jeg har ikke satt meg opp mot din eller andres mening, bare kommentert et par av kommentarene. Jeg sier jo i klartekst at det er leserens fulle rett til å tolke – altså ‘å mene’ – hva man vil om en tekst. Min intensjon var å si noe om biografisjangeren i sin alminnelighet, og om Lahlums egne ord om biografisk metode i særdeleshet. Meninger er det uansett, både fra deg, han og oss andre. Jeg opplevde Hans Olav Lahlum første gang på Norsk Biografisk Selskap, dernest leste jeg hans biografi over Oscar Torp, for til sist å overvære arrangementet på onsdag 3. februar. Jeg synes at Lahlum er en kunnskapsrik, balansert og underholdende forfatter, men selvfølgelig skal heller ikke han slippe lupen og kritiske meninger. Det finnes dessuten ingen sannhet, det finnes ikke noe som heter objektiv biografi; det er dét som gjør sjangeren så fascinerende. Mens andre hater hele biograferingen. Den nynorske engelskmannen Stephen Walton har gitt ut en bok om biografisjangeren som heter “Skaff deg eit liv!”.

I forholdet mellom HL og EG tror jeg det kan være snublende lett å komme i fare for å ta parti, og det er kanskje leserens største last, ikke nødvendigvis forfatterens. Men det kommer flere biografier. Det er noe på gang på både Einar G, Trygve Lie, Paal Berg, Torolf Elster og flere. Vi får rikelig anledning til å bli historisk rikere, nye muligheter til nye meninger. Kan man bedre ha det?

Bjørn, jeg er enig – dette er interessant. Og jeg er også enig i at Lahlum er kunnskapsrik og underholdende. Imidlertid synes jeg han var overraskende lite balansert i akkurat Lie-boken.

Mellingen skriver: “Man må være mer enn gjennomsnittlig historieløs i Norge for ikke å tillegge Einar Gerhardsen, Landsfaderen, svært stor del av æren for alt som har gått bra i landet vårt siden 1945.”

Historieløs? En klype salt tilføres med hell til Mellingens lovprisning av Landsfaderen, vår Store Hvite Høvding:

Gerhardsen og Arbeiderpartiet sparket nesten bena under seg selv da de tross tross en truende valutakrise i 1947 var svært skeptiske til Marshallplanen. Kronargumentet var at denne hjelpen fra USA ville binde oss til Vesten (visse fraksjoner i Ap – Haakon Lie unntatt! – slet litt med å skille mellom hvem som ville Norge best – Sovjetunionen eller USA…), samt at sosialdemokratene mislikte den frie utenrikshandel som amerikanerne presset frem. Heldigvis kom de etterhvert på bedre tanker; åpningen av markedene for norsk eksport og skipsfart (som andre besørget) i kombinasjon med sårt tiltrengte penger fra USA var utslagsgivende for den videre økonomisk vekst. Gjett hvem som tok æren?

Fra 1950-1965 steg Norges BNP per innbygger i snitt 3,1% i året, dette blir fremdeles (om enn noe moderert) fremstilt som et resultat av Gerhardsens vellykkede sosialdemokratiske politikk. Kurven pekte kun én vei, og det var opp. Problemet er bare at dette lå langt bak den gjennomsnittlige økonomiske vekst for resten av Vest-Europa, som oversteg 4%. Norge var en økonomisk sinke sammenliknet med sine like. Unntakene var sosialdemokratiet Sverige, og Storbritannia i perioden sosialistene som etterfulgte de konservative i 1945 praktiserte sin planøkonomi.

Vest-Tyskland førte en sosial markedøkonomi (den gang i Høyres ånd) som begrenset statens økonomiske rolle, veksten her var dobbelt så høy som hos sosialdemokratiske skandinaver. Dette ble på mange måter fremtidens økonomiske politikk, som lever i beste velgående mens Gerhardsens dogmer må sies å ha falmet noe.

Enda godt det tross alt var uavbrutt fremgang under Gerhardsen, da lever myten bedre.

Ovennevnte er ingen absolutt sannhet, bildet er mer komplisert enn som så. Men det er en viktig nyansering, sitter man i sin egen boble og studerer seg selv blir man ikke alltid så selvkritisk. Og faktum er at Gerhardsens gjenoppbygging av Norge gikk tregere enn hva andre ikke-sosialistiske land i Vest-Europa presterte.

