Min kjære mor pleier bruke et ordhell når ting blir litt kompliserte:
«Det e’kje lett å være menneskje – dei kan prøva kem so vil».
Sånn føles det noen ganger når man jobber i avis også.
For å si det litt diplomatisk.
I går skrev jeg om begrepet «midtvinters».
I følge boken «Hva dagene vet» av Sverre Østen, som er anerkjent for å være en slags bibel for den slags, står det at 25. januar er dagen da «midtvinters» er forbi.
I almanakken står det visst noe om at midtvinter er 12. januar.
Opprinnelig skal midtvinterdagen, som hedensk offerfest, være ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Mens perioden som ble kalt midtvinters var over i går.
Og en våken, og svært hyggelig leser, i Bamble hadde merket seg dette og ga meg supplerende opplysninger via sms i 07-tiden i går morges.
Altså i det fanden får sko på beina.
Men, det var fortsatt ikke så lett «å væra menneskje» i går morges. For tror du ikke det hadde sneket seg inn en irriterende tastefeil også. I papiravisen, behendig rettet opp på bloggen «Telemark i våre hjerter» på Origo, men på papir står det at «25. juli er den første dagen etter midtvinter».
Og til det kan jeg vel si:
Han er lang vinteren, men så galt er det ikke.
Selv her nord.
Så da måtte jeg ile til med rettelser der det lot seg gjøre, på de såkalte digitale, sosiale mediene.
Og nå også her.
Det er ikke mange som er komplett feilfrie, men når du jobber i den bransjen jeg gjør, så må jeg innrømme at å trykke opp feilene i 21.000 eksemplarer – og gjerne ha mulighet for 60-70.000 lesere på det man dummer seg ut på, så kan det kreve sin mann.
En som forresten aldri har gjort feil er Kåre Willoch.
Han imponerer.
I en av sine bøker er han inne på at han, som statsminister, muligens gjorde en feilvurdering en gang. Men, i tidens fylde, viste det seg at han hadde helt rett i den saken også.
Og selv om han i mange saker mener det diametralt motsatte av det han mente før, er det likevel aldeles usannsynlig at han mente feil før.
Noe han selv også er påpasselig med å understreke.
Han sa en gang at:
«Dette at man må ha vært radikal i sin ungdom, det henger ikke på greip. Det kan ikke være riktig at feiltagelser er en forutsetning for å komme til gode konklusjoner».
Og det har han så evig rett i.
Det også.
Dessuten er ironi en vanskelig øvelse.
Spesielt for oss som stadig gjør mindre og større bommerter.

Det var ikke overraskende at antallet folk som støtter norske EU-medlemskap nå har rast ned til rekordlave 15,3 prosent.
Mens nei-siden er oppe i 75,3 prosent.
Og da har vi i underkant av 10 prosent som ikke riktig vet.
Vel, sannheten er vel antakelig at ingen av oss vet, med sikkerhet.
Men skråsikkerheten fra begge sider, før avstemningen i 1994, var i alle fall av det kategoriske slaget.
Det ville gå aldeles galt for Norge om vi ble medlem av EU sa nei-folket.
Det ville gå minst like galt for Norge om vi ikke ble medlem av EU sa ja-misjonærene.
Vel, vi ble ikke medlem og det gikk ikke galt.
For Norge.
Men vi må ikke late som om det har gått så galt for de som ble medlem heller.
Som Sverige og Finland.
Det er store problemer i enkelte land i Europa, men jeg er rett og slett ikke sikker på at det er EU sin feil.
Og det sier jeg på tross av at jeg stemte nei i 1994.
Og nok hadde gjort det samme i dag.
Men både verden og EU forandrer seg.
Hadde jeg for eksempel vært finsk hadde jeg nok stemt ja i 1994. Etter å ha levd i en slags forbeholden frihet, preget av Russland og Sovjetunionen, var det ikke rart at finnene ville orientere seg litt lenger vest og sørover.
Det som imidlertid overrasker ganske mange ganske mye er at vår utenriksminister, Jonas Gahr Støre er usikker på EU.
Til Klassekampen sier han:
«Jeg var tilhenger i 1994, og mener fortsatt prinsipielt at Norge bør være med i EU, som de siste 50 årene har bidratt til å skape fred i Europa. Men jeg ser ikke noen situasjon der det er aktuelt for Norge i dag, og derfor ville jeg måtte tenke meg om to ganger om jeg fikk spørsmålet nå».
Jeg må innrømme at jeg har sans for utenriksministeren. På de aller fleste spørsmål svarer han klokt, reflektert og kunnskapsbasert.
Og i denne saken har han forlatt den litt teite skråsikkerheten som preget så mange av sakens frontkjempere på begge sider for 18 år siden.
I følge Klassekampens meningsmåling er det nei-flertall i alle regioner, inntektsgrupper og partier.
Så Norge blir nok ikke medlem med det første.
Men vi kan svært godt være europeere uansett.
Selv om vi neppe bør være det på måten som en del forskere har funnet spor av, spesielt i visse studentmiljøer.
Det er når det gjelder alkohol og der tyder visse ting på noen norske ungdommer nå drikker som europeere i uken og som nordmenn i helgene.
Altså litt hver eneste dag i uken – og med en skikkelig sjalabais i helgen.
Hverken lever eller lommebok har godt av det.
Det motsatte hadde antakelig vært bedre; å drikke som nordmenn i uken og som europeere i helgen. Det kan i så fall praktiseres helt uavhengig av EU-medlemskap…

