For ikke lenge siden leste jeg på et skilt at det var “påskeøpe”. Dette var på Haukeli.
Jeg har jo registrert på veiskiltene som står i forbindelse med fjellovergangen at det innimellom står åpent, noen ganger står ope – og nå hender det også at det er øpe.
Og det skaper jo en del språklig variasjon som er bra.
Selv om turister med norsk-gresk ordbok nok strever. Norsk er som, ehm, tyrkisk, for dem.
Noe annet som skaper variasjon er sms-språket.
Som antakelig også kan utvides til Facebook-språket.
Jeg har registrert over tid hvordan en del uttrykk har blitt faste gjengangere i sosiale medier, som forresten slett ikke alltid er så sosiale. Som det noe forslitte “he-he”, for eksempel.
Altså lett humrende latter.
Den feminine utgaven av dette må vel være “hi-hi”.
Mannfolk responerer ikke med hi-hi, uansett hvor knisende morsomt noe måtte være, men det skal jeg komme tilbake til.
Om man ønsker noe mer, hva skal vi si, livsbejaende volum på latteruttrykket så kan man for eksempel bruke “ho-ho”.
Da roper man ut – via sms – at man er forholdsvis humoristisk anlagt.
Er man aldeles helt konvensjonell, nærmest en tradisjonstro og presis deltaker i den store forestillingen vi kaller livet er det aldeles korrekte “ha-ha” kanskje å foretrekke.
Men, altså, om man vil understreke den maskuline varianten, markere sitt kjønn så og si, så kan det mannlige tilsvaret på “hi-hi” være “hø-hø”.
Og i en dialog jeg hadde med en av TAs skribenter i Vinje-traktene beveget kommunikasjonen seg til mer enstavelses-uttrykk etterhvert. Hvor min respons på noe som ble skrevet var halvparten av “hø-hø”. Altså bare “hø”.
Svaret som jeg fikk fra vår journalist var av en slik karakter at jeg ikke fant noen returreplikk som sto seg.
Det den myndige Edlands-dama svarte var: “Hø sjav du”.
Er ikke godt å svare på slikt.
Selv når det ikke er påskeøpe lenger….

Og endelig var fredagen her.
Det var jammen på tide.
Godtfolk har ikke kunnet nyte noen skikkelig fridag nå siden… vel, altså siden i går.
Hipp hurra for den dagen forresten.
Spiller ingen rolle for meg hvilket vær det var. Selv om det regnet akkurat de minuttene jeg holdt tale i Brekkeparken. Da skulle det jo også bare mangle at jeg fikk skylden for det, med en så tvilsom geografisk bakgrunn som jeg har.
Men litt drypp, litt sol og mye moro oppveier alt som måtte komme av lavtrykk.
Og jeg elsker «søttendes» uansett.
Og 16. mai, for den del. Med fotball. Og fanteri. Og straffer som ikke burde vært dømt. Og straffer som burde vært dømt. Og ekteskap som blir inngått med 5000 forlovere på Falkum.
Det er mange som har gått på en smell 16. mai, men den smellen onsdag kveld var av de mer spektakulære. Det er hyggelig at kjærligheten får så mange vitner. Så all lykke ønskes Jeanett Tellefsen og Emil Sølyst som ga sine utvetydige ja i pausen i kampen mellom Odd og noen rogalendinger fra Sandnes-traktene.
Hos de to som giftet seg, ble det ganske sikkert en solid hjemmeseier. To svette omganger og noen gudsord i pausen må jo være en drøm for de fleste par.
Men, altså, dette med fridager nå på våren er egentlig nydelig. Ikke før har vi feiret en «helg» så er det helg igjen.
Og jeg vil helst beholde de dagene vi har. Mens danskene visstnok bestemte seg for å kutte et par «røde dager».
Den danske regjeringen har, sammen med fagbevegelsen, blitt enige om å droppe to årlige helligdager.
De mener at dette vil skape 20 000 ekstra arbeidsplasser og skaffe fire milliarder danske kroner til statskassen.
20 000 ekstra arbeidsplasser av at de som allerede jobber må jobbe mer?
Vel, akkurat det skjønner ikke jeg.
Men så er jeg ikke dansk heller.
Fra København høres det ut som om 2. pinsedag ryker.
I tillegg så er visst det danskene kaller «store bededag» i fare. Den feires fjerde fredag etter påske.
Personlig synes jeg fredager er fabelaktige. Også den fuktige utgaven som forekommer i Danmark. Men om regjering og fagbevegelse har bestemt seg, så er det vel ingen bønn.
Selv på store bededag.
Nå er i alle fall fredagen kommet til oss. Og åpnet.
Den kan verken dansker, regjering eller noen andre ta fra oss.
Den bør behandles med respekt.
Og konduite.
Om jeg får be…