Mellingen skrev: “Og på sentrale området gjorde han vurderinger som i ettertiden virker meningsløse. Som den uforbeholdne støtten til USA i Vietnamkrigen. Støtten til det dramatiske nederlaget for USA, en total internasjonal ydmykelse, og et fryktelig overgrep mot Vietnam, tror jeg nok Haakon Lie angret bittert på senere…”

Haakon Lie kan sies å ha vært mer fremsynt enn Gerhardsen i mange saker, sistnevnte hadde nok sine ting han også bittert burde angret på. Da Gerhardsen fremdeles leflet med Sovjetunionen og uffet seg over at Churchill i sin tale om Jernteppet i Fulton tråkket røde kamerater på tærne, så hadde Lie allerede lært i skille mellom venn og fiende. Gerhardsen var i 1940 åpen for samarbeid med de tyske okkupantene, og var før dette lenge positiv til både revolusjon og Sovjetunionen – lenger etter andre lederskikkelser innen Ap hadde tatt til fornuften. Allerede på Grini snakket han varmt om hvordan særlig krigsseilerne skulle bli tatt vare på da han ble statsminister (mens partifellen Nygaardsvold fremdeles regjerte fra London), dette løftet var blant de som ikke ble innfridd.

Når det gjelder Lie og Nixons politiske nederlag og USAs påfølgende militære tilbaketog fra Vietnam, så ligger det en trist ironi i det faktum at de desidert frykteligste overgrepene skjedde etter at amerikanerne ikke lenger beskyttet Sør-Vietnam mot de invaderende kommunistene fra Nord-Vietnam. Da fikk okkupanten frie hender; 641 000 sivile døde som følge av okkupasjonen som fant sted da amerikanske militære ikke lenger var tilstede og slo tilbake kinesisk- og sovjetstøttede nordvietnamesere.

641 000. Hvorav flesteparten led en desperat død på havet som båtflyktninger. Haakon Lie var blant de som så behovet for amerikanerne i Vietnam, kanskje er det andre enn ham som burde angre bittert?

Men for noen er 641 000 åpenbart kun et tall. Som overskygges av gleden å kunne dele ut en politisk svarteper til USA.

Nok en gang, da sier vi det Bård! USA har jo aldri gjort noe galt!

Poenget med å nevne konsekvensene av USAs tilbaketrekning fra Vietnam var vel heller en nyansering til de som virker opphengt i alt galt USA har gjort. Sannheten er ikke alltid så enkel, det meste har mer enn én side Selv USAs rolle i Vietnamkrigen.

Men hvem sier så at USA aldri har gjort noe galt?

Jeg deltar av tidsmessige årsaker sjeldent i bloggdebatter, og enda sjeldnere da om mine egne bøker. Velger imidlertid å gjøre et unntak her da jeg ser at interessen på TA-bloggen har vært uventet stor, og da jeg synes at jeg plikter å kommentere enkelte påstander som har fremkommet. Jeg forholder meg her primært til Ove Ms innlegg som jo startet debatten og i stor grad har preget den.

Så godt som alle politiske biografier skrevet i Norge de siste tiårene, har vært kritisert for å være for forståelsesfulle overfor hovedpersonen. Det er en kjent og krevende balanse på den ene siden å ha tilstrekkelig innlevelse/forståelse i hovedpersonens situasjon, og på den andre siden ikke å gli ut i uberettiget sympati for denne. Oppgaven blir selvsagt ikke lettere når man skriver om en av de mest omstridte politikerne fra etterkrigstiden. Jeg har således ingen problemer med at det blant lesere med ulike syn og forutsetninger er ulike meninger om hvor godt jeg har lyktes med balansen i Haakon Lie-biografien. Derimot har jeg noen problemer med eksemplene som Ove M her trekker frem, og har følgende kommentarer til disse:

