Fredens velsignelser

Det er under et år siden. Vi sto rett opp og ned på asfalten i åtte timer. I solsteiken. I sørstatene. I USA. I Kissimmee. Mannen som drømte om å bli USAs neste president skulle holde tale. Og det gjorde han. Hvilken tale han holdt. Han holdt en tale som gjorde at selv utagerende skeptikere til det amerikanske systemet, til den amerikanske presidentembetet – fikk fornyet tro og håp.
Hope var da også selve rammen for kampanjen.
Og «change», forandring, var drivstoffet.
Jeg har registrert alle skeptikere, alle spydige kommentarer, alle indignerte, misunnelige og konsekvent kritiske røster.
De er der alltid.
Siv Jensen i Frp sto i første rekke av kritikerne. I går også.
Men det spiller i grunn ingen rolle for meg.
Jeg synes nobelkomiteen har truffet svært godt med denne prisen.
Vel, hva har han fått til da, som forsvarer en Nobels fredspris?
Barack Obama har, på ni måneder, fra innsettelsen tidlig i år, fått til ganske mye internasjonalt. Og noe mindre i sitt eget land. Hvilket også er kritikken som rammer han i USA nå.
Det viktigste er antakelig tilbaketrekkingen av det skandaløse våpenskjoldet i Øst-Europa som Bush med åpne øyne ville gjennomføre – og samtidig føre verden inn i en, bortimot garantert, ny kald krig.
Obama stoppet det – og alene er det nesten verdt hele fredsprisen.
Han holdt også en meget viktig, en mektig tale, i Egypt, og strakk ut en hånd til den muslimske verden.
For Vesten er det nemlig slik at vi kan velge aggresjon og konfrontasjon med den muslimske verden, eller vi kan prøve å respektere dem, slik vi forlanger at de skal respektere oss.
Obamas tale i Kairo var et uhyre viktig skritt i retning av at verden må komme seg videre fra islamfobi og diskriminering.
Jeg anerkjenner ingen fanatiske fundamentalister, jeg. Enten de er muslimer, hinduer eller kristne. Eller ateister. Ekstremisme er uansett en uting.
Men jeg respektere alles rett til å ha en oppriktig tro på det de vil, en lengsel etter en Gud, slik deres mor og far fortalte om.
Sannheten er at den muslimske verden er like glad i fred som den kristne. Og like klar for ufred. På en dårlig dag. Eller når de blir tråkket på.
Obama viste disse titalls millioner en helt ny respekt i den talen i Kairo. Og har dermed lagt grunnlag for en mer fredelig framtid gjennom det.
Han droppet altså det skandaløse våpenskjoldet som skulle bruke hundretalls milliarder på enda mer militær teknologi, enda flere soldater og ikke-fredselskende mekanismer.
Han har kommet med forsonende signaler i forhold til Cuba. Og Latin-Amerika.
På så kort tid, og med kunnskap om hvor krevende det var å rydde opp i amerikansk utenrikspolitikk etter åtte Bush-år, er dette en god tildeling.
Tilbake til en sen høstdag i USA i fjor.
Se på bildet. De hadde stått der lenge. Og køen økte time for time. Køen av folk som ville høre. Til slutt var det vel bortimot 50 000 som ventet på Obama.
Mannen som var et svar på deres håp.
Mannen som var et svar på Martin Luther Kings drøm.
Mannen som var et svar på et åpent rasesår som har røsket i USA i flere hundre år.
Talen var sterk. Utstrålingen var merkbar idet tropesolen ble til kald natt.
Jeg så at folk gråt.
Jeg så at folk smilte og jublet og hojet og ba. Det sto folk i folkevrimmelen og takket sin skaper. Ikke fordi de mente at Barack Obama var Jesus – men fordi han var et svar på deres drømmer om en bedre verden. Om en fredeligere verden.
Nobels fredspris er ikke bare en pris for det folk har gjort. Det er også en pris for å stimulere det komiteen håper de skal gjøre. Framover.
Fortiden er det uansett ikke så lett å gjøre noe med.
Det finnes en krig i Irak som aldri var riktig – og som, i kraft av dødstall, blir mer feil for hverdag.
Den er Obama i ferd med å avvikle.
Det finnes en annen krig. I Afghanistan, som kanskje var riktig da den ble startet for åtte år siden. For å fange terroristene som hadde ansvar for terrorangrepet på New York. Den krigen blir mer og mer feil.
Og er Obamas ansvar nå. Slik den er Jens Stoltenbergs ansvar.
Og NATOs.
Og Vestens.
Jeg håper på at fredsprisen kan være et stimulans til å søke nye løsninger også i Afghanistan.
Aldri i verdenshistorien har noen klart å krige seg til fred. Aldri i verdenshistorien har man klart å bombe ett land til harmoni.
Det finnes kun en måte å få til forsoning, og det er å snakke med motparten. Snakke med sine fiender.
Når svarte sør-afrikanere klarte å forsone seg med sine personlige plageånder gjennom hundrevis av år.
Når latinamerikanere er i ferd med å omskape sin verdensdel fra junta og fascistregimer til demokrati og framgang, så må det vel være mulig for den desperate overmakten å finne en løsning i Afghanistan.
Allerede har den krigen der vart vesentlig lengre enn 2. verdenskrig. Og for det afghanske folket har krigen vart i flere generasjoner.
Gråtende barn, isønderskutte kropper, enker og faderløse. Lidelse og nød.
Vel, i går fikk Barack Obama Nobels fredspris. Jeg synes det var en riktig, en klok og en viktig tildeling.
Spesielt fordi den skal berømme det som skal skje – i tillegg til det som har skjedd.
Måtte freden som velsigner vårt land også velsigne andres.

obama-1

obama-2

Vist 948 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Du treffer nok en gang, fortsatt god helg !