Jeg leste et sitat fra Ingebrigt Steen Jensen som var på Harstadkonferansen som ble avholdt i helgen. Det gikk slik som dette:
«I Norge liker vi ikke store tanker. I Norge liker vi små tanker. Vi liker ikke at folk satser. Og vi håper at det skal gå til helvete».
Presisjonsnivået kan jeg ikke gå 100 prosent godt for – men det ble mangfoldiggjort på sosiale medier av det jeg vil kalle «vanligvis velinformerte kilder» som var til stede.
Og formen ligner jo Steen Jensen.
Nå var ikke jeg til stedet og jeg fikk ikke satt meg inn i sammenhengen, kanskje den godeste Stabæk-mannen hadde gode eksempler på den ganske så voldsomme påstanden. Men jeg ser heller ikke helt bort fra at det bare var en indignert refleksjon over det som ikke har gått hans vei, helt, i det siste.
Der fotballaget han lenge ble identifisert med, altså blåskjortene Stabæk fra Asker, har gått på en smell og igjen må spille kampene sine på humpete Nadderud, ikke i gymsalen, Telenor arena, på Fornebu.
Men er det slik?
Er det slik at vi ikke klarer å akseptere andres suksess i dette landet?
Jeg tror det er feil.
Jeg tror rett og slett det ikke stemmer.
Jeg tror at nordmenn er både rause og evner å glede seg.
Men, nordmenn lar seg ikke uten videre lokke av fjas og tant, store ord og luftige slott.
Altså luftslott.
Kanskje det har en sammenheng med at nesten alle i Norge har sta og seig småkårsbakgrunn.
Det gjorde at man ikke så lett lot seg imponere av store ord.
Adelen i Norge ble avskaffet ved lov i 1821, men ble innrettet slik at de som allerede var adelige fikk beholde tittelen ut sin levetid. Altså en praktisk og ganske human måte å få avslutte tøvet på.
Allerede under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 ble det innført forbud mot å opprette nye grevskap, baronier og den slags rør.
Dette gjorde, tror jeg, at folk fikk et relativt realistisk syn på mye og en forholdsvis velbegrunnet kritisk sans mot dem som oppfattet sin egen tilværelse å være så mye mer verdt enn andres.
Og denne sunne skepsisen har enkelte blandet sammen med små tanker.
Mens det i virkeligheten bare er et realistisk syn på hva som er verdt å satse på og hva som ikke er det.
Der en innendørs fotballstadion på Fornebu muligens tilhører siste kategorien.
Hvilket kanskje gjorde Ingebrigt en smule sår.
Drømmer er viktig å ha, men det er jaggu viktig å våkne en gang i blant også. Om en skal få gjort noe.
Ikke minst mandag morgen…