Hva angår landsmøtet i 1967 ga Ove M på min forelesning i Skien uttrykk for at han leste meg slik at jeg her ga Haakon Lies rett, i “lueseknekkerstriden” om hva som ble sagt på tomannshånd mellom ham og Einar Gerhardsen (like etter Gerhardsens landsmøteinnlegg med sterk og åpen kritikk av Haakon Lie). Jeg svarte da at jeg ikke gjorde det – noe en hver leser jo lett kan forvisse seg om at stemmer. I en situasjon hvor ord står hardt mot ord har jeg valgt å la tvilen komme Haakon Lie OG EINAR GERHARDSEN til gode: Jeg tror Haakon Lie på at han mente å si “Du forsøker å knekke meg som ei lus”, og jeg tror Einar Gerhardsen på at han mente å høre “Jeg skal knekke deg som ei lus”. På dette punkt har jeg da møtt Gerhardsen-tilhengere som klager over at jeg er for snill mot Haakon Lie, men også Haakon Lie-tilhengere som klager over at jeg er for snill mot Einar Gerhardsen. Hva angår brevet fra en person som mange år senere i noe vage ordelag støttet Gerhardsens versjon har jeg lagt frem sakens fakta slik at leseren selv kan vurdere det, og så forklart hvorfor jeg ikke valgte å tillegge denne påstanden avgjørende vekt. Min hovedinnvending er her usikkerheten knyttet til hvordan brevskriveren i landsmøtesalen kan ha hørt hva som ble sagt når de som satt nærmest ikke hørte det, og heller ikke oppfattet at brevskriveren befant seg i noen posisjon til å kunne høre det. Min konklusjon er her helt på linje med for eksempel Reiulf Steen, som satt like ved og som tross en sterkt kritisk holdning til Haakon Lie aldri tilla denne påstanden større vekt.

(Fortsettelse følger.)

Fortsettelse fra forrige innlegg: Hva angår “gjenforeningen” på 1980-tallet synes jeg Ove Ms eksempelbruk blir enda merkeligere. For det første henger jeg ikke med på hvorfor jeg her gjør Haakon Lie større ved å hevde at forsoningen for ham ikke var reell. Å kunne forsone seg med tidligere motstandere er i mine øyne positivt snarere enn negativt – og det var IKKE en av Haakon Lies sterke sider. For det andre er min konklusjon her lite kontroversiell og helt på linje med f.eks. Olav Njølstads konklusjoner i hans fremragende Jens Christian Hauge-biografi. Jeg har blant annet intervjuet alle barna til både Lie og Gerhardsen, og har heller ikke blant dem oppfattet noen større uenighet på dette punktet.

Mitt bilde av Einar Gerhardsen er for øvrig – her og i andre bøker – slett ikke så negativt som Ove M synes å lese det. Ut fra hva Ove M skriver om sitt syn på Gerhardsen er nok mitt litt mer blandet. Jeg anerkjenner likevel Einar Gerhardsen som Norges mest fremgangsrike statsminister fra etterkrigstiden, og som den klart største politiker av sin generasjon i Arbeiderpartiet. Jeg håper det ikke er mange andre som her har misoppfattet meg slik Ove M kan synes å ha gjort, men får i så måte ta det som et godt tegn at familie og venner av den avdøde landsfaderen altså ikke synes å ha gjort det. I forlengelsen av dette: Jeg har nettopp av hensyn til balansen lagt stor vekt på at Gerhardsens familie og venner samt ulike andre grupper med et kritisk syn på Haakon Lie også skulle få komme frem. Kan du Ove M nevne en sammenlignbar historisk biografi i Norge som har sluppet til flere kritiske stemmer mot hovedpersonen enn Haakon Lie-biografien gjør? “Honningfellen” er for øvrig et begrep brukt i helt andre sammenhenger som jeg her finner sterkt misvisende, og det samme gjelder avslutningen din med “politikerne de klekker ut på Blindern”.

Det var jo en skjebnens ironi at Ove Ms innlegg kom opp på TA-bloggen på samme dag som Dagsavisen trykket et innlegg hvor en av Haakon Lies beundrere kritiserte min biografi for å være alt for kritisk til Haakon Lies syn på Vietnam-krigen… Det kom helt som ventet at noen overbeviste tilhengere av Haakon Lie mente at jeg var for kritisk til ham, og noen overbeviste motstandere at jeg var for ukritisk. Positivt overrasket er jeg da blitt over at en del lesere i begge disse kategoriene etter å ha lest boken har fått et mer nyansert syn både på godt og ondt. Samt over at de aller fleste anmeldere (ofte tross noen mindre innvendinger) har funnet boken godt balansert. Et unntak er Harald Berntsens anmeldelse i avisen Klassekampen, der får leserne da fritt vurdere om det er forfatteren eller anmelderen som har hatt et skjevt utgangspunkt… Det passer å avslutte her med å takke Ove M for et engasjerende innlegg. Jeg er helt enig med ham i at lesere bør forholde seg kritisk til historiske biografier. Men hvis bildet av en biografis hovedperson synes skjevt, kan det altså da skyldes forfatteren som skrev – og/eller leseren som leste…

Gode Hans Olav Lahlum.