Om det er noen som tror at bøndene har det så godt, at de tjener fett, jobber lite og klager mye, så sier de faktiske tall noe annet. Bare siden 1990 har mer enn halvparten av gårdene i landet blitt lagt ned.
Den gangen var det om lag 100 000. Nå er tallet ned mot 45 000.
Og nedgangen stopper ikke.
Andre tall fra SSB viser at næringsinntekten for bønder er om lag 155 000. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er over 400 000.
Så jeg skjønner svært godt at våre bønder er frustrerte. På tross av det som ofte er oppleste og vedtatte fordommer i deler av befolkningen, er det altså slett ikke spesielt lukrativt å være bonde. Snarere det akkurat motsatte.
Med unntak av noen få svært velstående storbønder, er de fleste utøvere i primærnæringene hardt arbeidende folk som absolutt ikke kan dra inn millioninntekter.
Vel, vil kanskje noen si, hvorfor slutter de ikke med det da?
Til det er det et klart svar:
Det er akkurat det tusenvis av bønder gjør.
Men i tillegg til helt nødvendig matproduksjon så tar de også vare på kulturlandskapet så dette er ikke uproblematisk for landet. Kulturlandskapet er helt avgjørende for langt mer enn bare matproduksjonen.
Personlig mener jeg at uten bygdene våre dør det Norge vi kjenner.
Og uten bøndene våre dør bygdene.
Verken mer eller mindre.
Den politiske siden av dette er krevende. Med Senterpartiet i regjeringen ville jo man trodd at jordbruksoppgjørene, som det er brudd i nå, skulle gå noe smidigere. Med senterpartisten Lars Peder Brekk som landbruksminister, skulle man kunne forvente at man fant løsninger uten dramatikk.
Men dette handler om virkelighetsoppfatninger. Og et bilde som er ganske krystallklart utenfor Oslo, har en tendens til å bli uskarpt når man inntar regjeringens kontorer og limousiner.
Virker det som.
Poenget er at Brekk hevder at tilbudet i landbruksoppgjøret er «historisk bra». Og det er sikkert mulig å regne seg fram til noen prosentsatser og varianter som underbygger akkurat det. Men realitetene er at bøndene tjener såpass lite, jobber såpass mye, må investere og dermed ta så mye risiko at de rett og slett ikke orker å fortsette i yrket.
Og det har i stor grad med penger å gjøre.
Undersøkelser tidligere har nemlig vist at knapt noen yrkesgruppe trives så godt i jobben sin som bonden.
Det er vel og bra, men man kan ikke kjøpe diesel til traktoren, sko til ungene og øreringer til kona for trivsel.
Tallenes tale bør også regjeringen ta inn over seg. Når mer enn 50 prosent av våre gårder er nedlagt på drøye 20 år er det et signal som ikke er spesielt vanskelig å forstå.
Nå er det ikke slik at dette er et særnorsk fenomen. Nesten tvert om. Over hele verden, og i alle fall hele Europa, skjer mye av det samme.
Men det hjelper ikke norske bønder at franske bønder også har det vanskelig.
Regjeringen bør både, så snart som mulig, og på tross av at forhandlingene er brutt, signalisere et forbedret tilbud. De bør også jekke ned den litt selvgode retorikken sin på dette området.
I tillegg så bør man så snart så mulig sette i gang et arbeid med å finne ut hvordan vi kan redde jordbruksnæringen i landet vårt. Før det er for sent.
Man kan ikke forvente at folk skal leve av å være bønder om de får kraftige lønnstillegg ved å gå på Nav.

I går kveld var jeg på besøk hos en av Telemarks fine fotoklubber. På Mule Varde i Porsgrunn.
Det er ganske interessant og imponerende hvor mange utrolig flinke fotografer man har fått de senere årene.
En ting er det som står på side to i TA hver dag, som vel må være en av landets største fotoklubber med over 1650 medlemmer.
Men «alle» har jo blitt fotografer.
Og nesten alle tar ganske så gode bilder.
Dette handler selvfølgelig om teknikk. Også om teknikk. Det er så mye enklere, mer praktisk og billigere å ta bilder nå enn før at man må jo nesten bare gjøre det.
Et av elementene i det jeg viste fram for fotoklubben i går kveld var såkalte iphone-bilder. Også telefonene har nå såpass strålende innebygde kameraer, at mobilene, som de fleste har med over alt, er geniale til å fange opp ting som plutselig skjer når man ikke har med seg vanlig kamera.
Jeg så forresten i en reklame at noen av disse mobiltelefonene nå er bygget slik at man også kan snakke i telefon i dusjen.
Det er vel muligens å dra kommunikasjonsbehovet noe langt.
Om man ikke kan ta seg en dusj uten å snakke med noen på telefon, så spørs det om man ikke….dusjer for mye.
Eller kommuniserer for mye.
Muligens begge deler.
På den annen side ser jeg jo ikke helt bort fra at det finnes noen som bruker mobilen, nettopp til å ta bilder, i dusjen. Og om det er derfor man har fått laget vanntette mobiler med kamera.
Da er det vel også muligens litt lettere å forstå. Dette gjelder selvfølgelig folk som er spesielt opptatt av hygiene.
Og ikke bare sin egen.
Derfor sørger de for å bevise hvor godt de skrubber ryggen.
Og den slags.
Akkurat dette temaet snakket vi forresten ikke om på Mule Varde i går kveld. Kvelden var i grunn forbeholdt en annen type bilder.
Edvard Munch sa en gang at:
«Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete».
På den annen side er det ikke noe særlig å male i dusjen.
Så da går det vel sånn ca opp-i-opp-i-opp da da…?