Endelig er fredagen her. Og den etterfølger en onsdag og en torsdag som har vært ganske stri.
Spesielt synes jeg onsdagen var drøy. Jeg kjørte fra Gulset litt over 06.00 i minus ni grader, i Lågendalen var det minus 11, i Oslo som var delmål en av rundturen, var det minus to, men snøstorm da jeg skulle sørover igjen i 15.00-tiden, etter køkjøring i et par timer var det pluss fem grader gjennom Vestfold, før jeg møtte null igjen i Porsgrunn og rakk, med et nødskrik, den flotte gjengen seniorer på et møte der og var hjemme 15 timer etter at jeg reiste, på Gulset i to minus.
Når man tar med flatt batteri, kaputt hovedlys på bilen og manglende kontanter i bompengene nord i Vestfold, så har vi vel det meste.
Men det som slo meg var at jeg i kveld skal til Italia. Og om alt går etter planen bruker jeg omtrent samme tiden fra Skien til Bergamo i kveld som jeg brukte fra Skien til Oslo onsdag.
Forskjellen er at det koster litt mindre.
Italia altså.
Vel, fredag er en velsignet dag og den skal uansett ikke brukes til å undres over føreforhold i Oslo. Derimot kom jeg, i irsk lune som jeg ofte er på fredagen, over et nettsted takket være min sporadiske pub-venn Fredrik.
Han forer meg med alt som kan knyttes til den løsslupne og frie livsutfoldelsen på den paradisgrønne øya Irland.
Det finnes nemlig et nettsted som oversetter ens eget navn til irsk-gælisk utgave.
Og navnet mitt blir det i følge dette nettstedet til «Mícheál Ó Faoláin» om jeg skulle tørre og ture å være meg selv på irsk i Irland.
Nettsiden har for øvrig også rom for anglosaksisk oversettelse og selv om jeg ikke deler tilsvarende varme følelser for England som for Irland og Skottland, måtte jo det sjekkes ut. Og det viser seg at navnet mitt da antakelig hadde blitt til «Ossian Brannigan».
Påsto den automatiske navnegeneratoren.
Men så husket jeg ikke helt hva jeg het på irsk, enn si gælisk – så jeg sjekket en gang til – og da het jeg plutselig «Dáithí Mac Maol Dáire» og da måtte jeg jo prøve en tredje gang, som alle gode ting er, på fredager, og da het jeg ved et mirakel «Muirís Mac Giolla Eoin».
Så jeg tror jeg beholder det gode gamle Mellingen-navnet som hardt arbeidende forgjengere i slekten har gitt meg.
Til sammen 11 gæliske navn som oversettelse for mitt beskjedne ble litt mye å svelge.
Selv på en fredag…

Skien kommune bør finne en vei ut av eierskapet i Odd-systemet med stadion, drift og fotball på Falkum. Og de bør være villige til å betale for å komme ut av det. Det vil være negativt både for Odd Grenland, for Skien kommune og for både de private eierne og eventuelt nye interessenter, at enhver endring, emisjon, konkurstrussel eller kontroversielle sak skal gjennomgå full lokaldemokratisk behandling.
Og det vil være en umulig sak å «selge» til befolkningen at Skien kommune må hoste opp noen nye millioner hver gang det måtte gå dårlig på Falkum, samtidig som det som faktisk er lovpålagte kommunale oppgaver må kutte og spare.

Og la det være helt klart:
Jeg mener det var riktig av Skien kommune å være fødselshjelper for dette prosjektet.