Jeg synes det er flott at du engasjerte deg i denne debatten.
Og jeg gjentar gjerne det jeg skrev i innledningen om din utgivelse: “En omfattende og interessant bok” og det jeg også har skrevet: Lahlum er kunnskapsrik og underholdende.

Jeg kan selvfølgelig også ha gått i fellen at jeg har prøvd å få mine egne historiske oppfatninger bekreftet i form av at jeg leter etter “feil” eller “balanseproblemer” i din bok fordi jeg allerede har gjort meg opp en mening.
Jeg ser den.

Bruken av begrepet Honningfellen er av litt mer metafysisk art, men jeg mener at jeg forklarer hva jeg la i det. At du er blitt litt blendet av den gamle mannens fantastiske historie og utstråling.

Når det gjelder forholdet mellom Lie og Gerhardsen så synes jeg nok du er urimelig mot Einar Gerhardsen. Og gjør han mindre enn han, etter mitt syn, var.
At han “tok Lie” fra talerstolen i 1967 – innså han selv var et feilgrep – og ba ydmykt om unnskyldning for det. Men årsaken til at Gerhardsen tok oppgjøret med Lie er ikke vankelig å fatte.
Jeg klarer heller ikke å fatte at en mann med Haakons Lies integritet skulle gjenopptatt kontakten med Gerhardsen i familiære festligheter om de ikke var noenlunde forsonet. Personlige bestevenner var de jo aldri uansett.

Egentlig ble jeg litt opptatt av denne “renvaskingen” av Haakon Lie da Thorbjørn Jagland på Haakon Lies 95-årsdag, tror jeg, kom med en del pussige uttalelser om at Haakon hadde rett hele tiden og at han tok for lite i , eller noe slikt.

Det synes jeg ble ganske ille og svært feil for folk som ble hindret i karrieren, frosset ut av kolleger, og den slags fordi de hadde en tro på noe mer radikal politikk enn Haakon. Jeg har snakket med mange av dem, og barna deres, ikke minst her i Grenland, og også med folk fra min bakgrunn i grafiske fagforeninger, som hadde det svært vanskelig på 50- og 60-tallet blant annet på grunn av Haakon Lies nærmest koleriske kommunistfrykt.

Respekt og beundring for en mann som brukte livet sitt på det han trodde på, er ikke det samme som at alle feilgrep som Haakon Lie må sies å ha begått, egentlig ikke var feil.

Begrepet ‘honningfelle’ har en konkret og avgrenset betydning, og er fullstendig malplassert i sin bruk her om Hans Olav Lahlum.

Mellingens metafysikk har ingenting med saken å gjøre, med mindre det henspeiles til det hverdagsspråklige bruk av ‘metafysisk’ – altså ‘uforståelig’, eller ‘svevende’.

Den eneste rette kobling med begrepet honningfelle i denne sammenheng må være Werna Gerhardsen.

Men om begrepet først skal tøyes kan man alternativt referere til Dagmar Lahlum, som gikk i det som kan sies å være en utilsiktet (og i ettertid langt mer ærefull) honningfelle. Men den historien er det ikke jeg som kjenner best her.

Kolerisk eller ei, det var substans i Haakon Lies mistro mot de innen partiet som sympatiserte med kommunismen. Lik tidligere nevnt var det mange på venstresiden (blant dem Werna Gerhardsen) som under den kalde krigen ønsket å orientere seg mot Sovjetunionen heller enn Vestmaktene (en uklok prioritering ikke bare i etterpåklokskapens lys, men galematias allerede den gang, i samtiden).

