Det er altså under en uke siden man måtte skrape is på bilen om man var tidlig ute.
Selv her i Grenland.
Tidlig på morgenen 18. mai, altså forrige fredag, ruslet jeg nedover Strømdal fra Gulset og der sto det, like ved veien, en bil som hadde skikkelig islag på vindusrutene sine.
Jeg tok til og med bilder av det hele.
Men i det jeg holdt på med å ta dette bildet i sekstiden på morgenen så bråbremset det en kar som lurte på hva i hæ#%?ete jeg holdt på med.
Heldigvis gjorde minusgraden at det gikk greit å holde hodet kaldt, og jeg forklarte at jeg slett ikke drev med utagerende hærverk, bare ville dokumentere den «etter–nasjonaldag-sene» frosten.
Men, altså dette er ikke en uke siden en gang, og nå er det så varmt at alle tanker om kulde og is kun er et fjernt minne.
Vi glemmer usedvanlig fort. Manns minne er nå nede i fem dager, var det en som sa.
Og det handlet ikke om demente menn.
Men hva gjør det?
Sommerluften er over oss, som en varm arm over frosne skuldre. Og det skal nytes.
Gjerne slik Inger Hagerup beskrev det:

I et landskap, nytt og uten minner,
står et epletre i blomst og skinner.
Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært. Den kommer.

Og da spiller det ingen rolle at den drøye første halvdelen av mai, inkludert 18. var kald og kjølig. For nå er solen her, varmen her og livet her. Og is kun et fjernt minne – eller noe man spiser med jordbærsmak…

Søkelys “Ferdaminne”
Våren – frå fjell til fjord..
Tittelen “Ferdaminne” er nok lånt, eller endå verre, stòlen frå sjølvaste Aasmund Olavsson Vinje! Ferdaminne er truleg den fyrste(?) reiselivsboka skriven av ein nordmann – hans skildring av ein langtur frå Christiania til Trondheim (Nidaros) – sommaren 1860 – er på mange vis merkeleg i form og unik med sitt rikt varierte innhald, dikt og prosa, og ulike observasjonar undervegs.
Boka bør lesast og eg skal eg ikkje ‘dvele’ meir ved den her – men altså låne den fine overskrifta i ingressen til ei meir nær og tidsaktuell reise ein kan gjera i desse dagane, i dette fylket, og på nokre timar oppleva vårens mange variantar – just frå fjell til fjord. Frå ein ennå tidleg, brusande fjellvår til kystvåren som alt er langt komen og som ber bod og rike lovnader om endå ein sommar…
Dei aller siste aprildagane og eit par av dei fyrste maidagane var som alle hugsar strålande, varme og fine, både ved kysten og høgt til fjells. Fjella hadde etter påske fått eit nytt snølag, og med klårvær og nattekulde kunne ein 7-800 m o.h. oppleve hard skare om morgonen – fjellturen til fots kunne derfor gå både på barmark og skareføre. Eit gamalt ordtak knytt til just skareføre lyder slik: “Når skaren ber ein vaksen kar St. Hans – ja, då blir det sein vår..” Så ille ser det vel ikkje ut allikevel?
Etter ei fin hyttehelg hadde eg eit par val; – eg kunne ta snaraste vegen langs E-134 og RV 36 heimatt – eller eg kunne køyre dobbelt så langt for å oppleve andre trakter og bygdelag i Vest-Telemark. Utan tidspress blei det den siste varianten. På den vesle collagen av bilæte tatt innafor ein times køyring i moderat fart ser ein den gradvise overgangen frå snødekte fjellområde til vårløysing, fossande elvar og endeleg ned til Bandaks strender i Lårdal der det just denne dagen var sommarvarme og ein speglande, stavstill fjord. I Lårdal vart det nettopp denne sundagen avvikla eit kuriøst NM – i; " å kaste på stikka" – eller “strek” eller “pyramide” – ei alvorleg tevling som samla innbitte deltakarar og lett humrande tilskodarar som støtta opp med heiarop og gode råd! Eg drog vidare før meistarane i dei ulike klasser var kåra men lokale namn hamna høgt oppe på lista las eg i avisa dagen derpå…
Litt om vegane i fylket: Eg skjønar ikkje heilt sutringa over elendig standard sjølv om den lokale avstikkaren til Lårdal baud på luftige hopp og krappe, tronge svingar – ja, så er det stort sett bra å cruise nedover fylket frå fjell til kyst! Eg, i min alder, som hugsar at heile vegnettet med dekorative stabbesteinar var gruslagt og at vårløysinga med telehiv og vaskebrett var ei skikkeleg utfordring for alt rullande på to og fire hjul, er dagens standard som eit positivt eventyr!
Det er noko ekstra med vårlufta oppi fjellbandet – så skir og klår – noko magisk med desse tidlege vårkveldane og ny, jublande fuglesong i stille lier – ein song som tagnar og døyr ut mot natt. Det du alltid ber med deg er minna frå ein barndom der naturens evige syklus og framtidsvon smitta over og gav kveik til å stå løpet – stå løpet og kanskje klare å realisera nokre av dei uklare tankar og draumar som ein då hadde. Desse draumane om ei framtid, sjølve berebjelken i all vokster, og som alle unge treng for å takle ei uroleg tid og dei utfordringane og krav som livet sjølv i alle sine ulike faser møter oss menneskeborn med.
Med ynskje om ein fin vår!
Kaare Bakken