Hadde ikke kommunen bidratt, hadde det ikke blitt noe Skagerak arena. Og hadde det ikke blitt noe Skagerak arena, er det fare for at det ikke hadde blitt noe toppfotball i Grenland. Med alle de plussene det bringer med seg:
Glede, toppidrett, patriotisme, fellesskap, magiske øyeblikk, tilhørighet, attraksjonskraft og bulyst, som statsråd Naversete stadig snakker om.
Det er bra at Odd gjør det bra og at de har et fornuftig sted å spille kampene sine.
Men nå bør tiden som fødselshjelper være over.
Skien kommune og bystyre ledes av nye folk med ordfører Hedda Foss Five i spissen. Og det er et glimrende tidspunkt å gå gjennom engasjementet på nytt og finne veien ut.
Egentlig burde det antakelig vært gjort i forbindelse med den siste emisjonen i nyttårshelgen, som TA meldte om 2. januar, der man kjøpte seg opp «mot sin vilje».
Skien kommune ble direkte og indirekte tvunget til å ta et større engasjement i Odd-systemet, i stedet for å benytte anledningen og kapitalbehovet på Falkum, til å komme seg ut.
Men slike muligheter vil komme igjen. Og er, i realitetene her allerede. Behovet for frisk kapital på Falkum er antakelig ikke borte.
Egentlig koker altså debatten ned til hva en kommune skal drive med. Og Skien kommune skal drive med mye. De driver da også med mye, på en god måte.
Mens de på andre områder har mer eller mindre snublet inn i engasjementer som de sliter med å komme seg ut av. Mange ganger er en gode intensjon og en positiv vilje blitt til en tung plikt.
Man kan jo for eksempel ta de to store og synlige prosjektene, i tillegg til Odd-systemet, som utfordrer kommunens økonomi spesielt nå:
Flyplassen på Geiteryggen har kostet mye penger over lang tid. Jeg har mange ganger uttalt min ambivalens i forhold til dette. Jeg håper at det skal være mulig å drive en flyplass i balanse eller pluss der oppe.
Men når og Vildanden og den gjennomsolide entusiasten Magne Forland ikke klarte å få et lite lettdrevet flyselskap til å gå rundt, han tapte vel personlig opp mot 20 millioner kroner på dette, så tviler jeg på at Widerøe og danskene med DAT, klarer å tjene penger der. Med to konkurrerende selskap.
Antakelig taper begge to og det hele handler om hvem som holder ut lengst. Om det blir Widerøe, og danskene må gi seg, så er den umiddelbare faren at Widerøe legger ned sin drift, fordi de da får bedre økonomi i tilsvarende ruter fra Torp. Selv om de har bedyret det motsatte.
Og da sitter Skien igjen med sitt velvillige kommunale skjegg i en tom flyplasspostkasse.
Infrastruktur kan absolutt være en kommunal oppgave å drive med. Men neppe når det finnes et fullgodt alternativt ganske nært og det koster kommunen mange penger. Gjennom de senere årene skal det ha gått 60 millioner kommunekroner til vår flyplass.
Og jeg må, for orden skyld, understreke: Aller helst vil jeg at begge skal lykkes på Geiteryggen, som er en flyplass jeg og min familie personlig har stor glede av.
Det andre området er Fritidsparken. Det er en kommunal oppgave.
Mener jeg.
Folkehelse, svømmeopplæring, mosjon, trivsel, samvær, klatring, skøyter, håndball og svømming er bra. Og det finnes ikke en privat investor i verden som kunne bygget den fantastiske Fritidsparken og «regnet hjem» investeringer og drift. Så der mener jeg at kommunens oppgave faktisk er å se bort fra investeringene, men sikre økonomi til den løpende drift.
I tillegg har man vedlikeholdet som det nå dessverre og urovekkende nok, ikke settes av tilstrekkelige ressurser til.
Men tilbake til fotballen. Når unge gutter med mye ballfølelse og enda mer energi får dobbelt så mye betalt som ordføreren i vår by, så er det et utslag av en markedsøkonomi som man ikke kan melde seg ut av. Om Odd skal kjempe blant de beste, så må de også innimellom kjempe om de beste. Spillerene.
De som sier at det er for mye penger i fotballen har selvsagt rett i det. Men skal man være med i toppen er dette med spillerlønninger og tilsvarende en del av rammebetingelsene som man ikke kan mimre seg bort fra.
Pedagogikken i dette prosjektet med Skien kommune inn i Odd Grenlands økonomi er imidlertid krevende, på grensen til det umulige.
Å være med i toppen av fotballen med det dette koster, delvis ved hjelp av kommunal økonomi, er umulig å forklare en familie i et område der skolen blir nedlagt, en familie som venter på sykehjemsplass, en familie som trenger litt ekstra kommunal støtte i en periode.
Derfor burde tiden være inne for ordfører Hedda Foss Five og hennes flertall, samt opposisjonen som var med på nesten alle vedtakene for kommunens engasjement i Skagerak arena, å finne fornuftig og verdig retrettstrategi.
For en viss sum penger.
Spesielt siden flere av folkene i opposisjonen som stemte for Skagerak arena ved ulike anledninger, i ettertid, har påberopt seg at de ikke skjønte hva de stemte over – så bør de også være velvillig til et slikt prosjekt.
Oppfordringen er altså klar:
Finn en passende sum, tilby Odd-systemet med det uoversiktlige konglomeratet av ulike selskaper denne summen og vær ferdig som aktiv fotballinvestor.
Med æren i behold.
Det er forøvrig slett ikke sikkert at arenaen på Falkum blir dårlig butikk framover. Jeg tror anlegget der oppe kommer til å ble ganske vellykket, om ikke gullkantet, med tiden.
Men det er ikke kommunens oppgave å henge med på dette, selv om det skulle bli lønnsomt om ti eller 20 år.
For Skien er det nå om å gjøre å konsentrere seg om det kommunen skal drive med.
Det kan bli krevende nok, om man ikke skal putte penger inn i forballsirkuset hver gang de trenger det i tillegg.
Gjør man dette nå, på riktig nivå, er jeg temmelig overbevist om at alle vil trekke et lettelsens sukk. Både bystyret som har langt tyngre utfordringer i nær framtid – og Odd som kommer til å trenge å ta beslutninger som ikke må gjennom hele lokaldemokratiet og pressen, før de kan gjennomføres.