Igjen kan vi ta Gerhardsen og hans frue, som jevnlig fraterniserte med KGB-agenter både i sitt hjem og på hytta. Lik Astrid Meland skriver i Dagbladet:

“Rune Gerhardsen er imidlertid sikker på at foreldre visste at russerne som kom på besøk både på hytta i Bærum og i leiligheten på Tøyen, i virkeligheten var KGB-agenter. Beljakov drev heftig pleie av sitt vennskapsforhold til familien på 50-tallet, og ble nærmest sett på som familievenn. KGB-oberst Bogdan Dubenskij som bodde i Oslo på denne tida, har fortalt Alf R. Jacobsen at det fordekt ble tatt bilder av Werna Gerhardsen og Beljakov. Ifølge ham ligger de fortsatt i KGBs arkiver, ubrukt. – Werna var aldri vår agent. Vi skjøv aldri Werna mot noen grense hun ikke selv ville gå over. Men Werna var en ytterst verdifull kontakt, kanskje den viktigste vi hadde i Norge, sa Dubenskij i 1992.”

http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/04/27/396820.html

Baard: Virker nesten som du ønsker deg tilbake til tiden hvor kommunister blei forfulgt både i USA og her hjemme. På Hydro og andre plasser fikk ikke folk jobb hvis det skulle vise seg at vedkommende hadde en snev av forbindelse til NKP. De som hadde jobb blei i mange tilfeller frosset ut. Det var rett å slett en paranoid måte å se verden på og den tendensen kan det virke som du også lider under. Jeg har selv aldri vært noen kommunist, men deres oppfatninger er ikke noe verre enn mye av de politiske ytringer jeg ser fra annet hold her på origo.

Ja, kommunistene i Norge hadde det virkelig tøft.

Trøsten får være at annerledestenkende i deres kommunistiske foregangsland led en noe mer ublid skjebne.

Mon tro om forfulgte og utfrosne norske NKP’ere ville byttet skjebne med disse? Kanskje vonde minner fra Hydro ville falmet etter et 10-15 års opphold (om de overlevde så lenge) i en GULAG-leir?

Hva vet jeg. Mitt poeng var at landets leder, og andre med ham, viste sviktende dømmekraft i sin omgang med det som faktisk var som fienden å regne under den kalde krigen. Ikke rart dette ga en som Haakon Lie vann på mølla. Ser ikke paranoia i dette, Rune?

Rune, det er nettopp det som er så underlige med noen av disse såkalte demokratene på ytterste høyreside. Demokratiet er bare greit når folk mener omtrent det samme som dem. Men om man ønsker å bruke demokratiet til å gjøre litt andre valg så mener disse “demokratene” at omtrent alle former for ulovlig antidemoratisk virksomhet er helt greit.

Det passer godt sammen med (ofte) de samme folkenes argumentasjon i forbindelse med en rekke andre spørsmål. Som den såkalte karikatur-striden. Mange av disse folkene har vært innbitte forsvarere av blasfemiparagrafen. Men kun så lenge det var kun kristne som skulle beskyttes. Når muslimene ba om beskyttelse fra samme paragrafen var det plutselig i strid med ytringsfriheten.

Disse folkene er så lite prinsipielle – og så rikelig utstyrt med vikarierende motiver – det blir så åpenbart, at det glir over i det pinlige…

Akkurat den problemstillingen du tar opp der ove,med karikatursaken og de som er så lite prinsipielle,hvem tenker du på da.

Denne dobbelmoralen vår, gjør at jeg ikke alltid er stolt over å være norsk. Det virker som vi må for enhver pris skape skarpe skiller mellom folkeslag, kultur og religion. Virker nesten som at vi ikke evner å ikke være mistenksomme og hatefulle, men det er vel slik homo sapiens sapiens er skapt. Samtidig så er vi hevet over alt annet liv, det er ihvertfall noe vi selv gjerne vil framheve.

Dette må väre dagen jeg ikke forstår noen ting,rune du sier at “vi” skaper skiller mellom ……og er mistenksomme og hatefulle.
Mot hvem?

Kjell Magne, blant annet et miljø i kretsen rundt Frp og tidsskriftet Magazinet. Flere av disse folkene husker jeg argumenterte intenst FOR blasfemiparagrafen helt til de oppdaget at den også kan brukes til å beskytte muslimers religiøse interesser.
Da blir også motivene tydelige: debatt, lover og holdninger skifter løpende – og har ofte en slagside mot folk de uansett ikke liker – men man prøver å pakke det inn i fine ord om ytringsfrihet og demokrati.