Jeg var sammen med en god TA-kollega på Notodden lørdag.
Vi delte ut aviser og pratet med folk.
Selv om papiraviser har vært i noe motgang de senere årene, i konkurranse med internett, finnes det fortsatt om lag 15000 ulike dagsaviser i verden. Hvert døgn blir det trykket om lag 600 millioner aviser rundt på kloden, bortimot fire milliarder aviser i uka.
Jeg tør ikke en gang tenke på hvor mange trær det utgjør. Enn si skoger.
Spydige datafolk pleier å si til folk som jobber i papiraviser at de (vi) er i «døde trær-bransjen».
På den annen side er avisen bare en av svært mange ting som kommer i postkassen. Ikke minst i disse dager. Og jeg stusser over hvor mange hagemøbler det er mulig å selge. Det ser ut som om det er ti reklamepublikasjoner med hagemøbler hver dag.
Men avis vil de fleste ha.
Det merket vi på Notodden.
Hvilket også er usedvanlig hyggelig.
Slik har det i grunn ikke alltid vært. Folk i TA-huset har fortalte at for omtrent 20-25 år siden turde de knapt å fortelle hvor de jobbet når de var ute blant andre.
Det var så mange som var så sint på denne avisa.
Nå hender det jo absolutt at vi fortsatt blir skjelt ut, for egen del senest tidlig lørdag morgen per telefon, men jeg må oppriktig talt si at det motsatte er mer vanlig.
Og takk for det.
Hovedårsaken til de som er sinte og tar kontakt med meg er distribusjonen. Det er vel knapt noe som er så irriterende som når man rigger seg til med frokost, kaffe og skal ta fatt på avisa og så er den ikke på plass i postkassen.
Nå er visst Telemark Distribusjon et av distribusjonsselskapene i Norge med minst feil. De er rett og slett blitt svært dyktige i jobben sin.
Ikke minst takket være avisbudene som gjør en stor innsats nattestid. Men den slags kalde statistiske fakta hjelper ikke det spøtt om en av de få feilene rammer akkurat deg en morgen.
Mange blir rett og slett personlig fornærmet når ikke avisa er på plass til fast tid. Og noen blir like fornærmet om det er feil avis i kassa. Å få Varden når du venter på TA er slett ikke spøk på morgenkvisten.
At de samme budene leverer både TA, Varden, Aftenposten, Dagens Næringsliv, PD, Klassekampen og fuglane vet hva mer, gjør at slikt kan forekomme.
Men stort sett går det bra.
Og man kan nyte morgenen slik forfatteren Per Larsen så lyrisk beskriver det:
…- men først en kaffe og avis
i morgenstundens stille bris..

Vekst i Grenland (ViG) avholdt en dramatisk generalforsamling i Langesund i går. Saken som framkalte dramatikken var en lokaliseringssak.
Skulle den lille gruppen ansatte fortsatt jobbe fra Kjølnes i Porsgrunn, der de er nå, eller skulle man gjøre en vedtektsendring som åpner for flytting til Klosterøya i Skien?
Strengt tatt er dette krusninger i et vannglass.
Det er opplagt noen fordeler med å samlokalisere ViG sammen med NHO og Innovasjon Norge på Klosterøya.
Men etter vårt syn er det også fullt mulig å fortsatt gjøre et godt arbeid i Porsgrunn.
En av de ansatte, markedssjef Ann-Iren Haugen, stimulerte dramatikken med å si opp jobben sin med fynd og klem, på Facebook av alle steder, etter at det ikke ble flytting.
Det sier antakelig mer om akkurat hennes sans for noe konstruert dramaturgi enn alvorsgraden i utfallet av saken på generalforsamlingen.
Problemet med det som har skjedd nå er noe helt annet. Og kanskje mer alvorlig.
Det kan være en indikasjon på eiernes manglende evne til konstruktiv samhandling.
Når man ikke klarer å lokalisere sitt eget kontor uten bråk, hvordan i himmelens navn skal dette selskapet klare å lokalisere nødvendig næringsetablering til Grenland?
Om bråket mellom eierkommunene om eventuell flytting egentlig er et tegn på dypere konflikter er usikkert. Men gårsdagens rabaldermøte er ikke et godt tegn.
Hovedoppgaven til selskapet er å legge til rette for næringsutvikling i regionen vår. Hvilket det er stort behov for.
Vi får håpe at eierne i nært samarbeid med stab og daglig leder Ståle Tveit, jobber mer samkjørt med det, enn det som viste seg når det var snakk om å flytte et lite kontorlandskap fra Porsgrunn til Skien.