Hurra for Nyhetskanalen til TV2 som fylte fem år i går.
Hipp-hipp.
Og siden A-pressen ikke lenger eier 50 prosent av TV2, så er det vel lov å skryte litt av denne kanalen?
For øvrig registrerte jeg at den nye heleieren av norske TV2, altså danske Egmont (som tidligere hadde det vakre navnet Gutenberghus), mente at «tv er kommet for å bli».
Ja, si det.
Men tilbake til Nyhetskanalen:
Det har vært gjort noen få forsøk på det samme tidligere i Norge, men med Nyhetskanalen har TV2 klart på skape noe som virkelig fungerer.
Nemlig en kanal som holder en oppdatert i bakgrunnen, gjerne uten lyd og som man sporadisk og innimellom presenterer breaking news.
Som det henter på nyhetsspråket.
Jeg husker godt for, la oss si om lag 25 år siden, at jeg var svært forgapt i CNN, som mange av oss kun hadde tilgang til på enkelte hotellrom.
På den tiden drev da også CNN med en voldsom reklamekampanje der de world-wide reklamerte med hvilke hoteller som var så overmåte kloke og smarte og lure at de hadde CNN.
I timevis kunne de sende bilder av hoteller fra Bryggen i Bergen, via Kuala Lumpur til Laredo i Texas. Det virket som man tenkte at når folk får vite om at hotellet La Ermita i Vinales-dalen i Pinar del Rio vest på Cuba har CNN er ikke turen dit særlig lang.
Og jeg, for å ta en forvillet sjel, kunne sitte i timevis å se på nyheter fra amerikanske byer og arabiske kriger.
Sånn følger jeg ikke Nyhetskanalen her hjemme.
Men på kontoret står den alltid på, stort sett uten lyd. Og hjemme på jeg innrømme at jeg ofte sitter med laptop i fanget og Nyhetskanalen på tv for å følge med.
Muligens ikke av de mest familievennlige og sosiale stillingene, men om man er nyhetsjunkie i nyhetsbransjen er det en fin hvilestilling.
2,2 prosent markedsandel i Norge har Nyhetskanelen nå. De skal ha gått fra 121 000 til 380 000 daglige seere i disse fem årene.
Og tallene øker fortsatt.
I tillegg til at den nødvendigvis får et voldsomt løft når det skjer noe spesielt.
Jeg ser forresten slett ikke bort fra at NRK vil prøve å starte opp noe lignende. I følge fagbladet Journalisten sier nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i NRK at Nyhetskanalen er en «brysom konkurrent».
Så spørs det da, om det er nyheter nok til begge.
Om de hadde lagt litt mer vekt på hyggelige og positive ting, i tillegg til all den elendigheten som må dekkes, så tror jeg det rekker til langt flere nyhetskanaler.
Såpass optimistisk er jeg.
Selv en mandag morgen…

Fredagen er selveste orkideen blant dagene, i en bukett av mer og mindre pjuskete andre planter. Og forrige uke på denne dag hadde jeg en liten gjennomgang i islamsk lærdom fra Hadith, hvilket måtte være naturlig på deres helligdag.
Ikke overraskende avstedkom min formidling av islamsk visdom kritikk.
Av tre ulike kategorier.
En mente at det var ukristent å skrive om islam. En mente at det var urettferdig å nevne muslimenes hellige dag uten å ta med at også jødene feirer sabbat fra fredag kveld. Og en var skuffet fordi jeg ikke nevnte verken pub eller kunstig stimuli. (Uten at det så ut til å stoppe ham nevneverdig fra sine planer).
Uansett så fikk jeg altså kjeft for å være for lite kristen, for lite jødisk og for lite drikkfeldig for samme petiten.
Derfor har jeg besluttet at jeg skal, på mest sømmelige og teologiske vis, prøve å innfri forventningene til alle tre i dag.
I ett skriftsted.
Men, altså, poenget med fredagen er åpenbart individuelt. For noen handler fredagen om å komme hjem, fyre i peisen, finne fram pledd, rødvin og en bok.
Nydelig!
For noen handler fredagen om å komme seg ut på byen og eventuelt komme hjem senere. Og ikke nødvendigvis til eget hjem.
For noen handler det om å kunne tilbringe kvalitetstid med barna sine, foreldrene sine, eller sin livs evige elskede.
I sin tid var «Living for the weekend» en fantastisk sang av Jonas Fjeld band (friday night I’m like a king), som handlet om hvordan man sleit seg gjennom uken og levde fra fredag til søndag.
Da jeg var guttunge husker jeg at min kjære mor, som hadde meget anstrengt økonomi, alltid laget enkel middag med omelett med bacon, eller kaldrøkt makrell med ferskt brød og majones om fredagen.
Hvilket var noe av det beste jeg visste.
Og bar i seg et solid grunnlag for resten av fredagens frodige feiringer.
Tilbake til mitt omfattende tredelte løfte, et fredagsord som kan tilfredsstille både han som ville ha mer om jødisk livsstil, han som ville ha mer kristendom og han som ville ha mer kunstig stimuli. Dagens filosofi/teologiske kinderegg kommer fra profeten Jesaja, kapittel 56:

«Kom, jeg skal hente vin,
vi drikker oss fulle på det sterke!
Morgendagen skal bli som denne,
en stor og herlig dag.»

Ikke bare bør dette tilfredsstille han som var opptatt av jødedommen siden det er fra deres hellige bok, han som var opptatt av kristendommen siden det også står i bibelen, og han som gjerne tar en tår for tørsten, siden det oppfordres til løssluppen omgang med det sterke, men dette burde også tilfredsstille alle dem som mener optimisme og positivitet er viktig.
Og med disse ord erklærer jeg fredagen for åpnet.
Måtte den være til velsignelse for alle.
Og om Jesaja kan jeg bare si: Fra nå av er han en av gutta…

I går kom kom jeg, og mange med meg, til å slenge av oss noen forsøk på vittigheter i forbindelse med Trond Giskes besøk på kneipa Lorry i Oslo.
Det nye norske ordet beskriver forsøk på å utøve aktiv industripolitikk på pub– og skrives slik: «Lorryist».
Det må gjerne forveksles med lobbyist. Altså de som, og nå kommer et verb; «lobber» på Stortinget og andre steder. De som jobber med å få gjennomslag for forslag, ideer og planer i folkevalgte forsamlinger på heltid mot rundhåndet betaling.
Mens Giskes besøk på puben Lorry, sammen med mange andre muligens er nærmere et arbeidsuhell enn en ny yrkesretning.
For om det er en ny næring i Norge å snakke om det man brenner for på pub, over et glass eller to, så er det nok flere som kunne tenke seg en endring i yrkesvalg.
Selv om dette blir fleipet med, så er historien mer alvorlig enn som så. Allerede mandag kunne Aftenposten melde at Giske hadde kommet med svært bastante utsagn om styrelederen i Telenor, Harald Norvik, i forbindelse med A-pressens salg av TV2.
Forvirret?
Jeg også, men saken er altså den at A-pressen eide halvparten av TV2 fram til begynnelsen av denne uken. Da solgte de bergenskanalen til Egmont, et dansk selskap som fra før eide den andre halvparten av TV2. A-pressen hadde ikke noe annet valg når de skulle selge for Egmont hadde en forkjøpsrett til aksjene.
Men Trond Giske synes det var dumt og skal ha utbasunert det i tydelige ordlag blant andre samfunnstopper over en øl på Lorry.
Man må vel kunne si at det muligens er en pussig måte å drive aktivt eierskap eller industripolitikk på for landets næringsminister.
Spesielt fordi staten eier sentrale deler av Telenor.
Og dermed var balubaen i gang.
Og «lorryisten» har fått både alvorlig og mumlende kjeft og mer muntre sleivspark. «Lorryist»-begrepet tilhører nok de mer muntre variantene.
Giske har vært med i toppolitikken svært lenge. Og har vært statsråd fra 2005. Først som en festglad kulturminister og nå som en nachspielglad industriminister.
Og jeg unner så absolutt Giske et glass eller to på Lorry.
Kanskje flere toppolitikere burde sette av en kveld på en kneipe en gang i blant.
Men det er mer usikkert om man skal drive sitt aktive eierskap på pub etter midnatt.
Men hva vet jeg, kanskje det er akkurat der det vanligvis foregår og det eneste nye er at det ble kjent?
I såfall er lorryisme en gammel øvelse med nytt navn.
Restaurant Lorry i Parkveien i Oslo har forresten hele 225 ulike ølsorter å velge mellom.
Kan det ha vært det som gjorde trønderen så oppstemt?