Forresten gjelder problemet også en del ekstreme muslimer. De vil gjerne bruke demokratiet til å oppnå en posisjon – men har som mer langsiktig mål å avvikle det. Jeg tar like mye avstand fra det!

Du snakker altså om redaktör Selbekk og magazinet,syndebukken til Gahr Störe og resten av regjeringen.
Snakk om pinlig.

Så vidt jeg vet så støttet Selbekk blasfemiparagrafen på lederplass. Men det var før muslimene påberopte seg beskyttelsesbehov fra den. Da var han plutselig imot.

Pinlig?

Javisst.

Akkurat den delen av historien har jeg ikke hört för,den nest siste setningen var det en kommentar til karikatursaken?

Jeg innser mer og mer at, når alt kommer til alt så går verden og menneskeheten nesten like mange skritt tilbake som framover. Får håpe det ihvertfall er et skritt fler fram enn tilbake.

Mellingen forteller en halv historie.

Selbekk om sitt syn på blasfemiparagrafen: “Jeg ser den som en symbolparagraf. Dersom den blir brukt til å hindre debatt, er jeg villig til å revurdere min tidligere støtte til å ha en blasfemiparagraf i norsk lovgivning, sa Vebjørn Selbekk.”

Kilde: Fagpressenytt – http://www.fagpressenytt.no/id/564.0

Selbekks videre begrunnelse for endring av sitt syn på blasfemiparagrafen er at den kristne tro ikke får noen beskyttelse av denne paragrafen, mens andre ønsker å bruke den til å beskytte fremmede religioner. Selbekk mener altså at blasfemiparagrafen kan bli brukt til å hindre debatt, selv ville jeg nok si han ønsker balanse i regnskapet mellom hans egen religion og andre.

Poenget blir uansett det samme. Hva er så pinlig med dette?

Edgar Kokkvold har sagt at mennesker er ukrenkelige, religioner skal krenkes. Noe å tenke på, Mellingen?

Videre blir det ikke helt riktig når Mellingen gjør seg betraktninger om “såkalte demokrater på ytterste hlyre side”.

Det går nemlig et skille mellom det å ikke tolerere andres meninger, og det å ha klare synspunkt på disse meningene. Man kan fint akseptere at folk var kommunister, selv om man har lite til overs for denne politiske posisjonen. Verre er det ikke.

Forøvrig er det ikke rart at jeg som liberalkonservativ blir plassert på ytterste høyre, da dette kommer fra en som synes å befinne seg på ytre venstre. Sånn, da er vi like barnslige.

Rune skrev: “Jeg innser mer og mer at, når alt kommer til alt så går verden og menneskeheten nesten like mange skritt tilbake som framover.”

Et snev av misantropi i det du skriver. Men ikke helt uenig med deg; vi blir ikke færre på kloden, ressursene øker ikke, og man utvikler nye og mer effektive metoder for å ta liv. Som Cohen sang i Langesund:

“I’ve seen the future, brother:
it is murder.”

Dystre ord på en vakker kveld.

Ja, løsningen er vel å bare fortsette å slå hverandre ihjel! Rase mot rase og religion mot religion. Det var jo et godt og reflektert ressonnement. Det er ihvertfall slik man kan tolke deg, hvis ikke så er det vel meg igjen som er trang i nøtta. Får håpe det er det siste.

Jeg skjønner at Selbekk har fått en anonym pressetalsmann nå.
Det skjønner jeg godt.
At pressetalsmannen er anonym altså..

Vi har fått med oss at du ikke liker anonyme bidragsytere,så lenge kvaliteten er bra,hva så.
En annen ting er at Vebjörn Selbekk virkelig trenger flere talsmenn.
Det så vi under karikaturstriden.

Vel, fint at du har fått det med deg.
Men jeg skriver ikke bare for deg, Kjell Magne.

Selbekk trenger flere talsmenn? Jo i alle fall for å forklare all prinsippløshet og vikarierende motiver som han farer med. Mange flere. Sikkert helst anonyme.