De gjorde nok forholdsvis store øyne, med dertilhørende pupiller, i den amerikanske kystvakten. Nesten ti mil sør for Los Angeles, utenfor den lille og vakre kystbyen Dana Point, lå det 160 «baller» med marihuana og duppet i sjøen.
Fire tonn med stoffet lå der, tilsynelatende uten å gjøre annen skade enn det de som hadde høstet greiene, hadde planer om at stoffet skulle påføre californiske hjerner inn i framtiden.
Dana Point er et bedårende sted. Mest kjent er kystbyen muligens for sin hvalfestival. Slik feiring av hvalen har de hatt i 40 år, siden begynnelsen av 70-tallet. Utover det så er stedet preget av velstand, båter, moter og sol. Og nå også av enorme mengder flytende marihuana.
Det har naturlig nok ikke meldt seg noen eiere til stoffet. Er nok ikke bare-bare å komme inn på det lokale hittegodskontoret og etterlyser 4000 kilo marihuana.
Men det er antakelig ikke helt fremmed å anta at stoffet kan ha en sammenheng med Dana Points beliggenhet, like nord for grensen til Mexico.
Jeg leste forresten her en dag at nettopp dette stoffet, cannabis i ulike former altså, blir brukt av 162 millioner mennesker på kloden.
Og selv om dette blir regnet som et mildt narkotisk stoff, er det helt sikkert skadelig så det holder.
Til og med om det dupper i vannet utenfor California.
Jeg ser slett ikke bort fra at det opprinnelig kan ha vært flere baller enn de som er funnet. Kanskje det har gått hull på en av dem. Og kanskje en hval i nærheten, på vei til neste festiHVAL, (ordspill kan være dumme, men man knegger gjerne litt av dem uansett) har falt for fristelsen.
Om man virkelig skal strø rundt seg med dumme ordspill og samtidig holde seg i det maritime, og dyriske, så kan man jo, i all mulig beskjedenhet (en beskjedenhet det absolutt er all grunn til å ha) foreslå følgende ingress:
«Høy hval tatt med rev. Ble avslørt fordi den oppførte seg som en tosk, sier purken i en kommentar. Vi vil følge saken med ørneblikk videre og henge på som klegger, sier Dana Point Times’ utskremte medarbeider».
Verdien av ballene i sjøen skal være 17 millioner kroner. Men de har vel neppe vært fullverdiforsikret og dekkes, etter det vi skjønner heller ikke av «kollektiv hjem», så slik sett blir det uansett ikke full pot.