I mange medier i USA, Washington Post bla, så latterliggjør de denne prisen og nordmenns grenseløse naivitet. Obama har endret lovverket drastisk til det mye, mye verre, re Patriot Act-et av mange eksempler. Obama har ØKT, ikke redusert styrkene til Irak og Afghanistan,- og krigen føres nå, ikke av amerikanske, statlig ansatte soldater, men av private styrker. Private! Private entrepreneurer i krig. Noen fagre ord til muslimer, og som i går, til homofile, faller så utrolig på steingrunn når krenkelsene og lidelsene opprettholdes og forverres for utallige voksne og barn i Midt Østen.

Styrkene i Irak er ikke økt, men redusert. Og krigen går mot avvikling der – i løpet av neste år.
Og våpenskjoldet er det satt punktum for. En utstrakt hånd til den muslimske verden er ikke “noen fagre ord” – men helt sentralt.
Selv om amerikanerne ikke innser det – så er sporskiftet fra Bush til Obama – sentralt og stort og viktig og i en fredsretning – selv om det tar tid å “rette opp i alle feila fra i går”.

Obama har gitt meg håp om en bedre fremtid, og jeg er enig med Ove i at det er et sporskifte i retning fred. Flere jeg har snakket med her i Sydney støtter fredsprisen. Ingen av oss har riktignok en grad i statsvitenskap :).

Ove og Håkon:), ingenting ville glede meg mer enn om dere hadde rett. Som dere, og som de fleste, var jeg også utrolig glad da Obama ble valgt. Det som er så sjokkerende, og vanskelig for tankene å få et klart bilde av, er at retorikken peker i en retning hos Obama og handlingene i en annen. Jeg tror vi har en forsinkelse i vår forståelse, som gjør at vi ikke helt har sett dette ennå. Amerikanere har sett det, i stor grad, og jeg tror ikke det er et sjakktrekk å se helt bort i fra hva de synes. Dersom du mener det er sånn,Ove, at styrkene i Irak er redusert, så vil jeg sette pris på en troverdig referanse som viser det. Alt jeg har lest, tyder på det motsatte. Vi kan vel også enes om at Obama bombet Pakistan tre dager etter at han overtok presidentvervet, regner jeg med? Jeg har ingen stolthet i forhold yil å skulle vite best eller vinne en debatt, tvert i mot. Jeg skulle ønske det var sånn, at vi kunne lene oss rolige tilbake og drive med alle de flotte tingene vi er glade for å holde på med i det vakre landet vårt. Men, jeg opplever heller at jeg virkelig må følge med selv, fordi avisene ikke gjør det for meg, og fordi vi er inne i en utrolig brytningstid med konsekvenser for vår framtid. Jeg vet at du nok ikke ser finanskrise, vaksiner etc i sammenheng, men selv for den mest konservative så klinger vel en del av det som skjer såpass dårlig at vi burde sette oss litt grundigere inn i hva som egentlig skjer. Der har avisa et ansvar som jeg ikke synes den er i nærheten av å forvalte.

Er det satt punktum for rakettskjoldet? Interessant nyhet. Det triste faktum er nok at rakettskjoldet bare er flytta, andre deler av planene lever i beste velgående. Det gode her er at de mest provoserende installasjonene i Øst-Europa – uten særlig effekt for de verstingstatene skjoldet etter sigende skullle beskytte oss mot – er skrinlagt.

Det som er droppet – som jeg skrev om – er de opptil 10 utskytingsstedene i Polen og det omfattende radarsystemet i Tsjekkia.

Dette er da også – i min kommentar – knyttet opp til farene for ny kald krig. Og som ville stimulert Russland og USA – som toneangivende i en ny farlig opprustning.
Rakettskjoldet – slik det var tenkt fra Bush&co er det nå satt punktum for.

Problemet, synes jeg, i alle som kritiserer Obama og tildelingen, er at man på ganske naiv måte ser ut til å hele tiden la det beste være det godes fiende.

Bare de aller mest angstbiterske ser ikke at verden – rent militært – går i en bitte litt bedre retning nå, enn under Bush.

Ove M;
Joda, men jeg prøvde bare å få fram det litt større bildet for rakettskjoldet – enn det passelige utsnittet du hadde tatt med. Det er positivt nok det, bevares.

Helt enig i at verden “går i en bitte litt bedre retning nå, enn under Bush”, men akkurat der er senter for mye av uenigheten. Er håp i hengende snøre nok for Nobels fredspris? Er det nok at Obama ikke er Bush? Vel vel, nok om det.

Håpet har vi i det minste felles!

Gode Ingunn.
Jeg har vært imot denne krigen, Irak – som deg – fra dag en. Og jeg forsvarer den absolutt ikke.
Men Obama holdt en tale 27. februar i år – etter å ha vært president en måned – på Marine Corps Base Camp Lejeune i North Carolina der han annonserte at krigen skulle avvikles for amerikansk del 31. august 2010.
I juni 2009 begynte tilbaketrekningene av amerikansk personell fra Irak.
Farten, omfanget og om de klarer å holde det de har lovet vet jeg ikke. Men de er i gang…

Tom, enig i at det er et spørsmål om det burde være tilstrekkelig – det Obama har gjort så langt.
Det er det selvfølgelig ikke.
Men om nobelkomiteen kan styrke Obama i sine intensjoner – når han skal forhandle og drøfte med haukene i Pentagon – så kan det være vel verdt!

Annonse

Nye bilder