Men flere har behendig omgått poenget med Selbekk i denne debatten.
Han var altså for blasfemiparagrafen da den skulle beskytte kristne.
Men imot den da den skulle beskytte muslimer.
Selbekk – og andre – avslørte sitt sanne ansikt da det viste seg at prinsippet om å unngå gudsbespottelse kun gjaldt om man delte gudebilde med Selbekk.

Loven er like for alle, er det noe som heter. Men det gjelder sikkert ikke for muslimer?

Mest sannsynlig tar jeg feil,men når jeg nevner karikaturstriden og du tar opp blasfemiparagrafen er vi på samme breddegrad da?
Det ble jo vist en dokumentar på tv2 for noen dager siden,det er den jeg prater om.

Nå kjekler dere på tomgang. Bloggen startet med det Ove kalte en meningskommentar; basert på Hans Olav Lahlums biografi over Haakon Lie. I mine øyne var det et ordinært blogginnlegg, og jeg forholder meg til bloggen som en selvstendig sjanger. Bloggens karakter er å lufte seg litt, uten nødvendigvis samme strenge form som i de trykte medier. Et sosialt medium, som det også heter. Ideelt sett, i litteraturen og biografisjangerens navn, hadde det vært bloggteoretisk interessant om meningene og innleggene hadde passet inn i Lahlum-sporet. Nå er spørsmålet om ikke Ove må lage en egen islamstreng på bloggen sin? Det som på avstand ser ut som en pulserende litteraturdebatt, viser seg nemlig å være … kjeklende. Nei, mine damer og herrer, kjør biografidebatt, så får vi flere biografer til å besøke Skien, og flere litteraturinteresserte til å besøke arrangementene. Det hadde vært noe! Rent teoretisk …

For å følge opp Mellingens karikatur-spor: hele poenget til Selbekk var jo nettopp at loven i effekt ikke ble lik for alle. Den hadde ikke lenger noen funksjon for den kristne tro, mens andre søkte å bruke paragrafen til å kvele debatt, hovedsaklig om islam. Det var derfor han endret syn, dette er på ingen måte synonymt med prinsippløshet.

Og uansett er dette flisespikking og et blindspor i forhold til det virkelige problem; nemlig at totalitære krefter gjør seg gjeldende i Norge, og ønsker å begrense ytringsfriheten for norske medier. I forrige runde lot myndighetene seg presse, blir spennende å se om ryggraden er stivere denne gang.

Og hvorfor skal man bli kalt Selbekks (anonyme til og med, huttetu!) talsmann fordi man redegjør for hvorfor han endret syn på blasfemiparagrafen? Det bør da være interessant og allmenopplysende for debatten, hvorfor trekke dette ned til sandkassenivå – kan man ikke heller forholde seg til sak og ha en ryddig debatt?

Kjell Magne, er tv2-dokumentaren du referer til ny, eller er det den som ble laget i forbindelse med de første karikaturene? Gikk glipp av den gitt..

Rune skrev: “løsningen er vel å bare fortsette å slå hverandre ihjel! Rase mot rase og religion mot religion…. Det var jo et godt og reflektert ressonnement. Det er ihvertfall slik man kan tolke deg, hvis ikke så er det vel meg igjen som er trang i nøtta.”

Jeg kjenner meg ikke igjen i din tolkning. Det lover ikke godt for vidden på nøtta.

Bjørn, kanskje man kan slå to fluer i en smekk:

Ny norsk Muhammed-biografi på trappene: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/ny-norsk-muhammedbiografi-paa-trappene-3110831.html

Ellers (og uten sammenlikning forøvrig) så har Ian Kershaw skrevet en utmerket biografi om Hitler (for de som orker å grave seg ned i hans liv). Den er oversatt til norsk, med tittelen “Hitler – overmot og nederlag.”

Selv holder jeg på med Knausgårds ‘Min Kamp’ (her leker vi assosiasjonsleken), ennå ikke sikker på hvorvidt dette er en biografi eller ei.

Baard,det er den siste.
Når det gjelder avsporing fra utgangspunktet er vel ikke det så uvanlig,kanskje det dukker opp interessante ting!

Jeg er enig med Bjørn at vi havnet for langt unna starten jeg skrev. Vi får prøve å dra det inn igjen. Spesielt om folk har lest Lie-biografien kan det være givende.
Og ytringsfrihet, karikaturer etc – skrev jeg en annen blogg om forleden dag – og en leder i TA på lørdag.