Side tre i TA tirsdag 22. mai 2012:

For ikke lenge siden leste jeg på et skilt at det var “påskeøpe”. Dette var på Haukeli.
Jeg har jo registrert på veiskiltene som står i forbindelse med fjellovergangen at det innimellom står åpent, noen ganger står ope – og nå hender det også at det er øpe.
Og det skaper jo en del språklig variasjon som er bra.
Selv om turister med norsk-gresk ordbok nok strever. Norsk er som, ehm, tyrkisk, for dem.
Noe annet som skaper variasjon er sms-språket.
Som antakelig også kan utvides til Facebook-språket.
Jeg har registrert over tid hvordan en del uttrykk har blitt faste gjengangere i sosiale medier, som forresten slett ikke alltid er så sosiale. Som det noe forslitte “he-he”, for eksempel.
Altså lett humrende latter.
Den feminine utgaven av dette må vel være “hi-hi”.
Mannfolk responerer ikke med hi-hi, uansett hvor knisende morsomt noe måtte være, men det skal jeg komme tilbake til.
Om man ønsker noe mer, hva skal vi si, livsbejaende volum på latteruttrykket så kan man for eksempel bruke “ho-ho”.
Da roper man ut – via sms – at man er forholdsvis humoristisk anlagt.
Er man aldeles helt konvensjonell, nærmest en tradisjonstro og presis deltaker i den store forestillingen vi kaller livet er det aldeles korrekte “ha-ha” kanskje å foretrekke.
Men, altså, om man vil understreke den maskuline varianten, markere sitt kjønn så og si, så kan det mannlige tilsvaret på “hi-hi” være “hø-hø”.
Og i en dialog jeg hadde med en av TAs skribenter i Vinje-traktene beveget kommunikasjonen seg til mer enstavelses-uttrykk etterhvert. Hvor min respons på noe som ble skrevet var halvparten av “hø-hø”. Altså bare “hø”.
Svaret som jeg fikk fra vår journalist var av en slik karakter at jeg ikke fant noen returreplikk som sto seg.
Det den myndige Edlands-dama svarte var: “Hø sjav du”.
Er ikke godt å svare på slikt.
Selv når det ikke er påskeøpe lenger….

Og endelig var fredagen her.
Det var jammen på tide.
Godtfolk har ikke kunnet nyte noen skikkelig fridag nå siden… vel, altså siden i går.
Hipp hurra for den dagen forresten.
Spiller ingen rolle for meg hvilket vær det var. Selv om det regnet akkurat de minuttene jeg holdt tale i Brekkeparken. Da skulle det jo også bare mangle at jeg fikk skylden for det, med en så tvilsom geografisk bakgrunn som jeg har.
Men litt drypp, litt sol og mye moro oppveier alt som måtte komme av lavtrykk.
Og jeg elsker «søttendes» uansett.
Og 16. mai, for den del. Med fotball. Og fanteri. Og straffer som ikke burde vært dømt. Og straffer som burde vært dømt. Og ekteskap som blir inngått med 5000 forlovere på Falkum.
Det er mange som har gått på en smell 16. mai, men den smellen onsdag kveld var av de mer spektakulære. Det er hyggelig at kjærligheten får så mange vitner. Så all lykke ønskes Jeanett Tellefsen og Emil Sølyst som ga sine utvetydige ja i pausen i kampen mellom Odd og noen rogalendinger fra Sandnes-traktene.
Hos de to som giftet seg, ble det ganske sikkert en solid hjemmeseier. To svette omganger og noen gudsord i pausen må jo være en drøm for de fleste par.
Men, altså, dette med fridager nå på våren er egentlig nydelig. Ikke før har vi feiret en «helg» så er det helg igjen.
Og jeg vil helst beholde de dagene vi har. Mens danskene visstnok bestemte seg for å kutte et par «røde dager».
Den danske regjeringen har, sammen med fagbevegelsen, blitt enige om å droppe to årlige helligdager.
De mener at dette vil skape 20 000 ekstra arbeidsplasser og skaffe fire milliarder danske kroner til statskassen.
20 000 ekstra arbeidsplasser av at de som allerede jobber må jobbe mer?
Vel, akkurat det skjønner ikke jeg.
Men så er jeg ikke dansk heller.
Fra København høres det ut som om 2. pinsedag ryker.
I tillegg så er visst det danskene kaller «store bededag» i fare. Den feires fjerde fredag etter påske.
Personlig synes jeg fredager er fabelaktige. Også den fuktige utgaven som forekommer i Danmark. Men om regjering og fagbevegelse har bestemt seg, så er det vel ingen bønn.
Selv på store bededag.
Nå er i alle fall fredagen kommet til oss. Og åpnet.
Den kan verken dansker, regjering eller noen andre ta fra oss.
Den bør behandles med respekt.
Og konduite.
Om jeg får be…

Om det er noen som tror at bøndene har det så godt, at de tjener fett, jobber lite og klager mye, så sier de faktiske tall noe annet. Bare siden 1990 har mer enn halvparten av gårdene i landet blitt lagt ned.
Den gangen var det om lag 100 000. Nå er tallet ned mot 45 000.
Og nedgangen stopper ikke.
Andre tall fra SSB viser at næringsinntekten for bønder er om lag 155 000. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er over 400 000.
Så jeg skjønner svært godt at våre bønder er frustrerte. På tross av det som ofte er oppleste og vedtatte fordommer i deler av befolkningen, er det altså slett ikke spesielt lukrativt å være bonde. Snarere det akkurat motsatte.
Med unntak av noen få svært velstående storbønder, er de fleste utøvere i primærnæringene hardt arbeidende folk som absolutt ikke kan dra inn millioninntekter.
Vel, vil kanskje noen si, hvorfor slutter de ikke med det da?
Til det er det et klart svar:
Det er akkurat det tusenvis av bønder gjør.
Men i tillegg til helt nødvendig matproduksjon så tar de også vare på kulturlandskapet så dette er ikke uproblematisk for landet. Kulturlandskapet er helt avgjørende for langt mer enn bare matproduksjonen.
Personlig mener jeg at uten bygdene våre dør det Norge vi kjenner.
Og uten bøndene våre dør bygdene.
Verken mer eller mindre.
Den politiske siden av dette er krevende. Med Senterpartiet i regjeringen ville jo man trodd at jordbruksoppgjørene, som det er brudd i nå, skulle gå noe smidigere. Med senterpartisten Lars Peder Brekk som landbruksminister, skulle man kunne forvente at man fant løsninger uten dramatikk.
Men dette handler om virkelighetsoppfatninger. Og et bilde som er ganske krystallklart utenfor Oslo, har en tendens til å bli uskarpt når man inntar regjeringens kontorer og limousiner.
Virker det som.
Poenget er at Brekk hevder at tilbudet i landbruksoppgjøret er «historisk bra». Og det er sikkert mulig å regne seg fram til noen prosentsatser og varianter som underbygger akkurat det. Men realitetene er at bøndene tjener såpass lite, jobber såpass mye, må investere og dermed ta så mye risiko at de rett og slett ikke orker å fortsette i yrket.
Og det har i stor grad med penger å gjøre.
Undersøkelser tidligere har nemlig vist at knapt noen yrkesgruppe trives så godt i jobben sin som bonden.
Det er vel og bra, men man kan ikke kjøpe diesel til traktoren, sko til ungene og øreringer til kona for trivsel.
Tallenes tale bør også regjeringen ta inn over seg. Når mer enn 50 prosent av våre gårder er nedlagt på drøye 20 år er det et signal som ikke er spesielt vanskelig å forstå.
Nå er det ikke slik at dette er et særnorsk fenomen. Nesten tvert om. Over hele verden, og i alle fall hele Europa, skjer mye av det samme.
Men det hjelper ikke norske bønder at franske bønder også har det vanskelig.
Regjeringen bør både, så snart som mulig, og på tross av at forhandlingene er brutt, signalisere et forbedret tilbud. De bør også jekke ned den litt selvgode retorikken sin på dette området.
I tillegg så bør man så snart så mulig sette i gang et arbeid med å finne ut hvordan vi kan redde jordbruksnæringen i landet vårt. Før det er for sent.
Man kan ikke forvente at folk skal leve av å være bønder om de får kraftige lønnstillegg ved å gå på Nav.